Nyheter

Det lille øysamfunnet Ingøy på 71 grader nord var ett av de få steder i Norge som hadde folketog den 17. mai 2020.

Det var et tog i motvind og regn, men med mange norske flagg som lyste opp i landskapet.

Leder i Ingøy Grendelag, Åge Flaten, fortalte til NRK/tromsogfinnmark at koronareglene satte en grense på 50 mennesker. Det var 40 mennesker som deltok i toget, i Ingøy kirke og fellesmiddagen på den nedlagte skolen.

­–Vi hadde venteliste. Det var folk som ikke kom på grunn av begrensningene, sa Flaten til NRK.

I Kjøllefjord var det etter stedets webkamera å dømme et lite tog utenfor Hotel Nordkyn.

I Mehamn seilte båter anført av redningsskøyta i en ring inne på havna, før noen av dem satte kursen videre. Det var og en bilparade i Mehamn.

Alta hadde også satset på bilparade gjennom byen. Tidlig på dagen var det ifølge Altaposten kransnedleggelse på Altagård av ordfører Monica Nielsen og kaptein Stein Sverre Isaksen. Begge holdt taler om takknemlighet for friheten.

Ordføreren oppfordret også folk til å bruke lokalt næringsliv i disse korona-tider.

–Gud bevare kongen og fedrelandet, var oppfordringen fra kapteinen.

–Jeg husker 17. mai i Mehamn etter krigen. Vi gikk i tog mellom brakkeflakene. Pelle Tande satt på en lastebil og spilte trekkspill sammen med en mann som spilte på gitar. Det var musikken, forteller Janne-Karin Norberg (81) som nå bor på Geilo.

–Vi fikk julebrød med rosiner og ost. Drikken var kakao. Datidens «samfunnshus» lå i Vevikhalsen.

Det var også konkurranser for barna. Premien var en blyant, gjerne en fargeblyant. Det var svære ting etter krigen. Det var også gratis kino for barna.

–Det var bare noen få som hadde ordentlig flagg. Men det var mange som hadde tegnet papirflagg på skolen. Så kom vind og regn og flaggene forsvant, minnes Janne-Karin Norberg som den gang het Henriksen til etternavn. Foreldrene var Knut og Evelyn Henriksen. Evelyn var gamvikværing og Knut mehamnværing.

I 1946 begynte Janne-Karin Henriksen på skolen i Mehamn. Da var hun sju år gammel.

Kontrast

Det var stor kontrast mellom 17. mai i Mehamn og tvangsevakueringen den 6. november 1944. Da satte tyske soldater fyr på det aller meste i Mehamn, og folk tok med seg noen saker om bord og ble tvangsevakuert sørover.

–Jeg husker det godt. Vi forsøkte også å rømme til fjells. Men min tante skulle føde. Det var vanskelig på fjellet. Karene hentet en vogn fra Mehamn og dro Karen Nygård Pedersen ned til Mehamn hvor evakueringsbåten skulle føre oss av sted.

Så kom den tyske brannkommandoen som skulle svi av huset ved Mehamnelv bru i dalen.

–Soldaten sa vi fikk noen minutter til å hente ut saker. Sa vi måtte ta symaskinen som vi kunne få bruk for etter krigen. Så snudde han seg bort en liten stund. Lenge var det ikke for det var offiserer som fulgte med fra avstand. Soldaten tømte parafinlampene på puter og møbler og tente på. Etter kort tid sto huset i full fyr. Han sa at han selv hadde familie i Tyskland.

Noen spesielle inntrykk ble det på veien fra Dalen og ut mot dampskipskaia på Hamnneset og evekueringsbåten.

–Jeg husker vi gikk forbi et hus om sto i brann. Flammene åt seg opp etter gardinene. Der hang en nydelig kjole som var sydd til jul, og jeg så den brenne opp.

–De får ny kjole til jul, trøstet mor Evelyn meg.

–Langs veien i Mehamn lå det kyr som var skutt. Noen rautet fryktelig. Husker at jeg så rett inn i øynene på en ku da øynene brast og den døde. Den dag i dag er det vanskelig å se dyrene i øynene.

Far Knut hadde laget møbler av bjørk. De var virkelig fine. Det var plassert i Svartbrakka inne i Dalen. Norberg forteller at det var flere som hadde gjemt unna tingene der, for de trodde ikke at alt ville bli brent. Men det brant godt.

–Vi får nye når krigen er over, trøstet mor.

Lang reise

–På hurtigrutekaia kom vi oss om bord i evakueringsbåten. Alle mennene lå på lasteluka. Under var det sprengstoff. Siden min far Knut måtte ligge ute, fikk han den eneste dyna vi hadde med.

–Min mor Evelyn var gravid og syk. Hun fikk lugar. Maten var «kornet biff».

–Tante Karen skulle føde under båtturen. Jordmor var en myndig dame. Hun gikk opp til kapteinen på skipet. Han stoppet skipet så Karen fikk føde. De hadde vansker med å finne ut om barnet Astrid var født i Mehamn eller i Honningsvåg.

–Da vi kom til Tromsø, måtte vi i dusjen for å avluses. Kvinner og menn adskilt. Siden bar det til flyktningeleiren i Melhus. Jeg husker at det var lite mat. Jeg så en jente som hadde en pølse. Selv gapte jeg og tygde når jeg så henne spise. Jeg var bare fem år den gangen.

De evakuerte fra Finnmark ble transportert videre og spredt for alle vinder. Norberg husker at familien ble sendt i kuvogner til Fredrikstad. De voksne følte at det var nedverdigende, og hun kjente selv denne følelsen.

–De voksne forsøkte hele tiden å skjerme oss. Men det var fælt, minnes Norberg.

Fredrikstad

–I Fredrikstad kom vi først til  Marie Kjølberg og familien. De var vennlige folk, og jeg korresponderte med henne i mange år etter krigen. Senere flyttet vi til ingeniør Mathiesen. De hadde et stort flott hus og en ekstra leilighet som vi fikk bo i. Den hadde bad, dusj og vannklosett. Det var en moderne leilighet.

Janne-Karins søster, Hill Henriksen, ble født tre måneder for tidlig på et katolsk sykehus i Fredrikstad. Nonnene sto ved sengen og ba til Gud om at barnet måtte overleve den tidlige fødselen. Det gjorde Hill som senere kalte seg for Hilde Henriksen. Hun døde i Sverige i fjor.

I Sør-Norge fikk Janne-Karin Norberg et sterkt møte med elektrisitet for første gang. Hun stakk fingrene i stikkontakten og ble kastet bortover av støtet.

–Fredrikstad Telegrafverk hadde arbeid til far Knut som hadde erfaring fra Televerket. Han kom hjem i uniform.

Familien kunne blitt i Fredrikstad, men spesielt mor Evelyn var ivrig etter å reise nordover, selv om det ikke var lovlig. Dessuten fikk far Knut en telefonoppringning og løfte om et godt betalt arbeid i Televerket dersom han kom nordover igjen.

Livet i fiskeværet

I 1946 var tvangsevakuerte finnmarkinger begynt å komme tilbake fra Sør-Norge til Finnmark som skulle gjenoppbygges. Et av minnene var bakeriet.

–Bakeren i Mehamn het Skjølberg. Han hadde en ovn med et ovnsrør i det fri. Bakebordet var en fjøl på noen kasser. Han var den eneste som fikk mel og kunne bake brød. Det var stor stas når hvetemelet kom, minnes Norberg.

–Etterkrigsåret var en fin tid. Folk var glade og hjalp hverandre. Alle var like og tilhørte arbeiderklassen.

–Jeg husker at far hadde spikret en jigge, det var en vogn med to hjul og styrestav. Jeg satt i jiggen. Plutselig slapp tante Judith (f. Johansen) styreskaftet, og vognen bikket ned. Hun skyndte seg til en kø foran Ditlevsens butikk. Det var kommet garn, og det ville alle ha.

Det var vanlig å stå i kø under krigen.

–Min bestemor Ragna Johansen fra Gamvik var evakuert til Oslo. En gang så hun en lang kø og gikk straks inn i den. Da hun endelig kom frem til butikken, var det Vinmonopolet. Ragna Johansen var avoldskvinne.

Mens familien Henriksen hadde bad med vannklosett og dusj i Fredrikstad, ble det andre boller i Mehamn.

–Det var en treseters utedo i fjæra.

Fint liv

Janne-Karin Norberg husker stuebordet med en silkesjal som duk. Det sto i brakka. Siden leide familien leilighet i Karl Ditlevsens butikk.

–Jeg kan huske vårt første måltid. Det var restemat i en stekepanne som ble satt på en fjøl på et lite bord. Der var også en parafinlampe. Far fikk den ene kniven og mor den ene skjeen fordi hun delte ut maten. De spiste av steikepanna. Hill og jeg spiste sammen på et lokk og brukte fingrene.

–Du verden, så godt vi har det, sa mor.

Da ble stemningen lys.

–Etter hvert fikk vi nytt hus på Hamnneset i Mehamn som Magnus Wiik var med på å sette opp. Rolf Martinsens hest dro flyttelasset til det nye huset. En katt fulgte etter oss og ble værende. Den fikk navne Gusse.

De tre venninnene Janne-Karin Norberg (f. Henriksen), Britt Elvebø (f. Olsen) og Else Lassesen (f. Bertheussen) vokste sammen opp på Hamnneset. Et av minnene var saunakveldene på lørdag som gikk på omgang. Norberg beskriver etterkrigstiden som en god tid.

Nå er det kun Janne-Karin Norberg som lever av venninnene.

(13.05.2020): Statsminister Erna Solberg vil ikke legge seg opp i hvilken ost folk spiser. I Storbritannia oppfordrer prins Charles britene til å spise engelsk ost.

Leder Trygve Slagsvold Vedum spurte onsdag under Stortingets muntlige spørretime statsminister Erna Solberg om hun ville oppfordre nordmenn til å handle norsk nå når tusenvis av arbeidsplasser er i fare på grunn av koronakrisen, forteller Nationen.

–Det er viktig å tenke gjennom hva hver enkelt av oss kan gjøre. Men jeg vil ikke legge meg opp i hvilken ost folk spiser eller hva slags sofa de vil ha, svarte Solberg ifølge NPK-NTB.

Den britiske avisen Daily Mail skriver om prins Charles’ (71) kongelige oppskrifter med britisk ost. Det er lagt ut videoer om de kongelige osteretter. Det er også bilder av den kongelige ostesmakeren.

Årsaken til at prinsen gikk ut med oppskriftene, er dels at britene skal kjøpe britisk ost i disse koronatider. Initiativet kom ifølge Daily Mail i forbindelse med den britiske osteuken.

Av Vidar Norberg

(ISRAEL – 12.05.2020): Den 21 år gamle Amit Ben Yigal fra Ramat Gan døde etter at en terrorist kastet en stor stein fra et tak mot soldater i Golani-brigaden som var på oppdrag i Yabed vest for Jenin i den nordlige delen av Samaria, skrev Arutz 7.

Amit Ben Yigal så opp mot taket. To soldater åpnet ild. De klarte ikke å identifisere den som kastet den dødelige steinen.

Soldaten hadde hjelm, men steinen traff ham i en uheldig vinkel rett i hodet. Han fikk førstehjelp på stedet og ble evakuert med helikopter til Rambam medisinske senter. Der døde han av skadene.

Han var den første IDF-soldaten som ble drept i år. Reaksjonene i Israel var sterke.

Begravelse

Det var en sorgtung mor som ropte og gråt i fortvilelse under sønnens begravelse. Hun virket utrøstelig. Far lå over graven på den militære delen av gravgården Beer Yaakov og gråt høyt. 

Til stede var også Osher Hanum som mistet sin kjæreste.

Den jødiske sørgebønnen ble sunget av en militær kantor. Soldatene skjøt sine skudd i lufta. Kransene ble lagt ned på graven. Så var soldaten stedt til hvile. Men det virket nesten som om folk ikke ville gå fra gravstedet. De gråt og omfavnet hverandre, til tross for koronaepedemien.

Amit hadde også to søstre, meldte Radio Kan.

En katastrofe

–Dette er en katastrofe som har rammet meg. Han var min eneste sønn og insisterte på å tjenestegjøre i Sayeret Golani. Han var hele min verden. Disse nyhetene dreper meg.  Jeg elsket deg fra første stund jeg så deg da du kom til verden, sa far Baruch Ben Yigal.

Far sa at det var sønnen som skulle begrave ham, ikke far som skulle begrave sønnen.

–Frem til i dag klokken 06.30 var jeg en lykkelig mann. Etter dette ble jeg en annen person. Jeg er knekt, sa far i begravelsen.

Mor Nava Revivo fortalte at hun hørte noen banke på døren 05.15. Hun sa ordene «Baruch Dayan Haemet» som brukes ved død. Hun ropte: «Nei! Gå bort herfra!» Det var budet om at sønnen var drept.

–Amit, min sønn, min elskede, mitt liv, sa hun i begravelsen ifølge reportasjen fra Jerusalem Post.

–Helt siden den dag han ble innrullert, har jeg vært redd for dette øyeblikket. På de falnes minnedag i nabolaget tok jeg meg til hodet og sa «la ikke dette skje meg». Noen myrdet ham kaldblodig, sa hun.

Mor fortalte at sønnen ønsket å være en del av denne militære enheten og tjene landet. Far måtte skrive under på at sønnen fikk lov til å gjøre tjeneste i kommandoenheten siden han var hans eneste sønn. Far fortalte til Reshet Bet at sønnen insisterte.

Kjæresten gråt

Osher Hanum var Amirs kjæreste og fortalte om ham til Channel 13.

–Han elsket sitt land så høyt. Han kjempet så hardt for å være i Golani-brigaden. Han var så stolt over sitt land. Han var en person med et rent hjerte.

–Han var spent på arrestasjonsoppdraget i Samaria som de skulle ut på. Han sa at det var for landets skyld. Han ble myrdet. Det var ikke bare død. De myrdet ham. De må hevne ham. De må gjøre noe, sa Osher.

–Vi snakket sammen sist natt. Han sa til meg: «Jeg elsker deg og lover deg at jeg skal ta meg i vare». Denne morgenen fikk jeg beskjed om at han var død, min elskede.

Kjæresten hadde vanskelig for å fullføre sitt minneord fordi hun gråt sårt i begravelsen.

–Du sa du skulle ta deg i vare. Hvor er du?

Kondolanser

–Stabssersjant Amit Ben Yigal ble drept i tjeneste for Israels sikkerhet. Forsvarets sikkerhetsstyrker vil ta terroristene som er ansvarlig for dette og bringe dem for retten. På vegne av Israels forsvar vil jeg sende mine kondolanser til familien. Må hans minne være velsignet, sa forsvarsminister Naftali Bennett som selv var til stede på den militære gravgården og la ned krans på graven.

Bennett fortalte at han i dag så bildene av Amit, som alltid var smilende og en som høynet moralen hos dem som var rundt ham.

–En tung sorg falt over byen denne morgen da en av våre sønner, Amit Ben Yigal, falt. Han tjenestegjorde i Sayeret Golani mens han opererte i Judea og Samaria. En ond hånd kastet en blokk fra høyden og traff hjelmen som ikke klarte å beskytte ham. Folket i Ramat Gan og hele Israels folk deltar i familiens sorg, sa ordfører Carmel Shama Hacohen.

–På vegne av meg selv og alle Israels innbyggere vil jeg sende mine oppriktige kondolanser til Amit Ben-Yigals familie. Han ble drept av fordervede individer under en operasjon. Som det har vist seg i alle saker de seneste år, vil Israels lange arm nå terroristen og stille ham til ansvar, sa statsminister Benjamin Netanyahu.

–Mitt hjerte er knust over en soldat som ble kuttet i sin beste alder. Det er et forferdelig tap. Jeg sender mine kondolanser og en sterk omfavnelse til Amit Ben Yigals familie. Må hans minne være til velsignelse, sa Israels president Reuven Rivlin.

Den avdøde sersjanten Amit Ben Yigal, en soldat i Sayeret Golani, ble i natt drept under en operasjon i Jenin-området. Må hans minne bli til velsignelse. Ganske nylig æret staten Israel sine helter. I dag er det med stor smerte vi fører opp enda et navn på listen over falne. Mine hjerteligste kondolanser til familien som mistet det som var det aller kjæreste for dem alle, sa tidligere forsvarssjef og nå partileder og Knessets talsmann, Benny Gantz.

–Våre soldater i IDF og sikkerhetsstyrker arbeider konstant i alle regioner for å ivareta vår sikkerhet. Jeg er sikker på at de vil legge sin hånd på den forbannede terroristen og la rettferdigheten skje fyllest, sa Gantz.

–Vi er stolte over Amit. Han var en modig soldat, sersjant og eksemplarisk venn, sa militæravdelingens leder.

Leder Yossi Dagan i Samaria regionale råd ba regjeringen om gjengjeldelse i landsbyen hvor Ben Yigal ble drept. Han sa at det er en handling i et land med selvrespekt, og la til at også USA ville gjort det. Dagan sa at det ikke er nok å rive terroristens hus.

–Det er en enorm sorg over Amit Ben Yigal som ble drept av terrorister i Yabad. Jeg håper myndighetene forbereder en gjengjeldelse som vil gjøre at fienden angrer på at det tok vår soldat, sa transportminister Bezalel Smotrich.

Arrestasjoner

Israels forsvar sendte tropper til området, inkludert medlemmer av elitestyrken Duvdevan og sikkerhetstjenesten Shin Bet. De startet jakten på de skyldige.

Israels forsvar arresterte mer enn ti mistenkte i landsbyen hvor terroristen kastet storsteinen på Amit Ben Yigal.

–Soldater i Golani, gå tilbake til kampen og finn terroristen og den onde person som gjorde dette. Sammen skal vi nedkjempe våre fiender, sa forsvarsminister Naftali Bennett i begravelsen.

(12.05.2020): Generalmajor Eirik Kristoffersen (51) er utnevnt til ny forsvarssjef etter Haakon Bruun-Hanssen som i august går av med pensjon etter sju år som forsvarssjef. Kristoffersen har hatt ansvaret for å bygge opp igjen Finnmark landforsvar.

Eirik Kristoffersen er i dag sjef for Hæren. Han har også erfaring fra spesialstyrkene, Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) og Heimevernet samt tung erfaring fra internasjonale operasjoner. Han er høyt dekorert for sin innsats i Afghanistan, går det frem av en pressemelding fra Forsvarsdepartementet.

–Eirik Kristoffersen er en forsvarssjef for vår tid. Han har de rette egenskapene for å lede Forsvaret fremover. Kristoffersen har satt tydelig spor etter seg der han har vært. Han har vist meget gode resultater i Forsvarets spesialstyrker og som sjef for HV. I sin korte tid som sjef for Hæren har han sørget for at oppbyggingen Finnmark Landforsvar nå ligger foran planen, sier forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.

Forsvarsministeren fremholder at den nye forsvarssjefen vil stå overfor store oppgaver, både hjemme og ute.

–Vi har en sikkerhetspolitisk situasjon og en teknologisk utvikling som vil stille nye krav til Forsvaret. Kristoffersen har både strategisk innsikt og operativt fokus. Han er nytenkende og har vist stor drivkraft og gjennomføringsevne, sier Bakke-Jensen.

–Jeg er veldig takknemlig for tilliten. Det er et stort ansvar å bli øverste militære sjef i en sikkerhetspolitisk usikker tid. Jeg gleder meg til å ta fatt på oppgaven og utvikle Forsvaret videre, sier generalmajor Eirik Kristoffersen.

Fra og med 12. mai er ligger solen på havflaten og fra den stund er det midnattssol utenfor Nordkyn.

Nordkinnhalvøya er det nordligste området på det europeiske fastlandet. Slik er solens gang: 

Natt til 10. mai ligger solen under havflaten

Natt til 11. mai synes halve solen.

Natt til 12. mai ligger solen på havflaten.

Natt til 30. juli ligger midnattssolen på havflaten.

Natt til 31. juli synes halve solen.

Natt til 1. august dukker solen.

(Kilde: Nordkynfolkets historie)

I mai kan det være vakre dager før midnattsolen stiger opp av havet den 12. mai.