Redaksjonen

Av Vidar Norberg

(30.11.2019): I dag er det 80 år siden Sovjetunionen angrep Finland i det som siden ble kalt for vinterkrigen.

De sovjetiske styrkene åpnet 30. november ild på det Karelske neset. På ettermiddagen ble den finske hovedstaden Helsingfors bombet sammen med 15 andre steder i Finland. 

Det var en stor markering på Vinterkrigens nasjonale minnesmerke på Kaserntorget i Helsingfors lørdag formiddag. 105 lys ble tent til minne om de 105 dagene krigen varte. Vinterkrigen stanset 13. mars 1940. 

–Det har gått 80 år siden vinterkrigen brøt ut. Vi kommer ikke bort fra at snart står vi innfor en tid hvor de som opplevde vinterkrigen, bare lever i våre minner, sa Finlands president Sauli Niinistö.

–Vinterkrigen var brutal og grim. Mange ofret sitt liv og helse for at Finland skulle få leve.

Presidenten viste til den finske dikteren Helvi Hämäläinen som påpekte at det oppsto en følelse av samhørighet i det finske folk.

–Vi ville ingen noe vondt, men ville uselvisk forsvare alt som var vårt, sa Niinistö ifølge en pressemelding på presidentens hjemmeside.

Fortsettelseskrigen

25. juni 1941 startet «fortsettelskrigen» med et sovjetisk bombeangrep mot Finland. Finnene fikk hjelp fra Tyskland i forsvaret av Finland. 19. september 1944 signerte Finland en våpenstillstand med Sovjetunionen. Finland måtte avstå store landområder i Karelien og mistet området ved Pasvikelven til Barentshavet. Landet måtte også betale stor krigsskadeserstatning til Sovjetunionen.

Les artikkelen om de finske jøders deltakelse i vinterkrigen og fortsettelseskrigen.

KRIGSMINNER:

Av Leo Jaaro

I den andre verdenskrig deltok på alle fronter en og en halv million jødiske soldater. Også i Finlands krig deltok de jødiske forsamlinger med om lag tre hundre soldater, inkludert 30 kvinner. I vinterkrigen var det bare Finlands armé, som kjempet mot Russlands invasjon. Selv om vinterkrigen varte under et halvt år, led den finske armeen store tap, også av armeens jødiske soldater.

Situasjonen ble helt annerledes i fortsettelseskrigen, som begynte i 1941. Tyskland, som hadde gjort Ribbentrop-Molotov-pakten i 1939 med Russland, brøt avtalen og angrep Russland. Finland befant seg på samme side som Tyskland uten å ha planlagt det. Finland førte sin egen krig med det mål å forsvare sin egen selvstendighet og uten imperialistiske mål. Den finske armeens jødiske soldater befant seg på samme side som Tyskland, men uten samarbeid med tyske soldater. Målet var å forsvare sitt fosterland. Størstedelen av de tyske soldatene ble sendt til det nordlige Finland og Lappland på andre siden av Russlands grense mot Finland. Majoriteten av den finske armen samt de jødiske soldatene var plassert på Finlands sørlige front på Det karelske neset mitt imot byen Vyborg. På den finske fronten hadde de jødiske soldatene sin feltsynagoge, som til tross for sin nærhet til de tyske soldatene var beskyttet av den finske armé. I vinterkrigen og fortsettelseskrigen falt 23 jødiske soldater, nesten 1,5 prosent av den jødiske befolkningen i Finland.

Min fars slekt var fra Vyborg, Kareliens hovedstad, som Finland mistet til Russland i fredsavtalen. Min far Jeremias «Jere» Jaaro deltok i om lag fire år i krigen og ble utnevnt til ingeniørkaptein. Min fars eldre bror Doni Jaaro var underoffiser på den karelske fronten i vinterkrigen og i fortsettelseskrigen tjenestegjorde han som løytnant i armeen. Han deltok i bosettingsvirksomheten av mer enn over 400.000 karelske innbyggere, som ble evakuert til Finland og trengte et nytt sted å bo. To av min fars fettere, Leo Jakobson og Max Jakobson,  var i vinterkrigen på Det karelske neset, og den eldste av dem tjenestegjorde som løytnant i fortsettelseskrigen i Finlands militærstab. Mange av de hemmelige dokumentene kom til hans arbeidsbord og derifra havnet de i stabens safe. Far til min tremenning Harriet Engel falt i krigen.

Jeg ble født like før krigen, og mine minner fra hjemmefronten begynner i 1942. Min mamma Judith Jaaro fortalte, at i vinterkrigen var jeg, min søster Ester (Etti) og mamma med hennes søster Lea og sønnen Alf og morfar Noa evakuert noen måneder til Sverige. Vi vendte tilbake fra den svenske byen Lyseskil etter vinterkrigen for å være nærmere min far.

Russland begynte en intensiv bombing av spesielt Helsingfors, Åbo og Tammerfors i 1942. Når vi var hjemme i Lappsviksgatan 25 og min far kom hjem på permisjon fra krigsfronten, gikk flyalarmen. Når sirenene ulte, gikk mamma med meg og min søster til tilfluktsrommet i vår huskjeller. Min far ville ikke gå ned i bomberommet, men ble igjen for å hvile på sofaen i salongen. Da falt det en stor bombe i gården på den andre siden av vår gate. Der var Lappsvikgatans folkskola som fungerte som hus for offiserene. Hele asfaltgården ble omgjort til et veldig krater av bombens kraft. Alle våre vinduer mot gaten gikk i stykker, og det snødde inn i salongen. Min søster, som var sju år eldre enn meg, trodde, at vårt hus ble rammet av en fulltreffer og besvimte. Lykkeligvis var situasjonen ikke slik, og en hjemmefrontsoldat kom inn i bomberommet og tente lys og sa at bomben falt i gården på nabohuset. Vi vendte tilbake etter signalet faren over. Min far var uskadet og sa at på fronten hører man kanonkulene, men her var eksplosjonen en fullstendig overraskelse. Vår familie, utenom min far, ble evakuert på landet, slik som andre familier fra Helsingfors. Vi ble i 1944 evakuert til Österbotten, Munsala, og hadde en avtale med en fisker fra Nymark at om situasjonen blir verre, tar han oss over Den botniske viken til Sverige. Lykkeligvis behøvde vi ikke en slik transport, fordi den finske armeen lyktes i sin kamp mot 250.000 tyske soldater i Lappland, og tyskerne ble tvunget til å trekke seg tilbake til Norge og Narvik havn.

Krigen i Lappland

Da krigen mot Russland ble avsluttet høsten 1944, måtte Finland i fredsforhandlingene binde seg til å føre bort de tyske troppene fra Lappland. Den finske armeen ba tyskerne om å forlate Finland som venner uten krig. Tyskerne gikk ikke med på det, slik at Finland ikke hadde annet alternativ enn å begynne en krig mot tyskerne. De tyske soldatene ødela hele Lappland på sin veg til Norge. De brente byer og forgiftet brønner og ødela Lapplands hovedstad Rovaniemi, slik at bare kirken sto igjen av byggingene. Det tok rundt et halvt år før de tyske soldatene var drevet ut fra Lappland til Norge.

Generalen Hjalmar Siilasvuo var øverstkommanderende for de finske troppene i Lappland og hadde i sin bataljon flere jødiske soldater, blant annet brigadens lege Leo Skurnik. Doktor Skurnik hadde alt tidligere samarbeidet med general Siilasvuo og hadde reddet en tysk soldat som var såret på den russiske grensen i den nordøstlige delen av Finland. Takket være det, ville tyskerne gi ham jernkorset. Doktor Skurnik nektet å ta imot noen medalje av tyskerne, som ble fornærmet og krevde at doktor Skurnik måtte avsettes, men general Siilasvuo gikk ikke med på det. Han svarte tyskerne, at han ikke ville avstå fra sin beste militærlege. Det var i alt fire jødiske soldater som tyskerne ville hedre med jernkorset uten at noen av dem gikk med på det: major Leo Skurnik, kaptein Salomon Klass, løytnant Leo Jakobson  og lotta Dina Poljakoff.

Mine personlige minner fra Lapplandskrigen inneholdt blant annet en opprørende hendelse på Jakobstad jernbanestasjon. Vi var på vei tilbake fra et slektsbesøk i Uleåborg by, som hadde blitt intensivt bombet under krigen mot Russland, så mange av husene var brent. Vi skulle bytte tog på Jakobstad stasjon for å fortsette til Nykarleby nært Munsala by hvor vi varevakuert. Mitt i alt kom et langt tog, som var fullt av krigsfanger. Jeg var liten gutt, rundt seks år, og kunne ikke forstå hvorfor det var så mange finske soldater med maskingevær på vakt på plattformen. Fangetoget hadde små luker, og derfra så man krigsfangenes ansikter. Ved min side var en annen liten gutt, som virket mindre sjokkert enn meg, og en av fangene kastet et armbåndsur ut på plattformen. Den andre gutten var tilstrekkelig rask nok til å ta klokken. Jeg vendte tilbake til min mamma inne på stasjonen for å vente på vårt tog som kom senere. Trolig var de russiske fangene på vei «til Stalin», og de jødiske fangene ble sendt til Tyskland og konsentrasjonsleirene, noe som var imot internasjonale lover for krigsfanger. Elina Sana har nå undersøkt misbruket av den internasjonale loven. I denne sammenheng må man påpeke at Finland ikke gav en eneste jødisk statsborger til Tyskland. Både marskalk Carl Gustaf Mannerheim og Den finske riksdagen motsatte seg tyskernes krav om å gi jødiske borgere til Tyskland. Min fars onkel Santeri Jakobson reddet de to jødiske guttene Elias og Samuel fra Tyskland til Finland, en av dem flyttet senere til Sverige og den andre til Israel.

Vi vendte tilbake til Munsala by, og jeg erindret at rundt et halvt år tidligere så vi russernes bombefly bruke lysbomber i Nukarleby for å lyse opp byen, og vi så dem til og med fra Munsala. For en bygutt som meg var det skremmende. Jeg ville ikke gå gjennom luken i gulvet til kjelleren, siden jeg var vant til bomberommet i Helsingfors og til vårt hjem. Høsten 1945 begynte jeg på folkeskolen, og min søster, som kom tilbake fra Sverige, gikk til samskolan. I vårt grannehus bodde Torpo som var sjef för hela Helsingfors luftforsvar som inngikk i Helsingfors luftvern og krigsfly som gikk til motangrep mot russiske flyangrep. Tross små tap i Helsingfors var det noen hus som fikk fulltreffere og ofre. Størstedelen av Helsingfors’ innbyggere klarte seg uskadet, også vår familie.

Les om Finlands 80-årsmarkering for vinterkrigen.

(29.11.2019): For første gang reiser en fra den norske kongefamilien på offisielt besøk til Israel. Neste år er det 75 år siden frigjøringen av Auschwitz. Kronprins Haakon og statsminister Erna Solberg representerer Norge ved minnemarkeringer i Israel og Polen, melder NRK.

Ledere fra et 30-talls nasjoner kommer til Jerusalem for å drøfte kampen mot antisemittisme, 75 år etter at Sovjetunionen frigjorde konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau.

Blant deltakerne i Det femte verdens holocaust-forum er Russlands president Vladimir Putin. Også Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands president Frank-Walter Steinmeier har meldt sin ankomst. Videre kommer Italias president Sergio Mattarella og Østerrikes president Alexander Van der Bellen. Hittil har 36 land meldt seg på til forumet.

Det femte verdens holocaust-forum er lagt til Verdens holocaust-minnesenter Yad Vashem i Jerusalem den 23. januar 2020. Planene ble presentert av Israels president Reuven Rivlin.

–Lederne kommer til Jerusalem for å drøfte hvordan man kan kjempe mot antisemittismen, sa Rivlin på en pressekonferanse den 20. november.

Les hele saken om holocaust-forumet i juleutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT.

Karmelin@netvision.net.il

(29.11.2019): –Kongen i statsråd har i dag godkjent driftskonsesjonen til Nussir ASA for gruvedrift i Nussir og Gumppenjunni i Repparfjord. Sametinget har ikke gitt sin tilslutning til dette vedtaket, og jeg ser det som et av de alvorligste angrepene på samisk kultur og næringsutøvelse siden vedtaket om utbygging av Alta-vassdraget, sier sametingspresident Aili Keskitalo i en pressemelding fra Sametinget.

Vedtaket om å gi driftskonsesjon til Nussir ASA er fattet av hele regjeringen etter at blant annet Sametinget hadde klaget på konsesjonen Nærings- og fiskeridepartementet ga 14. februar 2019.

Sametingsråd Silje Karine Muotka peker i pressemeldingen på at partiet Venstre med dette er med på å fatte et vedtak de selv har sagt de aldri vil akseptere, og KrF er med på et vedtak som innebærer stor fare for å bryte folkerettslige bestemmelser om urfolks kultur.

–Jeg er kanskje ikke overrasket, men mest fortvilet over at partiers standpunkter og grunnverdier så lett kan settes til side når samisk kultur står på spill, sier sametingsråd Silje Karine Muotka.

I pressemeldingen påpekes det videre at Sametinget i to plenumsvedtak med et stort flertall har tatt et klart negativt standpunkt til gruveprosjektet Nussir. Sametinget skriver at tillegg til generelt mangelfulle utredninger om miljø og fiske, har det ikke har vært reelle konsultasjoner mellom myndighetene og reindriftsutøverne i området. De mener at departementet har ikke tatt hensyn til hverken samiske interesser, natur- og miljøvernorganisasjoner eller statens egne fagorganer, som har støttet opp under Sametingets bekymringer.

Sametinget understreker at tiltaket vil ha store negative virkninger på de berørte reinbeitedistriktene og samiske interesser.

– De har vår fulle støtte i tiden fremover, sier sametingsråd Silje Karine Muotka.

Sametinget samles til plenumsmøte i neste uke. Nussir-saken er ikke satt på sakskartet, men kan tas opp dersom et flertall av de folkevalgte ønsker det.

– Jeg ser det ikke som usannsynlig at Sametinget vil komme med en uttalelse til dette vedtaket, sier sametingspresident Aili Keskitalo.