Nyheter

(29.11.2018): Statens naturoppsyn har skutt en ulv i Aitevarri  i Karasjok. Det er mye tamrein i området, melder NRK/Finnmark.

 

 

 

Norge og Russland har justert grensen og undertegnet en ny grenseavtale.

For første gang siden 1947 har Norge og Russland gått opp hele grensa mellom landene. Oppmålingen viser at grensa er 197,7 kilometer lang. Det er 2 kilometer lengre enn ved forrige måling, opplyser Politidirektoratet, til NTB.

–Tre firedeler av grensen går i elver og vann. Ett mye benyttet prinsipp er at grensa følger de dypeste punktene i elva. Over tid vil disse punktene og elvesvinger endres når rennende vann graver ut elveløpet. Dette er en av grunnene til at grensa nå er lengre enn ved forrige måling, sier grensekommissær Roger Jakobsen.

En annen grunn er at ny teknologi har gjort måling av buer og svinger mer nøyaktig enn tidligere.

(22.11.2018): Equinor har funnet gass i undersøkelsesbrønnen 7324/3-1 som ligger rundt 370 kilometer nord for Hammerfest. Ifølge beregningene er funnet på mellom 10 og 20 milliarder standard kubikkmeter utvinnbar gass. Det er ikke avklart om det er lønnsomt å utvinne gassen som ligger 15 kilometer fra 7325/1-1 (Atlantis), går det frem av en pressemelding fra Oljedirektoratet.

 

 

(23.11.2018): Finnmark fylkeskommune ønsker videregående opplæring i fangst av kongekrabbe, etter 16 års kommersiell fangst av kongekrabbe i Finnmark.

Fylkeskommunen som har ansvaret for videregående opplæring i fiske og fangst har årlig søkt Fiskeridirektoratet om en undervsingskvote på kongekrabbe, uten at de har fått slik kvote. Nå mener Finnmark fylkeskommune at fangsstatistikken indikerer at det er rom for en slik kvote til undervisningsformål. Fylkeskommunen mener det vil kunne bidra positivt for rekruttering til fiskerinæringen, går det frem av pressemeldingen fra Finnmark fylkeskommune.

Av Trond Magne Henriksen(21.011.2018): Vardø videregående skole får allerede fra neste høst en nasjonal sjømatlinje.

–Dette er stort for Finnmark. Det er resultatet etter langsiktig politisk arbeid. Sjømat etterspørres verden over. Denne linja vil utvilsomt styrke statusen til fiskeriene, sier Johnny Ingebrigtsen som er hovedutvalgsleder for kompetanse i Finnmark fylkeskommune.

Ingebrigtsen sier det var svært gledelig å få nyhetene fra budsjettmøtet fra regjeringspartiene og Krf. Han tror at også de har fått med seg at det nå investeres store midler i fiskeindustrien i Finnmark. Å få til en nasjonal linje på en av Finnmarks videregående skoler – som ligger så nært fiskeressursene, vil bidra til økt verdiskapning.Bevilgningen som kommer er på en halv million kroner bare for siste halvåret 2019, og fullfinansiert etter det, og tilbudet skal starte allerede 1. august neste år.

Nå må vi begynne å markedsføre dette flotte tilbudet. Jeg tror mange vil se ei framtid i fisk. Samtidig ser jeg at dette skoletilbudet sikrer framtida til Vardø videregående skole, sier Johnny Ingebrigtsen

(22.11.2018): Måsøy kommune er den kommunen i Finnmark med størst prosentvis vekst i folketallet hittil i år, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå som Radio Nordkapp har innhentet.

I perioden januar til september var veksten i Måsøy 0,5 prosent eller seks innbyggere. Det er stor nettotilflytting som er årsaken til veksten i Måsøy.

(22.11.2018): Coop Finnmark åpner ny butikk i Mehamn på torsdag. Navnet endres fra Coop Marked til Coop Prix og varene blir billigere.

Det gamle «Samvirkelaget» på 255 kvadratmeter var fra 1967. Det nye er på 750 kvadratmeter. Selve butikken er på 520. Den koster rundt 22 millioner kroner.

Av Ove Eikje

Krigshelten Ragnar Ulstein (98) bekrefter at det er riktig det som Gunnar «Kjakan» Sønsteby er sitert på i intervjuet om jødeforfølgelsene i Marte Michelets nye bok.

I sin bok «Hva visste hjemmefronten?» skriver Marte Michelet at hjemmefronten fikk informasjon om deportasjonen av de norske jødene tre måneder før det skjedde. Hun refererer til et intervjuopptak med krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby som Ragnar Ulstein hadde i 1970.

–Ja, vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt, og da var det vår hundre prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge, står det transkribert i boka at Sønsteby sa i opptaket.

Visste ikke dato

Ragnar Ulstein bekrefter overfor Dagen at han hadde dette intervjuet med Sønsteby og at det er riktig gjengitt.

–Sønsteby visste at dette kom til å skje, men han kjente ikke til når jødene skulle tas. Det var også kommet signaler om det samme fra Tyskland. Dette førte til at Sønsteby varslet jødene, hjemmefronten og de sentrale personer i Oslo. Men problemet var at dette ikke ble tatt alvorlig, for mange jøder var lite lystne til å bryte opp, forteller Ragnar Ulstein til Dagen.

Han skriver om dette i sin bok «Jødar på flukt» som utkom på Samlaget første gang i 1995.

Ikke prioritert

Gunnar «Kjakan» Sønsteby forteller også i opptaket at hjemmefronten varslet flere jødefamilier, og at noen av dem tok advarslene på alvor og flyktet til Sverige. Han sier imidlertid at de ikke prioriterte å redde jødene.

–Vi skulle slåss. Vi skulle ikke hjelpe folk. Vi skulle lage noe positivt ut av frigjøringen av Norge. Så vi kom ikke særlig borti dette og fant det ikke riktig heller å gjøre det, sier Sønsteby ifølge boken.

–Ukjent for meg

Marte Michelet skriver i sin bok at Ulstein og andre møtte motbør da de tok opp forfølgelsen av jøder med ledere i hjemmefronten.

–Dette er ukjent for meg, for de tok dette på alvor, understreker Ragnar Ulstein.

 

 

–––––––––––––––––––––––––––––––

Hva visste hjemmefronten?

BOKOMTALE:

Av Brynjar Wetteland

Boken «Hva visste hjemmfronten» av Marte Michelet på Gyldendal forlag var til salgs hos bokhandlerne fra torsdag 8. november 2018. Jeg kjøpte boken samme dag og begynte å lese.

Stoffet grep meg så sterkt at det ble vanskelig å legge den fra seg, noe som resulterte i at andre plikter, som nattesøvn, ble delvis forsømt inntil de vel 350 sidene var vel fordøyd.

Marte Michelet er en modig forfatter som med hensynsløs ærlighet og enorm energi tar for seg vedtatte sannheter, myter og helteskikkelser fra okkupasjonshistorien. Gjennom en systematisk gjennomgang av et kolossalt kildemateriale avdekker hun etter hvert den usminkede sannheten om hvorfor ikke bare hjemmefronten, men også deler av den London-baserte eksilregjeringen og legasjonen i Stockholm sviktet sine jødiske landsmenn da arrestasjonene og senere deportasjonen av jødene begynte høsten 1942.

Marte Michelet skriver bånn ærlig og avslører ingen politiske preferanser, et forhold som betydelig styrker bokens troverdighet. Æres den som æres bør, og sannheten skal for dagen kan fremstå som motto for hennes gravejournalistikk.

Det vil i denne artikkelen kreve altfor mye plass å skulle ta for seg alle forholdene som ble grundig sminket, omskrevet eller «glemt» i tiden etter mai 1945. Derfor vil jeg bare trekke frem noen enkeltsaker som førte til stor skuffelse og forbitrelse blant de jødene som overlevde og etter hvert kom hjem.

Vidkun Quisling ble tiltalt for overlagt drap i forbindelse med jødedeportasjonene. Han ble frikjent på dette punktet, men dømt for medvirkning til uaktsomt drap på jødene. Denne avgjørelsen satte en uheldig presedens. Når ikke selveste Quisling ble dømt, hvem kunne da bli dømt i denne sammenhengen?

Knut Rød, politifullmektigen som planla og var leder for arrestasjonen av jødene, og som selv foresto «overleveringen» til tyskerne på Utstikker 1 i Oslo for videretransport med DS Donau til utryddelsesleirene i Polen, ble bare dømt for «ulovlig frihetsberøvelse». Han ble i realiteten frikjent. Hovedbegrunnelsen var at han hadde gjort hjemmefronten store tjenester under okkupasjonen. Hva disse tjenestene egentlig var, ble ikke tilstrekkelig dokumentert. Dommen ble anket. Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet dommen på grunn av feil lovanvendelse, og saken kom opp på nytt for Lagmannsretten. Her ble Rød frikjent igjen. Etter en ny rettssak fikk han igjen sin gamle jobb i politiet og satt i denne frem til han ble pensjonist. Marte Michelet dokumenterer både løgn og en rekke tvilsomme interveneringer til fordel for Rød fra hjemmefrontens side. Boken avslører sjokkerende funn i denne saken.

Wilhelm Wagner, høytstående tysk offiser i Staatspolizei (STAPO), var ansvarlig for jødespørsmål i Norge. Han fikk dødsdom, anket og fikk tyve års tvangsarbeid. Han ble benådet i 1951, ikke minst etter iherdig innsats fra biskop Berggrav. Under rettssaken mot Wagner skrev Arbeiderbladet  at Wagner sto anklaget for «den mest uhyggelige av alle okkupasjonstidens forbrytelser.» Noe senere i denne artikkelen finner imidlertid avisen trøst i  følgende observasjon: «Det er den faste og avvisende holdning det norske folk tok til tyskernes antisemittiske agitasjon og den selvfølgelige hjelpsomhet som ble vist de norske jødene da det gjaldt å redde medmenneskers liv. Når folket her hjemme opptrådte slik, var det i samsvar med hele vår nasjonale tradisjon. Wergelands og Nansens folk kunne ikke opptre annerledes.»

Feldman-saken er for så vidt godt kjent allerede, men også her kommer forfatteren med viktige opplysninger, blant annet hvordan en av drapsmennene greide å påvirke legasjonen i Stockholm i antijødisk retning.

Storparten av det norske folk har i alle etterkrigsår godtatt hjemmefrontens versjon at arrestasjonen og deportasjonen av jødene kom som «lyn fra klar himmel» i september og oktober 1942. Hjemmefronten ble altså ifølge dem selv bokstavelig «tatt på senga», men de erkjenner senere, om enn motstrebende, «at de hadde viktigere ting å ta seg av.»

Marte Michelet dokumenterer at deler av hjemmefronten var kjent med at arrestasjonene ville komme cirka tre måneder før de skjedde, sannsynligvis så tidlig som i april 1942, og at disse advarslene kom fra antinazistiske kretser i Tyskland og tyske offiserer i Norge som samarbeidet med hjemmefronten.

Forfatteren frakjenner ikke motstandsbevegelsen og dets mange helteskikkelser all ære, men hennes flerårige «gravearbeid» i norske og utenlandske arkiver avdekker at det ensidige og glorifiserte bildet, som ble skapt av hjemmefronten selv, trengte å bli kraftig nyansert, og det målet har hun nådd til fulle, ikke minst med tanke på hva hjemmefronten gjorde, og ikke gjorde, for sine jødiske landsmenn da det gjaldt som mest.

Den norske jøden Aksel  Scheer  skrev følgende i Dagbladet : «I de norske jøders blodige historie merker en seg Stapos politifullmektig Rød, som sto for arrestasjonene av jødene, med domsresultatet: frifinnelse.  Dødsdommen over den tyske gestapist Wagner, som bar ansvaret for deportasjonene av ca tusen norske jøder, ble av Norges Høyesterett endret til tidsbegrenset frihetsstraff. Morderne fra Skrikerudtjernet, tiltalt for overlagt rovmord på to jøder, ble blankt frifunnet. Hva koster det å slå i hjel en jøde i Norge?»

Marte Michelets bok anbefales på det beste.