(MIMRING): Ingenting føles så kaldt som å stå på hurtigrutekaia i Mehamn og vente på hurtigruta ei vinternatt. Ingenting føles så godt som å gå om bord i hurtigruta når det fyk rundt novan. For en seiler på livets hav var de gamle hurtigrutenes «mahognylignende» salonger på 2. klasse den beste varmestua på havet.
Var sydgående i rute, gikk man før i tida opp på Fiskarheimen Havly i Honningsvåg og satte seg pent i stua og venta på at det skulle bli morra. Etter at Havly stengte, søkte man ly for vind og vær i venteværelset på kaia. Satte to stoler sammen til brisk for å få litt søvn i tidlig morgenkjyll. Kanskje var det også andre som hadde samme ærende på venterommet.
Honningsvåg var før en pulserende by. For en som ikke hadde vært i New Yorks gater, ga Honningsvåg en tanker om hvordan det må være i selve verdensbyen. Honningsvåg hadde alt på 1980-tallet. Fiskeindustri, godt assorterte forretninger og en nyhetsavis som ble trykket i eget trykkeri og kom ut tre ganger i uka.
Nå er hurtigrutene nye og glinser mer enn de gamle med beiset treverk. Det er kanskje ikke like mange finnmarkskaller, finnmarkskjærringer, arbeidsfolk, syke og farende om bord. Men ei februarnatt er sikkert like kald i dag for den som venter på ei kai i nattemørke. Kystruten er sikkert like varm når den anløper og seiler.
Vidar Norberg
