Av Bjørn Arne Engen, stortingskandidat for Konservativt i Aust – Agder
(POLITISK KOMMENTAR): Siden 1992 har EU pålagt Norge nærmere 15.000 nye lover og regler, et ufattelig og nesten ubegripelig tall.
Hoderystende ser man i avmakt på Brüssels direktiver og parkeringen av vår nasjonale suverenitet. EØS-avtalen er dynamisk, den utvides hele tiden og gjøres gjeldende på stadig nye områder i samfunnet.
Nye rådyre direktiver med vidtrekkende følger for demokrati og folkestyre er underveis og vedtas av Stortinget. Det nye RE power fornybardirektivet kommer som følge av EUs klima- og energipolitikk. «Mere av alt raskest mulig» er omkvedet fra regjeringen som i hu og hast har tilpasset den nye såkalte «grønne» energimeldingen fra OED til det innkommende ødeleggende nye EU-direktivet. Her vil da regjeringen under dekke av pålagte klimadirektiver og «grønn kraft» kunne overkjøre alle lokale og nasjonale innsigelser mot eksempelvis vindkraft. Et annet nytt klimadirektiv er bygningsenergidirektivet med krav om klima oppgradering av alle hus tilpasset EUs klimakrav. Kostnaden vil bli astronomisk for huseiere som tilfeldigvis ikke har et nytt hus. Alt fra 1 – 1.5 millioner kroner, og det før eventuelt nye tilleggskostnader.
Undertegnede har ved flere stortingsvalg gjennom avisinnlegg i Agderposten og Grimstad Adressetidende gjort gjentatte forsøk på å minne politikergalleriet på Agderbenken om følgene av den grunnlovsstridige og dyptgripende maktoverføring fra Norges øverste folkevalgte forsamling til det overnasjonale byråkratiske monster i Brüssel. Svaret fra våre fremste folkevalgte har vært en arrogant og larmende taushet.
Stortinget har vedtatt å la EU-byrået Acer overta styringen av norsk energisektor. Nei til EU har tatt kampen mot staten i søksmålet om Acer-vedtaket. Dessverre fikk vi ikke medhold i Høyesterett. Men selv om vi tapte, fortsetter det politiske arbeidet mot EUs energiunion, som vil overføre enda mer suverenitet til EUs organer over norsk kraftpolitikk og strømpriser, og direktiver fra EUs fjerde energipakke som stortingsflertallet vedtok 13. juni med innlemmelse av de tre EU-direktiver som har vært omstridt, Bygningsdirektivet, Energieffektiviseringsdirektivet og Fornybardirektivet. Bare Frp, Rødt, SV og Sp stemte imot.
Langsiktig tilgang på elektrisk kraft er fortsatt en bærebjelke i norsk industripolitikk. Fri flyt av strøm truer denne ordningen og med nye klimakrav fra EU har vi fått de høyeste strømprisene noensinne. I kjølvannet kommer tilhørende krav om å bekle norskekysten med vindturbiner.
Om Norge hadde funnet oljen etter at EØS-avtalen var inngått, ville petroleumslovens paragraf 1, Oljen er folkets eiendom, stått for fall.
EU styrer Norge gjennom EØS-avtalen
«EØS-avtalen bestod i 1994 av 1865 direktiver, forordninger og beslutninger fra EU. 30 år senere er det totale antallet rettsakter inntatt i EØS nærmere 15 000. De fleste er ukontroversielle, men mange har inngripende konsekvenser.
En av forutsetningene fra norsk side var at EØS-avtalen «ikke skulle kreve endringer i avtalepartenes interne beslutningsprosess», som Brundtland-regjeringen uttrykte det i Stortingsproposisjon 100 (1991-92). I dag ser vi at Norges «interne beslutningsprosess» er dramatisk endret. For eksempel er kontrollen med det norske kraftmarkedet lagt i hendene på Reguleringsmyndigheten for energi (RME), et organ utenfor norsk politisk eller forvaltningsmessig styring. RME følger energibyrået ACER og påser at alle krav i de aktuelle forordningene og direktivene blir etterlevd av Statnett, kraftprodusenter og aktører i strømmarkedet.
Flere EU-byråer har fått overført myndighet, direkte eller indirekte via ESA, som griper inn i den politiske og forvaltningsmessige beslutningsprosessen. Det som skjer, er nettopp det som regjeringen sa ikke skulle skje.» (Se Nei til EUs artikkel «Gaven fra Gro»)
EU har gjennom EØS overtatt styring og kontroll med norsk finanssektor. NAV-skandalen har avslørt at EU gjennom EØS-regelverket styrer Norges enorme velferdsutgifter.
Da finansminister Jan Tore Sanner i 2020 fikk spørsmål om hvorfor den første store koronatilskuddspakken ikke kunne rulles ut til bedriftene umiddelbart svarte han at: «Vi venter bare på godkjenning fra EU.»
EØS-avtalen – en fordel for hvem?
Skremselspropagandaen fra våre sentrale politikere om katastrofe for norsk eksport om Norge går ut av EØS, stemmer ikke. EØS-tilhengernes hovedargument er markedsadgang og forutsigbarhet for næringslivet. Dynamikken gjennom stadig mer inngående og detaljerte endringer fra EUs side, og nye fortolkninger av reglene, gjør derimot at avtalen ikke er forutsigbar.
For eksempel innebærer tilslutningen til EUs energiunion at billig kraft som konkurransefortrinn for industrien er i ferd med å forsvinne. På denne måten trygger ikke EØS-avtalen norske arbeidsplasser, men setter dem i spill. Et annet eksempel er uthulingen av tollvernet og økt import av landbruksvarer fra EU, som bidrar til færre arbeidsplasser knyttet til landbruket.
Er frihandelen i EØS-avtalen mest til gunst for Norge eller EU? Handelen med fastlandsvarer viser et årlig underskudd for Norge mellom 120 og 160 milliarder kroner de siste ti årene. Norsk næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og få norske næringer utenom olje og gass samt oppdrett har vunnet markedsandeler på EUs indre marked.
Norge og Storbritannias situasjon er ganske forskjellig. Storbritannia utgjorde hele 16 prosent av økonomien i den Europeiske Union. Norge er en viktig handelspartner for EU, men er ikke en del av EUs tollunion. Oppsigelse av EØS vil derfor ikke endre noe rundt tollkontroll. Norge har allerede en handelsavtale i bunnen med et års oppsigelsesfrist, hvilket ikke var tilfellet for GB. Tollfriheten for industrivarer bortfaller ikke med oppsigelse av EØS. WTO fastsetter også i tillegg frihandel.
Vil Norge møte store handelshindringer ved å si opp EØS-avtalen? Påstander er grunnløs. Ved uttreden av EØS er produktstandarder i EU og Norge allerede ganske like. Da vil WTO-regelverket påse at Norge fortsatt har tilgang til EU uten hindringer.
Når skal våre sentrale politikere fortelle velgerne om hvorvidt den styrte demonteringen av vårt demokrati gjennom EØS-avtalen skal fortsette. Hvor mye mer av nasjonal selvråderett skal fordunste før politikerne vil se skriften på veggen? Skal makten til folkets valgte bli tatt tilbake? Eller vil nasjonens viktigste forsamlingslokale bli et monument over fordums storhetstid for demokrati og folkestyre?
Konservativt er det eneste partiet som kan få oss ut av EØS-avtalen. Vi ønsker ikke en praksis som i realiteten innebærer avgivelse av suverenitet i strid med Grunnloven. Vi vil derfor tre ut av EØS-avtalen og inngå gode bilaterale avtaler med land vi naturlig handler med.
Bjørn Arne Engen, Konservativt
Stortingskandidat Aust-Agder
Kommunestyrerepresentant Grimstad (K)
Lokallagsleder Grimstad Nei til EU