(24.09.2019): Siri Ulverud er konstituert som lensmann i Porsanger. Hun tiltrådte 26. august og vil være fungerende lensmann inntil ny permanent lensmann er på plass. Ulverud har ansvaret for Porsanger, Karasjok, Lebesby og Gamvik lensmannskontor, skriver iFinnmark.no.
Fisk for 10,7 milliarder
(23.09.2019): I forrige uke satte Norges Råfisklag omsetningsrekord på villfanget sjømat. Det er hittil i 2019 omsatt for 10,7 milliarder kroner mellom Nordmøre og Finnmark. Så langt ligger råfisklaget 550 millioner foran fjoråret, meldet NRK/Finnmark.
GAMLE BILDER: Predikanter på lokalbåtene
Av Vidar Norberg
I gamle dager reiste predikantene fra by til bygd og øyene ute i havet. Mange av ferdene gikk med lokalbåten. Ofte tok det tid, men man kunne hive seg nedpå benken om man ikke hadde lugar. Turer med lokalbåten gav også muligheter for samtaler mellom Guds sendebud og mange vandringsmenn.
Willy Gryting arbeidet i flere år i Indremisjonsselskapet i Finnmark. Han har sendt noen bilder av lokalbåten Sørøy og predikant Jan Solstad om bord i Mårøy.
I gamle dager, på begynnelsen av 1960-tallet, gikk lokalbåten for eksempel mellom Kjøllefjord og Mehamn og langt inn i Tanafjorden. Man kunne også ta lokalbåten fra Tufjord på Rolvsøy til Ingøy og mange andre fiskevær. Det var på forhånd stiftet plakater om møtene på stolper og oppslagstavler i fiskeværene. Folk ventet på at predikantene skulle komme og forkynne Guds ord om nåde og frelse for syndere.
Det var mange predikanter som ble godt kjent i by og bygd etter mange oppbyggelige møter. De bodde i private hjem og var alltid velkommen til kristenflokken. Noen av Herrens tjenere gikk også å husbesøk eller på kaia for å møte folk. En prest hadde med seg loddblokka for å komme inn i hjemmene og få en mulighet til å snakke om Jesus.
I Mehamn var det på 1960- og 70-tallet bønnemøter i hjemmene. Folk lå på kne og ba, både indremisjonsfolk, kirkefolk, pinsevenner og frie venner. Der var det også en stor Indremisjonsforening som samlet fulle hus.
På 1980-tallet begynte arbeidet å gå tilbake. En ny tid inntrådte. Nå er det steder langs Finnmarkskysten som knapt har troende igjen. Den kristne tro og en kristen kultur er i ferd med å forsvinne. Det er steder hvor det ikke lenger finnes en kristen som kan slå opp en plakat eller ta imot en predikant.
GAMLE BILDER: Predikanter på lokalbåtene i Finnmark
Partisanenes historie – Pusser opp Loehytta i Løkvika
Av Vidar Norberg
(23.09.2019): Det pågår nå et omfattende oppussingsarbeid på Loehytta i Løkvika som ble benyttet av partisaner under den andre verdenskrig. Berlevågnytt forteller at tak er blitt skiftet. Det skal legges nye gulv som skal fuktsikres.
–Løkvik ligger rundt 20 kilometer sørøst for Berlevåg. Der er det en rekonstruert hytte bygd av gammel skipsplank og rekved. Under krigen flyttet to familier til den opprinnelige hytta som ble utgangspunkt for partisanenes virksomhet, går det frem av en artikkel fra Kystmuseet i Berlevåg.
–Filmen «En grå filt med broderade blommor» forteller historien om Dagny Loe fra Berlevåg og hennes dramatiske opplevelser under 2. verdenskrig. På grunn av bombing i Berlevåg flyttet Dagny og hennes mann Osvald Loe ut til familiens laksehytte i Løkvika. Der ble de involvert i motstandsbevegelsen. Virksomheten ble avslørt. Osvald ble dømt til døden. Dagny ble dømt til 15 års fengsel og sendt til Tyskland, skriver Museet i Berlevåg på sin hjemmeside.
I boken Rød august skriver Alf R. Jakobsen utførlig om hytta og hele partisanvirksomheten fra Arnøy til Kirkenes. Dette var en del av motstandskampen mot Nazi-Tyskland. Nordmenn og russere gjemte seg i huler og hytter. Derfra fulgte de med de tyske konvoiene som førte våpen, drivstoff og mat. Skipsposisjonene på Østhavet ble morset til Sovjetunionen slik at ubåter og fly kunne senke skipene. Målet var å hindre at Det tredje rikets forsyninger nådde frem til Kirkenes havn og Litza-fronten. Det var en stillingskrig nazistene tapte, også på grunn av grusomt vintervær.
Partisanvirksomheten ble rullet opp. Fra Berlevåg og Løkvika var det sju falne. Jacobsen skriver at i fire krigsrettssaker i Troms og Finnmark fra august til desember 1943 ble 22 dømt til døden og henrettet. De fleste av dem var fiskere og småbrukere. I alt 31 personer fikk tukthus eller fengsel, deriblant ti unge kvinner. Ytterligere mellom 50 og 100 personer kom under mistanke og ble sperret inne i forskjellige fangeleirer i Nord-Norge.
–Uansett synsvinkel hadde partisanenes virksomhet i 1943 på få måneder endt i en katastrofe, skrev Alf R. Jacobsen.
Etter krigen var det nordmenn som ble overvåket av norske myndigheter fordi de hadde hatt kontakt med kommunistene og deltatt i den sovjetiske motstandskampen mot Nazi-Tyskland. Nordmennene ble ansett som en fare for Norges sikkerhet.
I 1992 kom kong Harald og dronning Sonja på signingsferd til Kirkenes. På vegne av det offisielle Norge ba kongen partisanene om tilgivelse. Men da var det ifølge Jacobsen få igjen som levde.
–Det er greit at kongen kommer med beklagelse. Det er godt for våre barn og barnebarn. Men den kommer så altfor sent for dem det gjelder. De er allerede døde, sa Mally Eriksen.
En reise inn i profetienes landområder
Av Vidar Norberg
(KOMMENTAR): En reise til Israel kan bli noe langt mer enn et besøk i gamle kirker og ruiner. Reisen kan bli en vandring i profetier som oppfylles i denne tid.
Per 1. januar 2018 var det i Judea og Samaria 435.159 jøder som bodde i det bibelske landet Judea og Samaria. Medregnet er ikke de 315.000 jøder som nå bor i de østlige delene av Jerusalem, viste tall som Arutz 7 innhentet fra befolkningsregisteret i Israel.
Når man tenker på at Judea og Samaria for det meste lå okkupert, øde og folketomt for jøder i nesten 2000 år frem til 1967, må man sannelig spørre om hva er det som har skjedd i dette området.
Svaret er meget enklere enn man kan forestille seg. Det er de gamle profetiene i Bibelen som er begynt å oppfylles. En av de mange profetier ble skrevet ned av Esekiel i 587 f.Kr.:
«For se jeg kommer til dere. Jeg vil la det bo folk på dere, og dere skal bli dyrket og tilsådd. Og jeg vil føre mange mennesker opp på dere, hele Israels folk, og ruinene skal bygges opp igjen.»(Esekiel 36, 9–10)
Nybyggertalsmann Motti Isaak fortalte at da de kom opp til Judea og Samaria etter yom kippur-krigen i 1973, var det knapt noe lys å se. Når man i dag står på fjelltoppene i Judea og Samaria, blinker lysene fra mange bosetninger. Det er intet annet enn et mirakel at noe slikt kan skje, særlig når man ser at nesten hele verden er mot jødisk nybygging i landet hvor de jødiske patriarkene vandret.
Disse bosetningene har ikke bygget seg selv. Det er troende jøder som følger Bibelens anvisning om å vende tilbake til Eretz Israel og bygge landet. Det er også noen få kristne som tror på Bibelens profetier og står med dem. Et av flere eksempler på dette er Karmel som i en årrekke har samlet inn flere millioner kroner til bosetninger. Noen brakker i Alonei Shilo er blitt til et tettsted med bussforbindelse og skole. Det har ikke vært lett. Siden det er en såkalt ulovlig bosetning, får ikke vanlige familier «husbanklån», men de satser likevel i tro på at Guds forløsning er begynt. Det er ikke et eventyr. Det er virkeligheten. Det er Gud selv som går ut og skaper verdenshistorie med sin sterke arm. Ingen kan stanse forløsningen når Herren fører sitt folk opp på Israels fjell.
Langt flere pilegrimer og turister burde besøke bosetningene i Judea og Samaria og se hvordan Herren har startet sin forløsning. Esekiel forteller videre om dette i kapittel 36:
«Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land. Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd i dere…»
At det jødiske folk samles fra jordens fire hjørner og kommer til Israel, bygger landet og bosetter seg, er et steg i Guds store frelsesplan for det jødiske folk. Det varsler at det også kommer en opprykkelse av menigheten, Antikristen skal slippes løs og lovløshetens hemmelighet får fritt spillerom. Men så kommer Han som komme skal, og setter alle ting i rette stand. Messias kommer til Oljeberget i Jerusalem og inntar kongstronen. Han skal regjere verden i tusen fredsår. Både jøder og kristne venter på Messias’ komme.
Det underlige er at i dag er man vitne til forberedelsene, de er alt i gang i israelske byer, hovedstaden Jerusalem og ikke minst i Judea og Samaria. Kom til Israel og se det selv med Bibelen som guidebok.
Artikkelen er hentet fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT. Abonner og les mer. (Karmelin@netvision.net.il)
Kirkenes havn
Varanger
Avishus mot NRK/Finnmarks nettsider
Av Vidar Norberg
(21.09.2019): Av og til er det noen «avisbaroner» som hever sin røst og sier at NRK ikke bør lage nettavis. Det er ofte aviser som vil tvinge folk til å betale for det de kan tilby av godt og dårlig. Avisene ønsker et slags betalingsmonopol som alle må underkaste seg. Når slike stemmer blir høylytte, er det ekstra viktig at det for eksempel finnes et NRK/finnmark.no med en informativ nettside. Man kan være blakk og uten råd til abonnement og likevel få de nødvendige nyheter. NRK oppfyller da et viktig samfunnsansvar som ikke bare bør overlates ene og alene til frie markedskrefter.
NRK/Finnmark har innimellom en god del pliktstoff i notisform. Det er viktig. En nettside som er offentlig finansiert, kan faktisk tillate seg å drive med samfunnsnyttig informasjon uten underholdningsverdi. NRK har også et korrespondentnett som har kommet NRK/Finnmark til nytte, og som avishus i Finnmark ikke er i nærheten av. Et eksempel er Frode Berg-saken i Russland.
Det er ikke alle saker i de private nettavisene som er av samfunnsinformerende art. iFinnmark.no har for eksempel prostituert seg med litt porno nå og da. Det er helt klart at dette skaper opplagstall for nettstedet. Både Aftenposten, VG og Dagbladet vet at for eksempel porno og saker om krig gir flere treff på deres nettsider. Spekulativt stoff kan øke annonseinntektene, noe mange nettsteder strever etter. Dette bør ikke folk tvinges til å betale for.
For lokalaviser er såkalt returinformasjon trolig en viktig inntektskilde. Det er for eksempel at man møter opp i en serveringskø på ett eller annet arrangement og tar bilder av nesten alle ansikter som kommer for å spise. Det er klart at dette er godt stoff, især når navnene er med på bildene. Trolig vil de som får ansiktet i avisa, bli glade i den. Det samme gjelder de som får bildet offentliggjort av sin ku, hest, hund og katt. Det er også mye fjott i underholdningen med utkledde artister som får stor plass og uansett beskrives med rosende adjektiver. Det er videre mange ansikter som syter over et eller annet og står indignert frem. Hvor nyttig samfunnsinformasjon dette er, kan diskuteres, men returinformasjon er nok viktig for de lokale nettstedene som vil gjøre det godt.
Det er dessverre blitt slik at mennesker kan bruke et helt liv i samfunnsnyttig tjeneste i lag og foreninger uten at de intervjues i levende live. De får i beste falle bare et lite minneord med et passbilde. Det er trist og leit at portrettintervju med slike mennesker ofte glimrer med sitt fravær, kanskje unntatt når man skal skape litt julestemning med utdeling av en julestjerne.
At enkelte i Finnmark bruker sin journalistiske makt til å fremme tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms, viser at de ikke går helt i takt med et folk som har sagt nei til høyrepolitikernes sentraliseringsprosjekt. Den politiske kampanjejournalistikken ser ut til å leve i beste velgående i enkelte redaksjonslokaler.
Nettavisene er frie til å gjøre hva de vil. Folk er fri til å abonnere på avisene. Men når nettbaronene, eller de som gjerne vil bli nettbaroner, for eksempel angriper NRK/Finnmarks nettside, forstår man at her er det mer penger og levebrød man er ute etter, enn ønsket om å oppfylle sitt samfunnsansvar.
Man får bare håpe at politikerne gjennom NRK beholder en allmenn nyhetstjeneste. Det er faktisk et viktig samfunnsoppdrag.
Oppbyggelse
