Redaksjonen

–Skiltet på Den gamle Indremisjonsgården i Hammerfest er ikke noe hyggelig syn. Bare halvparten av det gamle skiltet henger på veggen, forteller tidligere distriktssekretær Willy Gryting som nå bor i Tønsberg.

Gryting har forsøkt å kontakte flere instanser for å få tatt ned skiltet, men så langt har det ikke lyktes.

Han var stasjonert på Indremisjonsgården på 1970-tallet og var den som satte opp skiltet med navnet «Indremisjonsgården».

Indremisjonsgården var tidligere kretskontor for Vest-Finnmark krets for Det norsk luthersk indremisjonsselskapet. Dette var også redaksjonen for bladet Finnmarkhilsen som ble etablert i 1936 eller 1937 og senere gikk inn.

I sommer var Gryting på sitt årlige besøk i Finnmark og tok bildet av skiltet på den tidligere Indremisjonsgården.

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): Jesus ble spurt om når tid Guds rike skulle komme. Det var mange i Israel som ventet på det. Men Jesus svarte at Guds rike kunne man ikke se med øynene. Det har ikke noen grenser, så man kunne peke på det. Jesus sier: «For se, Guds rike er inne i dere.» (Luk.17,21b)

Vi leser om gamle Simeon og Anna Fanuels datter, som begge ventet på Guds rikes komme. (Luk.2,25 og 36ff)

Begge var i forventning om å se Messias. De ble ikke skuffet. Da Jesus ble båret fram, lovpriste de Gud som hadde latt dem se Ham som er Under.

Da Jesus stod fram, forkynte Han: «Tiden er fullkommet, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!» (Mark.1,15)

Ved Jesu inntreden i verden kom Guds rike nær. Ingen kunne si dette før Han ble født. Profetene i den gamle pakt hadde forkynt om Ham som skulle komme. Vi leser det i Jes.9,6: «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på Hans skulder, og Hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.»

Profeten Jesaja så framover på det som skulle skje i Betlehem. Da Jesus kom til verden, ble denne profetien oppfylt. Nå stod Han selv fram og proklamerte at Guds rike er kommet nær.

Guds rike er i alle dem som tror på Jesus som sin frelser og herre. Du trenger ikke å lete etter hvor Guds rike er, for det er i deg. Kan det være sant? Ja, det er sant, for Jesus sier det.

Vi ber i «Fader Vår»: «Komme ditt rike.» Hva ber vi om da? Det er slik Luther forklarer det, –  at Guds rike må komme til oss. Det skjer når vi i troen tar imot Kristus Jesus. Det skal vi takke og prise Ham for.

Så sier Jesus at Guds rike er inne i dere. Når vi tar imot Ordet, tar vi imot Jesus. Det har vi lært som barn. Men, det er ingen automatikk i det. Bare den som tror på Ham, har Guds rike i seg.

Paulus skriver: «Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.» (Rom.14,17)

Guds rike består i Den Hellige Ånd, det er klart. Dette riket kan ikke rokkes av verdens herskere. For det er Gud selv som råder over det. Vi trenger ikke frykte for djevelens makt hvor mye han enn raser.

Luther sier i salmen «Vår Gud Han er så fast en borg»: «Om verden full av djevler var som ville oss oppsluke, vi frykter ei, vi med oss har den som Guds sverd kan bruke. Er verdens fyrste vred og vil oss støte ned, han ingen ting formår, fordi alt dømt han går. Et Guds ord kan ham binde.»

Derfor er vi trygge som Guds rikes borgere.  

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

(10.08.2024): Gudstro, forlis og gamle dager var tema da Henriksen-folket fra Dalen i Mehamn møttes til slektstreff i Sør-Norge. Det store trekkplasteret var Per Henriksen, den eneste gjenlevende av det opprinnelige Henriksen-folket i Dalen. Han er kjent fra lang fartstid i Frelsesarmeen og som tidligere fylkessekretær i Vest-Agder Kristelig Folkeparti. I enkelte familier går han bare under navnet Onkel Per.

–Jeg har ventet og stundet etter å få se hvordan Henriksen-folket fra Dalen har utviklet seg. Her er mange ansikter og yrker representert. Jeg fikk nesten tårer i øynene da jeg så bilder av mor og far som var satt opp, sa Per Henriksen da han talte til over 50 mennesker fra slekt, familie og venner. Stevnet ble holdt på gården til Jan Birger og May Synnøve Solberg Nymoen i Søre Dokken i Uvdal i Numedal fra 10. til 11. august.

Hjemmet i Dalen var et 60 kvadratmeters halvannenetasjes hus. De hadde ikke strøm eller innlagt vann. Først i 1938 kom radioen. Siden ble det telefon som var en kasse på veggen. Henriksen mintes at deres «signal» var to støt. Det var flere som delte telefonlinjen, og man kunne lytte hva andre sa, men det var egentlig ikke lov.

–Vi var veldig fattige, men hadde nok mat på bordet og klær til de ulike værtyper. Noe luksus var det ikke. Vi var ganske alminnelige etter datidens forhold.

Pietisme i hjemmet

–I mitt barndomshjem var far meget pietistisk. Han var sterkt påvirket av den læstadianske livsførsel og kristentro. Søndagene var hellige. Det skulle ikke gjøres noe arbeid annet enn å få seg mat.

–Det var ikke gudstjeneste i kirken hver søndag. Barna ble aldri tvunget til å gå i kirken. Det var en frivillig sak. Det var en livsførsel som også hadde betydning for oss barn.

Som eksempel på den pietistiske retning fortalte Henriksen om sin søster Petra. Hun hadde fått noen ukeblad og skulle klippe ut noen bilder, men fikk ikke bruke saks på søndag.

Familien hadde ikke juletre, julegaver eller blomster i vinduene. Henriksen sa at det ikke skulle være noe stas. Alt slikt var forbudt. Det endret seg da far omkom på sjøen med sine to sønner.

–Mor var personlig kristen, men ikke pietist. Hver søndag gikk hun på møte som startet klokken 17. Min bror Henrik fulgte henne som oftest dit. Når mor var borte, ble filleryene sparket bort og grammofonen trukket opp, og det var svingom med ungdom fra nabolaget. Før mor gikk, sa hun at «Nå må dere ikke rive ned huset». Når hun kom hjem, var alt i orden.

Et annet godt minne hadde Per med sitt søskenbarn Borgunn. De lekte sisten og hoppet gjennom vinduet og sprang ut døra. Mor moret seg over leken, til slutt sa hun at nå måtte de slutte.

Per Henriksen mintes sin mor i Dalen som et godt menneske. Hjemmet var alltid åpent, og det ble alltid servert noe.

–Også fremmede må få kaffe. De er også mennesker. De er skapt i Guds bilde, sa mor, ifølge Per.

Han forklarte at hjemmet i Dalen var preget av omsorg og kjærlighet, og de passet på hverandre og viste omsorg.

–Hjemme i Dalen var det mange fødsler. Jeg er den siste av i alt 18 barn. Åtte av barna døde i tidlig alder.

Brå død på havet

Familiefar Johan Henriksen drev fiske i Kjøllefjord. De ventet på lagelig vær for å gå til Mehamn med «Teisten». Det var møte i De frie evangeliske forsamlinger. Der holdt Henriksen et klart vitnesbyrd før de gikk om bord i fiskebåten og satte kursen mot Mehamn den 11. mars.

–Den 12. mars 1938 omkom far og to av mine brødre på sjøen. De var på vei med båten fra Kjøllefjord til Mehamn. De kom ut for snøstorm. Båten bar dem ikke lenger. De gikk ned. Alt som ble funnet etter dem, var noen livbøyer og linestamper, fortalte Per Henriksen. 

Ingen vet, men man antar at motorbåten «Teisten» forliste et sted utenfor Kinnarodden. Per Henriksens datter, Marie Henriksen, har gått gjennom en gammel dagbok fra Bjarne Lillevik i Mehamn. Av den går det frem at det ble funnet noen linestamper i Hollendervika utenfor Slettnes. De var merket med initialene M.R., J.H. og H.D., skrev Alf Helge Jensen i avisene Finnmarken og Kyst og Fjord. Dagboken ligger forvart i Statsbiblioteket i Tromsø.

I et godt hjem i Dalen fikk familien Henriksen det fryktelige sørgebudskapet om at forsørger og far Johan Henriksen (56), brødrene Andreas (21) og Olav Henriksen (20) var omkommet på havet. Tilbake var kona Alma og ti barn. Også resten av mannskapet om bord på «Teisten», Mikal Reinholdsen (42) og Halfdan Danielsen (25), gikk ned uværsnatta den 12. mars 1938.

–Jeg tenker på mor som mistet den ene etter den andre og sin mann på havet. Vi evner ikke å sette oss inn i dette. For å komme gjennom sorg og motgang trenger man ekstra kraft.

Denne kraften fikk Alma blant annet gjennom ordet i Salme 68, 6: «Farløses far og enkers forsvarer er Gud i sin hellige bolig.»

–Min søster fortalte meg at mor sørget ualminnelig sterkt. Hun kom ned fra loftet hver morgen, satte seg ved komfyren og drakk kaffe. Så gikk hun tilbake til soverommet. Dette gjorde hun i to–tre uker. Så kom hun ned og sa: «Nå er det over.»

Frelsesoffiseren påpekte at det er godt å ha sin hjelp i Gud slik når nøden banker på døren.

–Vi lever i en tid med velstand og har mer enn nok av det vi trenger. Derfor har vi ikke så mye bruk for Vår Herre. Han er liksom satt utenfor, men det kan hende at vi får bruk for krefter utenfor oss.

Som tidligere frelsesoffiser flere steder i Norge kom Per Henriksen med en epilog til gamle og unge i Henriksen-slekten som nå er spredt langt utenfor Dalen i Mehamn. Han hentet teksten fra Salme 90, 2: «… Herre! Du har vært en bolig for oss fra slekt til slekt.»

–Nå vet vi at en del av oss kanskje har en livsførsel som kanskje ikke kan betegnes som direkte kristen. Men jeg tror at på hjertebunn finnes det strenger slappe  av synd og selvstyre. Jeg skulle ønske at det kanskje var flere som heiste rent flagg og sa: «Herre, jeg vil gjerne tilhøre det som vi snakket om.» Jeg ønsker at vi alle sammen en dag skal møtes i Gudsriket.

Frelsesoffiseren forteller

Henriksen er godt kjent flere steder i Norge etter mange år som frelsessoldat og major i Frelsesarmeen. Han har  arbeidet fra Vardø i nord Sognefjorden i vest, Oslo i øst og Kristiansand i sør.

–Fortell litt om dine minner fra Frelsesarmeen?

–Jeg var på Finnsnes i to år. Det var en fin tid hvor vi ba med flere til frelse, og mennesker ble også innviet til Frelsesarmeen.

–Tjenestetiden på Bryne varte i tre år. Der var det vekkelse og fulle hus. Det ble bedt med 200 mennesker i løpet av et års tid, og det kom 57 nye medlemmer til Frelsesarmeen. Der startet vi også hornorkester. Pinsevennene fikk også en god start i Bryne.

Så ble det tre år i Haugesund, men Henriksen fant ikke helt grobunn for sin forkynnelse. Bedre gikk det de to årene han var i Porsgrunn. På Sørlandet ble det arbeid i Grimstad. I Kristiansand var Henriksen i fem år før han kom til Oslo som ungdomssekretær i Templet.

Per Henriksen forteller at det alltid har vært mye ungdom der han har vært, og dette har satt sitt preg på ham som frelsesoffiser.

Dette var ikke noen åttetimersdag, men arbeid både natt og dag når mennesker trengte hjelp fra Frelsesarmeen.

–Vi hadde en mann i resepsjonen på hotell Caledonia i Kristiansand. Når han forsto at folk hadde et åndelig problem, ringte han meg.

Hva har vært viktig for deg i forkynnelsen?

–Jeg har i min tjeneste lagt vekt på samtale med mennesker. Vi har snakket om de åndelige saker. Det handler om å vokse i troen på Kristus.

Henriksen forklarer at å vokse i troen betyr å modnes i Kristus, få en større lengsel etter å bli fylt av Gud.

–Vi må ligne mer på Jesus. Han skal vokse, og jeg skal avta. Det skjer når Guds Ånd tenner en lengsel etter Gud som stadig har mer å gi. Jeg tror på Den Hellige Ånd. Han er tredje person i Gud. Den Hellige Ånd kan forklare oss hva Gud har gjort i sitt frelsesverk når Han ofret Jesus til soning for oss.

Det er ikke alltid lett å være menneske. Henriksen forklarer at den gamle Adam i oss mennesker har vanskelig for å dø.

–Djevelen har også en egen evne til å forstørre våre gamle synder. Han trekker dem stadig frem slik at mennesker tenker at jeg kommer ikke frem. Da må vi tro på Jesu frelse, forklarer frelsesoffiseren.

Kanskje var det den tyske brenningen av Finnmark og tvangsevakueringen under den andre verdenskrig som førte til at Per ble frelst.

–Den 6. november flyktet vi. Vi overnattet i telt i Svartholla den 6. november 1944. I begynnelsen av desember kom vi til Båtsfjord. Der deltok jeg på et fellesmøte som ble holdt av pinsevennene og Frelsesarmeen på Fiskarheimen. Jeg bestemte meg for å bøye kne.

Ordet som hjalp Henriksen, var fra Romerne 8, 1: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.»

–Det var fullt av mennesker i lokalet.

Dåpssyn førte til at Henriksen valgte Frelsesarmeen hvor det var en fin ungdomsflokk, flott sang og musikk.

Per Henriksen fikk ikke bare arbeid i Frelsesarmeen. Om ikke han fant kona, så fant hun ham. Henriksen var militærnekter, men han hjalp til hos Frelsesarmeen på Mysen. Så sto han sammen med Synnøve Marie Kongevold i en trappeoppgang.

–Per, jeg kan så godt like deg. Skal vi være sammen, sa Synnøve Marie.

De var gift i 66 år. Synnøve Marie døde 90 år gammel. De fikk tre barn.

Politikk og Bibelens land

I 20 år var Per Henriksen fylkessekretær for Kristelig Folkeparti i Vest-Agder.

–Da hadde KrF vind i seilene. Vi hadde to av fem stortingsrepresentanter fra Agder på Stortinget.

–Hvordan kan du forklare dette?

–Det var nok tilstrømningen til menighetene. For om menighetene syder, så går det godt med KrF. Er det få kristne sjeler, går det dårlig, sier Henriksen.

Han forklarer dessuten tilbakegangen for KrF med at de mistet folk som Jon Lilletun, Kjell Magne Bondevik og Dagfinn Høybråten.

–Det var en fin tid i KrF, sier Henriksen.

–Hva er ditt forhold til Israel?

– Jeg har funnet ut at Bibelen er en rikholdig bok. Det står i Bibelen at jødefolket er Guds folk. De har en spesiell utvelgelse. Hans øye våker over dem. Hvordan de blir frelst, overlater jeg til Herren. Han har større visdom.

Den tidligere fylkessekretæren i KrF har vært to ganger i Israel, og det betegner han som meget interessant. En gang var han sammen med Kåre Kristiansen, og han minnes at de blant annet var på et foredrag i nasjonalforsamlingen Knesset. Også andre institusjoner i Det hellige landet ble besøkt.

Tilbake til Mehamn

Etter at kona Synnøve Marie og de fleste av Henriksens venner i Kristiansand døde, har han flyttet til en liten leilighet i Oslo som han er meget tilfreds med. Der har han også bekjente og er fornøyd med pensjonisttilværelsen.

–Lengter du tilbake til gamle tomter i Dalen og Mehamn?

–Jeg lengter ikke tilbake til Mehamn, men jeg vil gjerne ha en tur oppover. Da går jeg først til eiendommen i Dalen. Den ligger nær flyplassen. Det har skjedd store forandringer siden vi bodde der, sier Per Henriksen.

Han reiser helst opp i august, men i år skulle han på en hytte og sa at da blir det kanskje en tur i september.

Per liker multer og forteller at han gjerne kjøper ti kilo og gir multer fra Finnmark som julegave istedenfor blomster.

Han deler gjerne en livserfaring og sitt motto med flere mennesker.

–Ta alt i beste mening. Tenk positivt. Jeg har forsøkt å jage de onde tanker på dør, sier frelsesoffiser, KrF-politiker og pensjonist Per Henriksen.