Av Arne Luther
Rådsmedlem i Kystens tankesmier
Norge liker å omtale fiskeripolitikken som en suksesshistorie. Bestander er bygget opp, eksportverdiene er rekordhøye, og fiskerinæringen fremstår som mer lønnsom enn noen gang. Men bak de nasjonale tallene skjuler det seg en annen utvikling: stadig flere fiskeriavhengige kystsamfunn mister arbeidsplasser, unge flytter ut, og fiskerettighetene samles på færre og større hender.
Denne utviklingen aktualiseres nå gjennom Fiskeridirektoratets forslag til nye forskrifter om fiskeritillatelser, strukturkvoter og fordeling av strukturgevinster.
Både Havressursloven og Deltakerloven er tydelige på at fiskeressursene ikke bare skal forvaltes bærekraftig og lønnsomt, men også bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Likevel er det nettopp de distriktspolitiske målsettingene som i praksis er blitt nedprioritert.
Strukturpolitikken har over tid ført til en sterk sentralisering av fiskerettigheter. Da strukturkvoteordningen ble innført, var begrunnelsen å redusere kapasiteten i fiskeflåten og skape bedre lønnsomhet.
Resultatet er imidlertid ikke en mindre flåte, men en større og mer kapitalintensiv flåte. Fiskeridirektoratets egne tall viser at både bruttotonnasje og motorkraft har økt betydelig siden 2007.
Samtidig foreslås det nå regler som gjør denne utviklingen enda sterkere. Når strukturkvoter utløper, legges det opp til at store deler av kvotene i praksis blir værende hos fartøyene som allerede har overtatt dem.
Det betyr at samfunnets fiskeressurser i økende grad privatiseres uten at fellesskapet får noe tilbake.
Et annet eksempel er definisjonen av et «kystfiskefartøy». I forslaget defineres fartøy med under 500 kubikkmeter lasteromsvolum som kystfartøy.
Dette kan omfatte fartøy på opptil 50–60 meter – langt fra det folk flest forbinder med tradisjonelt kystfiske. Dermed flyttes stadig større kvoteandeler over til store fartøy som opererer mer som havfiskefartøy enn som tradisjonelle kystbåter.
Leveringsplikten er et tredje område der dagens politikk ikke fungerer etter hensikten. Ordningen skulle sikre råstoff til fiskeindustrien og arbeidsplasser i Nord-Norge. I dag eksporteres store deler av fisken ubearbeidet eller fryses om bord, mens mange landanlegg sliter med mangel på råstoff.
Hvis leveringsplikten ikke fører til lokal foredling og sysselsetting, må ordningen enten strammes kraftig inn eller reformeres.
Det avgjørende spørsmålet er derfor: Hvem skal fiskeressursene komme til gode?
Hvis lovenes formål skal tas på alvor, må myndighetene bruke handlingsrommet de faktisk har. Frigjorte fisketillatelser og strukturkvoter bør kunne lyses ut på nytt slik at nye fiskere, unge rekrutter og fiskeriavhengige regioner får en reell mulighet til å delta.
Kvotepolitikken må igjen bli et redskap for bosetting og verdiskaping langs hele kysten – ikke bare for økt kapitalisering og konsentrasjon av eierskap.
Norsk fiskeripolitikk trenger ikke bare tekniske regelendringer. Det trengs en ny politisk retning der kystsamfunnene igjen settes i sentrum.
Artikkelen er sakset fra Fiskeribladet uten forespørsel til avis eller skribent