Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): Jesus var i hjembyen Nasaret hvor han hadde vokst opp. Der talte han i synagogen til folket. Han kjente de som var der, og de fleste visste hvem han var.
De lyttet spent til ham, hva han skulle si. Han fikk rakt en skriftrull fra profeten Jesaja, som han leste fra. Der stod det: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri.» (Luk.4,18)
Satte de pris på det Jesus sa? Nei, dessverre. Det falt dem tungt for brystet. De ville ikke høre hans ord.
«Men han sa: Sannelig sier jeg dere: Ingen profet blir godtatt på sitt hjemsted.» (Luk.4,24)
Folket ble fylt av harme og ville styrte ham utfor fjellet. Men det klarte de ikke. «Men han gikk midt gjennom flokken og drog bort.» (Luk.4,30)
Jesus drog bort fra sine gamle venner. Noen av dem hadde han lekt sammen med som barn. Men da han kom tilbake som voksen mann, ble det annerledes. Ingen velkomstkomité stilte opp for å hilse ham velkommen.
Jesus presset seg aldri inn på noen. Han var saktmodig og from. Når de ikke ville høre hans ord, gikk han fra dem. Ingen kan tvinges til å tro. Den Hellige Ånd må overbevise folk om sannheten i evangeliet.
Da Jesus red inn i Jerusalem, ble han hyllet som konge. De sa: «Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høyeste.» (Luk.19,38)
Det var jubel og glede. Og vi synger i en barnesang: Jesus er kongen min, Guds barn jeg er.Det synger de i søndagsskolen i dag. Men ikke alle får lov å synge det. Jesus frydet seg over barnas sang. Jesus fryder seg også i dag når barn synger om ham som sin beste venn.
Han går ikke bort fra deg som tror på ham. Han går ved din side og leder deg fram.
