Hilsen fra Finnmark
(FOTO-MINNE): Disse bildene viser professor, dr. theol Arvid Tångberg (1946-2000) under gudstjenester på Finnmarksvidda. Han var professor i Det gamle testamentet ved Menighetsfakultetet i Oslo. Han har også skrevet en bok om homofilispørsmålet som heter «Kjærlighetens formørkelse: Homoseksualitet og partnerskapsloven (1994). (Foto: Olav Berg Lyngmo)
BLOGG:
Av Sara Rivai
«For Sions skyld vil jeg ikke tie og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille …» (Jesaja 62, 1). Det var det verset jeg hadde i hodet i disse dager.
Denne sommeren markerer vi at det er 15 år siden disse tragiske hendelser da statsminister Ariel Sharon besluttet å opprykke over 8000 jøder fra 22 bosetninger på Gazastripen – Gush Katif og fire jødiske samfunn i Samaria.
Det skjedd i dagene omkring den 9. i den jødiske måneden av. Det var på denne dagen at det første og andre templet ble ødelagt. Andre vanskeligheter i historien har også rammet det jødiske folk på denne tiden. Så det var litt merkelig at tvangsevakueringen fant sted akkurat på denne tid.
Det var flere demonstrasjoner og bønner før det skulle skje. Mange rabbinere og andre sa at det kommer ikke til å hende for planen vil bli stanset i siste liten. Det førte til at folk som fikk beskjed om å pakke sine saker i hjemmet, ikke gjorde det. De trodde ikke at tvangsevakueringen ville skje.
Jeg hadde selv ulike tanker og funderinger. Iblant følte jeg at det kommer ikke til å hende, og andre ganger følte jeg at det vil skje. Men ønsket var at det ikke måtte skje. Når tiden nærmet seg, var det folk, og mest tenåringer, som kom dit for å støtte lokalbefolkningen. Mange jenter kom til synagogen i Neve Dekalim og overnattet de siste dagene og nettene før evakueringen skulle begynne. Mine tanker og følelser var der, selv om jeg ikke var der fysisk. Jeg visste og følte sterkt at den beslutningen som Sharon hadde gjort, var en stor synd mot Gud, da Han tydelig i sitt ord sier at landet ikke skal deles og man gir ikke bort land Herren har lovet Israel, til fiender.
Israels forsvar hadde trent opp soldater for å gå inn i Gush Katif og evakuere jødene som bodde der, om de ikke gikk frivillig ut fra sine hjem og byer. Da ville soldatene sørge for det, ta dem i busser og få dem ut.
Mange som bodde i Gush Katif, og folk som støttet nybyggerne, hadde T-skjorter på seg hvor det sto «Yehudi lo megaresh yehudi» (Jøde tar ikke ut jøde). Fargen på T-skjortene var orange. Det var den fargen som ble symbol for Gush Katif. Alle i landet som var mot evakueringsplanen og støttet dem, hadde fargen på hus, biler, rundt armen og orange bånd.
Den varme søndagen i august 2005 begynte armeen å strømme inn i området for ordren om å utføre evakueringsplanen var gitt. Jeg selv var i det sentrale Jerusalem og så på TV. Barna kunne ikke la være å gråte. Jeg gikk til Ben Yehuda-gaten. Der var det folk som satt på bakken og sympatiserte med våre brødre og søstre i Gush Katif. Jeg satte meg ned med dem, var trist og tenkte hvordan kan dette skje? Det kan ikke være sant at jøder evakuerer jøder i vårt land? Hvordan kan det skje? Hvordan kan man ta folk ut fra sine hjem? Og av hvilken årsak? Ikke noen. Men husene blir ødelagt og fienden Hamas tar over. De kommer til å fortsette krigen og striden mot Israel, kamp over hele landet, også Jerusalem som islam vil ta over. Jeg var trist og bare gråt og gråt igjen og følte som om dette skjer med meg, at jeg er en av dem som bor der og så kommer de og tar meg ut av mitt hjem og ødelegger huset. Som sagt, min empati og følelser var så sterke.
Det var som nevnt søndag, og i den tiden gikk jeg på møter i King of Kings menighet. Så etter sympatisirkelen i Ben Yehuda gikk jeg på møte, men kom siden tilbake. Da var det noen som hadde fått beskjed om at det var noen busser på vei til Vestmuren og de ankommer ved midnatt. Da visste jeg at jeg skal dit. Når man kom ned til Hurva-torget ved det jødiske kvarteret, var det masse bord som var dekket med kaker, drikke og frukt. Noen sa til meg at det er for folk fra Gush Katif. Flere kommer i natt. Også flere yeshiva-lokaler (bibelhøyskoler) er klargjort med madrasser for dem som ville komme og spandere første natten eller nettene ved det helligste jødiske sted, Tempelplassen.
–Da jeg kom ned trappene, halvveis ved muren sto det en ultraortodoks kvinne der som så trist ut, og jeg med. Hun sa at hun vet at noen hundre fra Gush Katif er på vei til muren, når som helst.
–Ja, jeg vet det. Derfor er jeg her denne midnatt.
Vi rakk bare å snakke litt. Både hun og jeg sa for en synd dette er mot Gud. Men en dag kommer landet igjen til å tilhøre Israel. Også Gazastripen, og så klart Tempelplassen der Herrens hus blir på sin plass og den sanne shalom-freden kommer. Da er den fysiske og åndelige kampen over i Jerusalem.
Og plutselig så vi to busser komme ved Møkkaporten. Vi forstod at det var folk som hadde mistet sine hjem. Vi begynte å gråte. En del av Gush Katif-folket hadde jo bodd der i 10–20 og 30 år. De som kom med bussene, var fra Netzer Chazani og bar på Tora-ruller. De danset og sang sangen «seu shearim rashechem… mihu melech hakavod». Det er salme 24, 7–8: «Løft hodene, dere porter! Og dere evige dører, løft dere, så herlighetens konge kan dra inn! Hvem er denne herlighetens kong? Herren, sterk og veldig. Herren, mektig i strid».
Wow, det var så mektig. Jeg har ikke ord for å beskrive hvordan det kjentes akkurat da. Svært sterkt, så klart. Og i disse minuttene kjente jeg at jeg takker Herren for at jeg var der og visste at Gud er med dem. Og hvilken tro de hadde i denne vanskelige stund også der de gav Gud ære «kavod». Jeg følte at de er dem jeg kjenner meg mest ett med, de «dati leumi», nasjonalreligiøse folk, og jeg vil bli mer som dem. I et øyeblikk forsto jeg at de lever nær Gud, og kanskje kan man ta deres hus, men ikke deres tro og kjærlighet til Israels Gud og land. Og når Messias kommer, blir deres lønn stor, og de får «en bra plass». I de minuttene besluttet jeg å holde sabbat og ikke mer arbeide på sabbaten og holde litt mer strengt kosher …
Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
E-post: Karmelin@netvision.net.il
(NYTT): Ethel Hansen i Vestre Jakobselv døde fredag den 25. september 2020. Hun ville fylt 96 år den 26. oktober. Hun skal begraves i Vestre Jakobselv den 7. oktober klokken 14. Geir Standal skal forrette i begravelsen. Også forkynnerne Jan Veiby og Egil Westgård blir til stede. Begge har hatt nær tilknytning til leirstedet Sjånes i Lebesby hvor Hansen var en «grand old lady» gjennom mange år.
Det er nok mange som husker henne fra barneleirene og sommerstevnene på Sjånes gjennom flere tiår. En myndig «bestyrerinne» med omsorg for mennesker. En dame som alle hadde stor respekt for.
Folk fra Kjøllefjord, Laksefjorden, Porsanger og fjernere deler av landet, ja, helt fra Jerusalem kom til stevnene hvor Ethel Hansen var fast inventar sammen med blant andre Henry Eriksen fra Kjøllefjord, Alfred og Magny Samuelsen fra Børselv, Inger Eriksen fra Honningsvåg, Haakon Livvollen fra Senja og forkynner Jan Veiby i De frie evangeliske venner i Horten.
Somrene på vakre Sjånes leirsted rommet alt fra forkynnelse, sang og musikk til nattverd og dåp i Laksefjorden. For unge med masse energi var det både fotball og terrengløp. Det har vært mange gode middager, kaffestunder, kiosk, lek og samtaler både for unge og voksne. Ethel Hansen var alltid med. Hun hørte til på leirstedet. Hansen hadde hjerte både for ung og gammel og stedet Sjånes i alle år.
Ethel Hansen kunnne også historien om DFEFs leirsted. Hun kjente historien til Dorotha Klems minne.
–På 1960-tallet hadde vi eiendommer i Lakselv. De ble solgt, og der ligger i dag sentrumsbygg. Vi trengte et leirsted etter at vi mistet Lakselv. Noen av pengene ble satset her på Sjånes i 1968. Året etter hadde vi vårt første stevne her, fortalte Ethel Hansen i et tidligere intervju med KARMEL ISRAEL-NYTT.
–Det var lebesbymannens søster, Sofie Pedersen (f. Johansen), som eide denne eiendommen. Før hun døde, uttrykte hun ønske om at stedet skulle brukes til barnearbeid, noe vi fikk høre etter at vi begynte her. Det er ganske spesielt, sa Hansen.
Det er ikke bare på Sjånes at Ethel Hansen har satt sine spor i menneskehjerter. Avisen Finnmarken skrev at i juni 2004 fikk Ethel Hansen og nå avdøde Charlotte Sandnes Kongens fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeid for søndagsskolen i Vestre Jakobselv og for sinn innsats i De Frie Evangeliske Forsamlinger i Nord-Norge. Senere på året møtte de kongen på Slottet.
Forkynnelsen på Sjånes handlet om Jesu frelse og himmelhåpet. Da KARMEL ISRAEL-NYTT intervjuet Ethel Hansen i 2016, fortalte Hansen at hun ofte tenker på ordet fra Johannes’ åpenbaring 3, 11:
«Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone.»
Ethel Hansen har fortalt at hun som ung fikk kall til å virke i Finnmark. Hun fortalte for noen år siden at hun ber om at det må komme folk som fortsetter arbeidet.
Vidar Norberg
Av Vidar Norberg
(NYTT): Norges Samemisjons fremtid som selvstendig organisasjon skal avgjøres på landsmøtet i begynnelsen av oktober. Samemisjonen ble startet i 1888.
Landsmøtet starter fredag 2. oktober kl. 09.00 og avsluttes med gudstjenester i Masi og Alta 4. oktober. Møtested Sage skole- og grendehus i Alta.
Rådsmøtet gikk 17. juni inn for en sammenslåing med misjonsbevegelsen Sarepta. Dersom forslaget blir vedtatt, opphører Norges Samemisjon å eksistere under sitt nåværende navn. Det kom også egne forslag fra Møre og Romsdal krets, Trøndelag krets og Finnmarksutvalget. Disse fikk liten og ingen støtte av delegatene på rådsmøtet, går det frem av Samemisjonens nettside.
Motstanden mot sammenslåing har vært hard. Det viser flere leserinnlegg om saken som har vært publisert både i Vårt Land, Dagen og Finnmarkshilsen.
Ny leder
Den 1. september tiltrådte Leif Halsos som ny daglig leder i Norges Samemisjon. På nettsiden oppfordrer han Samemisjonens venner både i nord og sør til å snakke fint om Samemisjonen.
–Du påvirker også landsmøtet ved måten du tenker og snakker på. Tanker og ord skaper virkelighet. Ordene våre kommer fra tankene, og de påvirker både hvordan vi selv og andre oppfatter ting, og hvordan vi og andre handler. Gud «talte og det skjedde. Han bød og det stod der.» Salme 33,9. Han har lagt noe av den samme skaperkraften i våre ord. Derfor sier Jesus: For etter dine ord skal du dømmes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig. (Mat. 12,37). Må Gud hjelpe oss alle til å snakke fint om hverandre og ta alt i beste mening. Det hjelper lite å kalle seg luthersk kristen om vi ikke lever etter de helt elementære læresetninger, for eksempel denne:
«Vi skal frykte og elske Gud så vi ikke svikter om vår neste og lyver om ham, baktaler eller setter ut falske rykter om ham, men unnskylder ham, snakker pent om ham og tar alt i beste mening.»
–Denne forklaringen som Luther gir oss av det åttende bud, er en bekjennelses-sak. Gud vil fylle meg og deg med sin Hellige Ånd så vi unnskylder, snakker pent om, og tar alt i beste mening, skriver Halsos.
(NYTT): Hver sommer deltar israelske ungdommer som frivillige i arkeologiske utgravninger året før de går i militærtjeneste i programmet Shnat Sherut (tjenesteår). I år oppdaget to ungdommer plutselig noe glitrende i bakken mens de gravde i Holon.
–Det var fantastisk. Jeg gravde i bakken og så noe som så ut som meget tynt løv. Da så jeg disse gullmyntene. Det var virkelig spennende å finne slik en spesiell og eldgammel skatt, sa Oz Cohen, en av ungdommene.
Ifølge lederne på utgravningen, direktør Liat Nadat-Ziv og dr. Elie Haddad fra Israels Antikkmyndighet, ble skatten på 425 gullmynter og biter av gullmynter (vekslepenger) bevisst begravd i bakken i en leirkrukke. Personen som gjemte pengene for 1100 år siden, hadde tenkt å hente dem senere, krukken var til og med sikret med en spiker slik at den ikke skulle flytte seg. Gullmyntene i 24 karat ble funnet i utmerket stand, som begravd dagen før. Rent gull oksiderer ikke i luft.
Myntekspert ved Israels Antikkmyndighet, dr. Robert Kool, sa at det er ekstremt sjeldent man finner skatter fra abbasidenes tid i israelske utgravninger (fra slutten av 800-tallet). Under denne tiden var utgravningsområdet en del av abbasidenes kalifat, etterkommere av Muhammeds eldste farbor. Kalifatet strakk fra Persia i øst til Nord-Afrika i vest. Gullskatten veide 845 gram. Den besto ikke bare av denarer av hel gull, men også av 270 små gullstykker for å tjene som «småpenger».
Artikkelen er tidligere trykket i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Abonner og les mer. 500 kroner i året
E-post: Karmelin@netvision.net.il
(FOTO-MINNER): JA TIL LIVET er en kristen beveglse som kjemper for barnet i mors liv. Beveglsen har tatt et klart standpunkt mot fosterdrapet. JA TIL LIVET har hatt aksjoner fra Oslo til Bergen og helt til Kautokeino på Finnmarksvidda. Disse bildene har Olav Berg Lyngmo tatt under JA TIL LIVETT-møter i Kautokeino i 2015 og 2016. De hadde stand i bygda og møte i Kvitkirka med sentrale folk fra JA TIL LIVET-bevegelsen.
Av Willy Gryting
(OPPBYGGELSE): Bibelen vår taler om den første og den siste Adam. (1. Kor. 15). Den første Adam falt da han ble fristet, og hans fall ble til vår forbannelse. Den siste Adam, Jesus ble fristet, med seiret, og Hans seier ble til vår velsignelse og evige redning.
Den endelige seier vant Jesus på Golgata, men hadde Han ikke vunnet seier her, kunne Han heller ikke blitt vår seierherre på Golgata.
Det var Den Hellige Ånd som førte Jesus ut i ørkenen til fristelseskampen, men det var og i Åndens kraft at Jesus vant seier. Han brukte Åndens sverd, som er Guds ord.
Menneskene møter fremdeles fristeren og fristelsen. Mange er og de som er blitt hans offer. Men Gud være lov og takk! For den som tar sin tilflukt til seierherren Jesus, er det redning og frelse fra fristerens garn. Men også i denne daglige kamp og fristelse har Jesus vist oss en vei: Gå i Åndens kraft! Bruk Ordets sverd i Jesu navn, så skal også du få oppleve det i de mange av hverdagens store og små fristelser: Fristeren må fly.
Matteus 4, 1-11:
Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten. Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød! Men han svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Da tok djevelen ham med seg til den hellige by og stilte ham på templets øverste hjørne. Og han sier til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og deres herlighet. Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.
(Norsk Bibel)
Av Vidar Norberg
(NYTT: Jerusalem 25.09.2020): Israels helligste dag er den store forsoningsdagen, yom kippur. Titusener går i synagogene. Selv ikke krig stanser gudstjenestene. Men i år stenges landet ned i to uker på grunn av faren for koronasmitte.
Fredag klokken 14 innførte Israel portforbud i hele landet for å bekjempe koronasmitten. Nå får folk bare gå en kilometer fra sitt hjem eller nødvendige ærender i matbutikker og apotek som holder åpent.
Det var stor debatt i Israel om portforbudet også skulle gjelde synagogene på yom kippur som starter søndag kveld ved solnedgang. Hus- og byggeminister Yaakov Litzman i Partiet for Tora og jødedom gikk av i protest mot portforbud på høstens høytider med rosha hashana (jødisk nyttår), yom kippur (den store forsoningsdagen), sukkot (løvhyttefesten) og simchat Tora (Mosebøkenes gledesfest). Arieh Deri fra Shas-partiet forlot et regjeringsmøte og undret seg på om han hadde mer å gjøre i regjeringen. Den religiøse motstanden mot å stenge ned synagogene på årets hellige dag var trolig tungen på vektskålen.
Nå får opp til 25 mennesker møtes i synagogene under forutsetning av at det er fire kvadratmeter rundt hver person. Dersom reglene ikke kan oppfylles, kan 20 mennesker samles til gudstjeneste utenfor synagogen, men de må stå to meter fra hverandre. Det er ikke mange samlet når man vet at i Jerusalems store synagoge i King George-gaten må man kjøpe billetter for å få god sitteplass. Der blir folk av og til bortvist fordi det knapt er ståplasser igjen. Men i jødedommen er yom kippur den viktigste dagen i året. Det er oppgjørets dag. Den dag har man gjort opp sin sak med Gud og mennesker og er renset fra synd. Til slutt blåses det et langt støt i shofaren. Det er noe alle vil ha med seg. Selv ikke koronaviruset klarte helt å stoppe denne jødiske tradisjon.
I enkelte hasidiske kretser er det også viktig at den troende jøde får møte sin rabbiner. Også i år er det en mulighet, selv om den er ytterst begrenset.
På yom kippur stenges flyplassen ned. Radio- og fjernsynssendingene stanser. Det nesten ingen andre kjøretøyer enn ambulanse og politi på veien. Dette er dagen hvor barna leker i gatene. Særlig de som har sykler av mange slag.
–På grunn av en sterk økning av sykdom har vi i dag bestemt at vi må sette inn nødvendige tiltak. Dette er ikke enkelt, men å redde liv kommer først. Vi er på høyden av en krig, koronaviruskrigen og dens pris er høy, i tillegg til menneskelige liv. Jeg er lei for å måtte si det, men dette er sannheten, sa statsminister Benjamin Netanyahu torsdag 24. september.
Fredag var det 215.273 personer som var smittet av koronavirus. 152.837 var blitt friske. 1.405 var døde. Det var 700 alvorlige smittesaker, skrev Times of Israel.
Folk som bryter portforbudet, kan vente seg en bot på tusen shekel.
«Og Herren talte til Moses og sa: Men den tiende dagen i den samme sjuende måneden er det soningsdag. Da skal dere holde en hellig sammenkomst, og dere skal faste og ofre ildoffer til Herren. Den dag skal dere ikke gjøre noe arbeid, for det er soningsdag. Da skal det gjøres soning for dere, for Herrens deres Guds åsyn […]». (3. Mos. 23, 26–32)
Dette er innstiftelsesordene for den store forsoningsdagen, yom kippur. Det er årets helligste dag og har forrang dersom den faller på en sabbatsdag. Under yom kippur faster jødefolket i 25 timer, helt uten mat og drikke. Syke og barn trenger ikke å faste. Dette er en oppgjørets dag.
Synagogene er ofte helt fulle. Mange kommer for å høre høytidssalmen «Kol nidre» som betyr alle løfter. Bakgrunnen er at jødene under forfølgelser ofte ble tvunget til å komme med løfter som de ikke ville holde, for eksempel å avsverge sin tro. Derfor ber de også om tilgivelse for brutte løfter. Som på rosh hashana går jødene på kne for å be om tilgivelse for sine synder. Noen er kledt i hvite bomullskapper, et bilde på renhet.
På templets tid gikk ypperstepresten inn i det aller helligste til Guds nærvær og sprengte blod på nådestolen. To bukker ble utvalgt. Den ene ble slaktet til syndoffer, mens presten la folkets synder på den andre levende bukken og sendte den ut i ørkenen, derav navnet syndebukk. Den yppersteprestlige handling var nok til at hele folket kollektivt ble renset for synd i tro på Guds ord. Den yppersteprestlige forsoningstjeneste er nøye omtalt i 3. Mos. 16.
Det blir sagt at den yppersteprestlige tjeneste profetisk peker frem mot den dag da hele folket blir renset for synd, slik det står skrevet i Sak. 3, 9: «Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag». I synagogen leses også Bibelens fortelling om Jonas, fordi den handler om folket i Ninive som omvendte seg og ble spart fra Guds straffedom.
Den yppersteprestlige handling er for den kristne et bilde på Jesu forsoningsverk på korset. I brevet til hebreerne 9, 11–15 tales det om den gamle pakts tempelgudstjeneste. Men her blir Jesus beskrevet som den endelige yppersteprest som ofret seg selv for mennesker. «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk Han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning […] Derfor er Han mellommann for en ny pakt […]».
Paulus kjente også til den store fasten på yom kippur. I Apostlenes gjerninger 27, 9 står det skrevet: «Det var gått lang tid, og det var blitt farlig å ferdes på sjøen fordi det allerede var over fasten…».Dette betyr at det var høst, etter yom kippur.
Fra yom kippur telles det fem dager til løvhyttefesten.
Av Wilhelm Viksøy
(NYTT): Etter et tiår med frivillig kontingent og tilhørende inntektssvikt, har styret i Indremisjonsforbundet nå bestemt at Sambåndet skal bli et ordinært abonnementsprodukt.
Kamp og Seier fra Finnmark er et av bladene som er trykket som en del av Sambåndet.
–Dette vedtaket ønskes velkommen av oss, sier redaktør Petter Olsen.
Frivillig kontingent oppstod da fire kretsblad for ti år siden ble en integrert del av Sambåndet. De hadde frivillig kontingent som betaling for sine gamle produkt og ønsket å fortsette med dette. Et forsøk på å gjøre bladet «gratis» for noen kretser, men ikke for andre, var lite fruktbart. Dermed ble det bestemt, mot faglige råd fra medieavdelingen, at Sambåndet skulle distribueres kostnadsfritt til alle abonnenter mot en gjengave fra leserne.
–Til tross for en umiddelbar opplagsøkning fra 5000 til 8000 abonnenter, gikk inntektene våre ned, påpeker Olsen.
De fire kretsbladene som ble med på ordningen var «Kamp og seier» fra Finnmark, Venehelsing fra Nordhordland, Heimemisjonen fra Sunnmøre og Indremisjonsnytt fra Nordmøre og Romsdal.
Krets-ja.
Inntektene har tatt seg noe opp etter dette, men fortsatt ligger andelen abonnenter som betaler, på under 50 prosent. Det gir store budsjettunderskudd på medieavdelingen hvert år.
–Kontingenten er vår desidert viktigste inntektskilde. Så lenge den har vært frivillig, har det vært en krevende jobb, også kommunikasjonsmessig, å hente inn bladpengene. På den ene siden er det frivillig, men så er det ikke det likevel. Vi får faktisk reaksjoner fra leserne på denne dobbelt-kommunikasjonen, som ofte oppfattes som samvittighets-gnag, sier Olsen.
Vedtaket om å endre tilbake til ordinær kontingent skjer etter dialog med de aktuelle kretsbladene. To av dem har sagt et ubetinget «ja», de to andre har nølt seg fram til svaret.
–Jeg er veldig glad for at kretsene blir med på endringen, sier Petter Olsen.
Spent på antall
Redaktøren er nå spent på hvordan endringen vil slå ut på betalingsvilje og abonnementstallet.
–Det er ingen hemmelighet at vi mister abonnenter hvert år når giroen kommer. En stor andel av disse er abonnenter som ikke husker å ha tinget bladet og som henger med fra gamle kretslister og fra en tid da GDPR-direktivet ikke var slik som i dag. At vi mister en del av disse, og kanskje i litt større omfang på kort sikt, er ingen krise. Vi har uansett en begrenset hjemmel for å sende bladet til dem når de ikke gir respons på at de ønsker å motta det.
–Men jeg er egentlig mest optimistisk. Vi får nå mulighet til å følge opp leserne både med betalingspåminning, men også på andre måter. For nå vet vi at abonnentene er reelle abonnenter som faktisk ønsker bladet. Det er et stort pluss, framholder Petter Olsen.
Avtalegiro.
Bladgiroen vil bli sendt ut i løpet av de nærmeste månedene så fort påkrevde tekniske sorteringer i databasen er utført. De som allerede har avtalegiro, vil ikke merke noe til endringen. Det vil heller ikke de digitale abonnentene. De resterende vil først merke endringen dersom giroen ikke betales.
–Med endringen har vi to sammenlignbare produkt: digitalt abonnement og fullt abonnement. Skulle noen ønske å endre abonnement, er det bare å kontakte oss på sambaandet@imf.no, sier redaktør Petter Olsen.
(FOTO-MINNER): Medarbeidere i Kvitkirka i Kautokeino påsken 2012. Bildet viser organist Inga Turi Hætta, tolk til samisk Anne-Christine Mortensen Hansen, prest Olav Berg Lyngmo, medhjelper Johan Anders O. Eira, klokker Mathis Mathisen Sara. Kvitkirka ligger i Kautokeino sentrum. Det begynte med bedehus omkring 1960. I 2007, siste søndag i kirkeåret, ble kirkesalen vigslet av biskop Børre Knudsen.