(30.10.2019) Fint vintervær med rundt 10 minusgrader på Sennalandet onsdag. Bildet er fra Aisaroaivi. (Foto: Statens vegvesen, webkamera)
Sennalandet
Bestyrerinnen på Sjånes fylte 95 år
(OMTALE, 30.10.2019): Ethel Hansen i Vestre Jakobselv fylte 95 år den 26. oktober 2019. Hun er ikke bare kjent for barne- og ungdomsarbeid i Vestre Jakobselv. I mange år var hun selve «bestyrerinnen» på leirstedet Sjånes i Lebesby.
Det er nok mange som husker henne fra barneleirene og sommerstevnene på Sjånes gjennom flere tiår. En myndig «bestyrerinne» med omsorg for mennesker. En dame som alle hadde stor respekt for.
Folk fra Kjøllefjord, Laksefjorden, Porsanger og fjernere deler av landet, ja, helt fra Jerusalem kom til stevnene hvor Ethel Hansen var fast inventar sammen med blant andre Henry Eriksen fra Kjøllefjord, Alfred og Magny Samuelsen fra Børselv, Inger Eriksen fra Honningsvåg, Haakon Livvollen fra Senja og forkynner Jan Veiby i De frie evangeliske venner i Horten.
Somrene på vakre Sjånes leirsted rommet alt fra forkynnelse, sang og musikk til nattverd og dåp i Laksefjorden. For unge med masse energi var det både fotball og terrengløp. Det har vært mange gode middager, kaffestunder, kiosk, lek og samtaler både for unge og voksne. Ethel Hansen har alltid vært med. Hun hører til på leirstedet. Hansen har hatt hjerte både for ung og gammel og stedet Sjånes i alle år.
Ethel Hansen kan også historien om DFEFs leirsted. Hun kjenner historien til Dorotha Klems minne.
–På 1960-tallet hadde vi eiendommer i Lakselv. De ble solgt, og der ligger i dag sentrumsbygg. Vi trengte et leirsted etter at vi mistet Lakselv. Noen av pengene ble satset her på Sjånes i 1968. Året etter hadde vi vårt første stevne her, fortalte Ethel Hansen i et tidligere intervju med KARMEL ISRAEL-NYTT.
–Det var lebesbymannens søster, Sofie Pedersen (f. Johansen), som eide denne eiendommen. Før hun døde, uttrykte hun ønske om at stedet skulle brukes til barnearbeid, noe vi fikk høre etter at vi begynte her. Det er ganske spesielt, sa Hansen.
Det er ikke bare på Sjånes at Ethel Hansen har satt sine spor i menneskehjerter. Avisen Finnmarken forteller at i juni 2004 fikk Ethel Hansen og nå avdøde Charlotte Sandnes Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeid for søndagsskolen i Vestre Jakobselv og for sinn innsats i De Frie Evangeliske Forsamlinger i Nord-Norge. Senere på året møtte de kongen på Slottet.
Forkynnelsen på Sjånes handlet om Jesu frelse og himmelhåpet. Da KARMEL ISRAEL-NYTT intervjuet Ethel Hansen i 2016, fortalte Hansen at hun ofte tenker på ordet fra Johannes’ åpenbaring 3, 11:
«Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone.»
Ethel Hansen har fortalt at hun som ung fikk kall til å virke i Finnmark. Hun fortalte for noen år siden at hun ber om at det må komme folk som fortsetter arbeidet.
Fødselsdagen ble feiret hjemme i Vestre Jakobselv den 26. oktober.
Vidar Norberg
Kristen-Norges kulturelle fangenskap
Av Jørgen Høgetveit
(KOMMENTAR, 28.10.2019): Her en kveld søkte jeg litt på Christianity Today og kom over denne interessante tittel: «The Church Today in Cultural Captivity» (Dagens kirke i kulturelt fangenskap). Det minnet meg sterkt om Luthers: Kirkens babylonske fangenskap.
Tar vi for oss hvordan kristenfolket fra lutherdommens innførelse i Danmark-Norge i 1537 og videre framover til Hans N. Hauges lidelsesfulle frigjøringskamp fra jordet i Thune i 1796 – til 1905 – må en undres over hvordan kristenfolket har forvaltet denne frihetsarv i begge regimenter: Folkefriheten fra 1837 til tale- og møtefriheten i 1842 – store mektige vekkelser med etablering av verdensmisjoner – til full nasjonal frihet i 1905 under et mektig åndelig vær. Det som Jørgen Løvland sa, skyldtes «dei truandes bøner.»
En liten skisse av hvordan «fengslet» ser ut:
Først er basis i lovene for landet – som var muren mot hedenskapet i begge regimenter: Gr.l. § 2 som slo fast at basis for Norge var «evangelisk-luthersk». Hva er kjernen i denne basis for vår folkestyrte stat? Hva er kjernen i evangeliet: JESUS. Han er hivd ut av folkestyret som Laodikea betyr. Det vil si at Norge er prisgitt diverse andre ideologiske åndsmakter som fyller «Det norske hus» etter hvert. Bibelens fortelling gir oss heldigvis et bilde av Jesus bankende på døren. Han vil inn igjen. Dette er krystallklart riktig for dr. juris prof. Roberstad som sier i sin Kirkerett på MF at «det særegne ved norsk Grunnlov er at den er konfesjonsbundet.»
Tidligere kulturredaktør i Aftenposten, Finn Jor, forstod hva som foregikk i 2008–2012 da han skrev «Kong Haralds NEI.» For kong Harald forstod det og ba Giske om å få beholde § 2 og § 4, men det meste røk – etter min mening på en høyst grunnlovsstridig måte. Forandringer kan ikke skje i strid med Grunnlovens Ånd (§ 121), men det ble gjort.
Dette skjedde ikke minst på grunn av en langvarig svikt i teologien i kristenfolket så åndskraften sakte men sikkert rant ut av oss – og protestene ble få og svakere og svakere.Teologene ville ikke snakke, det fikk også sterkt fotfeste i organisasjonene – men også det myndige lekfolk mistet sin myndighet i møte med alle teologeneog IDEOLOGISK kraftfulle politikere som systematisk hadde fylt opp medier og institusjonene våre – fra 1923 – og ganske raskt startet opp igjen etter krigen. Noe motstand var det – men fienden var kraftig intellektuelle ideologisk skolerte folk med basis i Frankfurterskolen som arbeidet på bred basis i begge regimenter for å smadre den vestlige kristne sivilisasjon– som de nå snart er i mål med. Det er det skrevet grundig om i Norge i Dag i 2012. Du finner kronikken om Frankfurterne i Kommentar Avisa.no.
Siden ca. 1977–78 har jeg skrevet utallige sider i aviser og blad og holdt en rekke taler om disse farene – så det mangler ikke på informasjon hvis du virkelig vil sette deg inn i sakene ned i detalj og ta opp kampen i bønn og alvor. Du kan ikke lenger overlate til noen få aldrende frontkjempere som nå eldes og dør ut – å sikre deg og dines fremtid. Ansvaret er nå ditt. Ønsker du et lite tips om hvor du kan starte, så kan du klikke deg inn på Kommentar Avisa.no i høyre stolpe og lytte til «Er det ennå håp» Ta også med deg «Ideologi og lovgivning…».
Kort oppsummert sitter vi nå snart innesperret i et fengsel av økonomisk tvang – i motsetning til de mange gode garder, bedrifter og handel H. N. Hauge fikk til for sine venner. Vi sitter i rammer av en rekke u-lover som det står «rettsvesen» og politimakt bak. Mange har fått kjenne dette på kropp og sinn – ikke minst ved angrepene på hjemmene av Barnevernet – familien «det første riket» – den basis vi har for rettsstaten som skulle være til for oss.
Hvorfor sitter vi som kristenfolk nå mer og mer i et nytt kulturelt fangenskap – a la det Luther omtalte som Babylonsk fangenskap. Begge regimenter – både det åndelige og det verdslige – er utsatt for voldsomme erosjonskrefter på vei mot en ufri og «totalitær» stat som blant annet professor E. Danbolt advarte generalsekretærene mot på Geilomøtet i januar 1978.
Allerede i 1952 advarte Olav Valen-Sendstad om den kommende situasjon i Norge i heftet «Moskva Rom – 14 epistler…» (du finner det på nettet) om endens tid på følgende måte: Sosialismen ville trenge inn i samfunnet og føre det på avveier. Katolisismen ville trenge inn i Kirken med lignende resultat: «Hvilket var umulig om evangelisk kristendom var levende iblant oss.»
Helt til slutt skriver han: «Hold ditt hjerte, din sjel og din ånd langt, langt borte fra alle Moskvas og Roms veier. Inngå ingen allianse med dem i tanker, ord eller gjerninger. Forbli fast ved Guds ord og troen på den Herre som kom første gang i kjød og kommer igjen annen gang i herlighet. Han er jordens og folkenes, kongenes og herrenes, tyrannenes og forfølgernes dommer; herrers Herre – kongers Konge.» Det er grundig og godt begrunnet disse 14 kronikker i avisen Dagen, samlet i dette lille heftet – som du som sagt finner på nettet.
Jeg minner igjen om «Er det ennå håp» og Jørgen Løvlands «dei truandes bøner».
H. Wergelands dikt om Grunnloven: «Hør meg despot, jeg være vil. Din pestilents så lenge jeg er til. For Norges lov i bondens hånd, skal briste dine slavers bånd.»
Artikkelen er hentet fra www.Kommentar-avisa.no
Tana nye bru
(29.10.2019): Sol over nybrua i Tana tirsdag formiddag. (Foto: Statens vegvesen, webkamera)
Middels godt rypeår
(28.10.2019): Et middels bra rypeår har så langt gitt jegerne på Finnmarkseiendommen en fangst på 9.749 liryper, og det er omtrent som på samme tid i fjor. Nesten halvparten ble felt i Kautokeino kommune. Det er i tillegg rapportert inn 2 947 fjellryper, skriver FeFo i en pressemelding.
–Selv om det fortsatt er lenge igjen av sesongen så vet vi av erfaring at fangsten så langt representerer om lag 90 prosent av uttaket for hele sesongen, sier utmarksforvalter Christina Bjørkli i FeFo,
De aller fleste jegerne har felt under ti ryper. 35 prosent av jegerne bosatt i Finnmark har hittil ikke fått rypefangst, og blant jegerne i Pasvik har fire av fem ikke felt skogsfugl så langt i sesongen.
–Resultatet av fangstrapporteringen illustrerer godt at småviltjakt i dag først og fremst er naturopplevelser og rekreasjon, og ikke matauk. Fortsatt er det gode muligheter for flotte jaktopplevelser i tiden som kommer, så det er bare å komme seg ut og på jakt. Men husk aktivering og fangstrapportering, avslutter Bjørkli.
Per 15. oktober var 25 av 136 jaktfelt på Finnmarkseiendommen stengt for jakt for personer bosatt utenfor Finnmark.
Snøeling
Forbigående snøeling på kysten. (Foto Mehamn.net, webkamera)
UTENRIKS: ISIS-leder drept i Syria
Av Knut-Einar Norberg i USA
Amerikanske spesialstyrker gjennomførte lørdag 26. oktober et raid mot skjulestedet til ISIS-leder Abu Bakr al-Baghdadi i Syria som endte med at al-Baghdad detonerte en selvmordvest fremfor å bli pågrepet.
Det amerikanske raidet kom etter at etterretningstjenesten sporet ham opp for et par uker siden og lanserte raidet lørdag kveld. En håndfull helikopter med spesialstyrker om bord tok seg inn til den nordvestlige delen av Syria og orienterte blant annet russiske og tyrkiske styrker om en operasjon slik at det ikke oppstod misforståelser. Al-Baghdadi var ansvarlig for mange av de grusomme henrettelsene som har vært vist på vide og de siste årene.
Statsminister Binyamin Netanyahu gratulerte søndag USAs president Donald Trump med det vellykkede raidet av Abu Bakr al-Baghdadi. Han beskrev aksjonen som «imponerende». Han la til at dette er en milepel i kampen mot islamsk terror, men at dette likevel bare er en del av en langsiktig kamp som Vesten må vinne.
Vadsø
(28.10.2019) Svakt morgenlys hurtigrutekaia i Vadsø mandag. (Foto MS Nordnorge)
Kong Haralds tale ved 75-årsmarkeringen for frigjøringen av Øst-Finnmark
H.M. Kongens tale på torget i Kirkenes i anledning 75-årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 2019.
Utenriksminister Lavrov,
Statsminister,
Kjære alle sammen,
75 år har gått siden den norske lokalbefolkningen i Øst-Finnmark kunne ønske sine sovjetiske frigjørere velkommen. Endelig så vi begynnelsen på slutten av krigen. Endelig kunne vi planlegge for en fredelig fremtid.
Her i nord satte krigen dype spor. Dypere enn andre steder i landet. Byene i Øst-Finnmark ble kraftig bombet. En hel landsdel ble svidd av. To tredjedeler av befolkningen ble tvangsflyttet.
Andre måtte skjule seg under kummerlige forhold.
Kvinner og menn, barn og gamle.
Antallet okkupanter var større per innbygger i Finnmark enn i resten av landet.
Tvangsflyttingen og nedbrenningen høsten 1944 påførte sivilbefolkningen i vår
nordligste landsdel store lidelser.
Jeg husker godt fortvilelsen over ødeleggelsene min farfar og far gav uttrykk for da de besøkte Finnmark etter krigen. Og som vi alle vet, var ikke lidelsene over med krigens slutt. Folket her i nord fortjener heder for sin store innsats med den møysommelige gjenoppbyggingen etter totalødeleggelsen.
Mange opplevde dessverre også å bli mistenkeliggjort og overvåket gjennom flere tiår, på grunn av sitt nære forhold til vårt store naboland i øst. Den tilleggsbyrden dette la på enkeltmennesker – ja på en hel landsdel – i en tid som allerede var svært tung, kan vi knapt forestille oss. Dette har preget familier i flere generasjoner.
I dag minnes vi alle dem som bidro til frigjøringen av Øst-Finnmark.
Sluttoffensiven i nord kostet over seks tusen sovjetiske liv. Flere minnesmerker i Petsjenga og Sør-Varanger forteller om alle dem som ofret sitt liv for vår frihet.
I løpet av krigen ble også nesten 100.000 sovjetiske krigsfanger sendt til Norge. Over 13.000 av dem fikk aldri vende hjem, men hviler i norsk jord.
Norge vil aldri glemme sovjetarmeens krigsinnsats. Vi vet hvilke tap og ofre den krevde. De mange soldatene som deltok på sovjetisk side er også våre helter. Begivenhetene for 75 år siden gir kraft og inspirasjon til naboskapet som i århundrer har vært preget av fred mellom våre to land.
Vi har avklarte grenser både til lands og til vanns. På grunnlag av disse grensene har vi bygget et samarbeid tilpasset vår egen tid. Vi har alltid satt våre felles interesser i sentrum.
Slik har vi bygget opp et samarbeid til nytte for begge land, til tross for at vi til tider har valgt ulike veier. Her i Kirkenes opplever vi et yrende folk-til-folk-samarbeid, en blomstrende grensehandel og flere hundre tusen grensekrysninger i året.
Slik vi en gang hadde en felles interesse av å få slutt på krig og okkupasjon, har vi nå felles interesse av viktige spørsmål som gjelder vår fremtid. For eksempel det samarbeidet vi har innledet om marin forsøpling i våre felles havområder. Eller beredskapsøvelser som «Barents rescue», som gjør oss i stand til å håndtere kriser og ulykker sammen.
Nettopp gjennom samarbeid kan vi best hedre minnet til alle dem som bidro til frigjøringen av Øst-Finnmark for 75 år siden, på norsk og sovjetisk side. Vi deler ikke bare en grense her i nord. Vi deler også interesser og fremtidshåp.
Til våre gjester vil jeg gjenta det som står på minnesmerket over falne sovjetiske soldater på Vestre gravlund i Oslo: «Norge takker dere». Dette står hugget i stein.
Og til folket her i Øst-Finnmark vil jeg si: Takk for motet, handlekraften og utholdenheten deres – både gjennom krigsårene og tiden etter.
Jeg ønsker alt godt for feiringen av freden som kom hit til Øst-Finnmark i oktober 1944.
Statsministerens tale på frigjøringsmarkeringen i Kirkenes
Statsminister Erna Solbergs tale ved markeringen av at det er 75 år siden frigjøringen av Øst-Finnmark, 25. oktober 2019.
Av statsminister Erna Solberg
Deres Majestet,
Utenriksminister Lavrov
Deres Eksellenser
Og ikke minst – kjære veteraner
Kjære alle sammen!
Velkommen!
Bures boahtin!
Dobro pozjalovat!
Vi hedrer i dag alle de falne og de som deltok i frigjøringen fra den tyske okkupasjonsmakt her i Øst-Finnmark. En oktoberdag for 75 år siden krysset sovjetiske styrker grensen til Norge. Sovjetarmeen hadde innledet sin operasjon for frigjøringen av Øst-Finnmark. De hadde allerede slått fienden tilbake fra Kola-halvøya. Tapre marsjerte de videre mot Bjørnevatn og Kirkenes. De ble møtt av en landsdel i brann. En befolkning som fryktet for sine liv. Drevet bort fra sine ødelagte hjem, bort fra sine kjære. Med soldatene kom håp og tro. Norske fiskebåter sørget for at soldatene tok seg raskt over fjordene. Langsomt vokste en overbevisning frem. Om at år med okkupasjon og ødeleggelse kunne ta slutt. Om at freden var innen rekkevidde. 25. oktober 1944 befridde de sovjetiske soldatene Kirkenes.
Et helt Norge takket det sovjetiske folk og Den røde armes soldater for at denne delen av vårt land ble frigjort. Her i nord kjenner vi særlig sterkt på takknemligheten. Det var begynnelsen på at Norge igjen kunne bli et helt og fritt land. Seks måneder senere seiret freden. Kongefamilien kunne vende hjem. Gjenoppbyggingen av Norge kunne starte. I september 1945 forlot den siste sovjetiske soldat Øst-Finnmark. Minnene om den livsviktige hjelpen tok bolig i mange nordmenns hjerter.
Det gjør dypt inntrykk å se dere veteraner sammen med oss i dag. Norge takker dere og alle andre sovjetsoldater som bidrog i frigjøringen av Øst-Finnmark og vi hedrer minnet til dem som falt på norsk jord. Vi takker for at dere er sammen med oss i dag. For at dere tok turen tilbake til Kirkenes. Gjennom tildelingen av Regjeringens minnemedalje synliggjør vi vår takknemlighet. Dere og andre som for 75 år siden kjempet skulder ved skulder har bidratt til at våre to land er knyttet nærmere sammen. Dere er del av vår felles historie. Deres fortellinger og lokalbefolkningens sterke opplevelser satte dype og varige spor.
Selv da våre to land befant seg på hver sin side av jernteppet, samarbeidet Norge og Sovjetunionen innen viktige områder. Da grensene omsider ble åpnet vokste det norsk-russiske samarbeidet. Kontakten som er mellom nordmenn og russere bosatt her i nord er tett og god. Det skal vi ta vare på.
Sovjetunionens bidrag under 2. verdenskrig er høyt verdsatt. Det var avgjørende for at krigen omsider kunne ta slutt. Motstanden Nazi-Tyskland møtte i øst la grunnlaget for at de allierte sammen vant krigen. Seieren hadde en høy pris. Ufattelig mange ble berørt. Det er i dag vanskelig å forestille seg de lidelser og tap Sovjetunionens folk gjennomgikk. I fangeleirer her i Norge led og omkom tusenvis av dem som kjempet mot nazismen. Hundrevis av sovjetiske soldater falt på slagmarken på vår jord. Altfor mange fikk aldri oppleve den freden de kjempet så innbitt for. Men hos de alt for mange som mistet sine – og hos deres etterkommere – lever deres fortellinger videre. Deres heltemodige innsats vil ikke bli glemt.
Historie er ingen eksakt vitenskap. Historien gjenfortelles og nye elementer og sider av fortellingen kommer frem. Tidsvitnene er fortsatt blant oss, men blir naturligvis færre. Deres fortellinger må bevares og gjenfortelles. Norske og russiske historikere samarbeider tett om å vinne ny kunnskap om denne tiden. Denne måneden har det vært flere historikerkonferanser. I Moskva, i Murmansk, i Nikel og nå sist i Kirkenes. Sammen bringer disse frem nye og viktige innsikter. Vi som ikke opplevde 2. verdenskrig, skal lytte og lære. Vi skal ta til oss kunnskap som gjør oss bedre i stand til å fatte kloke valg. Vi skal lære av historien.
Vi skal la de åpne arkivene tale. Historien skal forene oss, ikke skape avstand. Uenigheter i dag må ikke få kaste sine skygger over fortiden. Slik hedrer vi minnet til alle dem som ofret seg den gangen verden var i krig.
Vår takknemlighet er levende og sterk. Hans Majestet Kong Haralds nærvær her i dag er et sterkt uttrykk for det. Gjennom markeringen her i Kirkenes bygger vi broer. Fra de som kjempet for vår frihet til de av oss som skal fortsette å bevare freden. Vi må aldri tillate oss å glemme denne viktige delen av vår felles historie. En felles historie som forplikter oss til å samarbeide. For fred, frihet, menneskeverd og samarbeid over landegrensene.