Av Vidar Norberg

(BAKGRUNN): Elvebakken læstadianske menighet i Alta er nå rede til å følge mennesket fra vugge til grav. Det ble tydelig markert da ELM avholdt den første gravferden i Elvebakken bedehus. Nå tilbyr læstadianerne dåp, konfirmasjon, giftemål, nattverd, diakoni og gravferd. Gravferdsliturgien i ELM bygger på ritualet fra kirkens 1920-liturgi.

Menigheten har vokst seg så stor at de selv kan ta ansvar for å følge kristne mennesker fra vugge til grav. Det skjer med stor dugnadsinnsats fra medlemmene i ELM.

Det er frafallet i Den norske kirke som har tvunget frem forvaltning av de kirkelige sakramenter dåp og nattverd, samt andre kirkelige handlinger. Det er ennå en del mennesker både i og utenfor den læstadianske bevegelsen som ikke er fortrolig med kirkens nye riter og utglidning. Den norske kirkes syn på kvinnelige prester, homofil praksis og den generelle sekulariseringen har derfor ført til fremvekst av menigheter for konservative troende som er blitt fremmed for statskirken.

Elvebakken læstadianske menighet innviet i 2024 sitt nye bedehus like ved brua over Altaelva. Det har sitteplass til rundt 400 mennesker. De har sitt eget nettverk, og tilreisende predikanter både fra Sverige og Finland kommer jevnlig på besøk. ELM er også aktiv på youtube med overføringer fra møter og arrangementer. Sommerstid har de storforsamling i Alta med tilreisende predikanter.

Den første gravferd fra ELM

Den første gravferden fra Elvebakken bedehus ble videooverført. Den viste med all tydelighet at ELM kan gjennomføre en verdig begravelse med sitt eget rituale og uten prester fra Den norske kirke. Den første som ble begravet, var Berit Astrid Arnesen, opprinnelig fra Porsanger. Begravelsen ble innledet med musikk fra kirkeorgelet, som i en vanlig norsk kirke. Det var også klokkekiming. Predikant Rolf Harald Olsen foresto for begravelsen som trolig skapte ny kirkehistorie i både Alta og Finnmark.

Den første sangen var velkjent: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer».

Olsen leste også ELMs inngangsbønn:

–Hellige Gud, himmelske Far. Du råder over liv og død. Når vi skilles fra en av våre kjære, styrk oss da i troen så også vi ved graven kan håpe på deg. Herre Jesus Kristus, du trofaste Frelser som gikk gjennom død og grav for oss. Bli hos oss i vår siste nød og gi oss en gang å samles i din Fars hus med deg og dine. Hellig Ånd, du vår trøster i liv og død, fyll alle sørgende med trøst. Fri oss fra åndelig død. Dra alle til deg og gi oss å ha vår skatt i himmelen. Amen.

Det var også god tid til å legge ned kranser og blomster ved båren i bedehuset før gravfølget fortsatte til gravgården.

Minnetale for en troende

Siden dette var den første begravelsen i Elvebakken menighet, kan det være interessant å se hvordan minnetalen over Berit Astrid Arnesen ble holdt av predikant Rolf Harald Olsen.

–Astrid ble født i Børselv i 1937. Hun var nummer tre i søskenflokken på ni barn. I dag er det fire gjenlevende. De vokste opp i et hjem der kristen tro hadde sin naturlige plass. Foreldrene var Johan og Margarete Persen. I hjemmet bodde også besteforeldrene Berit og Josva Samuelsen og oldemor Gunnhild.

Det som nok var av særlig interesse for tilhørerne, var nok Astrids opplevelser fra krigens dager under evakueringen fra Børselv. Om dette er det også utgitt en bok.

–Barndommen var preget av at de flyktet til fjells under evakueringen. Astrid fortalte selv om evakueringsvinteren 1944–1945. Det var en sterk historie fra andre tider enn det vi er vant med i dagens velferdssamfunn.

–Hjemmet i Børselv var en viktig plass fordi de hadde rikstelefon. Derfra kom ordren om tvangsevakuering. Ikke alle trodde på det. De fortatte med å veve matter og å arbeide. Etterhvert forsto man alvoret. Familien dro først til Mårnes. Der bodde de på et rom i noen uker. Far gikk ned til Børselv for å berge noe og å grave ned bøker, kopper, fat og andre ting. Ovnen gjemte han under stabbursgulvet i håp om å finne den igjen, sa Olsen.

Han fortalte videre i sin minnetale at det bar til fjells igjen. Mor bar minstebarnet på ryggen. Astrid og søsknene fikk et ullteppe bundet fast på ryggen. De gikk gjennom sne, over lyng og fjell og for barna virket denne veien uendelig lang. Til slutt kom de til Alligasdal. Der laget far en gamme under en bjørk. Det ble ly for familien i noen uker. Men det var kaldt og trangt. Lite klær og utstyr hadde familien. Nesten ingen ting til å lage mat i. De brukte kaffekjelen til vannbøtte, matlaging og kaffe.

En gang ble det brann i gammens mens far var borte. Mor kjempet for å få med seg barn og eiendeler ut. Naboen kom springende, og fortalte at barna brant inne, men mor hadde handlet raskt og berget dem.

–Dette forteller sterkt om redsel, men også om omsorg og handlekraft som bar dem gjennom nøden, sa predikanten.

En gang gikk far ned til branntomta i Børselv for å lete etter mat og ting som kunne reddes. Han ble tatt av tyskerne og var borte i to dager. Familien visste ikke om han ville komme tilbake. Mor satt igjen med barna på fjellet. Da far kom, var det en lettelsens stund. Far hadde også med seg tyske godterier som man kalte for bombom.

–Julen 1944 ble en annerledes jul. De hadde lite av det som ellers hører med til julen. Men de sang julesanger og salmer. Slik ble troen, sangen og fellesskapet en trøst i mørket, fortalte Olsen.

Da fredsvåren kom i 1945, fikk far bygget et lite hus med ett rom.

–For dem som hadde bodde i en gamme nesten hele vinteren, opplevdes det som et fint hus. Astrid fortalte at folk syntes dem bodde som på et hotell. Dette sier mye om hva krig og nød gjør med et menneskes målestokk. Det som var lite, kan fort bli stort når man mangler alt.

­Børselv var brent. Kirken var brent. Pipene sto igjen. Brua var sprengt. Alt var borte. Olsen fortalte i sin minnetale at livet begynte sakte å vende tilbake. Folk fant ting som var gjemt, også ovnen under stabbursgulvet. Det var tid for gjenreisning.

–Gjenreisning handler ikke bare om å bygge hus og hjem på nytt, men også om å finne tilbake til trygghet, fellesskap og fremtidstro. Astrid fortalte om å bli båret av fellesskapet og troen.

Hun giftet seg med John i 1962. De var gift i 59 år og fikk barnet Berit. På storforsamling i 1970 fikk John tro seg som et Guds barn, noen dager etter Astrid. De huset også tilreisende predikanter i sitt åpne hjem.

–Elvebakken menighet var deres åndelige hjem. Og de var med når det ble bygget nytt bedehus. Budskapet om Jesus og syndenes forlatelse var en viktig rikdom i livet og en trøst i vanskelige tider. Når livet blir tungt og kreftene svikter, da er det ikke våre egne prestasjoner som driver oss, men Guds nåde i Jesus Kristus som er håpet.  Den 29. mai sovnet Astrid inn i troen på sin frelser. Vi lyser fred over hennes minne, sa Rolf Harald Olsen.

Elvebakken bedehus i Alta.