Av Vidar Norberg
Når kommuneøkonomien blir skakkjørt og skral, er det lett for flertallet å ofre de små skolene. Det er forlydender om at skolene i Børselv i Porsanger og Jarfjord og Jakobsnes i Sør-Varanger kan bli lagt ned. Det er sikkert noen som vil legge ned i Gamvik også for å styrke Mehamn.
Dette er som å stjele roårene fra en robåt som alt strever mot vinden på sjøen. I verste fall går det mot forlis med både folk og båt. I beste fall blir det en seigpining til bygda er død og fraflyttet.
At kommuner synes dette er en grei løsning å ty til, viser en kynisk holdning. Man har ikke kommuner for å karre til kommunesenteret, men for å fordele knappe goder slik at alle kan leve. Det siste man må ta, er skolene.
Det er mulig at man trenger en eller annen reform, slik at foreldre og bygdesamfunn selv kan få større ansvar for elevenes skolegang. Det må ikke bli slik at man tror skolegangen nødvendigvis blir bedre om man flytter elever fra en liten skole for at de skal «sosialiseres» i en litt større skole. Tanken er mest sannsynlig bare et politisk plaster på en dårlig samvittighet som verker når kommunen har begått et overgrep.
At regjeringen ikke vil arbeide for skoler til alle småsamfunn, er ingen hemmelighet. Men kommunene bør forsøke å bevare skolene, så lenge barnefamiliene ønsker det. Skoler er det siste som bør legges ned.
De som flytter fra en døende bygd, reiser ikke nødvendigvis inn Lakselv, Kirkenes eller Mehamn. De kan dra mye lenger. Og da blir nedleggelse av småsamfunn på sikt en utarming av kommunesenteret.
