(SPISS): Tirsdag begynte en stor militær øvelse med 7000 soldater. 400 fallskjermsoldater fra USA og Ungarn hoppet ut i fallskjerm i Bardufoss i Troms. Derfra har de sin krigsøvelse sammen med styrker fra Norge, Sverige, Litauen og Latvia som alle frykter en russisk invasjon og nå ruster opp.
Disse små nasjonene vet at de alene neppe kan klare en krig mot det tidligere Sovjetunionen. Det er en verdensdel med enorme ressurser som kan krige lenge uten hjelp utenfra. Russland har i praksis vist i Ukraina at de makter å føre en krig over flere år. Det kan neppe Norge gjøre om det skulle komme til en konflikt.
I den nye verdenssituasjonen etter krigen i Ukraina forsøker også Norge å bøte på naiv nedrustning med noen hasteøvelser. Norge som før ikke ville ha amerikansk nærvær for langt nord, er blitt litt mer pragmatisk i håp om å trygge folk og land.
Øvelsen i Troms har fått navnet «Swift Respons» eller rask reaksjon. Spørsmålet er om den er raskt nok om noen av deltakerlandene skulle komme ille ut med Russland. For enkelte kan krigen være over i løpet av én dag.
Det som kanskje ikke har vært oppe i utsatte land, er det engelske moteordet «resilience», motstandyktighet eller utholdenhet. Spørsmålet man kan stille, er om USA har vilje til å ta en krig på flere fronter for å forsvare små land langt unna USA.
USA bestemte seg for å gjøre noe med houthiene som angrep den internasjonale skipstrafikken fra baser i Jemen. Flere fly, deriblant bombefly B-2 ble sendt til øya Diego Garcia i Det indiske hav. Et par hangarskip ble også sendt til området. Houthiene ble bombet, men viste en robust dødsforakt i kampen.
Ifølge The New York Times avblåste USAs president Donald Trump bombingen av houthiene i Jemen fordi man ikke hadde lyktes i å oppnå avgjørende resultater og hadde brukt én milliard dollar.
Det ble for dyrt. To superfly av typen Hornet landet i havet istedenfor på hangarskipet. Hvert fly koster 67 millioner dollar. Houthiene klarte også å skyte ned flere amerikanske droner av typen MQ-9 og fortsatte å skyte mot skip i Rødehavet. Trump var ifølge pressen desillusjonert. Han avblåste operasjonen i Jemen. Houthiene gikk angivelig med på å slutte angrepene mot amerikanske skip, men gav ingen løfter om ikke å skyte på israelske skip. Det hvite hus ba dermed Forsvarets ledelse om å ta en pause den 5. mai. Trumps løfte om fullstendig utslettelse ble ikke overholdt, skrev pressen.
–Vi traff dem meget hardt, og de hadde stor evne til å motstå straff. Man kan si at det var masse modighet der. De gav oss sitt ord på at de ikke ville skyte på skip mer, og vi gir det ære, sa Trump.
Men mot Israel fortsatte rakettene. Og millioner løper flere ganger i uka i bomberom når houthiene skyter raketter. Men hvem bryr seg om Israel? Hvem bryr seg om Latvia, Litauen, Sverige og Norge om kampen blir hard og brutal?
Den norske regjeringen vil ikke bruke personellminer for å forsvare Finnmark. Det betyr enda raskere fremrykking om et annet land skulle være interessert i å angripe. Om et fiendtlig land først har vunnet territorium, er det vel et spørsmål om USA vil risikere en atomkrig for å ta igjen litt land i Norge, Sverige, Latvia eller Litauen.
I Norge sminker forsvaret seg for å øve opp tåleevnen om de blir fanget, torturert eller såret av fienden. Det kan nok være artig nok som øvelse. Noen er så heldig at de får tilbringe dager i snøhule bak fiendens linjer. Men i dette tilfellet er linjene i utkanten av fredelige Alta. Dessuten kommer man jo på NRK-fjernsynet.
Det spørs om ikke forsvaret igjen heiser prideflagget i akterenden av marineskipene og setter full stim sørover, om det blir krig. Da kan de jo spille barn av regnbuen og kanskje brodere noen korssting.
Til Norges lykke har nok USA en viss interesse av å ha sine atomdrevne ubåter og lyttestasjoner i Finnmark, slik at de kan ramme Russland før USA selv blir rammet kjernefysiske raketter.
Til ettertanke for et snart avkristnet Norge kan man minne om Salme 137, 1: «Dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.»
