Av Vidar Norberg
(BREV FRA JERUSALEM): Å stemme ved stortingsvalget er en borgerplikt, ble det sagt før i tiden. Men en rakett fra Jemen satte en stopper for min stemmeseddel i år som skulle vært sendt fra Israel.
Som Finmarskpostens tidligere medarbeider på Nordkyn dekket jeg først på 1980-tallet kommunestyremøter både i Kjøllefjord og Mehamn. Mennesker som ordfører Edmund Varfjell (AP), Bjarte Larsson (H) og Bjørn Hesselberg (KrF) i Kjøllefjord, samt Nordkynnveiens far Bjarne Jensen (AP) og Kåre Larssen i Mehamn var med på å nære den politiske interessen. Min siste arbeidsplass som journalist i Norge var blant annet som medlem av Stortingets presselosje i Oslo for Dagen. På «Tinget» var det mange interessante saker og personer å gripe fatt i. Når min kone og jeg i 1997 flyttet fra Oslo til Israel for å være korrespondent fra Dagen, ble den politiske interessen bare styrket. Så mye at vi har vært her 28 år, nå som redaktør i KARMEL ISRAEL-NYTT og bidragsyter til blant annet Menighetsbladet.
Så til stemmegivningen ved Stortingsvalget. Jeg sto opp før klokken fem på morgenen onsdag den 27. august 2025 for å forberede meg til togturen fra Israels hovedstad Jerusalem ned til Norges ambassade i Tel Aviv for å stemme. Det så ut til å bli en høvelig tur på en fin dag, kanskje også en tur på stranda. Men i halv sekstiden gikk flyalarmen over hele Jerusalem og store deler av Israel. En rakett fra Jemen var på vei. Min kone spratt opp av sengen. Vi fikk på oss klærne det forteste vi kunne. Så fulgte vi strømmen av mennesker i blokka ned til bomberommet. En av de unge mennene hadde bare rukket å få et pledd rundt datteren på armen. Men nå var hun trygg i bomberommet, om det ikke kom en fulltreffer. Da hjelper heller ikke et gammelt bomberom. Det tok vel ikke mer enn 10–15 minutter før vi kunne rusle opp. Faren var over.
Men «peppen» var også over. Man følte seg så trøtt. Så er man ganske trøtt av alle rakettene, alarmene og ventingen på det store smellet. Verst var det vel da Iran for første gang fra sitt land skjøt over 300 raketter og droner mot Israel den i april 2024. Da sto min kone og jeg på ballkongen for å se det ene israelske jagerflyet etter det andre på vei for å skyte ned rakettene. Det var som en bilkø av jagerfly. Amerikanske, britiske og franske fly hjalp visst til. Det sitter vel i minnet i resten av livet.
Jeg fikk ikke levert min stemme i år, men vet godt hvem som ville fått stemmen min. Slik gikk det også ved det forrige valget. Da forhåndsstemte jeg via posten som heller ikke er som før i Norge. Jeg betalte en skyhøy porto for en EMS-sending med garanti om at den ville komme frem. Da jeg fikk mistanke om at ikke alt var i orden, ringte jeg posten i Oslo. Langt om lenge fant de posen på et bånd i Oslo. De påsto at det var noe som var feil med den.
–Det er en dag igjen av fristen. Kan dere ikke levere stemmen på Rådhuset i Oslo, spurte jeg i 2021.
Det kunne de ikke.
Jeg skulle vel skrevet godt valg 2025. Men når dette leses, er vel stemmene alt talt opp og valget over. Jeg håper og ber om at det blir en god regjering for gamle Norge, men minner om Salme 127, 1: «Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves.«
Det er ikke nok med mange politikere på Stortinget. Vi må be for land og folk. Slik forklarer den store nordlandsdikter Elias Blix saken i Fedrelandssalmen:
Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikke verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss, Gud, so me kan bu
i heimen med fred og hyggja.
Artikkelen er skrevet for Menighetsblad for Kjøllefjord og Lebesby menigheter.