Redaksjonen

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): Mark. 6, 38. Dette var en beskjed fra Jesus til disiplene. Det gjaldt spørsmålet om hvor mye mat de hadde til å mette fem tusen på «et øde sted». Han ba dem da å «gå og se etter». Dermed får vi et tydelig glimt både av disiplenes hverdag og deres tjeneste. De var satt inn i omsorgen for andres behov. Og deres oppgave var ikke minst på denne tiden av praktisk art.

Denne Jesus-beskjed minner oss om hvor titt vi sier Ham dette etter med vår egen måte å uttrykke oss på. For nettopp slik ordlegger vi oss ofte når noe er uoppklart: Gå og se etter. Få det avklart hvordan situasjonen og behovet er. Undersøk saken nærmere.

Det ligger både orden og godt eksempel i dette. Jesus vil ikke at vi skal arbeide på måfå, men ha ordentlig oversikt både over behov og resurs. Det krever anstrengelser å få de rette opplysninger og den nødvendige innsikt. De skulle ikke anta, synse eller bare høre på rykte, men se etter og undersøke selv. Derfor lød befalingen: «Gå og se etter.»

Denne beskjeden av Jesus, minner oss også om at vi skal tjene Guds under. Han gjør seg bruk av det vi har, enten det er lite eller mye. Og vil åpenbare sin velsignelse ved å ta vårt i bruk. Men vi må ikke underslå det vi har, eller bare bruke det på oss selv. Det lille som finnes iblant oss, er mer enn nok for Jesus. Og det som blir overlatt til Ham, blir det alltid mye av. Ja, nok til mange.

Hva tenkte disiplene der de gikk blant den store hop på flere tusen mennesker for å se etter hva de måtte ha med av mat? Kunne Han ikke ha spart sine medarbeidere for dette strevet og brukt sin allvitenhet? Han hadde jo oversikten. Vi kan mene, fundere og tenke våre løsninger. Men det vi heller skal merke oss er at de gjorde som Han sa, med det resultat at «de hadde fått vite det» og kom tilbake til Jesus med klar melding.

Jesu ord: «gå og se etter», er både et kall og en nøkkel. Så mangt er uklart for så mange når det gjelder den åndelige situasjon og forholdet til Jesus. Noen hver av oss strever med å ha den rette oversikt. Og vi trenger Hans puff for å skaffe oss nødvendig innsikt, både om mangel og mulighet. I tillegg til å kalle oss til handling, leder Hans ord til å se hvor alt for lite vi har å stille opp med. Denne innsikt er et godt stykke på vei til å innse at vi trenger Jesu underfulle frelse og hjelp.

Men nøkkelen til å se og få del i det er fremdeles: «gå og se etter». Eller som Jesus en gang sa til noen av sine disipler: «Kom og se!»

Alt blir mer i Jesu hender

Gå, se etter! Han befaler:
Undersøk hva dere har.
Jesus slik til sine taler,
at de rett medansvar tar.
Hva vi kan til Herren bringe,
vil Han rikelig velsigne.

Men vi har så alt for lite,
sannes må og erkjennes.
Ikke nok selv til en bite
for de mange som her finnes.
Dog det lille hos den ene,
kan bli nok og mange tjene.

Alt blir mer i Jesu hender.
Hans velsignelse gjør rik.
Når vi selv med vårt oss vender
til Ham, skjer det enda slik:
Hva vi deler, gir vår frelser,
metter, nærer, andres helser.

Selv i ødemark og mørke
hvor slett intet er å få,
trett og oppgitt, tom i tørke,
kan Hans kildevell deg nå.
Underfullt Han hjelp kan sende
og din mangel, nød avvende.

Axel Remme

Av Marit og Ingar Gangås

«Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at Han skal opphøye dere i sin tid. Og kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere. Vær edrue, våk! Deres motstander går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen! For dere vet at deres brødre rundt om i verden må gå igjennom de samme lidelser»

1Pet 5:6–9

–Vi har ikke fortjent noe annet enn dette. Før Gud kan frelse oss, må Han tukte og ydmyke oss. Uten det, blir det aldri noe behov for frelse. Det er lenge mellom hver gang vi hører rop om syndenes forlatelse. Jeg tror at Gud har en mening med disse urolighetene.

Omtrent slik falt ordene i samtale med en av medarbeiderne her i Bolivia, midt i den mest spente tiden.

Valg og uro

Presidentvalget i Bolivia den 20. oktober 2019 kom til å by på det meste. Forrige president måtte trekke seg og «rømme» fra landet, beskyldt for omfattende valgfusk. Det ble uro i gatene, med generalstreik, veiblokkeringer og demonstrasjoner. Flere ble drept i sammenstøtene. Leiesoldater fra blant annet «FARC-geriljaen» ble observert i landet, og det ble etter hvert fremsatt beskyldninger mot den avgåtte presidenten om økonomisk utroskap og for å ha spilt en sentral rolle i narkotikavirksomheten.

Nå er det innsatt en midlertidig president inntil nyvalg blir holdt, sannsynligvis april, kanskje ikke før i mai.

Arbeidet i «Såmannen» gikk nesten som normalt i den måneden som uroen var på det verste, men vi måtte avlyse noen møter helt i starten.

Det var spesielt for oss utlendinger å være til stede midt under de verste opptøyene og oppleve den fortrøstning som våre ansatte og de kristne hadde til Herren.

Julemøte

Det var mange samlet til julefeiring i forsamlingen i Sucre, med prolog, tale, sanginnslag fra ungdommene som er med på lørdagsundervisningen, og utdeling av pakker til søndagsskolebarna.

Det ble en høytidelig feiring med en sentral tale over Jesu komme til jord og Hans gang til Golgata for oss. Det var hilsener fra Rebeca Vera, som nettopp var kommet tilbake etter et år på bibelskolen på Fossnes, og fra undertegnede. Til slutt fikk alle utdelt en bordkalender utarbeidet av «Såmannen». Den er med på å gjøre litteraturarbeidet kjent.

Visum

Det skulle vise seg at det ikke var så enkelt som vi trodde å få visum av lengre varighet. Vi kom inn på turistvisum. Det måtte fornyes på immigrasjonskontoret i Sucre hver måned, inntil to ganger. Men ettersom vi skulle være i vel fire måneder i Bolivia (og nesten to i Peru), fikk vi beskjed om å reise ut av landet og stemple inn igjen. Ved hver ny innreise kunne vi få inntil tre nye måneder, ble det sagt. Men det skulle senere vise seg å være bare en halv sannhet.

På grunn av urolighetene og veiblokkeringene i landet reiste vi sørover til Argentina, som også har den nærmeste grensepasseringen. Etter denne turen, like før jul, oppsøkte vi migrasjonskontoret for å få stemplet inn en ny måned. Da kom sjokket, og resten av sannheten kom fram. Ingen kunne få mer enn tre måneder pr. kalenderår. Kvoten vår var oppbrukt for 2019! Vi prøvde da å «kjøpe» visum som medarbeidere i Såmannen, slik loven gir anledning til. På selveste julaften, kl. 16.00, idet kontoret stengte, ble papirene levert. Da hadde vi sprunget fra kontor til kontor i to dager og samlet en bra bunke dokumenter, med bilder og attester. Vedlagt var en formell søknad skrevet av advokat. Vi trodde dermed at alt var greit.

–Nå mangler dere «bare» en politiattest fra Interpol, var den korte beskjeden vi fikk. Vi rakk akkurat å nå kontoret til Interpol før de stengte til jul. Beskjeden der var nedslående. En slik prosess ville ta lang tid og var heller ikke så enkel. Da var det bare å innse at visum gikk ut den 30. desember, og at vi måtte ut av landet på nytt. Enden på det hele ble at vi måtte ta en ny reise. Vi krysset Argentinagrensen den 30., oppholdt oss der én dag (nyttårsaften) og stemplet inn i Bolivia som de første i det nye året tidlig på morgenen den 1. januar. Hadde ikke dette skjedd ved årsskiftet, måtte vi bare ha forlatt landet i all hast og reist til Peru.

Barnedåp

To barnebarn av Graciela og Joel Vera ble døpt 5. januar. Det ble en ny festdag for menigheten i Sucre.

Bibelkurs

Den tredje uka i januar kom Damián Heredia fra Peru for å undervise på bibelkurs og tale på møter i forsamlingen. Hans emner var knyttet til det som særpreger den siste tid: tegnene før Jesu gjenkomst! og det antikristelige verdenssystem. I tillegg var Joel Vera og undertegnede med som lærere, med temaer som: «Abraham – alle troendes far», «Abraham – rettferdiggjort av tro», «Isak i bønn og tillit til Herren» og «Josef – et fruktbart vintre ved kilden».

«Veiledning til fred»

Boken «Veiledning til fred» kom ferdig fra trykkeriet under bibelkurset. Boken ble oversatt første gang til spansk i USA i 1923. Medarbeider i Såmannen, Gonzalo Ascarrunz og undertegnede, har sammen arbeidet med en ny språklig gjennomgang, i pakt med originalen, et års tid. Denne boken har gitt «klar og usvikelig» hjelp til frelsesvisshet for mange, og vi er svært glade for at boken nå kan spres i 2000 eksemplarer i den spansktalende delen av Sør-Amerika.

Tomt

På grunn av regjeringsskiftet ble det en stillstand i arbeidet med tomtepapirene og reguleringen av området hvor Luther-senteret skal ligge. Men nå ser det endelig ut til å gå i orden med kontrakt, skjøte og andre formaliteter. Et ektepar, som er medlemmer i forsamlingen i Pampa Aceituno, har gitt 250 kvadratmeter til en verdi av 100 000 kr.

Lekmannsmisjonens landsstyre har gitt grønt lys for å kjøpe til 250 kvadratmeter, slik at vi får et halvt mål til sammen. Det er allerede kommet inn private gaver som har dekket tomtekjøpet. I første omgang vil det bli reist en mur rundt tomta. Deretter er tanken å bygge et rom til undervisning og møter, så snart økonomien tillater det.

Når dette skrives, går vårt opphold her i Bolivia mot slutten. I begynnelsen av februar fortsetter vi tilbake til Peru, hvor vi blir en ny måned frem til hjemreise i mars.

Artikkelen er hentet fra Lov og Evangelium nr. 2/2020

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Han måtte nok innrømme det, fiskeren, at han hadde bedt til Gud da han var i livsfare ute på havet. Og han fikk hjelp. Men hva med takken som tilkom Gud, fikk Han den? Dessverre – da krisen var over og livet gikk sin gang igjen, var Gud nesten glemt. For hva slags takk var det Gud hadde ønsket? Jo, den som sangeren uttrykker slik: «Jesus, meg selv jeg deg bringer, legger meg ned for din fot. At du meg evig skal eie, jeg er jo kjøpt med ditt blod.»

Kanskje du, kjære leser, har opplevd noe lignende. Du ba til Gud om hjelp da nøden var størst, men ennå venter Han på din takk. Først og fremst den takken at du gir Ham ditt liv. Skal Guds godhet snart få drive deg til omvendelse? Det kan snart bli for sent.

Av de ti spedalske vi leser om i Luk. 17, 11–19, var det bare en som husket å takke. Men alle var blitt renset. Hvordan er det med oss kjære troende bror og søster som er renset i Jesu blod? Takker vi for frelsen? Hvordan er det med lovsangen? Det er vel ikke kommet inn ting i ditt liv som har forstummet lovsangstonen? «Takk Gud under alle forhold», står det i Bibelen. Som kristen kan og skal vi gjøre det. Prøv, og du vil kanskje få oppleve at lovsangen bryter frem på nytt.

«Det skjedde på vandringen til Jerusalem, at Han dro gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da Han gikk inn i en landsby, møtte det Ham ti spedalske menn. De ble stående på avstand og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss! Han så dem og sa til dem: Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset. Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham. Han var en samaritan. Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede? Og Han sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg.»

Lukas 17, 11–19.

I dag, den 28. februar 2020, fyller Helene Sandsmark (f. Norberg) 85 år. En kort tid på 1950-tallet reiste Sandsmark (t.v.) og Mary Jacobsen i Bjørnevatn som sangevangelister for Indremisjonen i Finnmark.

Helene Sandsmark er født i Mehamn. Hun er utdannet lærerinne. Hun har hatt lærerstilling i Kirkenes, Bugøynes og på Geilo hvor familien har bodd i mange år. Familien har også arbeidet for Norad i Afrika.

Helene vokste opp i et kristent hjem i Mehamn med mye sang og spill på gitarer, sitter og munnspill. Helene lærte tidlig å spille. Også i Hallingdal har Helene sunget i kirker og bedehus sammen med sin mann Jostein Sandsmark.

Veien ut fra Mehamn gikk gjennom Øytun Folkehøyskole som den gang lå i Havøysund. Så ble det husflidskole i Målselv og siden Statens Kvinnelege Industriskole i Oslo og musikkstudim ved Musikkonservatoriet.