Redaksjonen

Av Einar J. Asbjørnsen, leder for utmark i FeFo

Regjeringens forslag om stenging av sjølaksefiske i ulike deler av Norge, bør ikke realiseres lengst nord i landet.

Klima- og miljødepartementet mener at det må vurderes å forby sjølaksefiske i områder med små og sårbare laksebestander for fem år av gangen. Bakgrunnen er at Miljødirektoratet i tiden som kommer skal gjennomføre hovedrevisjon av reguleringen av fiske etter laks, sjøørret og røye i sjø og elv.

Av tre årsaker bør ikke Finnmarkseiendommen være det første stedet man setter sjølaksefiskere på land.

For det første har vi, med unntak av de siste nyhetene om Tanaelva, generelt sett gode bestander av laks i Finnmark. Fangstene i både sjø og elv viser at 2019 var tilnærmet normalår, selv om det for enkelte av elvene var større variasjon enn normalt.

Det andre, men veldig viktige; sjølaksefiske på Finnmarkseiendommen er en rettighet bare finnmarkingene har. Det er attåtnæring og kultur, ikke minst sjøsamisk kultur. Disse rettighetene er nedfelt i Finnmarksloven og skal ivaretas spesielt av FeFo.

For det tredje: Dersom sjølaksefisket skal begrenses, må det gjøres med utgangspunkt i de eksisterende rettighetene til laksefisket. Det vil si at de med sterkest rettigheter (kommunens innbyggere) er de som sist skal begrenses, mens de tilreisende må reguleres først.

FeFo er, som forvalter av jakt, fiske og areal, opptatt av å praktisere mest mulig bærekraftig forvaltning. Vår vurdering er at vårt sjølaksefiske, innenfor dagens rammer gitt av myndighetene, ikke utgjør noen trussel mot villaksbestandene på Finnmarkseiendommen.

I 2019 var det 258 sjølaksefiskere på Finnmarkseiendommen sine lakseplasser. Deres fiskerettigheter skal, i motsetning til de som fisker på privat grunn sine rettigheter, ivaretas gjennom Finnmarksloven.

Vår sjøsamiske kultur og tradisjon er mer utsatt enn villaksbestanden i seg selv, og må heller stimuleres framfor å begrenses.

Den sittende regjeringa og et knapt stortingsflertall har på en særdeles arrogant måte til fulle vist at de bryr seg fint lite om folket i nord. I den demokratiske folkeavstemninga i Finnmark stemte 87 prosent nei til sammenslåing med Troms. Også i Troms er motstanden bastant, skriver Sagat på lederplass.

Likevel har et flertall på fire i Stortinget presset igjennom et tvangsekteskap mot folkeviljen i nord. At tvangsvedtaket ifølge statsrettslige juseksperter til overmål er ulovlig, gjør ikke situasjonen bedre.

Og før jul strødde Stortinget mer salt i såret på finnmarkingene. Som følge av tvangsekteskapet vedtok man en ny uønska lovendring som reelt sett fratar folket i Finnmark styringa over Finnmarkseiendommen.

FeFo er et privatrettslig rettssubjekt som forvalter grunn og tilhørende rettigheter til et område større enn Danmark. Stortinget har gjennom finnmarksloven bestemt at denne virksomheten ikke skal ha noen demokratisk og lokalt forankra generalforsamling.

Finnmarksloven skulle gjøre folket i Finnmark til herrer i eget hus, etter århundrer med kolonistyre sørfra. Men FeFo-styret oppnevnes nå av et nasjonalt organ (Sametinget) og et regional organ (nye Troms og Finnmark fylkesting), hvor Finnmark er i mindretall begge steder.

Det minste vi forventer er at Stortinget må anerkjenne finnmarkingenes demokratiske og legale styringsrett over sin egen private grunnforvaltning.

Også i luftambulansekrisen er det til fulle fått synliggjort at et menneskeliv i Finnmark ikke har samme verdi som lenger sør i landet. Mens man sørpå snakker om responstid målt i minutter, snakker vi om timer og i verste fall dager her i nord. Bare tilfeldigheter har gjort at liv heldigvis ikke har gått tapt – til nå.

Norge har tradisjonelt vært et demokratisk fyrtårn for menneskerettigheter og en våken vaktbikkje ute i verdenssamfunnet. Nå ser vi at det på relativt kort tid har skjedd fundamentale negative holdningsendringer.

Det er urovekkende at myndighetene kan bryte sine egne lover med åpne øyne, samt at rettssamfunnet konsekvent bygges ned i stedet for opp. Et moralsk og juridisk forfall gjør seg gjeldende på nasjonalt nivå i Norge.

Av Vidar Norberg

Hurtigruten kommer og går, sent og tidlig til havnene hele året. Den bringer turister og noen lokale passasjerer samt noe gods med seg. En virkelig trivselsfaktor er den også, for dem som ennå liker å trø på kaia eller bare føle at den kommer som pulsslag i værene. Hurtigruten viser at Norge er et land som har en livsforbindelse, fra Kirkenes til Bergen.

Det er kanskje ikke alle som tenker på er at hurtigruten må være en av de beste patruljebåter langs Norges langstrakte kyst. Det er viktig å ha tente lanterner langs norskekysten. Det varsler også fremmede makter at det bor folk langs den langstrakte kysten.

For utlendinger som er så heldige å få en reise langs norskekysten, er vel hurtigruten et av de beste reiseselskaper. Den viser frem et vakkert land, enten det nå stråler i midnattssol eller nordlys eller en storm ved Stadt og skremmende rulling på Østhavet forbi Gamvik. Det er kanskje slutt med skalking av dører når storstormen herjer. Nå legger hurtigruten seg i ly innerst inne i Altafjorden, blant annet av hensyn til turister som ikke er så sjøsterke. Moderne hurtigruter er flytende hoteller med stort vindfang som ikke er egnet til å måle motorkrefter mot naturkrefter.

Det er viktig at hurtigruten opprettholdes med anløp i små og store havner. Det er fint at det også kommer nye rederi inn på markedet. For staten må det være en samfunnsoppgave å se til at hurtigruten holdes flytende. Den knytter Norge sammen.