Av Axel Remme
(OPPBYGGELSE): Jesus har lagt igjen til oss noe vi til enhver tid trenger: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere.» Og han føyde til disse avklarende ord: «Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» Joh.14,27.
Så gode ord og løfter etterlot han til sine. Det var den viktige avskjedshilsen de skulle få ha med seg videre, også uten hans synlige nærvær. Han la tydelig vekt på, at han ikke talte om «den fred verden gir», men om den guddommelige fred, fra «fredsfyrsten» selv. Det var hans fred han minnet dem om og oppmuntret med. Den freden som «overgår all forstand», som «skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus». Fil. 4,7. Forunderlig og uforklarlig, men virkelig og sant. En fred av guddommelig kvalitet, som Jesus selv sørget for å gi sine. Og nå til sist, som en ekstra avskjedsgave. Kunne de få noe bedre med seg videre i livet og i de kall som fulgte?
Når han ga dem sin fred slik, som en gave ved avskjed, var det fordi de nå trengte fredens styrke og vern. Ikke bare med det samme, men hele tiden siden i de krevende utfordringer og kamper de kom til å måtte stå i. Hans fred i sjel og sinn, er en trøst til styrke, trygghet og frimodighet. Denne vise prioritering bør vi merke oss. Den minner oss om å la det viktigste komme først. Det er viselig og nødvendig! Rustet med Jesu fred, kan vi både begynne og fortsette riktig! En viktig innsikt med gode muligheter!
Det var nettopp Jesu fred de trengte nå ved inngangen til sine store embeter i Guds rike. Gjerninger som ble avgjørende for alt Guds rikes arbeid i verden, konstant og bestandig. Jesus utrustet dem først med det de nå trengte mest. Hans fred var både sperrer og vern i motgang og forfølgelser. En usynlig hånd som holdt dem oppe i troens gjerning og fast i Jesu samfunn. Med denne freden hadde de også hans samfunn og kraft. Ved den fikk disiplene både beskyttelse og styrke. Freden fra ham gjorde dem i stand til å gå inn i apostel oppdraget og gjennomføre sitt grunnleggende kall for Guds rikes arbeid i verden.
Det var fredens gode forutsetning han nå ga sine. De stod ikke oppgitt og rådvill da han synlig forlot dem. Jesu ord påminner om hvor avgjørende viktig det er å ha det rette, åpne samfunn med Jesus Kristus, verdens frelser og Herre. Det vil altså også si, å ha mottatt hans fred og være virkelig og overgitt til ham. Slik at hans fred får bevare «hjerter og tanker i Kristus Jesus».
Som den gang med dem, så også nå med oss: Vi trenger fremfor noe Jesu fred! Gjerne og villig sier han ved dette ord: «Min fred gir jeg dere»! Hør og motta det igjen: Du skal få gå videre i livet med Jesu fred! Da har du både «den følbare nåde» og «nåde til hjelp i rette tid»!
Når han ga dem sin fred slik, som en gave ved avskjed, var det fordi det var fredens styrke og tillit de trengte. Ikke bare med det samme, men hele tiden i de krevende utfordringer og kamper de kom til å møte. Hans fred i sjel og sinn var en trøst til styrke og frimodighet. Hvor viselig, sant og nødvendig dette var, skjønner vi. For Jesus, gjorde «alle ting vel»! De fikk begynne med hans fred i sitt hjerte. Mye hadde vært lettere og bedre, om dette hørte med til utgangspunktet for våre gjerninger, uansett oppdrag!
Det var nettopp Jesu fred de nå trengte. Han ga dem det de behøvde der og da. Og når de skulle gå videre i nye gjerninger for Guds rike. Freden fra ham ble som en stadig beskyttende hjelp som brakte sinnsro, styrke, trygghet og glede.
Budskapet om Jesu fred, fører også tanken til den store evangeliske sannhet, som er så spesielt og sterkt forkynt i dette berømte salmevers av Christian Richardt 1880:
Du som freden meg forkynner,
du en Frelser, jeg en synder,
du med Amen, jeg med bønn,
du med nåden, jeg med skammen –
Å, hvor vi dog passer sammen,
Du Guds salvede, Guds Sønn!
12062026
