Redaksjonen

Av Willy Gryting

Jeg har lyst til å skrive om en hendelse som lett kunne ha gjort slutt på livet mitt i ung alder.

Det var vinteren 1972. Vi hadde flyttet til Kongsfjord etter to års tjeneste i Vest-Finnmark Indremisjonskrets. Jeg hadde vært konstituert kretssekretær i to år, med bopel og kretskontor i Hammerfest.

Vi hadde to barn den gangen, og en del møbler og utstyr var det blitt siden vi giftet oss i 1968. Jeg kjøpte en gammel folkevogn varevogn 64 modell til 1000 kroner, som jeg kjørte flyttelass de 50 milene fra Hammerfest til Kongsfjord med. Resten av flyttelasset tok vi med på hurtigruta da vi flyttet hele familien. Da hadde vi med oss 25 kolli.

Vi bodde på Kongsfjord Fiskerhjem de første månedene vi var i Kongsfjord. Jeg reiste da i Øst-Finnmark som distriktssekretær. Folkevogna brukte jeg for å kjøre til Berlevåg hvor jeg ofte tok hurtigruta fra. Bilen parkerte jeg hos soknepresten Svein Raddum. Der satt jeg mange ganger og ventet på hurtigruta til jeg så den ute ved Kjølnes fyr.

Storm og ulykke

Det var fredag 25. februar i 1972. Jeg var nettopp kommet hjem fra en prekentur og skulle en tur til Berlevåg for å fylle bensin på bilen og ellers gjøre noen ærend. Bussen kom ikke den dagen, sikkert på grunn av vind og føreforhold, så jeg måtte også ta med noen postsekker til Berlevåg.

Jeg ble tilbudt å låne en Opel Kadett. Han som eide bilen, skjønte vel bedre enn jeg at det var sterk vind lenger ute mot havet, og at den lille bilen hans var bedre i vinden enn den store kassebilen min. Men siden jeg måtte få fylt opp bilen min med bensin, takket jeg nei.

Det siste jeg husker fra da jeg startet på vei til Berlevåg, var at jeg kjørte opp bakken forbi den lille sjappa til fotograf Willumsen i Kongsfjord. Det neste jeg husker, er at jeg fikk besøk på Kirkenes sykehus av kona til disponenten på kongsfjordbruket, Sylvi Hov Sørensen. Hun var kommet til Kirkenes med hurtigruta. Dette var seks dager etter ulykken.

Elin hadde fulgt med i ambulanseflyet og var på sykehuset. Hun var utdannet samaritt (hjelpepleier), og på grunn av personalsituasjonen ble hun spurt om å jobbe der. Jeg trengte mye tilsyn, og hun ble der i tre uker.

Svigermor og svigerfar kom til Kongsfjord for å passe Hanne Liv (2,8 år) og Dag Arnold (1,5 år). Naboene Ingrid og Jarle Smelror hadde tatt seg av dem det første døgnet før mine svigerforeldre kom til Kongsfjord fra Kiberg. Elin kan ikke huske om hun fikk tid til å ta farvel med barna da hun ble hentet til skolen i Kongsfjord og fraktet videre til Berlevåg og Kirkenes med meg. Det gikk tre uker før hun så dem igjen!

Hva jeg har blitt fortalt

En del av det jeg nå skal fortelle i forbindelse med ulykken, og mens jeg lå bevisstløs, er basert på det jeg er blitt fortalt av andre.

Jeg kan ha kjørt en halv times tid på vei til Berlevåg. Jeg husker ingenting fra kjøreturen, og det kan skje ved en hjerneskade. Denne fredagen kunne blitt den siste dagen i mitt liv, dersom ikke Far i Himmelen hadde villet det annerledes.

Oddmund Eriksen i Kongsfjord hadde brøytinga på Berlevåg-veien til et stykke utenfor Kvalvika, der jeg holdt på å forulykke. Han kjørte vanligvis alene, men akkurat denne dagen var det en snøfresersjåfør som fant på at han ville være med Oddmund i brøytebilen. Det var Halvdan Hansen fra Kiberg. At han var med, fikk stor betydning for at jeg berget livet.

Der jeg havnet utenfor veien, var det en svak bakketopp, men ikke sving. Veien var svært glatt har Oddmund fortalt meg. På høyre side var det ei steinur ned mot fjæra, og på venstre var det et høyt fjell. Teorien er at en kastevind fra havet traff fjellet på venstre siden av veien og slo tilbake mot bilen. Den tok tak i førerhuset og dreide bilen 45 grader ut av veien og ned steinura mot fjæra. Det viste blant annet merkene etter de nye piggene i fremdekkene.

Da Halvdan og Oddmund kjørte forbi dette stedet, hadde de sett noen spesielle spor uten å se bilen min. Men på veien hjem bestemte de seg for å undersøke nærmere. Da så de bilen min cirka 20 meter nede i fjæra med fremparten plassert på en stor stein. Bilen gikk sannsynligvis rundt flere ganger. Det var ikke sikkerhetsseller i bilen, noe som ikke var påbudt den gangen. Jeg var blitt kastet ut av bilen og lå litt lenger nede.

De tok seg begge ned ura til meg. Da de skjønte at det var liv i meg, klatret Oddmund opp igjen til brøytebilen, kjørte opp på toppen av bakken og fikk radiokontakt med en annen brøytebil som var nærmere Berlevåg. Halvdan ble igjen og forsøkte å få varmen i meg. Jeg tror han brukte noen av sine egne klær og en sovepose som jeg hadde liggende i bilen. Brøytebilsjåføren i Berlevåg kjørte da til Kjølnes fyr utenfor Berlevåg, hvor han fikk låne en telefon for å ringe til legen.

Hjelpen kommer

Det var ikke ambulanse i Berlevåg, men en drosje som var stor nok til å frakte en sykebåre.  Legen Kjell Berg kom da i denne sammen med den danske diakonen Kristian Nielsen, som var på jobb på Berlevåg sykestue. Jeg traff diakonen for noen år siden hjemme i Langesund. Han kunne fortelle at da legen hentet ham, fikk han ikke tid til å få på seg skikkelige utesko. Han kunne også fortelle at da legen tok hånd om meg, hadde jeg en kroppstemperatur på 25 grader. Legen fant en blodåre på halsen min hvor han sprøytet inn adrenalin. I 2011 klarte jeg å oppspore Kjell Berg. Jeg hadde da en veldig hyggelig samtale med ham på telefon. Han var blitt pensjonist og bodde i Hammerfest, og han husket veldig godt episoden i 1972.

På grunn av dårlig vær og ulendt terreng måtte redningsmannskapet få hjelp til å få båra med meg opp. Det ble fortalt meg at folk som jobbet i havnevesenet i Kongsfjord, og som skulle hjem til helga, kom og hjalp til. Båren måtte trekkes opp ura med tau. Jeg hadde da ligget om lag to timer ute i kulingen. Elin har fått høre at legen hadde blodsmak i munnen når de endelig fikk meg opp på veien.

Jeg ble så kjørt tilbake til Kongsfjord og lagt inn på skolen der for å vente på et fly. Planen var å sende meg med sjøfly til nærmeste store sykehus som lå i Kirkenes. Elin ble hentet mens noen naboer tok seg av barna. Hun fikk i oppgave å rense øynene mine for sand og å måle kroppstemperaturen min. Hun forteller at temperaturmåleren ikke gikk opp. Så nedkjølt var jeg. Elin hadde spurt legen om det var en sjanse for at jeg ville overleve. Han hadde svart at sjansen var fifty, fifty.

På grunn av dårlig vær var strømmen gått, og det lyktes ikke å få tak i ambulansefly. Det ble så bestemt at drosjen skulle kjøre meg tilbake til Berlevåg sykestue, hvor jeg skulle ligge til de kunne sende meg videre. Brøytebilen eskorterte drosjen med Elin og meg til Berlevåg.

I Berlevåg ble jeg lagt inn på sykestua, og de lot Elin avgjøre om jeg skulle sendes med nordgående hurtigrute, som gikk i åttetiden om kvelden, eller om de skulle vente til de kunne få ned et ambulansefly. Det var ikke et vanskelig valg, hun ville vente på flyet. Hun mente det ikke var forsvarlig å sende en så skadet mann i så dårlig vær med båt. Det var heller ikke kai i Berlevåg på den tiden, så alle passasjerer måtte ut i en åpen pram for å komme om bord i hurtigruta.  Det var ei flystripe i Berlevåg som var restaurert etter krigen. Her fløy flyselskapet Nordving tilbringertjeneste til SAS i Kirkenes, og den kunne også brukes til ambulansetjeneste. Men på grunn av været kunne ikke flyet lande, og mannskapet satt i Kirkenes og ventet på at været skulle løye. Lyset var gått i Berlevåg og på flyplassen, og da flyet tilslutt klarte å lande senere på natten, måtte flystripa lyses opp med billys.

Trøstende ord fra Gud

Mens vi ventet på at flyet kunne lande lå jeg på sykestua, og Elin fikk sitte på et rom som tilhørte sykespleier Solveig Olsen som bodde i Veidnes ved Kongsfjord, og som arbeidet på sykestua. Det er tre mil mellom Veidnes og Berlevåg, og været tillot ikke alltid pendling mellom stedene.

Solveig var en kristen og hadde en bibel liggende på rommet. Den bladde Elin i og forsøkte å finne trøst i situasjonen, men fant ikke noe. Det flimret bare for øynene hennes, har hun fortalt. Da er det at hun ber til Gud om å få et ord og slår opp i bibelen på måfå. Da faller øynene hennes på ordet fra Johannes’ evangelium: ”Søstrene sendte da bud på Ham og sa: Han du elsker, er syk. Da Jesus hørte det, sa Han: Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære for at Guds Sønn skal bli æret ved den.” Da ble Elin rolig og fikk tro for at jeg skulle våkne igjen. Hun fortalte senere at da overlegen på Kirkenes sykehus forklarte henne hvor alvorlig det var med meg, hørte hun nesten ikke på ham, for hun visste at jeg skulle bli frisk.

I ettiden om natten hørte Elin legen si i telefonen «Hils dem og si at de er fantastisk!» Da hadde flyet landet. Og for dem som hadde sett på, så det ikke ut til å være uten dramatikk. Det så nesten ut som om at den ene flyvingen holdt på å ta ned i bakken.

Elin og diakonen ble med i flyet til Kirkenes. Elin forteller at mannskapet i flyet hadde forberedt dem på en nokså turbulent tur. Hun hadde også hørt noen si at vinden var oppe i 40 knop på Berlevåg flyplass. Det tilsvarer sterk kuling. Men turen gikk over all forventning.

Her en dag klarte jeg å oppspore disponentkona som besøkte meg på sykehuset i Kirkenes. Jeg husker ikke at jeg har snakket med henne siden den dagen torsdag 2. mars 1972. Hun fortalte at da de hadde kjørt forbi ulykkesstedet dagen etter, hadde datteren deres reist seg i bilen og sagt at «Vi må be for onkel Willy». Hun hadde gått på barnemøte hos meg på Fiskerhjemmet. Barna i Kongsfjord kalte meg for onkel Willy.

På sykehuset

Jeg ble liggende på sykehuset i en måned og kom hjem til påske. Det var en episode på sykehuset som jeg opplevde som nedverdigende. Det var da en sykepleier kom inn en morgen og ville teste hukommelsen min. Hun spurte da: «Hva heter vi i dag?»

Skadene jeg fikk, var blant annet et kraniebrudd, skade på talesenteret og indre rystelser i hjernen. Jeg var mye forslått i bryst og hals. Jeg hadde også fått et kutt i halsen like ved hovedpulsåren og et kragebenbrudd. Det var ubehagelig å ligge med. Elin forteller også at jeg ikke kunne huske hva jeg het med det samme jeg våknet, og at det hadde kommet hjerneveske ut av nesen min.

Til å begynne med lå jeg på et tomannsrom med en meget alvorlig syk mann. Det jeg husker best, er pusten hans, som jeg fryktet skulle stoppe. Det var lite hyggelig. Så lå jeg en stund alene og senere sammen med en mann som jeg kunne snakke med. En dag husker jeg vi så ut vinduet at det ble kjørt ut en likkiste. Da sa jeg til sidemannen min at det kunne like gjerne vært meg som ble kjørt ut på den måten, og at jeg var glad for at jeg hadde min sak i orden med Gud.

Det var også stort for meg å tenke på at jeg hadde fått livet igjen som gave. Jeg hadde jo vært så nær døden. De materielle tingene fikk plutselig så liten verdi.

På grunn av de lange avstandene i Finnmark var det ikke så mange som kunne besøke meg mens jeg lå på sykehuset, men foruten Sylvi fra Kongsfjord, hadde jeg besøk av Elins fetter Kurt og hans kone som bodde i Kirkenes. Elin bodde forresten hos dem mens hun jobbet på sykehuset. Så husker jeg at min gode venn Steinar Harila besøkte meg. I 2016 er han fremdeles i aktiv tjeneste i hjelpeorganisasjonen «Hjelp til Russland».

Det var fint å ha Elin der. Hun kunne fortelle meg hva som hadde skjedd, og etter hvert fikk jeg se avisbilder fra avisa Finnmarken der det stod å lese om ulykken med flere bilder. En av overskriftene i avisa var: Tatt av vinden.

Jeg husker jeg lurte svært på om det var en sving der jeg hadde havnet utfor. Etter at jeg ble utskrevet fra sykehuset, traff jeg lensmannen i Berlevåg på hurtigruta. Han kunne fortelle at han parkerte bilen sin på ulykkesstedet. Men det blåste så kraftig at bilen ble løftet på fjærene, og han torde ikke å parkere der. Han var og interessert i om jeg husket noe fra ulykken. Men det gjorde jeg ikke da en måneds tid etter, og husker like lite nå i 2016.

Lite oppfølging fra leger

Da jeg kom fra sykehuset før påske 1972, husker jeg at jeg fikk besøk av distriktslegen fra Berlevåg. Det var en svært hyggelig og folkelig mann. Jeg fikk også et par bilder som han selv hadde tatt av bilen min på ulykkesstedet. Dessverre reiste han bort på videreutdanning, slik at jeg ikke fikk videre oppfølging av ham, også fordi jeg reiste bort en måned etter påske. Det resulterte i at jeg ikke ble godt nok ivaretatt av helsevesenet, og jeg følte at jeg måtte være min egen lege. Jeg tror i ettertid at jeg startet opp for tidlig i arbeidet på grunn av dette.

Hjemme igjen

Da Elin kom hjem fra sykehuset, fikk hun hjelp til flytting fra fiskerhjemmet til Hanna Olsen sitt hus. Dette huset stilte hun til vår disposisjon gratis en tid. Det ble slik at vi leide dette huset til vi flyttet fra Kongsfjord. Det var vi veldig takknemlige for.

Etter at jeg hadde vært hjemme en stund, følte jeg meg litt svimmel. Jeg fikk da bestilt en undersøkelse på Kirkenes sykehus. Det jeg husker, er at den undersøkelsen bestod av en samtale med overlegen. Og to ting har festet seg i minnet mitt. Det første var at legen sa at det å bli svimmel etter en slik alvorlig hjerneskade, var noe jeg måtte regne med. Det andre var at han fikk en telefon fra fylkeslegen og ba meg gå ut mens han snakket med ham.

På denne turen reiste jeg med en av flygerne som hentet meg i Berlevåg uversnatten. Jeg spurte ham da om de satte livet på spill ved å hente meg den natten, «Å, nei, svarte han, men han va dårlig vær.»

Senskader

Jeg ble fortalt på sykehuset i Kirkenes at jeg måtte regne med mye hodepine i fremtiden. Det kom heldigvis ikke før på slutten av åttitallet, da jeg fikk en del migreneplager. Jeg ba om forbønn for det og var kvitt det i mange år. Men det kom tilbake da jeg ble pensjonist, dessverre. Men helsen har likevel vært ufattelig bra.

Elin har måttet ta mye av støyten ved alltid å hysje på barna slik at jeg fikk nok ro og min daglige middagshvil. Det har preget hele familien. 

Sykemeldingsperioden

Etter påske i 1972 reiste jeg hjem til Gjerstad til min mor og far for å få litt ro. Det ble en måned for Elin alene med barna og to måneder for barna uten pappa.

På Gryting i Gjerstad fikk jeg god tid til å reise rundt til mine gamle naboer og besøke dem. Kanskje litt for mange av dem, tenker jeg nå. Det var nok godt for mine foreldre å se meg igjen. Det måtte ha vært en vond og spennende tid for dem etter ulykken da jeg lå på Kirkenes sykehus uten at de hadde mulighet for å besøke meg. Det var min eneste søster som fikk den triste meldingen om ulykken, og måtte gå og fortelle dem om meg.

Senere den sommeren reiste hele familien til svigermor og svigerfar i Indre Kiberg, og derfra til mine foreldre i Gjerstad, hvor vi bodde i hele tre måneder.

Mens vi var i Gjerstad fikk jeg brev fra generalsekretær Håkon E. Andersen, der han blant annet presiserte at jeg ikke måtte føle meg forpliktet til å fortsette tjenesten i Finnmark. Men jeg fikk ro og tro for at vi skulle tilbake.

Om høsten fikk jeg hjelp av finnmarkssekrtær O.J. Rivrud til å kjøpe en brukt folkevogn i Sandefjord, som vi lastet opp og kjørte til Kongsfjord med. Alt i alt tror jeg vi brukte 14 dager på denne turen, med steder vi stoppet underveis. Vi reiste også innom Hammerfest som vi flyttet fra for nesten et år siden. Det gledet meg å høre at de hadde bedt for meg der i byen også.

Senhøstes 1972 fortsatte jeg tjenesten i Øst-Finnmark, og vi bodde i Kongsfjord til høsten 1974. Da søkte jeg permisjon i Indremisjonen, og fikk jobb som vaktmester på Øytun Folkehøyskole. Vi flyttet inn i vaktmesterboligen der. Jeg kjente på at jeg trengte å bli bedre kjent med ungdommen. Oddmund Eriksen kjørte flyttelasset vårt med lastebilen sin til Alta.

Vil USA dele Israel, kan Gud dele USA

Av Vidar Norberg

(SPISS): Jerusalem er blitt en tumleskål for USAs president Donald J. Trump. Han følger i sine forgjengeres fotspor. Bill Clinton, George W. Bush og Barack Hussein Obama har alle satset på Oslo-avtalene. De har forsøkt å dele Jerusalem og å gi terroristorganisasjonen PLO en stat i det bibelske kjernelandet i Judea og Samaria i håp om fred. Forsøkene har ikke resultert i annet enn falsk fred med muslimsk terror og vold.

Nå har president Trump lansert det han kaller «århundrets plan». Det er en ny variant av Oslo-avtalen. Israel skal gi opp mesteparten av Judea og Samaria. De får 30 prosent av C-områdene, som de alt kontrollerer, dersom de gir PLO en stat og enda mer land i Negev. Man kan vel si at det Trump har presentert, er et plagiat fra Oslo-prosessene, akkurat som det Clinton, Bush og Obama presenterte i håp om ære og berømmelse.

Århundrets plan på 181 sider legger ifølge Trump opp til at Israel fortsatt skal ha Jerusalem som sin udelte hovedstad. Samtidig skal terroristorganisasjonen PLO få en hovedstad i den østlige delen av Jerusalem. Dette minner mest om dobbeltspill. Selv om en palestina-arabisk hovedstat skulle ligge utenfor sikkerhetsmuren, er det fortsatt en del av Stor-Jerusalem.

Det ser ut til at spørsmålet om å dele Israels land er blitt en besettelse for amerikanske presidenter. Også for Trump. Skriften taler om dette:

«Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.» (Sak. 12, 2–3)

Jerusalem er blitt en tumleskål for USA, en løftestein for amerikanske presidenter.

I Joel 3, 6–7 taler Skriften om at Gud en gang vil dømme nasjonene fordi de delte Hans land:

«Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.»

Når man ser den økende polariseringen mellom republikanere og demokrater, kan man spørre om USA vil bli delt, akkurat som Amerika forsøker å dele Israel?

Da Trump kom til Representantenes hus for å holde sin tale til nasjonen, strakte Demokratenes leder Nancy Pelosi ut sin hånd for å hilse på Trump. Han tok den ikke, av ukjent grunn. Kanskje så han den heller ikke?

Republikanerne sto for å gi Trump applaus flere ganger. Pelosi satt og lyttet, av og til ristet hun på hodet. Da talen var slutt, rev hun kopien av talen demonstrativt i stykker foran de folkevalgte, gjester og fjernsynskameraer.

Dette viser en splittelse i folket. Den er kommet så langt at den går utenfor folkeskikken i USAs nasjonalforsamling. Den kjente amerikanske presidenten Abraham Lincoln siterte før borgerkrigen Markus 3, 24: «Om et rike kommer i strid med seg selv, så kan det  riket ikke bli stående.»

Det er profetigranskere som mener at USA har ingen plass i endetidshistorien. Det handler om det nye Romerriket og Anti-Kristen. De mener også at supermakten USA neppe vil være der når Gog-krigen kommer. Den som lever, får se.

Trump påstår at USA er mektigere enn noen gang før. Det er neppe helt sant. USA var muligens sterkere under etterkrigstidens kalde krig. Amerika var verdenspoliti. Frykten for deres militære styrker fikk nasjoner til å bøye seg. De klarte å stå imot og vinne den kalde krigens våpenkappløp mot det ateistiske Sovjetunionen. USA sendte sammen med andre land store tropper da Saddam Hussein i Irak angrep Kuwait, og senere for å velte Saddam Hussein.

Men Obama ville ikke være verdenspoliti. Litt forenklet kan man si at han var med på å forårsake den blodige våren i Midt-Østen som også åpnet opp for Russland i Syria.

Nå truer Iran. Trump har innført økonomiske sanksjoner, men han setter ikke inn militærmakt for å slå ned på fanatiske muslimer som vil ha atomvåpen i kampen for islam. Det virker nesten som om Trump er en skuddredd når han ikke reagerer på at Iran skyter ned en amerikansk drone og angriper oljeinstallasjoner  i Saudi-Arabia. Men Trump vil heller ikke være verdens politimann.

Selv om Trump sier at mye går meget bedre, så har ikke USA penger til å dekke utenlandske forsvarsutgifter. Amerika har ikke råd til å finansiere forsvaret av Europa eller Midt-Østen. Det er heller ikke rett at de skal gjøre det. Man må ha lov til å spørre om USA som andre store imperier har begynt på sin solnedgang? Det skjedde nøyaktig det samme med det britiske imperiet, der hvor solen aldri gikk ned.

Uten Guds velsignelse går solen ned. Den som rører ved Guds øyenstein, kan ikke vente velsignelser. Øyensteinen er Israel. (Sak. 2, 12)

Det er flere som sier at Israel ikke har hatt en bedre venn i Det hvite hus enn Trump. Men Harry Truman sto imot presset og var den første som anerkjente staten Israel i 1948. Det kostet.

Richard Nixon sto imot presset da Israel holdt på å tape yom kippur-krigen i 1973. Han gav ordre om en luftbro med våpen som med Guds hjelp avgjorde krigen.

Ære og makt, krig og fred. Det er hva mennesker kjemper om. Gud kjemper også for Israel.

«Og hele dette folket skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser. For Herren råder for krigen …» (1. Samuel 17, 47)

---

Artikkelen er hentet fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer.

Karmelin@netvision.net.il