Av Axel Remme
(OPPBYGGELSE): «Det var før påskehøytiden» Slik begynner kapitel 13. hos Johannes. Og Markus meddeler disse avgjorte ord fra Jesus: «Se vi drar opp til Jerusalem». Det var hans bestemte beskjed til disiplene. Betegnende er også at det står: Jesus gikk foran dem». (Mark. 10,32) Han ledet selv an og snart skulle det vise seg at alt handlet nettopp om ham og det som skulle skje med ham for menneskets frelse.
Men dette «se vi drar», viser at det skjedde med hans samtykke og vilje. Frivillig gikk Jesus Kristus smertens tunge påskegang mot dom og død. Og han visste både om alt som nå måtte komme og hvorfor: Den avgjørende påske for all fremtid, var kommet!
Ordet påske, som trolig betyr «forbi-gang», markerer det som hendte med påskelammets blod, som ble strøket «på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det». Til denne beskjed fulgte løfte fra Gud: «Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere». 2. Mosebok 12. kapitel.
Slik forkynnes påskens frelsende budskap allerede så tidlig i Den gamle pakt. Ja, endog alt ved skapelsen indikeres slikt løfte ved det Herren sier til slangen, (djevelen): 1. Mos. 3, 15. Det fremheves og stadig forkynnes. Blant de kanskje mest siterte bibelsteder i GT om dette, er Jesaja 53, 5: «Men han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.»
Konsentrat og samme understrekning av dette er f.eks. Romerne 4,25 og 8,32: «han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse». – «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skal han kunne gjøre annet enn gi oss alle ting med ham?»
Vi gjør vel å betrakte hvordan «det var før påske høytiden». Og gi denne tiden nødvendig stillhet for ettertanke som minnes Jesu hengivne og selvoppofrende handling. Nettopp fordi «det var før påske høytiden», da det gjaldt at de smertefulle beslutninger for oss ble tatt og helhjertet fulgt opp. «Han glemte seg selv midt i døden, han glemte sin tornfulle vei. Han så kun på menneske nøden – Å tenk, det var allting for meg!» (Hjalmar Hansen 1894).
Jeg kjenner på behovet for å be med de over 370 års gamle salme-ord: «O Jesus, som har elsket meg, ja, med så overmåte aldeles ubegrielig en kjærlighet og nåde, å, tenn mitt hjerte opp igjen med kjærlighetens iver, så jeg giver meg ganske til deg hen og alltid hos deg bliver». (Paul Gerhardt 1653 Opprinnelig 16 vers)
Behovet for stillhet denne tiden harmonerer dårlig med det som er blitt situasjonen før påskehøytiden. Den er heller på flere områder gjort til den travleste tid for mange. Med intens aktivitet og uro. Så lidenskapelig at den synes å få dyrkningens hengivelse og måte. Bak en slik utvikling ligger både bevisst holdning og valg. Roen og freden får tilsvarende dårligere kår, når energiene både tar kreftene og tiden. Er det et alvorlig tegn på avkristning og en alt for svak motkultur?
Vi kalles ikke til noe nytt spesielt eller ekstraordinært denne førpåske-tiden. Men vi kalles tilbake! For påske høytiden er fremdeles bud om «hva vår frelse kostet har». Den tar oss med til synet på ham som var villig til å forsake alt, endog himmelens herlighet og komme til jorden, for å være «det Guds Lam som bærer verdens synd».
Det avgjøres i hvert hjerte og sinn, også «før påskehøytiden», om budskapet skal få bli mottatt med tro. La påskens ord få ro og rom! Da vil også undringen og takken komme: «Å tenk, at det var for meg! For meg brast hans elskede hjerte! Å tenk, at det var for meg!
Ax.11022026
