Redaksjonen

Av Willy Gryting

Mat. 28, 16–20

(OPPBYGGELSE): I Guds rike gjelder alminnelig verneplikt. Det er ikke bare utvalgte spesialister Herren vil bruke, men alle sanne Jesu disipler.

Ingen grunn gjelder heller som fritak som soldat i «Herrens hær», men oppgavene er så vidt forskjellige, at ingen erkjennes udyktig. Selv om mange mener seg å være så skrøpelig at Herren ikke kan bruke dem, så glemmer så mange at den mektige «feltherre» Jesus Kristus, som har fått all makt i Himmel og på jord, selv har lovet å utruste sine skrøpelige soldater akkurat til den oppgave den enkelte er tiltenkt. «Våpenet» Han gir, er ordet og dåpen, og selv har Han lovet å være med hver dag. Tjenestetiden bestemmer Han selv, men ordren gjelder inntil verdens ende. 

Ingen tvinges til å bli Herrens disippel, men man kalles til det, og må selv svare ja eller nei. Men ingen ting er så stort og trygt som å få være med i Herrens hær, med Den allmektige på vår side.

Willy Gryting arbeidet tidligere for Indremisjonsselskapet i Finnmark. Artikkelen er opprinnelig skrevet for Altaposten.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): En av de mest akutte plager for tiden ser ut til å være angst. Hyppigst utbredt er klimaangst. Folk engstes for vær og vind, ozon og solstikk. Skog brenner og plast flyter. Jorden skjelver og havet bruser. Folk reiser seg mot folk. Det er rykter om krig og blodsutgytelser.

Folk har innført sine menneskebud for å blidgjøre skjebnen eller avgudene. Folk har flyskam og ofrer ferieturen, kjøttskam og ofrer kjøttmiddagen. Jordbruk og ku må ofres for å redde jordkloden. Mennesket er inne i en panikkartet angstoperasjon for å redde jorden. Greta Thunberg fra Sverige misbrukes til dette.

I denne endetidspanikken nytter det ikke å si noe. Ingen vil vel høre på professor Nir Shaviv ved Det hebraiske universitet som sa at den globale oppvarmingen ikke skyldes menneskene, men solen som man ikke kan gjøre noe med.

Angst blir det når gudsfrykt med nøysomhet forsvinner fra menneskene. De driver med strømmen og alle slags lærdommer. Men å lytte til Guds ord og råd i Bibelen er det ikke mange som vil. Tenk bare om folk hadde holdt hviledagen hellig og holdt seg borte fra arbeid og latt bilen stå. Det ville spart miljøet. Det blir ingen velsignelse av søndagsåpne butikker eller søndagsfiske. Tvert imot skal synden bli så stor at fisken forsvinner (Hosea 4, 3). Profeten forteller om hvordan Gud holder regnet tilbake, lar det regne over en by, men ikke en annen. Et stykke land fikk regn, mens et annet stykke tørket (Amos 4, 7). Tegnene er klare. Likevel trosser menneskene Gud og tror at de kan redde jorden for all fremtid.

Profeten Jesaja sier at jorden eldes som et klædebon (Jes. 56, 1). Alle vet at gamle klær kasseres. Jesus sier at himmel og jord skal forgå (Matt. 24, 35). Jorden er spart til ilden (2. Pet. 3, 7). Man trenger vel ikke være noen dommedagsprofet for å se at det går den veien, som skrevet er.

Utviklingen på jorden fører til en epidemisk angst. Det er nok også et endetidstegn. For det står at på jorden skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenning bruser (Luk. 21, 25).

Den som tror på Bibelens ord, finner trøst. For de troende skal rykkes opp i skyer for å møte Herren. Apostelen Paulus skriver i sitt 2. brev til tesslalonikerne at vi skal trøste hverandre med disse ord.

Når så menigheten er rykket opp, kan lovløshetens hemmelighet åpenbares (2. Tess. 2, 6–7) og Antikristen stå frem i all sin grusomhet før Jesus kommer til Oljeberget og oppretter tusenårsriket, eller rike for Israel.

Man er snart inne ved et tidsskille. Menighetens tid er i ferd med å ebbe ut. De troende skal rykkes opp. Derfor ser man alle fødselsveene med tegn.

«Dere vil høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene.» (Matt 24, 6–8)

Livets virkelige valg er hvor man skal tilbringe evigheten.

«La eders hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden.» (Kol. 3, 2)