Av Axel Remme
(OPPBYGGELSE): Kol. 4, 1-4. Med disse tre ordene varskudde apostelen Paulus om noe avgjørende viktig vedrørende Skrift-lesning, hørelsen av Ordet og forkynnelsen. For alle deler er vi avhengig av at «Gud må åpne en dør for Ordet». Det viser hvor totalt vi trenger hans hjelp for at Skriftens budskap kan nå frem og bære frukt hos oss. Dette gjelder både når en leser Bibelens ord, hører dens forkynnelse og berøres i tanker og hjerte. Det må lukkes opp, «åpnes en dør for Ordet», som det minnes om her i Kol.-brevets 4. kap. Derfor ble tradisjonen, at en ofte begynte det kristne møtet med f.eks. denne bønne-sangteksten: «O Jesus, åpne du mitt øye så jeg kan se hvor rik jeg er! Jeg har en Fader i det høye :/: som faderomhu for meg bær.:/:
Apostelen påminnet om at dette må være et bønneemne: «Be for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium.» Gjentatt skrev han det slik: «Be om at jeg kan åpenbare den ved å tale som jeg bør.» Det skjer åpenbaring av Guds underfulle frelsesgjerning når hans ord meddeles sant. Da avsløres hemmeligheter i «Kristi mysterium». Frelsesgjerningens ufattelige storhet, visdom og kjærlighet.
Men dette må åpnes for oss ved Guds ord og Den Hellige Ånd. Han må lukke opp «troens dør», så vi ser Guds underbare frelsesgjerninger og blir i stand til å ta dem imot. Da både ser vi vårt behov for Ordet og får lyst og lengsel, vilje og kraft til å motta. Vi er totalt avhengig av Guds gjerning, for oss og med oss. Det gjelder både våre tanker, ord og gjerninger. Uten ham er det intet åpenbaringens sanne lys, ingen rett forståelse, inspirasjon eller ledelse. Dog skal vi i enhver tid også huske apostelordene, om at «vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.» 1. Kor. 13, 9-10.
Det er noe trøstefullt også i denne Bibel-påminnelsen. Vi skal ikke avstå fra eller gi slipp på de store, dype tanker og veldige syner som Bibelen minner om. Selv om vi ofte føler mangel på innsikt i disse nådens og kjærlighetens dyp. Tvert om, skal vi både holde fast på, dvele ved å takke for dette, som omtales bl.a. så begeistret i slutten av Romerbrevets 11. kap., versene 33-36. «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. «Mysteriet» så vel som «det åpenbarte», hører med til Ordets rike gave. Gud har alltid kunngjort nok for vår frelse. Jesus Kristus har brakt den fullt og helt. Derfor: «Hvem som helst kan bli frelst som til Gud seg vender. Dette bud Herren Gud ut i verden sender.» (Nils Frykman 1876)
Men påminnelsen gjelder for alle og alltid: «Gud må åpne». I Bibelens siste bok, lyder budskapet slik til en menighet: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør». Det var han som hadde gjort det, Jesus Kristus. «Han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp». Åpen. 3,7. Slik bevitner han hvor fullkomment, sikkert og urokkelig alt er, som Gud har gjort og gjør.
«At Gud må åpne en dør for Ordet», minner apostelen om må være et bønneemne. Dermed ber vi også om et under. Det må skje noe radikalt, gjennomgripende og grundig. Som hindrer motstand og uvilje, så vi helt overlate oss i Guds hånd. Derfor trenger vi å be om det under, at «Gud må åpne en dør for Ordet».
Men vi må la dette være en erkjennelse for all forkynnelse og bønn om vekkelse. Også for våre forventninger om åndelig fornyelse, som mer kraft og frimodighet. Og likeså for våre gjerninger. Kunne vi la denne bønnen følge både det vi sier og gjør: Herre lukk opp mitt eget hjerte og dem jeg prøver å vitne for, «en dør for Ordet»! Så det blir rett brakt og mottatt! På ditt ord og råd, ber vi: Jesus Kristus, la det åpnes den dør som gjør at ditt ord blir mottatt til frelse og fred!
Apostelen la til deres personlige behov for forbønn: «Be også for oss». Han stilte ikke seg selv og medarbeidere sine utenfor den nødtørft det her gjaldt. Det angikk også deres liv og virke. De trengte og ba om, «at Gud måtte åpne» for dem. Dette er en sterk påminnelse også for eget liv og virke! Om selv å søke den forbønns hjelp en trenger for sitt ansvar i hjem, familie og kristensamfunn! Ikke bare i de travleste tider i livet, men i enhver livsperiode og situasjon!
Selv om en ikke skal være seg selv nok, skal en ikke gjøre seg uvedkommende eller uavhengig i denne sammenheng. For til det nærmeste ansvar hører en selv, sine og sitt. Og vi minnes advarselen i 1. Tim. 5,8: «Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro».
Nettopp derfor skal vi, som det så fint påminnes om i 2. Pet. 2, 5, legge «all vinn på at deres tro viser seg i rett liv». Sammenhengen viser hvordan de mange gode, positive ting og forhold virker til velsignelse for en selv og andre. Apostelen viste her sitt apostoliske kall og sa: Derfor vil jeg alltid minne dere om dette, og «vekke dere ved påminnelse». Ja, det er en Herrens tjener plikt, å bidra til å vekke! Vi trenger det! Både å bli vekket, være på vakt og selv medvirke til å vekke for de åndelige behov!
Og slik virker Guds ord. Det lar sin vekkerklokke lyde. Og dermed skjer nye, nødvendige påminnelser, også med varslenes tegn. Til hjelp for å komme seg videre når problem tynger og hindrer. Vi må takke Gud for et hvert tjenlig puff. Han bruker både sitt ord og mennesker for å hjelpe oss opp og frem. Oftest begge deler.
Vis ikke fra deg hans mange vink, dytt og initiativ! På ulike måter kan de nødvendige trykk skje, som blir til hjelp og styrke. For «Herren er nær». Fil.4,5. Det er vår trygghet, frimodighet og sikkerhet.
Ax. 19122025
