Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

Redaksjonen

60 år siden Mossad tok Eichmann

By

Adolf Eichmann i med israelske vakter i den skuddsikre avhørsboksen i Jerusalem.

Av John Skåland

Nord i Israel, like ved hovedveien fra Haifa til Nahariya, ligger kibbutz Lohamei Hagetaot. I 1949, like etter holocaust, ble verdens første holocaust-museum etablert her. Det kalles Ghetto Fighters’ House, fordi det var overlevende fra oppstanden i gettoene, partisaner og andre overlevde fra holocaust som etablerte museet. Stedet ligger like ved en større romersk akvedukt som ses tydelig fra hovedveien.

Museet ble fornyet for få år siden og fremstår i dag som et flott  minnesmerke over denne tragiske delen av jødisk historie. Det inneholder permanente utstillinger med bilder og gjenstander fra denne tiden, men det er også midlertidige utstillinger. I tillegg inneholder museet et større arkiv som publikum kan søke i for å finne stoff omkring holocaust.

En meget interessant gjenstand som befinner seg blant museets permanente utstilling, er den skuddsikre boksen som Adolf Eichmann satt i under rettssaken mot ham i Jerusalem i 1961. Museet ba myndighetene i Israel om tillatelse til å få oppbevare denne på dette stedet.

Som et dystert minne fra rettssaken mot Adolf Eichmann står nå denne skuddsikre Eichmann-boksen på et museum i Nord-Israel. Skoleklasser kommer til stedet og får se og ta på dette konkrete minnet. (Foto John Skåland)

Adolf Eichmann ble født i Solingen i Tyskland i 1906. Han sluttet seg til SS i 1932 og fikk etter hvert en meget sentral rolle i utryddelsen av jødene under holocaust.

I 1938, etter at Tyskland annekterte Østerrike, ble Eichmann sendt til Wien for å fjerne jødene. Året etter var han i Praha i et lignende ærend. Samme året ble han utnevnt som medlem til det sentrale rådet for jødiske saker i Berlin.

I 1942 var Eichmann sentral i den berømmelige Wannsee-konferansen hvor nazistene drøftet «den endelige løsning» for jødespørsmålet. De besluttet der å utrydde den jødiske befolkning fra Europa. Adolf Eichmann ble på konferansen valgt til å koordinere identifikasjonen av jødene, samle dem og koordinere transport av dem til konsentrasjonsleirene. Han utførte oppdraget med stor iver og effektivitet. Ved krigens slutt var cirka fire millioner jøder drept i leirene – cirka to millioner andre steder utenfor leirene.

Amerikanske soldater pågrep Eichmann like etter krigens slutt, men han unnslapp fra et fengsel i 1946. Frem til 1950 levde han under falsk identitet i Europa og Midt-Østen. I 1950 bosatte han seg i Argentina hvor han forsøkte å leve et tilnærmet normalt, sivilt liv.

I 1957 informerte en tysk dommer den israelske etterretningstjenesten Mossad, at Eichmann befant seg i Argentina. Israelske agenter tok opp jakten, og i 1960 ble Eichmann lokalisert i bydelen San Fernando i Buenos Aires. Han benyttet da det falske navnet Ricardo Klement.

Getto-krigernes hus. (Foto: John Skåland)

I mai 1960 feiret Argentina 150-årsjubileum med mange tilreisende. Mossad benyttet anledningen til å ta inn i landet flere av sine agenter. Israel visste at Argentina aldri frivillig ville utlevere Adolf Eichmann – ei heller stille ham for noen domstol.

11. mai 1960 overmannet flere Mossad-agenter Eichmann mens han var på vei fra bussen til sitt hjem i Garibaldi-gaten i San Fernando. Han ble dopet ned og i all hemmelighet transportert illegalt ut av Argentina i et fly fra El-Al 20. mai.

Tre dager etter erklærte Israels statsminister David Ben-Gurion at Adolf Eichmann var i Israels varetekt. Argentina forlangte ham utlevert, men Israel holdt på at mannen var anklaget for internasjonale krigsforbrytelser, og at de derfor ville fremstille ham for domstolen i Israel.

11. april 1961 startet saken i Jerusalem. Eichmann ble anklaget for 15 tiltalepunkt, deriblant forbrytelser mot menneskeheten, forbrytelser mot det jødiske folk og krigsforbrytelser. Selv hevdet Eichmann at han bare hadde fulgt ordre fra overordnede.

Retten var uenig og fant ham skyldig på alle punkt. Han ble dømt til døden og hengt i nærheten av Tel Aviv. Han ble kremert, og hans aske spredt i Middelhavet.

I Ghetto Fighters’ House i Israel fortelles det om Eichmann-saken. (Foto: John Skåland)

«ALT SKAL BLI BRA IGJEN» ??

By

Hammerfest kirke.

Av John Skåland

(KOMMENTAR – 08.05.2020): Overskriften er blitt nesten som et ordtak rundt om i Norge i disse «koronatider». Ordet står skrevet ute i naturen, på vegger og mange andre steder.

I en tid med mye frykt og usikkerhet kan det tenkes at de som uttrykker dette, har et inderlig ønske om at alt må bli som før koronatiden. Og rent menneskelig er dette meget forståelig – folket vil tilbake til det som føltes trygt og sikkert.

Men er utsagnet korrekt?  Dersom det skal bli en trøst, må det som sies selvsagt være sant og bli oppfylt. Hvis ikke er det en falsk trøst.

Hvordan var livet før korona? Jo, mennesket hadde kommet så langt bort fra det naturlige liv at det unaturlige hadde tatt overhånd. Regnbueflagget heistes på mange rådhus rundt om i landet, og det norske folket har levd på moralsk bunnivå i lang tid alt. Innen kunst og kultur har det absurde og unaturlige tatt helt overhånd. Folk har levd i en overflod som har ført til et enormt misbruk av naturens ressurser. Innen lovverket har våre politikere vendt seg mer og mer bort fra de retningslinjer Gud i Himmelen har satt for liv og levnet. Løgn og umoral er det som preger de store medier. Et misbruk av de offentlige midler styres både sentralt og regionalt i et omfang som vi før aldri har sett maken til.

Selvsagt har ikke koronatiden ført til at alt dette nå er endret. Folket har bare ikke nå om dagen de samme muligheter til sine utskeielser. Men er det dette vi vil tilbake til og fortsette med i det samme feilaktige spor??

Det som trengs, er at folket vender om! Ikke minst det norske folk som i sin overflod har vendt Gud ryggen. Vi har en frafallen «statskirke» hvor de som styrer, ikke holder seg til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Dermed leder de også resten av folket i grøfta og bort fra Bibelens Gud.

Og det er selvsagt ikke bare «statskirken» som er på ville veier. Vi har sett de seneste 30 år hvordan de frie menigheter og kristne organisasjoner mer og mer sporer av fra bibelsk kristendom. Vi lever midt i den siste avdeling av Laodikea-menigheten. Disse «kristne» tror at de har alt, men Bibelen forteller at de er «fattige, blinde og nakne». Så feil kan man altså ta!

Koronatiden bør være et vekkerrop til alle som sover. Søk tilbake til Bibelen og de retningslinjer som den beskriver for livet. Vær rede til å møte Ham som meget, meget snart kommer for å hente alle som tror på Ham.

Det kan godt være at mye går tilbake til det såkalte «normale» etter hvert, selv om mange tror at verden ikke helt blir den samme etter det som er skjedd. Men det som er helt sikkert, uavhengig av koronatiden, er at Bibelen varsler oss om meget store og alvorlige katastrofer som skal ramme denne verden før Messias kommer og oppretter sitt rike på denne jord.  Før denne vreden slippes løs over jorden, vil ifølge Skriften alle vi som tror på Ham, være tatt bort fra jorden for å for evig være med vår Herre og Frelser. Det er dette som er vårt store og salige håp. Har et menneske kommet i den stilling at det har tatt imot den store gaven som Gud vil gi oss, frelsen i Jesus, da trenger ingen frykte verken for korona eller for noe annet som ligger inne i fremtiden.

For et salig håp!

75 ÅR SIDEN FRIGJØRINGEN – Gud signe vårt dyre fedreland

By

Norges korsmerkede flagg. (Foto: Jostein Sandsmark)

(SPISS – 08.05.2020): I dag er det 75 år siden Norge igjen ble et fritt land etter fem års tysk okkupasjon. Det var for de fleste en gledens dag da man igjen kunne ta frem det korsmerkede flagg i rødt, hvitt og blått.

Store deler av Finnmark lå i ruiner etter den brente jords taktikk. Den tyske hær svidde av alt under sin ville tilbaketrekning høsten 1944. Noen plasser ble ikke bygget opp igjen. Men folket i Finnmark ville tilbake til sin hjemmejord, enten de var evakuert til Fredrikstad eller Bremnes. Noen som hadde rømt til fjells etter brenningen, dro til Båtsfjord som tyskerne ikke rakk å svi av. Finnmarkingene gikk i gang med gjenoppbyggingen av Finnmark som var rammet av en katastrofe. 

Seieren over Adolf Hitlers tredje rike i 1945 var frihetens vår for de fleste, men ikke for alle. De få jøder som kom tilbake fra holocaust, fant sine hjem og eiendeler plyndret. For mange var krigen en uopprettelig skjebne. Selv den dag i dag opplever jøder i Israel at alt fra boikottbevegelsen vil boikotte landet, mens norske myndigheter er pådrivere for at etterkommerne av Abraham, Isak og Jakob skal miste deler av det landet som Gud lovet dem. Dette vitner om at man ikke tar Guds Ord og landløfter alvorlig.

Norge var bygget på den judeo-kristne tradisjon, helt fra Olav den hellige som samlet og kristnet landet. Det var viktig for å kaste av hedenskapets brutale åk. Den lutherske reformasjon skapte også en frihetens vind over land og folk. Den grunnlov som fulgte i 1814, gav frihet under ansvar, ikke minst fordi folk trodde det var en Gud som sto over. Mennesket står til ansvar for en skaper som ser og vil dømme. 

Et godt demokrati må bygges på de judeo-kristne verdier, at Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Og du skal elske din neste som deg selv. (Matt. 21, 37 og 39). Faller dette bort i et samfunn, blir det brutalt.

Dessverre må man nok si at 75 år med frihet ikke bare har skapt frihet og lykke. Fosterdrapet på norske sykehus har drept mange barn i mors liv. Abort er en himmelropende synd, den verste form for hedenskap. Antallet skilsmisser og ødelagte ekteskap har økt. Det rammer familien som er selve grunnsteinene i et samfunn. Samboerskap er ikke en bibelsk ordning som kan likestilles med ekteskapet som er innstiftet av Gud. Homofil praksis og partnerskap er en sodomittisk synd som Bibelen advarer mot og lover dom over. Den materielle veksten har ikke ført til den nødvendige befolkningsvekst, men heller for få fødsler. Kanskje er samfunnet blitt mer egoistisk.

Prest og predikant, kirke og bedehus er nok blitt satt til side som normgivere i samfunnet. Istedenfor har aviser, radio, fjernsyn og nå internett tillatt seg mer hasjelas med Bibelen og det som er hellig. Alkoholfulle munner og narkotikarus bringer med seg mer løssluppenhet og vold. Både mot barn og voksne. Når barnevernets folk møter opp i hjem og ber folk være litt mindre kristelige og slutte med bordbønn, forstår man at samfunnsutviklingen ikke bare har vært god. Samtidig ser man at samfunnet har mistet mer respekt for de åndelige verdier og helligholdelse av hviledagen.

Frihet er ingen selvfølge. Den må først forsvares innad i folket. Forvitrer den kristne tro, vil folket før eller senere øde seg selv. Da hjelper det ikke med krigsmaskiner og fulle kaserner, eller med penger i fond eller noe annet. For «vil Gud ikkje vera Bygningsmann, Me faafengt på Huset byggja. Vil Gud ikkje verga By og Land, Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.»

Når man i dag på frigjøringsdagen heiser flagget, bør man tenke over hva korset betyr. Det forteller om verdens Frelser som har dødd på korset for å sone menneskets synd og stått opp igjen for at alle mennesker som tror på Ham, skal bli frelst. Derfor skal et godt samfunn legge til rette for at mennesker skal søke Gud. Apostlenes gjerninger 17, 26–27 forklarer dette:

«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.»

Dessverre må det kanskje bli krig, hunger og pest for at mennesker i sin nød skal vende seg til Gud.

Frigjøringsdagen 8. mai

By

(08.05.2020): I dag er det 75 år siden Norge ble fritt etter fem års tysk okkupasjon. Det er offisiell flaggdag. (Foto: Jostein Sandsmark)

Flertall for kvotemeldingen på Stortinget

By

Uer fra Seløya. (Foto: Steinar Sætermo)

(07.05.2020): Stortinget vedtok kvotemeldingen med 45 mot 42 stemmer torsdag. Det var Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet som stemte for. Den betyr fortsatt handel med kvoter og vanskelige tider for små fiskebåter og landanlegg i Finnmark.

Fiskarlaget Nords leder Roger Hansen sa til Kyst og Fjord kvotemeldinga har ført til mer usikkerhet for dem som nå lurer på hvordan fremtiden som båteier blir.

–Man kan ikke fortsette å gjøre ting galt når man har fått beskjed om at denne politikken ikke fungerer slik den skal. Om de skal fortsette slik, så får de heller si det: De vil at flere kvoter skal havne på færre hender, de vil at lønnsomhet for et fåtall alltid skal prioriteres foran sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Da er det et bevisst valg, De lukker øynene, og gjør dette med viten og vilje, sa ordfører Marianne Sivertsen Næss (Ap) i et intervju med Klassekampen.

Riksrevisjonen kom tidligere med sterk kritikk av kvotesystemet. Flere hadde derfor tatt til ordet av en konsekvensutredning før man vedtok ny fiskeripolitikk. Nationen skrev at bare 24 timer etter at fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen (H) i Stortingets spørretime sa at det var ingen grunn til å konsekvensutrede kvotemeldingen vedtok stortinget med 45 mot 42 stemmer at den skal utredes. I uttalelsen heter det:

Stortinget ber regjeringen – før iverksettelse – foreta konsekvensutredning av eventuelle elementer i beslutningene ved behandlingen av Innst. 243 S (2019-2020) som ikke er konsekvensutredet gjennom meldingen.

–Man burde utrede noe før man kommer til Stortinget, og ikke etterpå, sa Senterpartiets næringspolitiske talsperson, Geir Pollestad, om forslaget, ifølge Nationen.

Putin gav vennskapsorden til Rune Rafaelsen

By

Ordfører Rune Rafaelsen. (Skjermklipp: iFinnmark)

Russlands president Vladimir Putin har gitt den russiske vennskapsorden til Sør-Varanger ordfører Rune Rafaelsen. Det skriver Sør-Varanger Avis. Ordenen gis til personer som styrker vennskap og samarbeid over landegrensene, melder NRK/Finnmark.

75-årsmarkeringen for den sovjetiske frigjøringen av Finnmark ble avholdt i Kirkenes fredag 25. oktober 2019. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov snakker med ordfører Rune Rafaelsen (t.h.) i Sør-Varanger. (Skjermklipp: iFinnmark)

LEDER I ALTAPOSTEN: Sårene fra Hopseidet

By

(06.05.2020): Nøyaktig 75 år etter de ufattelige og ubegripelige drapene på Hopseidet, fungerer hendelsen som et åpent sår for Finnmark, skriver Altaposten på lederplass.

Like ufattelig er det at myndighetene etter sin historiske gjennomgang ikke kunne hedre de involverte på verdig vis. 

To dager før vi markerer  jubileet for fred og frigjøring, er det på sin plass å dvele ved ett av de vondeste øyeblikkene i vår krigshistorie helt nord i landet. Krigen var i praksis over da tyskerne regelrett henrettet seks sivilie finnmarkinger, som kun var utkommandert som vakter i en uoversiktlig situasjon. 

Vi er alle oppmerksomme på at en krig kan være brutal og urettferdig, men i løpet av 75 år har det ikke vært mulig å finne logikk eller forklaring på handlingene helt på tampen av krigen. Gjennomgangen som er gjort at eksempelvis Arvid Petterson, Alf R. Jakobsen, Asbjørn Jaklin og sist Per Kristian Olsen i «Jevnet med jorden», er kun en påminnelse om hvor bunnløs en sorg kan være, basert på handlinger helt uten mål og mening. 

Håpet var at Forsvarsdepartementets historieprosjekt for noen år siden år skulle løfte fram historiene og løfte opp personene som ofret seg for landet, selv om de var langt unna hovedstaden og «skaugen». I stedet for krigsmedalje og heder endte det med salt i såret, ikke av tårer, men av pur arroganse. Spørsmålet var ikke lenger hva man hadde glemt, men hva man hadde oversett med viten og vilje.

Da en kunnskapsrik, faktaorientert og sindig forfatter og historiker som Arvid Petterson slo alarm på oppløpssida av prosjektet, var det med vantro og tristhet mange skjønte at prosjektet ikke hadde til hensikt å plastre sårene. Mange av de mekanismene som har utløst skuffelse for etterkommerne av eksempelvis Alta bataljon og partisanene, ble vekket til live. Det forsterket dessverre inntrykket av at myndighetene ikke ville verdsette og respektere innsatsen.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har i dagens avis en fin gjennomgang av de uhyrlige krigsforbrytelsene på Hopseidet, men han er også i posisjon til å ta et nytt initiativ for å gjøre opp uretten. I høst var det en fin gest av Bakke-Jensen å legge ned krans og beklage statens behandling av partisanene. Vi tror mange hadde vært svært lettet og glad hvis myndighetene tok oppriktige og anstendige steg for å kurere sårene fra Hopseidet. 

Ber om oppreisning etter den tyske terrormassakren på Hopseidet

By

Minnebauta på Hopseidet. (Foto Arvid Petterson, Forsvarsdepartementet)

(06.05.2020): I dag er det 75 år siden nazistenes nedslakting på Hopseidet. To tyske ubåter landsatte kommandosoldater på hver side av Hopseidet. De gjennomførte et raid. Seks sivile fiskere ble mishandlet skutt og en mor ble voldtatt to dager før krigens slutt.

Stortingsrepresentant Geir Adelsten Iversen i Senterpartiet har ifølge NTB bedt forsvarsminister Frank Bakke-Jensen om at de berørte etter Hopseide-tragedien får oppreisning, medalje posthumt, samt at det gis kompensasjon til de etterlatte.

Koronapandemien gjør at det ikke blir noen stort arrangement i dag, kun en blomst på minnesmerket på Hopseidet. Gamvik kommune vil senere ha en markering, melder NRK/Finnmark.

Les Frank Bakke-Jensens omtale av Hopseide-tragedien.

Jeg håper at hendelsene på Hopseidet vil sette varige spor

By

Minnebauta på Hopseidet. (Foto Arvid Petterson)

Av forsvarsminister Frank Bakke-Jensen

(06.05.2020): I dag er det 75 år siden de grusomme hendelsene på Hopseidet. Jeg hadde egentlig planlagt å skulle delta på markeringen sammen med dere. De rådende omstendighetene har dessverre gjort det umulig. Jeg kan imidlertid forsikre dere om at jeg kommer til Hopseidet. Minnene om det som skjedde skal markeres på en skikkelig måte.

Andre verdenskrig var ufattelig brutal og grusom. Nazismen la til grunn at noen mennesker var mer verdt enn andre, og var en ideologi helt uten menneskeverd. Det var også en total krig, der sivile led i et omfang vi aldri har sett, verken før eller siden. Man regner med at opp mot 85 millioner mennesker mistet livet under krigen.

Tallene er ikke til å fatte. Omfanget av krigen, redslene og lidelsene var så enormt at det kunne være vanskelig å se individet. Det blir nærmest noe upersonlig ved det; vi er ikke utrustet til å omfavne så mange mennesker mentalt. Derfor er det nettopp individene vi må se. For å forstå andre verdenskrig må vi anerkjenne enkeltmenneskets historie og opplevelser.

I mai 1945 hadde Øst-Finnmark vært fritt i mer enn et halvt år allerede. Som eneste del av Norge, var området befridd av våre sovjetiske allierte. Hitler hadde som dere vet beordret tvangsevakuering og den brente jords taktikk. Finnmark og Nord-Troms var sprengt og brent. Nazistene hadde beordret sivilbefolkningen sørover. Men tusenvis av tapre finnmarkinger trosset Hitlers ordrer, og ble igjen i gammer og huler. 6. mai 1945 var fredsgleden i ferd med å spre seg i det ganske land, også i Finnmark. Veien til fred virket uunngåelig.

Bak de sovjetiske styrkene ankom i november 1944 norske soldater fra 2. Bergkompani. De ble etterfulgt av soldater fra Polititroppene i Sverige etter årsskiftet. I mellomtiden ble enda flere rekruttert lokalt. Disse soldatene inkluderte tidligere mannskaper fra Alta bataljon, og ferske vernepliktige til Varanger bataljon. Til sammen var det likevel ikke mer enn 3.000 norske soldater i Finnmark i maidagene 1945. De hadde ansvaret for området mellom de sovjetiske og tyske styrkene, mellom Tana bru og Lyngen.

Hopseidet hadde vært i en særstilling denne vinteren på grunn av beliggenheten. Mange flyktninger ble fraktet over eidet på tur fra Laksefjord til Øst-Finnmark. Norske soldater hadde etablert seg i et fjøs som stod igjen. Lokalbefolkningen var vant til å bidra der de kunne. I begynnelsen av mai 1945 var det et lite samfunn på Hopseidet. Modige kvinner, menn og barn som hadde unndratt seg nazistenes tvangsevakuering. Trosset Hitlers ordre. Når en liten patrulje fra de norske styrkene ba om hjelp til vakthold på Hopseidet var de sivile straks villige. Som så mange andre steder langs Finnmarks-kysten den våren var det sivile som bistod med vakt. De sivile var i det hele tatt uvurderlige ressurser med sin inngående kjennskap til lokale forhold.

Det var to grunner til at sivile ble bedt om hjelp. Den første var at 3.000 norske soldater hadde ansvar for et område på størrelse med Danmark. Et område som i tillegg var minelagt, nærmest uframkommelig og uten infrastruktur. Den andre grunnen til at sivile ble bedt om hjelp var nazistenes herjinger.

Den tyske marinen gjennomførte en lang rekke operasjoner langs kysten. Det vanlige var at de gjennomførte strandhugg, og terroriserte og tvang med seg sivilbefolkningen. Disse raidene ble utført med hurtiggående båter. Dette innebar at angrepene kunne komme hvor som helst, når som helst. I begynnelsen av desember 1944 ble det for eksempel åpnet ild mot en gamme hvor sivile hadde søkt tilflukt i Laksefjord. Blant dem flere kvinner og barm. En kvinne døde i angrepet. Derfor var det tvingende nødvendig at sivilbefolkningen bistod med vakt og varsling.

6. mai 1945 gjorde tyske soldater strandhugg på Hopseidet. De sivile fikk ordre om å legge fra seg de få våpnene de hadde fått, og ta av seg uniformseffektene. Alle måtte forstå at freden var nær, og man forventet derfor at tyskerne var kommet for å overgi seg. Men for sikkerhets skyld ville man ikke at sivile skulle kunne risikere å havne i kryssilden.

De tyske soldatene tok seks av de sivile mennene til fange, før de henrettet dem i kaldt blod. En av kvinnene ble voldtatt foran barna sine.

Denne gangen etterlot de tyske soldatene seks drepte nordmenn, en voldtatt kvinne og 17 farløse, traumatiserte barn.

Tragedien på Hopseidet var meningsløs, blottet for militær verdi. Enda mer meningsløs blir den av at alle visste at freden bare var noen dager unna. Tragedien på Hopseidet skulle komme til å definere konsekvensene av krigen for lokalbefolkningen.

En norsk kaptein meldte om angrepet til London dagen etter: «Det er en krigsforbrytelse av groveste slag. Det rår panikkstemning blandt folket som frykter nye angrep.» Lokalbefolkningen på Hopseidet gikk freden i møte med redsel og sorg.

8. mai 1945 kom freden til Norge. På Hopseidet var man ennå i sjokk. 17. mai 1945 er omtalt som tidenes nasjonaldagsfeiring. På Hopseidet var det begravelse.

Etter hvert ble de etterlatte, lokalbefolkningen og stadig flere finnmarkinger, som ringer i vann, kjent med saken. At myndighetene ikke så ut til å ta den på alvor, gjorde at den ble en del av et større bilde. Det som ble oppfattet som likegyldighet førte til at sorgen med tiden ble til avmakt og bitterhet.

Saken ble riktig nok etterforsket av norske myndigheter, og på ny i 1960-årene av de Vesttyske. Men begge gangene ble saken henlagt og ingen ble dømt. De involverte soldatene hevdet at de skjøt i selvforsvar. Deres forklaringer stemmer ikke overens med de rettstekniske undersøkelsene som ble foretatt i 1945. I ettertid er det åpenbart at de tyske soldatenes handlinger må karakteriseres som en krigsforbrytelse.

I dag, 75 år etter at disse grusomme hendelsene fant sted, må vi også erkjenne at de offer de seks drepte ga for Norge, for oss, ikke ble verken sett eller anerkjent av myndighetene.

Jeg håper at hendelsene på Hopseidet vil sette varige spor hos myndighetene og øvrighetspersoner i alle lag, fra bygd til by og hovedstad. Slik at vi aldri mer behandler ofrene for overgrep på en slik måte. At vi ser dem som har gitt alt. At vi som samfunn er mer sjenerøse, mer inkluderende og har større forståelse for dem som opplever noe av det mest grusomme; det å få sine nærmeste meningsløst revet vekk i en ren terrorhandling uten noen militær verdi, bare dager før freden.

I dag, 75 år siden tragedien på Hopseidet, skal vi minnes de seks som så brutalt ble tatt fra oss:

Einar Mikalsen og hans sønn Johan Mikalsen, Leonard Eriksen, Reidar Karlsen, Harald Kristiansen og hans sønn Henry Kristiansen.

Vi lyser fred over deres minne.

Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. (Foto: Forsvarsdepartementet)