Oppbyggelse

Disse gamle bildene viser Anders Danielsen Turi i Mierojávri som sager og hugger vinterved. Han ble født 5. september 1905 og døde den 28. april 1996. Turi var en trofast kirkegjenger. Vinterstid kjørte han med snøscooter til kirka. Se også bilder fra 90-årsfesten. (Foto: Olav Berg Lyngmo).

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Nesten hver søndag var det søndagsskole i Mehamn. Henrik Vorren var alltid på plass, låste opp kirkedøra og tok seg av barna som møtte opp. Der lærte barna hvordan de skulle komme til himlens hjem.

Når søndagsskolen var over, var det sang til slutt. Den lød slik:

«Så ta da mine hender, Og før meg frem Inntil jeg salig ender I himlens hjem. Jeg kan ei gå alene, Enn ei et fjed (skritt). Hvor du meg fører ene, Jeg følger med.»

«Før meg frem». Det var selve målet med søndagsskolen. Der lærte man veien helt frem til himlens hjem.

I dag er det kanskje mange som spør hvilken vei er det. For det er mange som ikke har hørt om veien til Himmelen. Jesus sier at Han er veien, sannheten og livet. Forklaringen til dette livets dypeste spørsmål står skrevet i Johannes 14, 1–6:

«La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien. Tomas sier til Ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien? Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»

Da Jesus ble hengt på et kors, var der også to røvere som ble korsfestet. Den ene røveren sier til Jesus:

«Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike.»

Da svarte Jesus:

«Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Så enkelt er det.

«For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjerte tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For hver den som påkaller Ham, skal bli frelst». (Rom. 10, 9–10 og 13).

Det er et rom for deg i himlens hjem om du vender deg til Jesus.

---

«Så ta da mine hender, Og før meg frem Inntil jeg salig ender I himlens hjem. Jeg kan ei gå alene, Enn ei et fjed (skritt). Hvor du meg fører ene, Jeg følger med.

La intet mer oss skille, Ta helt meg hen, og gjør meg ganske stille, O sjelevenn! Ved dine føtter ene Er barnet trygt, På deg alene Min tro er bygt.

Selv om jeg ei fornemmer Din terke hånd, Min salighet dog fremmer Din Gode Ånd. Så ta da mine hender og før meg frem Intill jeg salig ender i himlens hjem.

I tidlig påskemorgen gry
ved soloppgang i Sions by,
de kom til Jesu grav og så
den tom, forlatt i haven lå.

Hvor er hans legeme blitt brakt?
Men da de dette ord fikk sagt,
han stod der selv ved gravens sted
så levende og hilste fred.

Det påskemorgens seiers ord,
forkynnes på den vide jord:
Oppstått er Herren, Jesus Krist!
Han har det selv forkynt og vist.

Han levende iblant oss er,
i ord og sakramenter her.
Og hilser sine ennå med
sitt nærvær, nåde ord og fred.

Axel Remme

Olav Bergene Holm

I et år har det nå pågått en verdensomspennende kamp mot korona. Det er ikke et sted på denne jord hvor dette ikke merkes. Alt tenkelig av menneskelige resurser og vitenskapelig innsikt er satt inn i kampen mot et virus mindre enn noe øye kan se.

Jeg og alle bibeltroende mennesker har latt oss rive med i kampen mot koronaen som kan true vårt liv. Vi har vasket hendene i antibac, holdt oppgitt avstand og vært omhyggelig med munnbind og andre forordninger. Det gjelder jo livet! Vår holdning, vår aktivitet har trolig bidratt til å forlenge vårt eget og våre medmenneskers liv med noen måneder, kanskje år. Flere ganger i døgnet blir vi omhyggelig orientert om i hvilken grad vi som folk har lykkes. Og det må sies at landets politiske og administrative ledelse har gjort og gjør en formidabel innsats i kampen mot koronaen. Det vil jeg takke dem for.

Men hvor er Aron og Hur? Hvor er de kristelige organisasjoners generaler og sersjanter? Hvor er prester og biskoper i Dnk og andre kirkesamfunn? Selvsagt er det viktig å følge med i Amaleks planer og beslutninger, men oppgaven var og er å uttenke hvordan kan vi bistå Moses så hans hender holder «seg støe til solen går ned».

De beslutninger som er gjort i kirke og organisasjoner, er langt vekk fra den tanke som var bærende for noen generasjoner siden. Da var tanken hvordan kan vi nå de unådde, enten de bor på Grønland eller i Kina? Trosgrunnlaget deres var Guds kall, Guds løfte om å være med sine, Guds tilsagn om å være lyttende til Guds ord og vente på Hans løsning. Misjonsfolket så i likhet med Paulus en åpen dør og mange motstandere. Men Herrens ærende hadde hast for det var noen som i nattens mørke ropte: «Kom over og hjelp oss!»

Sett gjennom nåtidens briller var deres liv og gjerning hasardiøs, ja, nærmest meningsløs for «hva er så lite til så mange?» Men Gud hadde en plan, og noen trodde mer på Gud enn på menneskers fornuft. Og Landstad skrev med begeistring: «Oppløft ditt syn du kristensjel, det dugger over dal og fjell. Det våres alle vegne», da meldingen at en eldre kvinne, etter 14 års arbeid, ble døpt i Zululand.

Men hva med oss i dag? Har vi glemt at det er en kamp for Kronen? Det gjelder mer enn å bidra til at mennesker ikke blir syke. Det gjelder intet mindre enn kampen for å vinne det evige liv! Eller har Sanballat og Tobias evnet å spre så mye tvil om Bibelens lære om frelse og fortapelse at vi tror mer på dem som sier at enhver blir salig i sin tro og at det neppe er noe fortapelse? Slik lære har fulgt menneskene siden Edens hage, og biskop Laache skrev for over 150 år siden: «Giften i tidens vær og vind truer å røve meg livet.» Kampen for Kronen blir hardere dag for dag dess nærmere vi kommer avslutningen av denne tids husholdning. Nå kan vi vente hva dag som helst at ropet lyder: «Brudgommen kommer! Gå ham i møte!» Men ennå har vi tid til å gjøre en evangelists gjerning! Ennå er det mange som ikke har forstått alvoret med det å være et menneske. Ennå har de fleste ikke forstått at pandemien som nå har rammet menneskeheten, er en kjærlig innbydelse fra Ham som styrer «alt ned til mauren i mold». Han roper tydelig gjennom denne pandemien: «Kom, kom i dag! Vend om før det er for sent! Kom til meg med din tvil og din synd. Om dine synder er som purpur, blir din drakt vasket hvit som snø i Jesu blod. Lytt ikke til dem som roper: Det går bra til slutt for alle!»

Israels folk gjorde opprør mot Gud flere ganger, og Gud lot dem få råde seg selv. Da de så kom i nød, gikk de til Moses. Noen ganger i vrede og noen ganger med en ydmyk bønn om å tigge Gud om nåde og barmhjertighet og at ulykken måtte vende fra dem. Når så vi en slik henvendelse til hyrder og ledere? Når lød det nødrop til Gud i kirker og bedehus?

Hadde vi hatt gode hyrder og ledere, hadde kirker og bedehus hatt åpne dører og gudstjenester og møter hver dag. Men hva har skjedd? Predikantene er permittert, møter og gudstjenester er avlyst. I vår situasjon burde heller misjonens kontorer vært stengt og leg og lærd sendt ut for å forkynne Ordet i kirker og bedehus både formiddag, ettermiddag og kveld. For hva med dem som sitter alene hjemme? Hva med å legge en traktat i postkassen? Eller hva med et misjonsblad med godt bibelsk innhold! Kanskje et opptrykk av For Fattig og Rik eller Utsyn fra noen ti år siden? Dessverre er dagens misjonsblader med tidsmessige layout og sine problematiserende temaer ikke egnet til å nå hverken den vide verden eller Norge med det himmelske budskap.

Alle instanser gjør nå sitt beste for å «slå ned pandemien». Det skal vi fortsette med, men Jesus sa også «det ene må gjøres, men det andre ikke lates ugjort». Guds folk har fått et overordnet oppdrag: «Fortell det gamle budskap, det beste som jeg vet om Jesu makt og nåde og om Hans kjærlighet.» Dette budskap må vi ikke unnslå, men med iver lete etter muligheter til «å så ved alle vann». Holder vi fram som vi stevner, kommer nedbyggingen av de kristelige forsamlingshus til å akselerere. Legevitenskapen vil vinne kampen mot koronan, men vi står i fare for å tape Kronen.

(FOTO-MINNER): Dette bildet fra Mierojávri grendehus er fra 5. september 1995. Det serveres kaffe i 90-årsdagen til Anders Danielsen Turi. Her kan man se tidligere ordfører Ole Henrik Mikkelsen Buljo i Kautokeino, tidligere kateket og nå sokneprest Bjarne Gustad, Karen Marja Larsdatter Gaino Rasmussen, Inga Vars Hætta, Klemmet Johansen Hætta og Anne Susanne Aslaksdatter Tornensis Hætta. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

Bilde fra Anders Danielsen Turis 90-årsdag i Mierojávri grendehus 5. september 1995. F.v.: Inga Vars Hætta, Klemmet Johansen Hætta, Anne Susanne Aslaksdatter Tornensis Hætta, Ole Henrik Mikkelsen Buljo, Henrik Mikkelsen Buljo, Ellen Susanne Hætta Buljo og bakerst Anders M. Sokki. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

Se flere bilder av Turi.

Av Ingar Gangås

(OPPBYGGELSE): «Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss.» Heb 6:19-20a

Et anker har som oppgave å holde båten i ro, så den ikke skal drive av. I storm og uvær er det nødvendig med trygg forankring.

Jesus er det eneste sikre anker for vår sjel. Han har båret fram ett eneste offer for synder. Da frelsen var fullført, ble han opphav til en evig frelse for hver den som tror på ham, og han har nå som forløper for oss satt seg ved Guds høyre hånd.

At Jesus sitter ved Faderens hånd i himmelen betyr at frelsen er «fullbrakt». Det trengs ikke noe mer offer for synd. Jesus gikk inn under Guds vrede i ditt og mitt sted. Da Jesu blod rant på Golgata, hadde det en slik virkning hos Gud at all verdens misgjerning var sonet.

Dette blodet rant for deg. Jesu død og oppstandelse er den eneste sikre grunn å leve og dø på. Hør, du som ikke vet deg noe annet til frelse enn Jesus Kristus og ham korsfestet: Din frelse er sikker og forankret innenfor forhenget. Jesus gjelder i ditt sted.

Men bølgene er høye og du kjenner deg ofte så redningsløst fortapt. Da skal du som er et Guds barn få hvile i at Jesus er din forbeder hos Gud. Han ber for deg slik som han gjorde for Peter, «at din tro ikke må svikte».

Han er den eneste som kan stille stormen og dra deg i sikker havn.

Artikkelen er fra Lov og Evangelium 2021 – Nr 03

Av Olav Berg Lyngmo

(PERSONALIA): En aktiv 90-åring i Holmesund i Tana, Erik Trosten, passerte 90 år torsdag 8. april 2021.

Det står skrevet i Salmenes bok: «Vårt livs tid, den er sytti år, og når det er meget styrke, åtti år!» Det står også skrevet: «Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!» Sal 90,12. «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom; god forstand har alle de som gjør deretter. Hans pris varer til evig tid.» Sal 111,10.

Denne visdom eier Erik Trosten. Han er sindig og omgjengelig, en fredens mann!

Jeg hadde et par somre tjeneste i Tana. Første gangen vi møttes, var i Sirma i 1977. Da var Erik Trosten tolk i forbindelse med utsendinger fra Ofoten og Lofoten. Senere møttes vi flere ganger i Kamøyvær og senere i Kautokeino!

Erik Trosten er også en Ordets tjener. Med sine språkkunnskaper rekker han over grensen til finsk side. Han er forankret i Guds Ord, som ikke kan endres av tidsånden, hverken i kirker eller i politikk. Det står skrevet: «Men bli du i det som du har lært, og som du er blitt overbevist om, da du vet hvem du har lært det av, og da du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.» 2 Tim 3,14–15.

Her i Bjerkvik ønsker vi Guds rike velsignelse over 90-årsdagen, og tiden som kommer!

---

HILSEN TIL BESTEFAR

«Kjære bestefar, – gratulerer med dagen din!
Æ e så glad for at du e bestefaren min.
Hvis æ trenger råd, – da ringer æ til dæ.
Du e bestandig der for mæ.

Du dømmer aldri, og du e ærlig og snill.
Æ e så glad for at du e til.
Du tuller og tøyser og e så artig!
Kjære bestefar, – dæ e det virkelig fart i!

I garasjen trives du, og der mekker du på både scooter og bil.
På fjellet e du i ditt ess, – uten tvil.
Du tar godt vare på familien din.
Du e bare helt utrolig fin.

Tenk at du fyller NITTI ?!?
Det e faktisk helt vanvittig!
Æ e så glad i dæ.
Tusen takk for alt du e for mæ.

Stor klem fra Øydis!

Inga Mikkelsdatter Sara Mienna (1935–2017) og Aslak Nilsen Mienna (1931–2008) på kirkeveg i Máze i 1990-årene. (Foto: Olav Berg Lyngmo)

(ARKEOLOGI): En 1700 år gammel grensestein med gresk inskripsjon ble funnet på Golanhøydene da vannselskapet Mekorot skulle legge en vannledning.

På steinen står navnet «Kfar Nafah» (Nafah landsby). Det var dr. Danny Syon fra Israels antikkmyndighet og professor Haim Ben-David fra Kinneret Academic College som tydet bokstavene. Teksten vakte stor begeistring ifølge pressemeldingen fra Israels antikkmyndighet.

–Under den romerske keiser Diokletians styre (cirka 300 e.Kr.) ble disse steinene plassert som grenser mellom landsbyer med det formål å samle inn skatter. Dette er den første grensesteinen i sentrum av Golanhøydene som har et stedsnavn som er blitt bevart til denne dag. Nafah var også navnet av en syrisk landsby som eksisterte her inntil seksdagerskrigen i 1967. Nå er Nafah en militærbase ved siden av stedet. Det er spennende og forunderlig at stedets navn er blitt bevart i så mange år, enda man ikke har funnet noen tegn til kontinuerlig bosetting i området, går det frem av pressemeldingen.

Steinen som ble funnet, var benyttet for å dekke over en grav sannsynligvis fra 400-tallet.

Utgravningen avdekket videre en offentlig bygning fra mamelukkperioden. Bygningen hadde fungert som veistasjon på hovedveien mellom Galilea til Damaskus. Den tjente sannsynligvis som et stoppested og hvilested for handelsmenn og embetsmenn som reiste til Damaskus fra Safed, som var hovedstaden i Galilea under den mamelukkiske periode.

–Her spiste de og sov, omorganiserte sitt utstyr for reisen og tok hånd om sine hester, sa Yardenna Alexandre og Dina Avshalom-Gorni i pressemeldingen fra Israels antikkmyndighet.

–En liten veikro i Kfar Nafah – halvveis på den viktigste keiserlige romerske veien mellom sentralstasjonen i Quneitra og broen Bnot Ya’akov som gikk over Jordanelven – gir mening. Den kunne ha blitt brukt som dagens bensinstasjoner – et sted for å ta vare på hestene, å ta en matbit og hvile, sa Alexandre til Times of Israel.

Lederen Eyal Ben David fra det israelske vannselskapet Mekorot sa de er glad for muligheten de har for å bidra til bevaring av arven fra fortiden. Mekorot arbeider med et prosjekt å legge alt i alt en 20 kilometer lang vannledning på Golanhøydene.

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL

Abonner og les mer – 500 kroner i året

karrmelin@netvision.net.il