Av Axel Remme
Et større ord er aldri sagt.
Det kan sies om disse Jesu ord på korset. For de var grunnleggende, fundamentale og avgjørende. Dette, som er siste beskjed fra Frelseren like før Hans død på Golgata, er gjenløsningsord. Budskap om redning fra alle onde følger av ulydighet, vantro og fiendskap mot Gud og Hans ord. Dette er frelsesord, som både begrunner og bekrefter. Gitt av den største person som har talt i verden. Disse tre ord er i sin sum «fredens evangelium». De er Guds egen erklæring om sitt fullførte forløsningsverk, brakt og tilrettelagt for alle!
Dette gjaldt det nødvendigste og største som måtte gjøres ved Jesus Kristus for den falne menneskehet. Det var Herren selv som med disse ord på korset erklærte frelsesgjerningen fullendt og ferdig. Nåden og freden var dermed brakt til veie for alle! Ikke noe mer kunne eller skulle gjøres. «Alt er ferdig!»
Guds Sønn kunne nå med sitt offer i alle menneskers sted, som «mellommann mellom Gud og mennesker», proklamere sitt frelsesverk med disse ord på korset: «Det er fullbrakt». Hans «fullbrakt» er en guddommelig beskjed om at rednings- og gjenløsningsverket, nå og slik, ble fullkomment ferdiggjort. Guds vilje var derved oppfylt, Messias’ offergjerning brakt.
Ordet «fullbrakt» fra den korsfestede Jesus Kristus er bæreord for «Guds evangelium». Vi tenker det beste og sier det største, når vi nevner dette Jesu kors-ord. For nettopp det ordet rommer hovedsaken i påskehøytiden og Kristus-troen. Det er for all tid blitt hovedbudskap i den evangeliske forkynnelse.
Jesus ga oss dette mektige tema «Det er fullbrakt» i sin dødsstund på Golgata. Han brukte de siste kreftene på korset for å gi menneskene det budskap som skulle bringe lys, liv og håp i verden. Den som med tro tar imot, får erfare det.
Med sitt «fullbrakt» kommer Jesus oss til unnsetning og redning. For med dette forkynte Han, at det vi alle trenger å gjøre, er gjort. Det vi behøver å få, er gitt oss. Og det vi skylder, er betalt og gjort opp. Sterkere enn noe annet budskap er disse Jesu kors-ord: «Det er fullbrakt». Herrens egen beskjed om at alt er fullkomment ordnet ferdig. Og dertil brakt alle, fritt og gratis!
Langfredag
Bønn:
Å, la aldri noensinne korsets tre meg gå av minne, som deg, frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte tale, rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har!
(Benjamin Georg Sporon 1777).
All beretning i Det nye testamente om Jesu Kristi lidelseshistorie er en sterk og sår fortelling om «hva min frelse kostet har». Dette helt spesielle budskap om Guds Sønns smertefulle vei mot offerdøden taler kraftig og drastisk til oss, så vel til tanke som til hjerte. Her bringes evangeliets innhold om Guds egen Sønns stedfortredende lidelsesfulle gjerning, som skyldbærer og mellommann overfor Gud, for alle mennesker.
Langfredag kaller til alvorlig ettertanke, bekjennelse og bønn. Mer enn noen annen dag avslører den syndens alvor, og onde følger. Men den flytter oppgjøret bort fra skyldnerne til den uskyldige. Tross smerte og lidelse, angst og frykt i all sin gru er denne dagen soningens og frelsens dag. For i alt mørket skinner håpet i bakgrunnen langfredag.
Det kan vi frimodig forkynne. For det står skrevet: «Han (Jesus Kristus) er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1.Joh.2,2) Tross all lidelse og mørke er det forsoningens dag. Gud tar ved sitt syndoffer all skyld og straff selv. «Straffen lå på Ham (på Jesus Kristus), for at vi skulle ha fred.» (Jesaja 53,5) Slik forkynnes Guds handlemåte og årsaken: Jesus tok skylden, vi får freden. Døperen Johannes’ ord oppfylles: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!» Intet ble spart fra Guds side!
Evangeliene viser at langfredag også er den store dramaets dag. Henviser om dette til Matt. 27, versene 51–54:
«Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv og klippene revnet. Gravene åpnet seg, og mange av legemene av de hellige, som var sovnet inn, stod opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene, og kom inn i den hellige by og viste seg for mange. Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn!»
Gud vitnet med tegnenes sterke midler, på Golgata da Jesus led og døde. Det skjedde i naturen, i Helligdommen, blant døde og hos fiender ved korset. Faderen manifesterte derved kraftig Jesu guddom og gjerning. Som det står i Rom.1,4: Han «er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.»
I tre timer midt på dagen «falt det mørke over hele landet». Slik talte Gud ved naturen til alle om at det var «Verdens lys» de nå hadde fornektet og korsfestet. «Han som opplyser hvert menneske», ble avvist med vantro. Ved å sende mørke over landet holdt Gud en realpreken om hvordan det går den person og det folk som ikke tar imot «Verdens lys» og «lyset fra evangeliet».
Da Jesus døde, skjedde det noe sensasjonelt i Helligdommen: «Forhenget i templet revnet i to». Den tekstiltunge veggen som skilte det hellige fra det aller helligste, ble splittet i to. (Forhenget var ca.18 meter høyt og ca. 9 meter bredt, og tykt som en knyttneve). Og det revnet «ovenfra og ned». Dermed ble det forkynt at det var Gud som handlet og ga dette sterke, talende tegn. Med det som skjedde her, forkynnes den åpnede, frie adgang for alle til bønn om nåde og frelse. Slik at «hvem som helst kan bli frelst som til Gud seg vender.» (Nils Frykman 1876)
Ved å la dette skje i Helligdommen åpenbarte Gud at Jesus ga sitt liv som sonoffer. Han brakte dermed til opphør Den gamle pakts påbud og ordninger om offerhandlinger med dyr og blod.
Forhenget var et bilde på Jesu kjød, sies i Hebr.10,20: «Til den (altså Helligdommen) har Han innviet oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.» Forhenget revnet da «Han led døden i kjødet» på Golgata.
Det egentlige soningsofferet skjedde nå ved «Guds Lam», Jesus Kristus. Og som det også sies i Hebr.7,27, at Han bar frem offer «én gang for alle da Han ofret seg.»
Det skjedde også noe på gravsteder. «Gravene åpnet seg, og mange av de hensovende helliges legemer stod opp.» Det er som om påskemorgen og Jesu gjenkomstdag foregripes. Ved Kristi død vitner Gud om hvilke mektige gjenreisningskrefter det er i forsoningen.
Etter utsagnet i vers 53 ser det ut til at disse døde ikke ble levende før Jesus var oppstanden. «Han er førstegrøden.» (1.Kor.15,23)
Så skjedde også, at sanne ord om Jesu guddom lød fra fiender på Golgata. Som det iblant skjer, får Han rett vitnesbyrd også fra slike som står Ham imot. Når mørket ruvet over landet og jordskjelv revnet klippene, og graver åpnet seg, og selve Templet ble berørt så kraftig, måtte selv fornektere vitne sant om Jesus. Slik det lød fra «høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham: I sannhet, dette var Guds Sønn!»
Sterkere enn noen annen dag forkynner langfredagens budskap Jesu Kristi offer, lidelse og død for alle mennesker.
«For så har Gud elsket verden at Han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh.3,16)
Han er Guds evangelium
Kom kristen sjel deg fryde
på troens glade vis
og la din lovsang lyde
til Jesu takk og pris.
Ved ham vi Gud kan møte
tilgitt uten å bøte.
Å, hvor han vel fortjener
at vi ham æren gir,
som syndeskylden fjerner,
tilgir og sant befrir.
Den er så overmåte,
hans kjærlighet og nåde!
Om ringe blir den heder
vi Jesus skulle gi,
dog hjertes trang oss leder
med takk til ham fordi,
i nød, velstand eller slum,
han er Guds evangelium.
Det påskebudskap gjelder
og høres verden vid.
Forlikets fred det melder:
Nå er det nådetid!
Motta hans liv og seier,
da frelse, håp du eier!
Vær stille for Herren!
Vær stille for Herren, min sjel,
og hør Hans hellige ord.
Fortsatt gjør Han «alle ting vel»,
oppholder ditt liv, din tro.
Vær stille for Herrens, min sjel,
og gled deg i løftene Hans.
Han frelser og renser, gjør hel,
gir hvile for sinn og sans.
Vær stille for Herren, min sjel,
mer vil Han ennå få sagt.
Dyrebart, men kort er tids bel.
Det gjelder få Ordet brakt!
Vær stille for Herren, min sjel,
for Ham som gir nåde og fred.
Du får Jesus! «den gode del»,
Han lover: «se, jeg er med».
Ax.
Ennå
Ennå vil du meg forkynne
om din store kjærlighet.
Ennå får jeg slik begynne:
høre dine bud om fred.
Du som håpets ord har sagt
med ditt rop: «Det er fullbrakt.»
Får jeg ennå til deg komme
med min bønn om nåde ny?
Jeg så ulik gode, fromme,
må med mangel til deg ty.
Aldri er din gunst fortjent,
men jeg tror ditt ord er ment.
Jesus, se oss når vi strider,
ennå om så ganske smått.
Mange i vår verden lider,
ennå lite delt har fått.
Gi oss mer ditt ømme sinn!
Om ditt forbilde påminn!
La nå hjertene beredes
ennå for din kjærlighet.
Våre tanker alltid ledes
ved din Ånd og gode fred.
Fredens Herre, Jesus kjær:
Vær oss nådig, vær oss nær.
Ax.
Artikkelen er fra KARMEL ISRAEL-NYTTs påskeutgave
Abonner og les mer i papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT
Trykkes hver måned – koster 500 kroner i året
E-post: karmelin@netvision.net.il