Redaksjonen

Av Vidar Norberg

Koronapandemien har ført til at pressen er igjen ute med anmodning om mer penger fra statskassen. Er det slik man får en fri presse. Det spørs om ikke lojaliteten blir hos staten. Med litt mer påfølgende selvsensur for den sittende regjering.

Man kan lett få inntrykk av at i Finnmark er det vel bare Ságat av de litt større lokalavisene som har drevet kritisk journalistikk og kommentarskriverier mot tvangssammenslåingen. Men om avisen løfter «same- og urfolkskortet», så tier nok misfornøyde myndigheter og lar avisens pressestøtte være i fred. Foreløpig.

Man får videre inntrykk av at Finnmark Dagblad og Finnmarken har oftest vært lydige mot øvrigheten, særlig gjennom iFinnmark. Mer penger vil neppe øke den kritiske journalistikken mot tvangssammenslåingen. Det er jo litt rart at en avis som utkommer i Vadsø ikke har et mer kritisk blikk mot makten i Oslo når de raner og avfolker fylkeshovedstaden. Rart at Nordlys er blitt høyreregjeringens talerør for tvangssammenslåingen, men dette handler vel kanskje om å karre til Tromsø by det man kan. Slik sett kan vel Nordlys tjene på andres elendighet. Dette er «by og land – mann mot mann.» Ingen landsdelsavis.

Om lokal- og meningsavisene får mer statsstøtte kan verdier og makt til syvende og sist havne hos større eiere og aksjonærer som det mektige Schibsted-konsernet i Oslo, Amedia med eierskap i 72 lokal og regionaviser, samt Polaris et av Skandinavias største mediekonsern. Det er vel ikke helt meningen at pressestøtten skulle fylle deres lommer.

Både store aviser og mindre lokalaviser har sett det som en stadig viktigere del av sin informasjonsplikt og sitt samfunnsansvar å ha litt porno. iFinnmark har for eksempel litt nattporno for dem som er sent i seng eller tidlig oppe. Kanskje de håper på at det skal fylle opp pengekassen med flere klikk og flere annonser.

De sterke meningene i meningsavisene har vel kanskje avtatt noe for å sikre seg pressestøtte. Et eksempel på dette er avisen Dagen i Bergen. Under tidligere redaktør Arthur Berg fikk de ikke en gang benytte bilder av kvinnelige prester. Nå er prestinner nesten like store autoritinner som tidligere professor Carl Fr. Wisløff. For dem som ikke kjenner den teologiske debatten, er dette å gjøre hvitt til svart. Norge Idag som ikke har stukket sitt kritiske lys under en skjeppe har fått problemer med pressestøtten. Det spørs om ikke pressestøtten burde skifte navn til statens meningsstøtte. Vårt Land skriver om tvil og tro, mest tvil og det berettiger nok til statsstøtte siden det svekker troen på Guds Ord.

Det skal innrømmes at Klassekampen faktisk har noen viktige samfunnssaker. Av og til i forkant slik at folk kan få et håp om å få påvirke i beslutningsprosesser.

Tidene forandrer seg for pressen over hele verden. Aviser går dukken. Internett har knekket noen av de en gang så stolte trykkeforetak. Det kan jo hende at man med pressestøtte holder liv i enkelte gamle falleferdige slott som ikke har livets rett når statsstøtten forsvinner. Da gjør det heller ikke stort om enkelte aviser blir borte. Kanskje kan det føre til nytenkning fra andre og skape noe bedre som ikke forsvarer gamle skanser med statens pressestøtte.

Når folk velger å droppe abonnementet bør vel det i seg selv være et lite signal. Avisene er i noen tilfeller blitt færre og tynnere, men dyrere. Det spørs om prisene på annonser er redusert i takt med synkende opplag og mer upresis levering av abonnementsaviser som går med posten.

Det er på tide å redusere denne statsstøtten. Den fører ikke til en fri og uavhengig presse. En avis bør ikke være et sted for å «navne».