Hilsen fra Finnmark
Kom innta her vårt hjertes hjem,
du himmelkonge stor
og skap hos oss ditt Betlehem
hvor gudsliv fødes, gror.
Guddom, som fattig for oss ble,
ikledd vårt ringe skrud,
enn sier du ditt «kom og se!»
og gir oss gledes bud.
I fødsels stund Guds engler sang
om Kristus, frelse, fred.
Gi troens lydighet og trang
med hast til Ham derved.
«Verdens frelser», vårt sikre håp,
Guds lys og sannhets røst,
la Ordets nåderike dåp
gi oss sin kraft og trøst.
Axel Remme
Av Ingar Gangås
(INTERVJU): –Jeg mottok boken uten for store forhåpninger og tenkte at den sikkert var som alle andre jeg hadde lest. Dette var mitt første møte med Husandaktsboken av Carl Olof Rosenius. Hva har en svensk forfatter fra 1800-tallet å gi oss bolivianere i dag, tenkte jeg i mitt stille sinn, forteller René Villegas i Bolivia til bladet Lov og Evangelium.
–Så begynte jeg å lese i boken, og jeg merket med én gang at dette var noe som traff meg i hjertet. Aldri før hadde jeg møtt evangeliet så klart forkynt. Og aldri tidligere hadde jeg kjent dommen sterkere over mitt eget liv. Alle gode forsetter og forbedringer fra min side ble tatt fra meg. Jeg ble satt under Guds dom med hele mitt liv. Det undret meg at alt samsvarte med min egen erfaring, men ingen hadde satt ord på det for meg tidligere. Akkurat slik er det, tenkte jeg. Jeg kunne ikke legge boken bort, men fortsatte å lese: «selv om vi er onde, så finnes det én som er blitt vår rettferdighet, han heter Jesus Kristus. Han er vår frelse, han er vår fred». Og da jeg bladde videre, fortsatte Rosenius: «Jeg kjenner en mann med gjennomborede hender og føtter. I disse hendene er alle mine gode gjerninger og i disse føtter er mitt fullkomne liv. Denne mann er min kjære frelser Jesus Kristus». Da forsto jeg at denne boken var helt spesiell, og at forfatteren hadde en særskilt nådegave til å formidle evangeliets budskap.
Det er René Villegas som forteller dette.
Det er snart tre år siden dette hendte. Han var kommet innom Såmannens kontor for å hilse på «gamle kjente». På midten av 1980-årene var han elev ved Misjonssambandets bibelskole. René har alltid vært glad i å lese bøker, og nå hadde han hørt om det nystartede forlaget og måtte se hva dette var. Norsk Luthersk Lekmannsmisjon sendte med ham flere bøker. Han snudde og vendte på Husandaktsboken flere ganger før han gikk.
Det gikk bare fjorten dager. Da var han tilbake igjen.
–Er det mulig å få flere eksemplarer av den store, røde boken? Jeg skulle så gjerne ha gitt den til flere i familien. Dette er ikke en «død» og teoretisk bok som mye av det jeg har lest tidligere, men det er liv i hvert ord og på hver en linje! Budskapet treffer samvittigheten, og den leder til hvile i Jesus og det Han har gjort. Denne boken må få stor utbredelse!
René Villegas (61) har hatt en vanskelig barndom og oppvekst. Han kommer fra et quechuaområde som barn nummer seks og som fjerde sønn i huset. De to søstrene døde i begynnelsen av tenårene, og de tre brødrene døde alle i ettårsalderen.
–Det var et Guds under at jeg levde opp. Jeg ble også alvorlig syk, slik som mine brødre. Da var jeg bare vel et år gammel. En trollmann kom på besøk til heimen akkurat da.
Trollmannen ble tilbudt den beste oksen til halv pris og et esel «attpå» for å ofre til «Pacha Mama» (Moder jord) for gutten. Et hvitt lam, møkk av et sort esel og et lamafoster ble ofret i følge skikken. Som ved et under ble gutten gradvis bedre, men René skjønner i dag at det var en høyere makt som ville at han skulle leve opp.
Men årene som fulgte, var svært vanskelige. Faren var voldelig mot mor, og det var heller ikke sjelden at gutten fikk pryl og harde slag. Hatet mot far vokste, og som sjuåring rømte han til en tante som bodde i byen Oruro på høysletten, ei dagsreise fra heimen.
–Men det hendte også at tante prylte meg. En gang ble jeg satt til å selge iskrem, men uvant som jeg var med å behandle penger gikk det ikke bedre enn at jeg ble grundig lurt og salget gikk i tap. Da ble tante så sint at hun dengte meg så kraftig at jeg ble svært redd for henne.
–Hva gjorde du da?
–Jeg visste at jeg måtte vekk derifra. Jeg lengtet veldig etter mor, men det var umulig å finne hjem igjen, så den veien var stengt. Skjult bak noen potetsekker på en lastebil stakk jeg meg av gårde. Jeg visste ikke hvor det bar hen, men var så fortvilet at jeg bare måtte bort. Jeg hikstet og gråt og var redd, særlig da det kom nye passasjerer opp på lasteplanet. Tenk om de fant meg slik at jeg ble avslørt! Det viste seg at bilen skulle til storbyen Cochabamba. Turen gikk over fjellene, og det var kaldt. Jeg var dårlig kledd, og jeg frøs nesten i hjel. En tynn nylonskjorte gav lite beskyttelse mot den intense kulden. Men enda et under skjedde. Jeg var bevisstløs da vi kom fram, men sjåføren fant meg og tok hånd om meg. Gud styrte det slik at han var en kristen mann. Han kom fra jungelen, og jeg fikk bo hos hans familie et års tid. Men det varme klimaet og alle insektstikkene førte til at jeg ble alvorlig syk. De visste ikke annet å gjøre enn å sende meg av gårde med en lastebil. Slik kunne de bli «kvitt» den tynne og avmagrede gutten. Jeg havnet på nytt i Cochabamba. Svært forkommen, syk og helt ukjent tok gråten meg. Jeg gikk gatelangs og bare gråt og gråt, noen stanset opp, gav meg noen slanter og sa. «Her har du litt til mat, ikke gråt, gutten min!» Ingen brydde seg noe mer om meg. Men da skjedde det et nytt under. En politimann fant meg. Jeg kjente ham igjen med én gang. Det viste seg at han var fra landsbyen min, og tenk! Han gjenkjente meg og ropte til og med navnet mitt.
–Hva gjør du her, René? Hva har hendt? Hvor er foreldrene dine? Jeg kjente deg nesten ikke igjen, så avmagret som du er.
–Jeg klamret meg til buksebeinet hans og ville ikke slippe ham.
–Ettersom denne politimannen hadde 11 barn selv, sørget han for at jeg kom til nok en tante, som bodde der i byen. Der hadde jeg det godt, men jeg slet mer og mer med hjemlengsel. Og jeg gråt mye i de ti månedene jeg bodde hos henne. Etter en tid forsto hun at hun bare måtte hjelpe meg hjem igjen til landsbyen, selv om hun visste at far var voldelig imot meg. Det ble snart klart for henne at savnet etter min mor plaget meg veldig. Det var nå gått to år siden jeg rømte hjemmefra. Selv om jeg fryktet møtet med far, var jeg glad da reisedagen kom. Enda en gang måtte jeg dra alene bak på platten av en lastebil – en hel dagsreise. Det var ennå langt å gå hjem da lastebilen stanset. Jeg både gledet meg og gruet meg til å treffe mor og far igjen, gråt og forventning vekslet om å få overtaket.
–Da jeg endelig var framme, var ikke mor inne. Far fikk et nytt raserianfall, og han både slo og sparket meg, mer enn noen gang tidligere. Mor var nede ved bekken og hentet vann. Hun slapp vannbøtten og kom springende da hun hørte hylene og alle ropene. Da lovte jeg mor at jeg aldri ville forlate henne mer, selv om far var så voldelig.
Etter en lang tankepause fortsetter René:
–Etter at jeg ble en kristen på begynnelsen av åtti-tallet, og kanskje på grunn av mine egne opplevelser, har jeg sett det som et kall å hjelpe andre. Det er fortsatt mye vold i mange heimer, spesielt på landsbygda. Det er nesten som en del av kulturen vår.
–Du har også utdannelse innen familierådgivning, stemmer det ikke at du har skrevet en diplomoppgave om familieterapi?
–Jo, på grunn av svært dårlig økonomi var jeg i Spania i nesten fem år i håp om å legge til side noen kroner. Kona reiste dit et halvt år i forveien. Der fikk jeg også anledning til å studere på et universitet i tre år, fram til 2009.
–Men dere ville ikke bosette dere i Spania for godt?
–Nei, vi hadde jo fire voksne barn i Bolivia, én gutt og tre jenter, og det begynte å komme barnebarn.
–Hva har du drevet med etter at du kom tilbake?
–Det er mye arbeidsledighet, og det skulle vise seg svært vanskelig å få noe lønnet arbeid.
René: fortsetter etter en stund:
–Allerede i begynnelsen av 2005 fikk jeg invitasjon av et ektepar om å komme til landsbyen Pampa de Aceituno, utenfor Sucre, for å ha møter. Da jeg reiste til Spania mot slutten av året, holdt vi kontakten med en liten flokk der. Vi ba mye for dem, og jeg ringte dem av og til for å oppmuntre dem.
–Hvordan var det gått dem da dere kom igjen fra Spania i 2010?
–Det hadde ikke vært så enkelt for dem. De hadde blant annet hatt besøk av en pinsevennpastor mens jeg var borte. Han mente det vel og ville gjerne ta seg av dem. Men han var dessverre svært autoritær, og det førte til splittelse i flokken. Mange falt ifra. Jeg angret på at jeg hadde forlatt dem. Så jeg lovte da å ta opp arbeidet igjen og besøke dem jevnlig.
–Men hvordan kunne du det, uten noen fast inntekt?
–Jeg har ofte undret meg på hvordan Gud sørger for sine. Til denne dag har vi aldri manglet brød. De er fattige de aller fleste av dem, men av og til hjalp de meg økonomisk med reisepenger fra kollektene. Noen ganger fikk jeg støtte fra tienden som de var vant til å gi.
–Jo, men det største for meg, og det som har holdt meg oppe, er at hos enkelte av dem merket jeg en hunger etter å høre Guds ord. Det har blitt både oppturer og nedturer, og noen ganger tenkte jeg at det var best å legge ned alt. Vi savnet også sårt en tilhørighet. Jeg prøvde på forskjellig vis å knytte kontakt med andre, men jeg ville helst at det skulle være en luthersk sammenheng. Da det så som aller mørkest ut, kom jeg i kontakt med dere i Såmannen. I dag ser jeg også det som et stort under. Nå har vi endelig funnet en familie der vi kjenner oss hjemme.
Nytt medlemsopptak
Søndag 13. oktober ble det en ny festdag i Pampa de Aceituno. Da ble seks voksne opptatt som medlemmer, omtrent nøyaktig et år siden forrige gang – under besøk av Reidar Heian og Dag Rune Lid i Norsk Luthersk Lekmannsmisjon.
René forteller at han har en drøm om å reise et lite «luthersk senter» i denne landsbyen. Ekteparet som første gang inviterte ham dit, har nå gitt en tomt på 250 kvadratmeter. Lekmannsmisjonen vil gjerne kjøpe 250 til, slik at disse to tomtene kan slås sammen til et halvt mål. Avhengig av midler som måtte komme inn til dette formålet, vil det så bli reist en mur rundt tomta og deretter bygd noe som kan romme møter og undervisning.
René smiler og det er lett å merke gløden hos ham når vi kommer inn på dette temaet.
–Tenk om vi kan utdanne fremtidige evangelister som vil reise rundt med bøker og forkynne evangeliet for de som ennå ikke har hørt, forsetter René ivrig.
Vi går til avslutning av samtalen, men det er noe mer René vil fortelle.
–Jeg har ennå ikke fortalt alt om mor og far. Guds veier med oss er uransakelige. At Han elsker oss for Jesu skyld – og på tross av oss – er nesten umulig å skjønne for meg. Det er ikke lett å fortelle det jeg nå skal si, men det skjedde en tragedie etter at jeg ble voksen og hadde flyttet hjemmefra. Etter en stor fest i landsbyen, der far hadde drukket mye, tok han livet av min mor da han kom hjem. Det kom som et sjokk på meg. Midt i sorgen var det til stor trøst for meg at mor var blitt en kristen på det tidspunktet. Hun flyttet hjem til Jesus. Far ble satt i fengsel, men han slapp ut etter to år på grunn av god oppførsel og en dyp anger. I fengslet møtte Gud ham. Han var langt nede, men ba om tilgivelse for det livet han hadde ført og for alt det onde han hadde vært skyld i.
–De siste årene av hans liv tok jeg ham hjem til meg og min familie. Det var en helt ny mann, og han døde i troen på Jesus.
–Kan du forstå hvordan Gud er? Ja, tenk – Han elsker oss for Jesu skyld, og barefor Hans skyld. Det er av nåde alt sammen. Jesus har betalt, og det er nok til frelse, for de største syndere. Skjønner du nå hvor glad jeg ble da jeg «oppdaget» bøkene som dere har gitt ut – og ikke minst det Rosenius skriver i Husandaktsboken? Dette må vi gi videre! Å, det er så mange som ennå lever i mørke! Og jeg kan ikke takke nok for at dere har gitt meg muligheten til å være en medarbeider i Såmannen disse fire årene til jeg blir pensjonist. Og jeg har bedt til Gud at Han må gi meg minst 20 år til i tjenesten for Ham. Da vil jeg være over 80 år. Men det må selvsagt bli slik som Han vil …
Artikkelen er fra juleutgaven av bladet Lov og Evangelium som utgis av Norsk Luthers Lekmannsmisjon. www.nll.no
Av Vidar Norberg
(NYTT): Også messianske jøder ble sendt til konsentrasjonsleirer og ghettoer under holocaust. Nazistene klassifiserte dem som «ikke-ariske kristne».
–De var et vitne om lyset. Gud hadde et vitne der, selv i død og konsentrasjonsleirer. De var kanskje ikke mange i antall, men et lite lys på et mørkt sted synes godt.
Dette er ordene fra en foreløpig rapport som forfatter Kelvin Crombie har laget for Den anglikanske Christ Church i Jerusalem. De har startet en omfattende undersøkelse i Europa for å finne messianske menigheter og jøder i Europa som ble drept i holocaust.
Det er rektor David Pileggi ved Christ Churchs bibliotek i Jerusalem som har tatt initiativet til undersøkelsen.
–Ideen til denne undersøkelsen kom etter de årlige turene til Polen hvor vi studerte holocaust. Vi besøkte også «Barbican Mission To The Jews» i Bjalistok og den anglikanske Immanuel-kirken i Warszawa. Det var ikke mange som kunne fortelle om messianske jøders liv og hvordan de døde. Dette gjorde meg nysgjerrig, forteller Pileggi.
–Vi ønsker å minnes disse jødene med messiansk jødisk identitet. Planen er å sette opp et minnesmerke her i kirken. Vi vil publisere navnene i en bok og på internett. Videre vil vi legge et fundament for videre forskning som andre kan gå videre med, sier Pileggi.
Han konstaterer at de dessverre har startet arbeidet 30 år for sent. De fleste vitner er nå døde.
–Vi prøver ikke å kristne holocaust. De som døde, døde ikke fordi de var kristne, men fordi de var jøder, sier Pileggi.
Raseutopi
Det som i dag kalles messianske jødene, ble av nazistene klassifisert som «ikke-ariske kristne». I Kelvin Crombies undersøkelse har arbeidslisten fått navnet «ikke-ariske “jødiske” kristne». Jødiske brukes i anførselstegn slik at folk skal forstå begrepet. Ariere er for eksempel de fleste fra Nederland, Norge, Sveits og så videre. Jødene var ikke regnet som ariere og ble drept fordi de var jødiske.
–Vi bruker begrepet som var den nazistiske termen. I dag ville man kanskje sagt messianske jøder, men et slikt begrep var ikke i bruk den gang, sier Crombie.
–Nazistene skulle skape et raseutopi. De skulle helbrede verden og bringe inn et nytt årtusen. Jødene sto i veien, og jødene måtte elimineres, forklarer Pileggi.
Resultater i Holland
Kelvin Crombie er alt i full gang og har reist rundt for å finne gamle messianske menigheter, bøker og lister over messianske jøder som ble drept i nazistenes industrialiserte jødeutryddelse.
Crombie kan vise frem lister fra Holland over «ikke-ariske kristne». Disse må nå sjekkes opp mot andre arkiver, for eksempel på Yad Vashem, verdens minnesenter for holocaust, for å finne ut hva som skjedde med dem. Som eksempel på slike jøder nevner Crombie den messiansk-jødiske pastoren John Rottenberg i Rotterdam-området som ble arrestert og sendt til Matthausen i 1942. Der måtte folk arbeide seg i hjel.
Den katolske erkebiskopen Johannes de Jong i Holland var en sterk motstander av nazistene. Han ga ordre om at nazistene ikke skulle få nattverd. Nazistene ville derfor særlig straffe den romersk-katolske kirken i Nederland og startet raskt å arrestere og deportere jødiske katolikker. Edith Stein var en av disse jøder som fulgte Jesus. Hun ble kanonisert for noen år siden. Boken «På vei til Auschwitz» var en av årsakene at arbeidet gikk raskt frem i Holland. Av denne boken går det frem at det var 1.900 ikke-ariske kristne. Minst 400 mistet livet. Over 140.000 jøder ble registrert i Holland i 1941.
Arresterte jødene
–Vi finner «ikke-ariske kristne» i alle land som ble tatt av tyskerne. Dette omfatter en stor gruppe som kan være både Jesus-troende, døpte eller jøder som gikk inn i kirken av sosialøkonomiske grunner for å bli en del av samfunnet. Andre ble med i kirken av kjærlighet fordi de giftet seg med ikke-jøder. Da krigen startet, kunne det også vært folk som forsøkte å komme seg unna nazistene, men etter nazistenes mening var de likefullt jøder. Vi har ikke identifisert hvem som var følger av Jesus. Men nazistene anså dem for jøder, forklarer Crombie.
Det finnes også en del litteratur, museer og arkiver som har informasjoner om de messianske jødene.
–I Polen er det gjort ganske mye arbeid på dette feltet som vi kan benytte, ved siden av nybråttsundersøkelser på dette området. Det er mange ikke-jøder i Polen som er fascinert av jødisk historie og ser på dette som polsk historie, sier Pileggi.
Han sier at det er skrevet universitetsoppgaver om dette emnet i Polen. Man har for eksempel en bok som heter «Christians in the Warsaw ghetto».
David Pileggi vet ikke hvor mange ikke-ariske jøder som ble drept under den andre verdenskrig. Han forteller at det blir sagt mellom 10.000 og 100.000.
–Men dette er bare gjetting. Vi vil aldri få vite det, sier Pileggi.
Et lys i mørke
Alt i fjor startet prosjektet med å kartlegge messianske jøder som døde i holocaust. Crombie har studert jødiske og kristne arkiver i Europa, Storbritannia, USA og Canada. Han har også lett etter menigheter i blant annet konsentrasjonsleirer og ikke-ariske kristne som har deltatt der.
–Jeg leste om en leir i Sør-Frankrike som kaltes Gurs, og fikk tilgang til arkivet. Der var jøder som skulle skipes til Madagaskar. I denne menigheten var det både jødiske katolikker og protestanter. Den såkalte madagaskarplanen mislyktes, og jødene ble sendt til konsentrasjonsleiren Drancy i utkanten av Paris. Der var det beviser på at det hadde vært et lite kapell. Fra Drancy ble de fleste tatt til Auschwitz.
Crombie forteller også om to menigheter i Theresienstadt, en jødisk-katolsk og en jødisk-protestantisk menighet. Et av bevisene var at det var to steder hvor legemene kunne forberedes på katolsk eller protestantisk måte før kremering. Det var også en skisse av folk i tilbedelse. Det er et hefte av Goldshmidt som forteller dette.
Nå har Crombie oppsøkt Frankrike, Belgia, Nederland. Han har vært i Polen hvor blant annet de fem konsentrasjonsleirene Treblinka, Sobibor, Belzec, Auschwitz-Birkenau og Chelmno er undersøkt. Også Warszawa-ghettoen, hvor over hundre tusen jøder døde, er undersøkt. Videre er Lodz-ghettoen, hvor 40.000 ble drept, oppsøkt. Blant annet har de funnet frem til menigheten «Bethel Mission».
Det som synes klart, er at det mange steder var messianske jødiske menigheter og troende jøder.
–De Jesus-troende led som alle de andre.
–Om det er noe positivt som har resultert fra undersøkelsen, så må det være at selv på slike ytterst mørke steder var det vitner om Guds lys. Gud hadde sine vitner der, selv i døden og konsentrasjonsleirene De har kanskje ikke vært mange, men et lite lys på et mørkt sted synes godt, skriver Celvin Crombie i sin foreløpige rapport fra undersøkelsene som KARMEL har fått tilgang til.
–Jeg arbeider nå med et bokprosjekt. Volum én vil ta oss frem til 22. juni 1941. Da startet operasjon Barbarossa, og Tyskland gikk inn i Sovjetunionen. Det var da de fleste drapene skjedde, sier Crombie, som i over 20 år bodde i Israel før familien flyttet tilbake til Australia.
–Jeg ønsker å skrive livshistorier til mennesker som overlevde og dem som ikke overlevde. Hvordan de led og hvordan de døde. Jeg ønsker å få vitnesbyrd fra så mange som mulig. Både protestanter og katolikker, jøder som tror på Jesus. Jeg håper at folk vil se at de fleste tilfeller led jødiske etterfølgere av Jesus som de fleste andre jøder.
Crombie håper at han kan ha en bok klar neste år.
Trosbekjennelse
–Siden det er jul, markerte messianske jøder i holocaust jul eller hanukka?
–Jeg vil anta at kanskje mange av dem feiret jul, men det er vanskelig å vite det. Messiansk jødedom på den tiden sin den spede begynnelse. Men den messianske teologi vokste, også på grunn av holocaust samt opprettelsen av staten Israel. I den anglikanske kirke her så man at messianske kristne ønsket å uttrykke sin tro på Jesus i en jødisk kontekst. Derfor har vi så mange jødiske symboler i Christ Church, sier Pileggi.
–Når en messiansk troende som har konvertert fra jødedom til kristendom, vet at han nå skal dø, roper han den jødiske trosbekjennelsen «Shma Israel» (Hør Israel – 5. Mos. 6, 4) eller roper han til Jesus?
–Det er et meget godt spørsmål. Men jeg vet foreløpig ikke. Men enten de ba «Fadervår» eller «Shma» eller begge deler, er det interessant. Men jeg vet ikke, sier Kelvin Crombie.
Av Vidar Norberg
(27.12.2019): Israels statsminister Benjamin Netanyahu fikk 72,5 prosent av stemmene i Likud-partiets nominasjonsvalg på statsministerkandidat. Utfordreren Gideon Sa’ar fikk 27,5 prosent.
Det var sterk vind på valgdagen, torsdag 26. desember. Snøen lavet ned på Hermon-fjellet, og regnet pøste ned i store deler av Israel. 49,15 prosent av Likud-medlemmene gikk likevel ut i uværet for å stemme ved 106 valglokaler. Totalt var det 116.048 stemmeberettigede Likud-medlemmer i valget.
Statsminister Benjamin Netanyahu fryktet at mange regner med at han kommer til å vinne, og derfor ikke går ut for å stemme. Han oppfordret på Twitter folk til å bruke stemmeseddelen i valget torsdag.
Valgdagsmålingene viste alt natt til fredag at det gikk mot en brakseier for Netanyahu. Den venstreorienterte avisen Haaretz kalte valgresultatet for en enorm seier for Netanyahu.
Talene taler
Sderot på grensen til Gaza er ofte blitt beskutt eller vekket opp til alarmen når raketter og granater skytes fra Gaza. Der fikk Netanyahu 88 prosent av stemmene. Byene Askalon og Ashdod, som også rammes av angrep, fikk Netanyahu 78 prosent og 75 prosent av stemmene.
I Kiryat Arba, som er en nybyggerby like utenfor Hebron, stemte 76 prosent av Likud-velgerne på Netanyahu.
Sa’ar har trolig sin sterkeste støtte i Tel Aviv. Netanyahu fikk 1.428 stemmer, mens Sa’ar fikk 1.395 stemmer. I forstaden Givatayim fikk Netanyahu 217 stemmer og Sa’ar 179 stemmer.
I Tiberias ble det 628 stemmer for Netanyahu og 108 for Sa’ar. I Rishon Lezion og Holon var den henholdsvis 72 og 71 prosent som stemte på Netanyahu.
–Takk, medlemmer av Likud, for deres tillit, støtte og kjærlighet. Med Guds hjelp og med deres hjelp vil jeg lede Likud til en stor seier i det kommende valget og fortsette med å lede staten Israel til enestående storverk, sa Netanyahu.
Sa’ar gratulerte Netanyahu og takket sine støttespillere.
–Jeg og mine kollegaer vil stå bak Netanyahu i valgkampen for Likuds suksess i valget, sa Sa’ar.
Tøff valgkamp
Valgkampen mot Netanyahu var tøff. Den ble frontet av Gideon Sa’ar. Han fikk støtte av hele venstresiden i Israel med pressen og rettsvesenet i kampanje etter kampanje som forsøker å stikke kjepper i hjulene for Netanyahu. Det virket som om Sa’ar selv trodde at han skulle vinne valget. Sa’ar gikk så langt som å tilby Netanyahu å bli president dersom Sa’ar vant valget.
Men innflytelsesrike Likud-politikere som tidligere borgermester Nir Barkat og Knessets talsmann Yuli Edelstein gikk inn for Netanyahu. Det gjorde også flertallet, den vanlige mann og kvinne i Likud-partiet. I Israel er Likud på høyresiden et folkeparti, mens den såkalte «eliten» støtter venstresiden.
Terrororganisasjonen Hamas kastet seg også inn i valgkampen mot Israels statsminister. Mens Netanyahu onsdag sto på talerstolen i Askalon skjøt iranskstøttede Hamas to raketter mot byen. Etter sikkerhetsreglene ble Netanyahu ført til et tilfluktsrom uten noen form for panikk. Terrorrakettene ble skutt ned av det israelske rakettforsvarssystemet Iron Dome (jernkuppelen). Netanyahu kom tilbake og fortsatte talen.
–Hamas ønsker ikke at jeg skal vinne, var Netanyahus kommentar.
Det var også et rakettangrep da Netanyahu talte i Ashdod en uke før det forrige Knesset-valget den 17. september.
–Den terroristen som skjøt, er ikke lenger med oss, konstaterte Netanyahu tørt.
Terroristen Bahaa Abu al-Ata ble oppsporet og likvidert da han en natt var alene med sin kone på soverommet i Gaza.
–Den som nå har skutt denne raketten, bør pakke sine saker sammen, sa Netanyahu.
Terroristene er vel kjent med at Israel har gjenopptatt målrettet likvidering av terrorister som skyter mot Israel.
Hjelp fra Putin
Benjamin Netanyahu er kjent for sitt nære vennskap med Russlands president Vladimir Putin. Han gav uventet hjelp til Netanyahu i valgkampen under en av mange telefonsamtale.
–Putin fortalte meg at om det ikke hadde vært for vårt nære forhold, kunne vi vært midt inne i et militært sammenstøt. Bare fordi vi møtes med noen måneders mellomrom, er dette blitt unngått, sa Netanyahu til Forsvarets radiostasjon en dag før valget.
–Vi har fire ganger vært nær kollisjon da våre fly kom inn i syrisk luftrom, sa Netanyahu.
Israel har gjennomført flere hundre målrettede angrep mot Irans militære installasjoner i Syria. Israel og Russland har etter ordre fra Putin utvekslet koder slik at de ikke skyter mot hverandre under de israelske angrepene. De har først og fremst som mål å forhindre at Iran forskanser seg i Syria og ruster opp til et angrep mot Israel.
Putin og Netanyahu snakket på telefon den 26. desember. Putin ønsket statsminister god hanukka, og Netanyahu brakte sine gode ønsker i forbindelse med «novy god» (godt nytt år).
USA–ISRAEL
Alle israelere vet at Benjamin Netanyahu har et meget godt forhold til USAs president Donald J. Trump. Det er han også blitt kritisert for.
Under statsminister Benjamin Netanyahu har Trump flyttet USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem, 71 år etter at USA var det første landet i verden som anerkjente den nye jødiske staten Israel i sitt gamle hjemland. Trump har også anerkjent den israelskkontrollerte delen av Golanhøydene som Israels land. Videre har utenriksminister Mike Pompeo i høst kunngjort at USA ikke ser på jødiske bosetninger i Judea og Samaria som såkalt ulovlig okkupasjon. Det er som flere spikre i likkisten til Oslo-avtalene.
President Trump har dessuten innført nye sanksjoner mot Iran for å tvinge ayatolla-regimet til å avslutte arbeidet med å utvikle kjernefysiske våpen og langdistanseraketter som kan nå langt utover Israels grenser. Dette har vært Netanyahus viktigste utenrikspolitiske sak gjennom flere år og i taler i FN. Netanyahu har selv presentert Irans hemmelige kjernefysiske våpenprogram som agenter fra den berømte israelske etterretningsorganisasjonen Mossad hentet ut fra safene i Irans hemmelige lager. Videre har Netanyahu gjentatte ganger vist til at Irans ledere har sagt at de ønsker å utslette Israel.
For mange israelere er Netanyahus sikkerhets- og utenrikspolitikk samt hans nære personlige relasjoner til flere verdensledere en viktig faktor når israelerne skal stemme.
God jul
For millioner evangeliske kristne over hele verden kommer Netanyahus seier i nominasjonskampen som en stor julegave. Netanyahu har alltid hatt et godt forhold til kristne over hele verden. Han sendte også ut sin julehilsen til kristne. Han var ikke redd for å si «god jul» i en tid hvor enkelte vil være politisk korrekt og si «god fest» eller noe slikt som fordekker den kristne julehøytiden.
–God jul til alle våre kristne venner, i Israel og rundt om i hele verden, sa Netanyahu i sin pressemelding og på youtube.
–Staten Israel er en kulminasjon av så mange profetier og våre dypeste verdier. Vi deler en felles sivilisasjon, den judeo-kristne sivilisasjon, som har gitt verden verdier som frihet, individuell frihet, livets ukrenkelighet og troen på én Gud.
–Vi er stolte over våre tradisjoner. Vi er stolte over våre kristne venner. Staten Israel ville ikke blitt til, om det ikke hadde vært for den begjærlige støtten fra kristne i det 19. århundret, i det 20. århundre så vel som i det 21. århundret.
–Vi vet at vi har ingen bedre venner rundt om i verden enn våre kristne venner. Så tusen takk. Takk alle sammen for at dere står opp sammen med Israel, står opp for sannheten.
–God jul, sa statsminister Benjamin Netanyahu.
Av Sara Rivai
(26. desember 2019): –Det er viktig å støtte Benjamin Netanyahu, stå bak ham og stemme på ham, sa tidligere borgermester og nå Knesset-medlem Nir Barkat da han kom til stemmelokalet på Binyanei Ha’uma i Jerusalem torsdag.
Barkat fortalte til pressen at Netanyahu er den beste lederen for Likud-partiet og Israel.
–Jeg er sikker på at mange forstår dette. Vi må sørge for at Likud og høyre vinner i mars, ikke en venstreregjering som er villig til å samarbeide med arabiske partier som er anti-israelske, sa Barkat.
–Vi håper på seier for Netanyahu i dag, sa Nir Barkat.
Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere. Det er et troverdig ord, skriver Axel Remme i årets julepreken. Trykk på bildet av Neiden kirke i oppbyggelsesspalten og les juleprekenen anno 2019.
Av Axel Remme
Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.
Slik forkynnes denne høytids evangelium med bare ett bibelvers (1. Tim. 1, 15). Det er essensen, idet vi nå samles om og minnes. Om dette skal det på nytt leses, forkynnes og synges. «Guds evangelium» brakt ved kjente bibelberetninger og vakre sanger. En gledelig gjentakelse av et stort, gammelt og vidunderlig budskap. Hvor også gode minner for mange følger med.
Viktig er det å merke seg hvor presist dette sies. I kunngjøringen nevnes personens tittel først. «Kristus», den salvede. Guds Sønn. Han som i Johannes’ evangelium (1,1) er kalt «Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Ved Ham var det guddommen selv som kom.
Men det er på samme tid mennesket «Jesus», som kom til verden. «Unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria», som Bibelen forteller og vi bekjenner. Han som selv kalte seg «Menneske-sønnen» og som apostelen Paulus beskrev som «mennesket Kristus Jesus» (1.Tim. 2, 5).
I denne sammenheng må det strekes under at det står «Kristus Jesus kom til verden.» Han måtte komme hit, utenfra, ovenfra. Bibelen forklarer oss dette slik: «Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, for at vi skulle få barnekår.» (Gal. 4, 4–5) At Han skulle komme til verden, var en del av Guds evige plan for vår frelse. For det står skrevet: «Han utvalgte oss i Ham før verdens grunnvoll ble lagt.» (Ef. 1, 4)
I denne brevteksten, og i Bibelen for øvrig, sies det tydelig også hvorfor Kristus Jesus kom til verden. Det hadde denne overordentlige hensikt: «for å frelse syndere». Apostelen hadde disse ord fra Jesus selv. Han sa: «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (Matt. 9, 13; 18, 11; Luk. 19, 10). Paulus poengterte dette og skrev: blant syndere «er jeg den største». Selverkjennelsen fulgte budskapet!
Denne hovedsak i evangeliet forkynnes ofte og på forskjellig måte i Bibelen. Det understrekes som hensikt og mål med Jesu komme, gjerning og offer. At mennesket omvender seg og tar imot frelsen i Jesus Kristus, gjelder det fremfor noe. Gud er ikke fornøyd med noe mindre, og du er ikke tjent med noe annet!
Menneskets frelse handler alle kristne høytider om. Det vil si, redning fra sin synd og skyld, vantro og ulydighet mot Gud. Og dermed fra Guds vrede over synden, dommen og fortapelsen. Det er hovedsaken også i denne høytids budskap: «I dag er det født dere en frelser, som er Kristus, – Herren i Davids stad.»
Men denne hovedsak blir mindre fremholdt i dag. Den er langt fra så sentral og tydelig i forkynnelsen som bibeltekstene tilsier og betoner. Begrepet «frelse» blir stadig mindre nevnt, likeså ordet «omvendelse». Ofte er disse begrepene utelatt eller taust om. Som om omvendelse og frelse ikke er aktuelt lenger!
Dette Skrift-ord begynner med erklæringen: «Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta». Dermed sies: Det er ikke noe påfunn, innfall eller menneskelig idé. Men Guds egen åpenbaring, gitt ved profeter og Jesus selv. Og videreformidlet ved Herrens apostler. Paulus understreker at «det er et troverdig ord». En fyldig formel som han bruker flere ganger (1. Tim. 1, 15; 3, 1; 4, 9; 2. Tim. 2, 11; Titus 3, 8). Dermed gjør han oppmerksom på at det er sannheten han i særlig grad vil understreke. Her dreier det seg om evangeliets grunnsannhet: forkynnelsen om Kristus som synderes frelser.
Ja, «dette er fullt verd å motta», som Ordet sier her. Og det av flere grunner. For det kommer fra aller sikreste hold. Det er noe vi alle trenger mest og alltid. Dessuten er det ord som «skaper det det nevner». De har bevisene i seg, i det lys, den kraft og den gode virkning de opplever som hører og tar imot med tro. Ord som lover og gir frelse, fred, glede og håp. Ikke noe er mer verd å motta, enn Jesu Kristi evangelium!
Vi må vente Jesu komme!
dette håp Han sine ga.
Tiden snart kan være omme,
gjør deg rede, som Han sa!
Mens vi venter må vi være
i Guds lys og kjærlighet.
Styrket, ledet av den lære,
som kun Ham til frelse vet.
Mens vi venter må vi holde
fast ved hele Skriftens ord.
Tillitsfullt la hender folde,
be, bekjenne hva vi tror.
Mens vi venter, må vi virke.
Arbeidsmarken ferdig står.
Mange savnes i Guds kirke,
vær du en som til dem går!
Mens vi venter, våk og vinne
over vantros lumske makt.
Jesus kommer! Må Han finne
deg beredt i bryllupsdrakt!
Axel Remme
Vi lover Gud, vår Fader kjær,
som Sønnen til oss sendte.
I tidens fylde brakt så nær,
skjønt ingen det fortjente.
—
I evighetens morgen bel,
mens skaperakten drygde,
besluttet Gud: Emanuel
skal menneskene trygde.
Før verden fikk sin grunnvoll lagt,
i Ham ble vi utvalgte.
Til skaperord ble også sagt,
den redning Gud befalte.
Da Gud ved Sønnen til oss kom
med frelse, fred og glede,
fikk mennesket Hans helligdom:
Guds rike her til stede.
Han er den sikre himmelbro,
vår Herre Jesus, kjære.
Vi kommer med vår bønn og tro
og synger «ære være»!
Axel Remme
«Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulde innskrives i manntall.
Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria.
Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by.
Men også Josef dro op fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt,
for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig.
Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulde føde.
Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte Ham og la Ham i en krybbe, fordi det ikke var rum for dem i herberget.
Og det var nogen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord.
Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de blev meget forferdet.
Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket!
Eder er idag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.
Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe.
Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:
Ære være Gud i det høieste, og fred på jorden, i mennesker Hans velbehag!
Og det skjedde da englene var faret fra dem op til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nu gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss!
Og de skyndte seg og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben;
og da de hadde sett det, fortalte de dem det ord som var sagt dem om dette barn.
Og alle som hørte det, undret seg over det som blev dem sagt av hyrdene;
men Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.
Og hyrdene vendte tilbake, og priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, således som det var blitt sagt dem.»
(Lukas 2, 1-20)
FEATURE:
Av Vidar Norberg
I vedkjelleren i Vevika står Andreas Andersen og sager ved sammen med en liten gutt. En ny kubbe faller ned. Andreas tar den opp og lukter på den.
–Det her er forra, sier han og ber gutten lukte på kubben.
Han har aldri kjent lukten av forra, for det vokser ingen trær ved Østhavets forslåtte bergflåg.
Kanskje kommer rekveden fra de store skogene i Russland. Det er mange stokker som er samlet opp som skal under grindsaga, for vinteren er lang ute ved Nordishavet.
En ny stokk er kappet opp og en ny historie kommer. Den første, gutten har hørt om jødene.
–I gamle dager kom jødene hit til Mehamn under fisket. De hadde med seg varer. De solgte dem fra sitt telt, forteller Andreas Andersen i Vevika i Mehamn i Finnmark.
Da den jødiske omførselshandelen blomstret, lærte Ragna Johansen i Gamvik seg litt hebraisk, der ute i Fastlands-Europas aller ytterste fiskevær. Trolig var det handlende omførselsjøder som lærte henne de hebraiske ordene. Dem kunne hun livet ut.
Svein Oluf Lillevik har en gammel bildesamling fra Mehamn. Et av bildene viser det gamle hotellet Meir. Hans bestemor Lovise Lillevik leidet ut rom til jødiske handelsmenn i Mehamn. Den jødiske familien var trolig fra Narvik.
Jødene fra Trondheim
Historien om handelsjødene i Mehamn hadde kanskje gått i glemmeboken om det ikke hadde vært for Jon Reitans bok «Jødene fra Trondheim».
–Min far og min bestefar reiste nordover som de brukte i den tiden, og der solgte de varer på omførselshandel. De første årene under første verdenskrig drev de forretningen i Mehamn i Finnmark. Da drev de i telt, det var ikke hus den gangen, men telt og brakker (…) De solgte klesvarer som de dels fikk fra Romsdalen. Senere drev de butikk ute i Henningsvær i Lofoten, forteller Abel Fischer i boken.
Han er barnebarn av Abraham og Dina Fischer, som innvandret til Trondheim fra Latzkova i Litauen i 1896. Abel Fischer ble født i Kristiansund, hvor hans far Martin Mendel drev konfeksjonsforretning. På 1930-tallet flyttet familien til Narvik. Abel Fischer kom dit etter et mellomopphold hos sine besteforeldre i Trondheim. Han ble raskt med i forretningsdriften.
–Handelsvirksomheten nordover var nok den økonomisk viktigste for jødene fra Trondheim, men det var heller ikke uvanlig å reise sør- og vestover, særlig ut i kystdistriktene. Mange knyttet også handelskontakter på markedene i byens omland. Disse turene var mindre strabasiøse, i regelen også mindre innbringende. Etter hvert avtok omførselshandlen med kortevarer og manufaktur i omfang, vi finner få eksempler på at denne gikk i arv fra første til andre generasjon innvandrere. I årene omkring 1900 hadde flere lagt seg opp nok penger til å starte egen virksomhet på hjemstedet. Av økonomiske hensyn valgte likevel flere i en overgangsfase å kombinere fortsatt omførselshandel med forretningsdrift i Trondheim.
–Før i tiden var det bestemor som ordnet med forretningen når bestefar var på reise i Nord-Norge, sier Liv Bakken.
Andre verdenskrig skulle sette en stopper for den jødiske omførselshandelen. De reisende jøder forsvant fra fiskevær, bygd og by med sine varer.
Mange av de vel 2100 jøder som bodde i Norge ved utbruddet av andre verdenskrig, ble arrestert og sendt til den visse død i konsentrasjonsleirene. Totalt ble 772 jøder deportert fra Norge. Bare 34 av dem overlevde. Krigen kostet seks millioner jøder livet. Den satte slutten for store jødiske kulturer i Europa.
Brent jord i Mehamn
Den brente jords taktikk rammet også fiskeværene Gamvik og Kjøllefjord den 5. november 1944, mens Mehamn ble brent den 6. november.
–Da tyskerne så at de ville tape krigen, begynte tilbaketrekningen fra Finnmark. Først kom et tysk spregningskompani som sprengte de fleste kaier og båter. Spregningskompaniene kjørte rundt og skjøt på sauer. Det var rykter om brenning. Vi tvilte lenge på det, skrev Andreas Andersen i sine hittil upubliserte notater.
Meldingen om at den brente jords taktikk snart ville ramme det ikke ubetydelige fiskeværet Mehamn, hvor jødene en gang slo opp sine handelstelt, kom fra uventet hold. Ungguttene Henrik Henriksen og Rolf Sandtrøen var kommet fra tobisfiske i Torskefjorden til Sandfjorden mellom Mehamn og Gamvik. Leidulf Pettersen fra Gamvik kom settende og ropte at Gamvik brenner. Henrik Henriksen og Rolf Sandtrøen la på sprang en mil over fjellet til Mehamn for å varsle folk.
–En dag så vi at himmelen ble rød, både i øst og i vest. Da de kom hit, begynte eventyret. Hva skulle vi gjøre. Vi talte på knappene. Jeg var i «værre» på kvelden og forhørte meg. De fleste ville følge med evankueringsbåten sørover, skriver Andersen.
Det var dødsstraff for å gi seg igjen, rømme fra evakueringsbåtene som skulle flytte befolkningen sørover.
Mens familien Andersen «dividerte» på hva de skulle gjøre, kom ryktet klokken 12 på natten om at den første var skutt da de forsøkte å rømme. De ba en kort bønn ved divanen. Otelie tok barnet ut av vogga og bega seg mot det ukjente. Andersen fant frem den gjemte båten. To familier satte kurs mot et ubebodd område lenger ute i Mehamnfjorden som kalles Staurvika. Båten var tungt lastet. Det var månelyst og fare for å bli oppdaget av tyske krigsbåter. I Staurvika fant de ly i gammen til Torleif Bomstad. Det viste seg senere at gammen i Ytterstaurvika var bedre skjult.
–Da Mehamn var brent, så det fra Staurvika ut som talglys som sto igjen. Neste morgen rodde jeg inn til Mehamn for å se etter sauer og geiter. De var sotete etter brannen. Jeg traff noen folk som satt rundt et bål av kull og kokte kaffe. Så kom det tre marineskip inn. Jeg og Leif Hansen sprang fra Mehamn, jeg til Staurvika og han til Roren i Skittenfjorden.
Under et av sine streiftog mellom Sandfjord og Hjalmarhytta i Mehamndalen skriver Andersen om folk som kom til «værre» (sentrum) av Mehamn og lette i ruinene. Mange fant mye penger på posthuset og ellers hermetikk i ruinene…
Andersen skriver om dramatiske hendelser for dem som nektet å la seg evakuere. De søkte dekning for tyske fly som jaktet på «rømninger», det ble skutt både fra tyske marineskip og tyske patruljer som jaget etter folk på den brente jord.
–Annen juledag 1944 var det bare jeg og Odin Jørgensen som var nede i Mehamns gater og spaserte. Det var fint vær og sporsnø, så det var ikke andre der nede, skriver Andersen.
Hans familie kom seg unna nazistene. 12. januar 1945 fikk de skyss med m/k Olaf av Kjøllefjord til Båtsfjord som ikke ble brent. Skipper var Thoralf Jenssen fra Kjøllefjord/Torskefjord.
Den 8. mai 1945 kapitulerte Adolf Hitlers tredje rike. Andreas Andersen kom med en fiskeskøyte til Mehamn den 23. mai. Omførselsjødene kom aldri. De var utryddet, mange i konsentrasjonsleirene.
Det hører med til histoien at i Mehamn bodde en tid Karl Alfred Nicolay Marthinsen. Han steg i gradene og ble sjef for Statspolitiet i Norge. Det var han som klokken 21.30 fredag den 23. oktober 1942 ga ordre til arrestasjonen av jødiske alle jødiske menn. Den startet mandag.
«Alle mannlige personer over 15 år hvis legitimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover, og transporteres til Kirkeveien 23, Oslo…»
I boken «Politigeneral og hirdsjef» skriver Berit Nøkleby at i 1944 utnevnte Vidkun Quisling Marthinsen til hirdsjef samtidig som han beholdt stillingen som sjef for Sikkerhetspolitiet. Det gjorde Marthinsen til en av de mektigste menn i norgeshistorien. Han var nazist på sin hals. Den 8. februar 1945 ble han likvidert i Oslo.
Verdenskrigen og krigen mot jøder
Historiker, forfatter og rabbiner Berel Wein i Jerusalem sa i et foredrag om andre verdenskrig at det var to kriger, en generell krig og en krig mot jødene, holocaust. Rundt 60 millioner mennesker ble drept. Seks millioner jøder døde i holocaust. Wein påpekte at ødeleggelsene var utrolige.
–Det jødiske folk lever fortsatt i skyggen av denne krigen, sa Wein.
Adolf Hitler skrev i sin bok «Mein Kampf» hva han ville gjøre. Han ville isolere og ødelegge jødene. Han var besatt av jøder. Han trodde de var årsaken til alle verdens problemer, og spesielt Tysklands problemer. Alle som hadde jødisk blod, fire generasjoner tilbake, var jøder. De måtte gå med gul jødestjerne.
–Dette er gammel antisemittisme. I middelalderen ble jøder tvunget til å gå med spesielle klær og hatter for å vise at de var jøder. Jødene hadde vanligvis fargerike klær, derfor bestemte kirken at de skulle gå i svarte klær, sa Wein.
Denne skikken med svarte klær henger fortsatt igjen hos mange jøder den dag i dag.
Wein fortalte om det danske eksemplet. Der sa kongen at dersom jødene måtte gå med gul stjerne under krigen ville også kongen gjøre det, og da ville alle dansker og gjøre det. Tyskerne avsto. Danskene reddet de fleste av sine vel 7000 jøder over til Sverige da nazistene ville ta dem.
Etter krigen var det 250.000 jøder som overlevde holocaust. De hadde knapt noen steder å dra. Ingen ville ha dem. Mandatmakten Storbritannia nektet å la hundre tusen dra til det som ble kalt for Palestina. I den vanskelige situasjonen ble det stemning for at jødene måtte få vende tilbake til sitt gamle bibelske hjemland.
–I dag ville det ikke vært en sjanse for å etablere Israel. Den gang var timingen rett. Både USA, Sovjetunionen og andre land støttet det. Israels første statsminister David Ben-Gurion sa at dette er den eneste sjanse på 2000 år, sa Berel Wein.
Den 29. november 1947 var det avstemning i FN. 33 stemte for en jødisk stat, 13 stemte mot og 10 avsto. En stat var fraværende i FN i New York. Vatikanstaten ville ikke ha noen jødisk stat i Palestina.
–Vi kan se på dette som en kjede av hendelser, eller en hånd som handler i historien. Jeg abonnerer på den siste, sa Wein.
Det var debatt om staten skulle etableres, for den var så liten. Men Israels første president Chaim Weizmann sa at jødene må akseptere den uansett hvor liten den er, og så overlate til Messias å løse resten.
Etter at staten Israel ble erklært av David Ben-Gurion den 14. mai 1948, gikk araberne til krig mot Israel. 850.000 jøder i arabiske land ble flyktninger.
Hitler sa hva han ville gjøre med jødene, men få trodde på det. Iran har sagt at de vil utrydde jødene og forsøker å skaffe seg atomvåpen, men knapt noen tror på dem. Berel Wein har også påpekt at mye av den antisemittismen som var i Europa før andre verdenskrig, kjenner man igjen i dag. Det handler om alt fra omskjæring til kosher-slakting. I dag er det Israel som blir lagt for hat. Slik er den nye antisemittismen.
Artikkelen ble første gang presentert i KARMEL ISRAEL-NYTT i 2014.
Av Vidar Norberg
Nordmannen Martin Siem var med på å endre krigføringen til sjøs i Israels favør. Ved hjelp av stråselskapet «Starboat» hjalp han Israel til å «kidnappe» fem små marinefartøy fra et fransk skipsverft i Cherbourg, julaften 1969. Det var disse skipene, utstyrt for elektronisk krigføring, som senere nedkjempet sovjetiske Komar-skip med de dødelige Styx-rakettene under yom-kippur-krigen i 1973.
Ole Martin Siem var administrerende direktør i Akers mekaniske verksted i Oslo, en stor industrimann med gode kontakter både i Norge og Israel. Det var Siem israelerne henvendte seg til da de ikke fikk ut sine båter fra Frankrike på grunn av president Charles de Gaulles militære embargo av Israel. Båtene var betalt av Tyskland.
1. episode startet alt i 1962. Sovjetsamveldet utstyrte warszawapaktlandene og araberne med rakettbåter. Den store overraskelsen kom i 1967. Fra Port Said senket et egyptisk skip det israelske flaggskipet, destroyeren Eilat, som lå 21 kilometer unna. 47 israelske soldater ble drept. Over hundre ble skadet.
Sovjetunionens nye raketteknologi innvarslet en ny tid på havet. Israels marine var lamslått. Israel måtte møte denne trusselen.
Admiral Yohai Bin-Nun ble sentral i arbeidet for å skaffe Israels marine små rakettbåter. Viseforsvarsminister Shimon Peres lovet penger til prosjektet, og kaptein Shlomo Erell ble satt til å lede prosjektet med å skaffe små marinefartøy. Israelerne ønsket den tyske torpedobåten «Jaguar» som startet opp som «Schnellboot» under andre verdenskrig, men tyskerne fryktet arabiske protester. Tyskland støttet produksjonen i Frankrike.
Israelerne vurderte eksisterende, egenproduserte raketter, men de krevde større skip. Stjerneingeniøren Ori Even Tov i Rafael ble satt på saken. Ut fra raketten Luz konstruerte de raketten Gabriel. Det var bare et problem. Den sovjetiske Styx-raketten hadde en rekkevidde på 45 kilometer, mens de israelske Gabriel-rakettene rakk 20 kilometer. Israelerne måtte utvikle et rakettskjold som kunne forvirre de sovjetiske rakettene slik at de ikke traff målet som i dette tilfellet var de israelske marinebåtene. Dersom rakettene styrtet i havet, kunne israelske marinefartøy komme innenfor rekkevidde og senke de arabiske skipene. Kaptein Herut Tzemah ble satt på saken, går det frem av en artikkel som Abraham Rabinovich skrev i Jerusalem Post i 2009. Han er forfatter av boken «The Boats of Cherbourg» (Båtene fra Cherbourg).
2. episode startet med at Israel bestilte 12 lette patruljebåter fra verftet CMN i Cherbourg i 1965. I årene 1967 til 1969 kom de første skipene. I januar 1969 ble Frankrikes president Charles de Gaulle rasende og innførte våpenembargo etter at Israel gjennomførte et raid i Beirut etter et angrep mot et El Al-fly i Athen. Museet for ulovlig immigrasjon og marinen i Haifa skriver i sin utstilling at kontrakten mellom Frankrike og Israel ikke ble overholdt, og de fem gjenværende båtene ble rammet av boikotten. Men Israels marine gav ikke opp. Fra marinens hovedkvarter Stella Maris ble aksjonen satt i gang.
Det var tidligere admiral Mordechai Limon som hadde det israelske overoppsynet med båtbyggingen i Cherbourg. Han foreslo at israelerne skulle stikke av med båtene, men statsminister Golda Meir sa nei. Hun fryktet at Frankrike skulle bryte forbindelsene, ifølge forfatter Rabinovich.
I boken «I hellig tjeneste» skriver Egil Ulateig at Limon måtte finne en sivil kjøper av skipene. Limon kontaktet Martin Siem i Aker mekaniske verksted i Oslo. Limon forklarte situasjonen og foreslo et fiktivt salg til et norsk stråselskap som igjen ville selge båtene til Israel. Siem var villig til å utføre oppdraget og opprette et selskap. Nå kom Mila Brenner i Maritime Fruit Carrier i Israel inn i bildet. Han kunne skape stråselskaper. Advokatfirmaet Arias, Fabrega y Fabrega i Panama var villige til å ordne selskapet. Det ble selskapet Starboat S.A. Oil and Shipping Services. P.O. Box 2578 Solli, Oslo 2, Norway».
Stråselskapet ville kjøpe de fem båtene for 10 millioner dollar for bruk i oljeindustrien. Ifølge Ulateigs bok trodde den franske forsvarsministeren Michel Debré at dette var et salg av de fem skipene til Norge. Dermed var det klart for «Operasjon Noa». Skipene skulle lures ut fra havnen og seile til Middelhavet og Haifa.
3. episode startet med et fryktelig uvær på julaften. Værmeldingen varslet storm. Det regnet og så mørkt ut for operasjonen, men da det løyet startet motorene opp i uværet. Folk var hjemme og spiste julemiddagen. Politiet sløyfet den siste nattevakten på havnen.
De «norske» skipene Starboat 1, 2, 3, 4 og 5 gled ut i det trange farvannet med slukte lanterner. De gjorde seg klar for den 4500 kilometer lange reisen over Middelhavet og til Haifa. Overfarten var beregnet til 160 timer. Flere israelske skip var sendt ut for å sørge for etterfylling på den lange seilasen.
Folk flest i Cherbourg støttet israelerne og hadde ingen trang til å informere franske myndigheter om aktiviteten i havnen og alle israelerne som fór frem og tilbake i byen.
Den 20. desember hadde politiet sendt en rapport til Paris hvor det het at båtene skulle forlate byen og seile til et sted i Nord-Europa for senere å ende opp i Israel. Men rapporten nådde ikke frem til rette myndigheter før etter nyttår.
Journalistene Guy Mabire og Rene Moirand i lokalavisen La Presse de la Manche hadde i flere dager skjønt at noe var i gjære. De la ifølge Ulateigs bok merke til at det kom en mengde israelske sjøfolk til byen. En israelsk offiser fortalte til Mabire at de kom til å være i Israel over nyttår. På skipsverfet forsto alle hva som skulle skje.
Lokalavisens journalister hadde fått beskjed om ikke å skrive om saken, men et par lokale journalister tipset istedenfor Daily Telegraph, Ap og Radio Europa. Lørdag den 27. desember var juledramaet på dagsnytt i Norge. Martin Siem ble oppsporet og ble innkalt til handelsminister Kåre Willoch som sammen med utenriksminister John Lyng trolig var mest interessert i at Norge som nasjon ikke var innblandet i saken. Siem hadde ikke informert norske myndigheter og anså dette som en lovlig handel med fem hurtigbåter som skulle brukes til oljeleting og leies av et israelsk selskap. Siem forklarte at det var israelske interesser bak Starboat og han hadde hjulpet dem rent teknisk. Siem mente at Norge ikke var innblandet.
20 år senere sa Willoch følgende om at båtene skulle brukes til oljeleting:
–Jeg festet jo ingen tillit til den forklaringen.
Dette var under den kalde krigen. Washington, Moskva og den arabiske verden fikk høre om Norges hjelp til Israel. Moskva og Cairo snakket ifølge Ulateig om at dette kunne forskyve våpenbalansen i Midt-Østen.
Mandag den 29. desember visste alle at de fem skipene hadde satt kurs mot Israel. Mila Brenner i Maritime Fruit Carriers kom til Oslo 30. desember for å støtte Siem. Lars Jacob Krog i NRK sørget for revolverintervjuer.
Men det ble ingen krise. Borten-regjeringen kunne puste lettet ut. Heller ikke Israel-venn Trygve Bratteli i Arbeiderpartiet ville lage bråk for Israel. Bent Røiseland i Venstre så på Israel som Det hellige land. Halvdan Hegtun (V) tok saken opp i Stortingets spørretime. Han var bekymret for at Norges meklerrolle skulle bli skadet, noe som gav utenriksminister John Lyng en god anledning til et utvidet forsvar.
Frankrikes nye president Georges Jean Raymond Pompidou tok det rolig, for han visste at folk i Frankrike støttet Israel.
Den 31. desember 1969 kom kanonbåtene under ledelse av Hadar Kimche inn til Kishon-kaien i Haifa. Folk i Israel ventet, og journalister ventet. Både Aftenposten, Dagbladet og NRK var til stede. Men båtene kom ikke inn før etter mørkets frembrudd for å slippe filming.
4. episode var det knapt noen som merket til å begynne med. I stillhet ble de raske franske båtene ombygget, bestykket med Gabriel-raketter og fullpakket med elektronisk utstyr. Under yom-kippur-krigen i 1973 fikk de ordre om å gå mot den syriske marinebasen i Latakia. Syrerne ble lokket ut med sine «overlegne» sovjetiske skip bestykket med Styx-raketter. De skjøt mot de israelske skipene, som ikke hadde skyts med rekkevidde til å besvare ilden. Det elektroniske forvirringssystemet ble satt i gang. Det tok litt tid før det virket. Men så fanget Styx-rakettene opp signalene. De virret av sted, mistet kursen og styrtet i havet. Fire topp moderne kanonbåter fra goliatstaten Sovjetsamveldet ble senket av Davids Gabriel-raketter.
–Det var som om Herrens usynlige hånd skjermet de israelske båtene. Til slutt våget ikke syrerne eller egypterne seg ut av havnene. I yom kippur-krigen led ikke den israelske marinen et eneste nederlag, konkluderte Ulateig.
Han skrev videre at slaget ved Latakia skapte ingen førstesider i verdenspressen, men det var på en måte mer betydningsfullt enn Midway eller Helgoland.
–Det var det første rakettslaget til sjøs i historien og skulle komme til å endre hele den moderne krigføring. Snart hadde flere land israelske Gabriel-raketter i ulike versjoner. Amerikanerne fikk sine Harpoons og franskmennene sine Exocets. Scenen var klar for Falklandskrigen og det vanvittige blodbadet i Den persiske gulf. Og i dette veldige stykket, som aldri vil ta slutt, spilte fem båter fra Cherbourg og en direktør fra Norge sine små, men nødvendige roller.
Industrileder Martin Siem ble født 6. januar 1915 i Horten og døde 3. november 1996. Han var gift med Inger Aagaard, går det frem av Wikipedia.
I 1938 gikk han ut av Norges tekniske høyskole. Han var ingeniør ved Trondhjems Mekaniske Verksted. Under krigen var han med i Hjemmefrontens sjømilitære etterretningsorganisasjon. Han arbeidet hos Westfal-Larsen & Co. i Bergen. I 1951 vendte han tilbake til Akers mekaniske verksted som underdirektør. I 1958 ble han adminstrerende direktør og generaldirektør fra 1965.
Starboat-saken gjorde nok sitt til at han forlot Aker-gruppen og nærmest ble glemt. Fra 1970 til 1972 var han direktør for A/S Fred. Olsen og fra 1972 administrerende direktør i Saga Petroleum A/S.
Kilder og bidragsytere:
Egil Ulateig: «I hellig tjeneste», Jerusalem Post, Karmel-bladet, Gary L. Rashba: «Holy Wars», Wikipedia, Marinemuseet i Haifa, Intervjuer, Bjørn Røstum.
Av Vidar Norberg
(Kfar Saba, 21. desember 2014): Israeleren Chaim Shaked var kaptein på en av fem marinebåter som i all hemmelighet ble «hentet» av Israel på et verft i Frankrike for 50 år siden med norsk hjelp.
–Det var et topphemmelig oppdrag. Jeg sa til kona at jeg skal til Paris. Mer fikk hun ikke vite, forteller Chaim Shaked på sitt kontor i DMS Ltd. i Kfar Saba.
Vivian ga mannen en liste over varer han skulle kjøpe og ta med seg hjem fra Frankrike.
Stormfull julekveld
Det var en stormfull julekveld da fem rakettbåter seilte sakte ut av den franske havnen i Cherbourg. Chaim Shaked førte båt nummer fem. Den var ikke en gang ferdig.
–Jeg var kaptein på kommandør på en rakettbåt i Israel. Fem kommandører ble plukket ut. Det var topp hemmelig, forteller Chaim Shaked.
–Vanligvis er det et mannskap på 40 på en slik båt. Denne gang var vi 16.
–Hvordan klarte dere å ta dere inn i Frankrike uten å bli oppdaget?
–Vi reiste fra ulike steder, slik at franskmennene ikke skulle merke noe. Jeg kom til Cherbourg 24 timer før vi forlot havnen. Noen kom bare noen timer før avgang. Slik unngikk vi at Frankrike forsto at vi planla noe.
–Hva gjorde du da du kom til Cherbourg?
–Jeg studerte kartene og sjekket skipet. Dessuten var det et team i Cherbourg som sørget for at skipene fikk nok mat. Den ble kjøpt på supermarkedene. Det ble også fylt drivstoff. Vi skulle senere tanke utenfor Gibraltar og Malta.
Stakk til havs
De fleste var nok opptatt av julekvelden i Cherbourg, mens det var intense forberedelser i havnen.
–Klokken 02.00 stakk vi til havs. Været var forferdelig. Bølgene slo over broa. Jeg var en tur på utsiden. Sjøen slo i inn, og jeg ble helt våt. Måtte gå inn for å skifte klær på kommandørens bad som lå to etasjer under broa. Jeg falt i den sterke sjøen. Nestkommanderende førte båten.
De fikk problemer også andre problemer om bord på den uferdige båten. Radaren sluttet å virke da de forlot Cherbourg.
–Jeg måtte endre kurs og fant de andre fire båtene som jeg fulgte, forteller Chaim Shaked.
Oljetankeren
Da flotiljen kom utenfor Gibraltar, skulle de tanke i åpen sjø.
–Hjelpeskip var sendt av sted. Men så fikk vi vann på bunkerstanken istedenfor olje. Det tok lang tid å fjerne vannet og fylle opp olje før vi kunne fortsette reisen.
–Den spanske kystvakten kom til min båt. Jeg lot som jeg ikke kunne snakke engelsk for å slippe å si noe.
–Malta var neste stasjon. Der fikk vi olje fra et Dan-skip. Det gikk uten problemer.
Uten våpen
Hele verden fulgte den israelske seilasen. Også Egypts marine som Sovjetsamveldet hadde bygget opp. Det var rykter om at de ville angripe den lille israelske konvoien.
–Vi hadde ikke våpen. Vi var redde for at Egypt ville slå til mot oss. Så vi endret kursen på vei mot Israel, forteller Shaked nøkternt.
–Da jeg kom til Haifa, spurte min kone Vivian etter varene fra Paris.
–Jeg bryr meg ikke om båter, men varene, sa hun.
Men Chaim Shaked hadde ingen varer med seg fra Paris. Bare båten fra Cherbourg. Hans båt, Starboat 5 som var det norske navnet, fikk det israelske navnet «Achi Anit».
Aldri redd
–Var du noen ganger redd under turen?
–Nei, svarer Shaked på sin rolige måte.
Han ble leder for Israels 24 rakettbåter. Da Chaim Shaked var gått av, sa han til sine 24 offiserer at han ikke lenger er sjef og ba om deres dom.
–Vi hadde håpet at vi skulle få deg i en situasjon hvor du ropte eller gjorde noe dumt. Men du var alltid like rolig, sa offiserene.
De satte stor pris på sin leder.
I 1978 var hans tid som leder for israelske rakettbåter over. Det var siste gang han var kaptein. Istedenfor ble han kontreadmiral. Det førte til at han ble kommandør for den israelske marinen i Rødehavet med base i Sharm el-Sheik som den gang var under Israel. Siden ble han personellansvarlig for marinen og fikk også tre år i Washington fra 1985 til 1988 som militærattaché.
Chaim Shaked gikk ut i det private næringsliv og har vært representant for flere selskaper.
Shaked har ingen tanker om Norges rolle.
–Jeg visste ingenting om Norge før jeg kom til Israel. Jeg var bare en båtkommandør, sier Shaked som er født i Bulgaria og var 10 år da han kom til Israel i 1949.
Artikkelen ble første gang trykket i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT i desember 2015.