Redaksjonen

(OPPYGGELSE): Minnet var blitt svekket. Kreftene borte. Det var ikke stort annet igjen enn måltider som ikke ble spist. Hvite vegger og bilder øynene ikke kunne se.

En dag kom det besøk på gamlehjemmet. Kjente som mannen kanskje bare skimtet, og stemmer som øret ennå dro kjensel på.

Kaffen ble skjenket, litt kake og noen twistbiter i skålen satt frem. Den gamle mannen fikk hjelp til å drikke kaffe, hjelp til å få inn sjokoladebiten.

–Husker du siste tur ved Fiskevannet?

Jo, det fiskevannet husket han ennå.

–Det er 40 år siden nå.

–Er det det?

–Ja, det var en fin tid. Vi var gode kamerater. Vi hadde med oss mat. Vi delte alt som vi hadde med oss.

Plutselig kom minnet tilbake fra de gode ungdomsår.

Fra fiskevannets bredd gled oterfjøla ut. Ørret og rør slo etter flua. Ble sittende fast og dratt motvillig og sprellende til land. Slukene dro nylon av kasteboksen og landet langt ut i vannet. Den ble nå og da halt inn med fangst. Der på myra var multene nesten som plommer, røde som sola. Det var ikke så mange, det er det aldri av juveler. Lyngbålet ble fyrt opp, svartkjelen kokte og kaffen ble helt i kopper. Brødskiver og sukkerbiter. Det gode liv i steinheimen en sommerdag.

–Litt mer kaffe og sjokolade. Nå skal vi feire at det er 40 år siden sist vi var med fiskevannet.

Så var man tilbake i gamle dager for en liten stund.

–Vi har feiret 40-årsjubileet for turen til fiskevannet, fortalte den gamle mannen til pleiersken som ble overrasket.

Da kreftene var borte, svant også minnet og ordene om denne jordens saker. Rullestolen ble parkert for de lange turene i korridoren. Det eneste som satt igjen i tanken, var kanskje fordums sang og bibellesning om Jesus. Det gamle Nytestamentet ble tatt frem fra gamlehjemsskuffen.

«… alle har syndet og fattes Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus…» (Rom. 3. 23–24).

Den gamle mannen brøt av lesningen og sa:

–Står det virkelig slik. Les det en gang til!

Etter en livsvandring på 85 år var det meste glemt. Men ordene fra testamentet sto igjen i sinnet. Ordet er et testamente fra Gud selv om nåde, frelse og evig liv for alle som tror på Ham. Det kan ikke viskes ut når alt er gjemt og glemt.

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus…» (Romerne 8, 1).

Han fører deg frelst over fjorden, heilt fram til den himmelske strand. Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land, lyder et av versene i Trygve Bjerheims sang «Han tek ikkje glansen av livet».

Den gamle mannen hadde gjort som det står i predikerens bok:

«Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem.» (Predikerne 12, 12)

V.N.

Av Odd Eivind Høyvik 

(MINNEORD): Fredag 13. september kom meldingen om at Magne Gamlemshaug hadde sovnet inn. Jeg har lyst til å si som andre har sagt før meg: «Forfremmet til herligheten». Det er det som har skjedd med Magne nå, han er forfremmet til herligheten. Så får han være med å istemme lovsangen og lovprisningen til Jesus. «En evighet blir ei for lang til Ham å prise med vår sang». 

Magne har hatt en lang tjeneste i Guds rike, og i 1979 startet han som generalsekretær for Norges Samemisjon, etter noen års tjeneste i Den norske kirke. Han virket i Norges Samemisjon i 36 år. I 34 år var han generalsekretær. Etter det var han mer som en mentor og forkynner. Det er det ikke mange organisasjoner som i nyere tid har hatt en så trofast leder i så mange år. I slutten av sin tjeneste ble det mer og mer plager som han måtte hanskes med. Magne var på ingen måte en autoritær leder, men når Magne sa noe, så lyttet en til det som ble sagt. Magne var en omsorgsperson. Det viste han i ord og gjerning. Som medarbeider kunne en merke omsorgen, det var noe man merket fra lederen og i Magnes forkynnelse. Som forkynner var Magne som en hyrde som så etter sauene og lammene. Det som preget ham i denne delen av tjenesten var at tilhørerne ikke måtte fare vill eller komme bort fra flokken. Kom en bort fra flokken var det så lett å bli fanget av fienden. Det er noe som kommer frem i dag og fra personer rundt i landet som har hørt Magne forkynne, mange år etter at han avsluttet sin tjeneste i Norges Samemisjon. 

Magne fikk være med på mye i tjenesten. Det ble mange og lange reiser med Guds ord. Han fikk være med å forkynne utover landets grenser. Magne var med å legge til rette for diakonalt og forkynnende virksomhet iblant samene på Kolahalvøya i Russland. 

Magne var en svært stillfaren mann, og var ikke den som krevde. Han var ikke den som ville sitte fremst og vise seg. Han var ikke den som tok plassen fra noen andre. Men like fullt var han der og han var ikke rådløs. En episode fra hans mange reiser sier svært mye om Magne. Han skulle ha gudstjeneste et sted og måtte overnatte. Det var ikke lagt frem sengetøy til ham. Men prestekjolen hadde han med og den ble og løsningen på denne utfordringen. Den fungerte svært godt som dyne og pute for en natt eller to.

Vil få rette en stor takk til Aud og barna som har vist tålmodighet med at mann og far har vært så mye borte. 

Vi lyser Guds fred over Magne Gamlemshaugs minne.

(NEKROLOG): Fredag den 13. september sovnet Magne Gamlemshaug inn i Levanger. Han hadde noen dager før fylt 73 år. I 1979 ble han ansatt som generalsekretær i Norges Samemisjon var generalsekretær i 34 år, i tillegg til to år som konsulent og forkynner. Jeg hadde ham som sjef i alle år og vil i takknemmelighet skrive noen minneord om ham fra den tiden.

Gamlemshaug kom fra prestetjeneste i Meråker og flyttet med familien inn i generalsekretærboligen på Byåsen i Trondheim. Der ble de boende til han ble pensjonist og så de flyttet til konas barndomshjem, Søraune i Åsen i Levanger kommune.

Noe av det første Gamlemshaug foretok seg som generalsekretær var å ta samisk kurs ved universitetet i Oslo slik at han kunne forrette samiske gudstjenester i Finnmark. Han benyttet språket flittig og forrettet et stort antall samiske gudstjenester i Indre Finnmark prosti og på samtlige av Samemisjonens sommerkapell.

Gamlemshaug var lett å be om å være med på forskjellige tilstelninger rundt om i hele landet. Jeg har jobbet som forkynner og radiomedarbeider i Finnmark, og har også erfaring fra Stavanger krets og Sørlandet krets. Det var alltid inspirerende å få besøk av Gamlemshaug, vi visste hva han stod for. I Finnmark stilte han opp på det som trengtes. I Radio DSF, en kristen to-språklig nærradio for Indre Finnmark, benyttet vi alltid Gamlemshaug når han var i området. Det kunne være omsorgsprogram eller vanlige taler, som vi sendte direkte eller gjorde opptak av for senere bruk. Han hadde en forkynners nådegave i tillegg til samtalens nådegave. Han ble også mye brukt i sjelesorg og hadde oljeflasken med i veska med tanke på bønn for syke, noe han i stillhet gjennomførte mange plasser. 

I Karasjok kirke har han i årenes løp forrettet mange samiske gudstjenester. Jeg hadde gleden av å ordne mange av dem. En gang jeg kom for å spørre i Karasjok kirke var svaret følgende: når du kommer med spørsmål om Gamlemshaug kan bli med i kirken vil vi si at Karasjok kirke alltid står åpen for han. Vi er takknemelige hver gang han kommer for å tale og forrette her i kirken.

I Gamlemshaugs tid som generalsekretær begynte Samemisjonen arbeid på Kolahalvøya i Russland og den første tiden hadde han mange faste reiseoppdrag til de forskjellige stedene der. Hovedsete var i Lujávre og der var det flest av det samiske folk. Mange var forflyttet dit etter at deres boplasser lenger ute på vidda var demt ned og reinflokkene tatt fra dem, derfor var det en naturlig plass for Samemisjonen å begynne arbeidet på Kola. I oppstartsperioden vardet godt å ha Gamlemshaug som generalsekretær.

Gamlemshaug tok initiativ til at flere av Samemisjonens arbeidere fikk Kongens fortjenestemedalje, men selv fikk han ingen, noe han, etter min mening, skulle hatt for lenge siden. Det stod respekt av Gamlemshaugs lange generalsekretærperiode.

De siste årene, før han sluttet, og særlig i pensjonisttiden fikk han helseproblemer å slite med. Siden sist sommer var han på omsorgsbolig i Levanger, og ble svakere ettersom tiden gikk. Vi var på besøk hos ham, sammen med kona Aud i juni, og jeg tror han kjente oss, for det kom et lite smil, men han hadde ikke noe språk.

Jeg takker for den rike tiden vi var sammen i Samemisjonen og godt vennskap siden!

Fred over Magne Gamlemshaugs minne!

Karasjok 14. september 2019

Alf K. Tellefsen (ansatt i Samemisjonen fra 1959, nå pensjonist) 

(NYTT): Tidligere generalsekretær Magne Gamlemshaug i Samemisjonen døde fredag den 13. september.

Gamlemshaug startet i Samemisjonen i 1979. Han var generalsekretær i 34 år, opplyser Samemisjonen.

–Jeg minnes ham med takknemlighet. Det var alltid hyggelig å treffe ham. Han var en lun og varm person som stod på Ordets grunn – og brant for at det samiske folk måtte få høre om Jesus, skriver tidligere journalist i Dagen, Ove Eikje.