Redaksjonen

Av Vidar Norberg

Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre viste mer forståelse for en muslimsk ISIS-kvinne i Syria enn for befolkningen i Finnmark og Troms. Med makt tvang regjeringen igjennom en sammenslåing av Finnmark og Troms. Folks slit og arbeid i karrig jord var ikke verdt noe. Historie, tradisjon og ønsket om å beholde lokaldemokratiet betød intet. Men da en muslimsk ISIS-kvinne ville til Norge, var det viktigere enn å beholde FrP i en flertallsregjering.

Erna Solbergs omsorg for et ISIS-barns sykebehandling synes å være større enn ambulansefly for store deler av Nord-Norges befolkning.

Hvor går demokratiet?

Av Vidar Norberg

«Årboka for Lofoten 2020» fra Eilertsen Forlag er noe mer enn en helt vanlig bygdebok. Den kan ha allmenn interesse for lesere som er interessert i mennesker og den gode historie.

Lofoten er ikke ulikt Finnmark. Det handler om fisk, moloer, veier og kampen for tilværelsen i små fiskevær. De fiskevær som ikke fikk følge med på utviklingen da vei og fremskritt kom til de andre bygdene, er en saga blott.

Dessuten har «Lofotboka» en sjanger som var populær på 1970- og 1980-tallet. Det handler om sliteren. I årets utgave kan man lese en gammel historie fra 1986 om ho Lydia Lauritsen som kom fra Kiberg. Som ungjente flyttet hun til Lofoten og ble gift med Hans. De bosatte seg på Reine.

–E reiste frå Indre Kiberg da eg va 19 år, og nu har eg bodd i Lofoten i 65 år. De første åran bodde vi lenger inne i fjorden. Å, e vantrivdes der inne så e kan ikkje få sagt det. Han Hans, man’ min, for bort på feske det meste av vinteren, og e satt aleina igjen med ungan, men du – e vantrivdes så e trudd e sku bli gal. Du veit e va jo vant te folk i værret heime i Indre Kiberg.

Hun fortalte til journalist Hans Kr. Eriksen at etter mange år borte kjente hun ikke mange i Kiberg. Det var ikke noen å dra til.

Hun var av finsk avstamning. Pikenavnet var Hilja Lydia Halvari. Hun mistet flere brødre under krigen. Og dermed er hun plassert, også i Årboka for Lofoten.

–Ja du, e har det godt. E har lagt alt i Guds hand, sa Lydia til slutt.

Sagaen om Måstadfolket ble kjent gjennom Pål Espolin Johnsens bok «Alt for Norge» i 1975. Den boken er et møte Magda Nikolaisen på Måstad i Værøy som ble helt avfolket i 1974. Det er en bok om slit i båt og heim, fattigdom, forlis og fraflytting for mennesker av en annen støpning enn det som er vanlig i dag.

Årboka for Lofoten 2020 gir også en presentasjon av forfatteren Pål Espolin Johnsen. Han har en lett og artig penn i møte med vanlige hverdagsmennesker som er blitt formet av hav, vær og hardt arbeid. Hans første bok het «Ka du trur? Epistler nordfra». Forfatterskapet startet med at han var vikar for lensmannsbetjenten i Måsøy. 

–Jeg begynte å skrive om disse menneskene i dagboksbrev hjem til mine foreldre sørpå. Da jeg kom hjem, lå det hundre maskinskrevne sider og ventet på meg.

–Pål, du må skrive bok, sa mor.

Slik ble det.

Finnmarkinger som er interessert i gamle dager i Havøysund, Rolvsøy, Ingøy og Honningsvåg, vil få en artig uhøytidelig reise i «før i tia», en tid som neppe kommer tilbake.

Men Årboka for Lofoten handler aller mest om Lofoten. Der er kampen for fiskevær og bygd ikke slutt. Myrland ligger ytterst ved Storhavet. Plassen er fortsatt befolket. Selv om landskapet ligger mektig ut mot storhavet, er det ikke mange som flytter dit for naturopplevelsens skyld. Tvert imot er folk litt glade når barnebarna ikke kommer. For veien er rasfarlig, fryktelig farlig.

Jon Olav Larsen skriver om Arne og Aud Nilsen på Myrland. Om barndomsveien, da man strevsomt gikk over fjellet til internatskole i 14 dager. Det handler om kjærlighet. Fremgang fra ei ku til sju melkekyr, fiske og en hyggelig krå som gir ly for vindene i pensjonisttilværelsen. 

Etter 40 år med sau har Trond Kristoffersen lagt ned saueholdet på Myrland. Fjøsen er blitt til garasje. Bandomsheimen solgt til en utlending som har lovet å bo der. Da blir det lys i vinduene.

Historien om Myrland er litt i samme sjanger som Johnsens historier, men mer seriøs enn «Ka du trur». Det var en vakker fortelling. Man blir nesten glad i stedet etter å ha lest om natur og folk der ute i havgapet. Innslag av nordlandsk dialekt gjør at man kommer nær menneskene. Man fornemmer folkets tale når de sier «da var det ei sånn flu, et skjær som sjyen skjølla over, som lå og brøyt utfor moloen…», «Mannfolkan torva opp lumpen, og hiva han opp på kanten». Det er så nordlandsk som det kan bli. Fuglenes tale var også ny, «fiskemåsens gjalling».

Det partipolitiske gjallinga på Røst enda lenger ut i havet har visst stilnet noe av. Nå er det felleslistene som dominerer i kommunevalgene fordi folket er lei av partiene. Kanskje skyldes det havneutbyggingen til 157 millioner som er skjøvet frem til 2024–2028, kvoter som forsvinner og mindre fiskefangster. Det kan også dempe måsens gjalling på Røst.

At det gikk mot en ny tid i øyriket ute i havet, må vel flere ha forstått. Også den kjente redaktøren av det som en gang var hele Nord-Norges avis. Redaktør Bjørn Paulsen i Lofotpostem engasjerte seg alt på 1960-tallet for turismens sak. En historie fra A-Magasinet viser at Paulsen, formann i Lofoten Reiselivsforening, var fremsynt da han arbeidet for turismen til Øyriket i havet. Og i dag huser kanskje ikke rorbuene, fiskere og engnere, men turister av alle verdens slag. Sykestua på Reine ble bygget for fiskere. Der er det kaffebar og salong for turister.

Før i tiden var det kanskje ikke så mange av lokalbefolkningen som så nytten av bratte flåg og lofotvegger, de mektige fjellene som gjør øyriket så malerisk. Men nå har Brice Duvernai og Marck Humbert tatt ferie fra de franske alpene for en stakket stund for å klatre opp i Småtiden på Austvågøya for så å sette utenfor brattbakkene. Den toppturen skal visst gi en spesiell følelse, særlig om man våger å kjøre på ski gjennom smale fjellkløfter. Helt ufarlig er det neppe.

Dette er ikke første gang Årboka for Lofoten 2020 har hatt en kristelig historie. Denne gang presenterer de Metodistkirken i Svolvær, bygget med amerikansk støtte og tatt i bruk i 1957, i en tid da det var 40 fiskemottak på land og i tillegg til oppankringshavn for oppkjøpsfartøy.

Gunnar Andersen har vært pastor i 17 år, uten lønn. Han har også åpnet Metodistkirken for andre. Baptistmenigheten med folk fra Myanmar (Burma) bruker den. Svolværs nye menighet er ifølge artikkelforfatteren Knut H. Johansen Den lutherske kirke i Norge. Den startet med Messiaskirken i Oslo og er i liket med turistene den aller seneste nykommer i Øyriket. Men tro og lære er gammeldags, den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelse, Martin Luthers lille katekisme og den augsburgske bekjennelse samt Concordieboken.

Når det gjelder «Lofotboken», kan man ikke si annet enn at den er givende lesning. Man blir dratt med til boken er lest, fordi den er full av gode, ofte velskrevne historier. Flere hentet litt utenfor allfarvei i tid og geografi, et stykke fra sosiale mediers selfiebilder. Årboka er også en billedbok. Svært gode «lofotbelleda».

Man får håpe at redaktør Magnus E. Eilertsen klarer å dra i land flere slike fangster.