Av Odd Sverre Hove

Det er ikke slik at Guds ord slutter å forby kvinnelig prestetjeneste fordi om spørsmålet blir sjeldnere diskutert. Det er heller ikke slik at det bibelske budet slutter å forby kvinnelig prestetjeneste hvis bare de kvinnelige prestene og biskopene blir mange nok. Eller hvis tallet på dem som sier neitakk til kvinnelig prestetjeneste bare blir lavt nok. For Gud slutter ikke å befale det som han alltid har befalt oss mennesker i denne saken. Gud er alltid den samme.

Bibelens tokjønns-teologi sier at både Adam og Eva ble skapt i Guds bilde og etter Guds lignelse. Men Adam ble skapt for å dyrke og forvalte paradishagen, gi navn til alt det skapte og forvalte Guds aller første bud (= være prest for huset sitt). Eva ble deretter skapt for å være Adams medhjelp og motsvarighet (= fellesskaps-konstituering) og for å være mor til alt liv (se 1Mos 1:26ff, 2:15, 2:19, 2:16, 2:18, 3:20 etc).

Bibelsk tokjønnsteologi sier videre at Adam etter syndefallet skal fortsette å dyrke jorden, men med strev og møye, og at han skal råde over Eva og ikke blindt adlyde røsten hennes. Eva skal etter syndefallet fortsatt være mor til alt liv, men med smerte under barnefødingen. Og det er Evas ættling som skal knuse slangens hode.  Til ektemannen skal attråen hennes stå. Og ektemannen skal råde over henne (se 1Mos 3:17, 3:16, 3:15 etc).

Når apostelen Paulus i 1Kor 14:34c sier at det er «loven» som forbyr kvinnelig menighetstale, da er det disse moselovstekstene han sikter til. Og når han i 1Tim 2:13-15 begrunner forbudet mot kvinnelig gudstjeneste-undervisning med både skapelse og syndefall, er det også disse moselovstekstene han sikter til.

Kvinner skal i menighetssamlingene ikke tale, men tie og underordne seg. Kvinner skal ikke opptre som gudstjenestelærere, men være yngre kvinners og barns lærere i det gode (se 1Kor 14:34ff, 1Tim 2:11ff, Efes 5:22ff, Tit 2:3ff).

Det som skjer i Bibelens samlede tokjønns-teologi er nemlig at både Adams og Evas basale skapelsesformål utfoldes i syndefallets verden. Og der utfoldes den med henblikk på både hjem og menighet.

I Kristi menigheter skal Adam ha forsamlingens farsrolle, mens Eva skal ha forsamlingens morsrolle.

Og grunnen til at dette er så viktig at det har foranlediget et knippe bibelske bud, – er nok at alt sammen speiler av en fundamental tokjønns-teologi også i Guds egen himmel. For der skal Jesus være brudgom og de troende skal møte ham som Kristi brud (se Åpb 19:1ff).

Av Vidar Norberg

(OMTALE): Den andre søndagen i februar feires morsdagen. I år blir det den 9. februar. Hvert år kommer LYS Morsdagshefte ut til morsdagen. Det er kanskje det eneste morsdagsheftet som gis ut i Norge. Morsdagsheftet er først og fremst en hyllest til mor, men også til hjem og familie og Norges land. LYS er et kristelig blad.

I år er det fokusert på hvor viktig mors rolle er i hjemmet. Et av de nye moteordene er «tradwife» (traditional wife) som betyr tradisjonell kone. Det handler om kona som er hjemme og tar seg av barna mens mannen arbeider utenfor hjemmet.

–Det er ikke bare Dagen som har tatt opp «tradwife-trenden». Den er omtalt blant annet i TV, VG og NRK, Dagbladet og diverse sosiale medier . På sosiale medier fronter kvinner over hele verden hjemmelaget mat, nedprioritert karriere, mer tid til barna, turer i skog og mark og tid til å kjenne etter og ta vare på seg selv, skriver lege Brit Høgetveit i en av artiklene i Lys Morsdag.

Om det er noen som har glemt barnas kveldsbønn, er det også et tips i det illustrerte Morsdagsheftet:

«No lukker seg mitt øye, o Fader i det høye, i varetekt meg ta, fra synd, fra sorg og fare, Guds engel meg bevare, som ledet har min fot i dag.»

Mennesker er stadig omgitt av musikk. Den gjør noe med mennesker. En liten pike ble spurt om hva hun kjente når hun hørte bråkemusikk fra NRK.

–Jeg blir litt vill, svarte jenta.

Redaktør Jørgen Høgetveit skriver om hva slags musikk man bør høre og ikke høre. Det kan være en viktig ledetråd for kristne og ikke-kristne.

Av Willy Morten Nilsen

(OPPBYGGELSE): «Kom, la oss vende om til Herren! For det er Han som har revet i stykker, men Han vil også lege oss. Han slo, men Han vil også forbinde oss.» (Hos.6,1)

Israelittene hadde vendt seg bort fra Herren og dyrket avgudene. De utgjorde de ti stammene som brøt med Judas og Benjamins stammer.

De ti stammene hadde en ugudelig konge som forførte folket bort fra Gud. De dyrket avgudene «Baal og Astarte». Nå stod Assyrias hær klar til å rykke inn og bortføre folket. Profeten Hoseas hadde ropt til dem at de måtte vende om til Herren.

Nå hørte profeten folket rope i sin nød: «Kom, la oss vende om til Herren!» Deres store ulykke var at de hadde vendt seg bort fra Gud.

Det lyder et vekkelsesrop over Norge. I over tusen år har evangeliet lydt, fra den ene generasjon til den andre. Har vi hørt det som ble forkynt om Jesus Kristus? Skal vi rope til Gud Herren om frelse? La oss be om syndenes forlatelse, slik Jesus lærte oss: «Forlat oss vår skyld!» Det lærte vi å be da vi var barn. Det må vi be hele livet.

Profeten Jeremias ba: «Leg meg, Herre, så blir jeg legt! Frels meg, så blir jeg frelst! For du er min lovsang.» (Jer. 17,14)

Saken er at vi kan ikke vende oss om fra syndens makt. Det må vi be Herren om. Han både vil og kan gjøre det. Derfor gav Han sitt liv for oss på Golgata kors. Han har makt til å forlate synder. (Se Mark.2,10)

I en sang lyder det: «Jesus er løsningen på dine problemer, min venn!» Det er sant. Vårt problem er at vi er under Guds vrede. Synden er at vi som folk har forlatt Gud. Nå kaller Han oss til å vende om fra syndens vei.

Jesus har bedt oss å komme,
og dette salige bud
gjelder ei bare de fromme,
nei, ikke én støtes ut.
Komme med smil som med tårer,
komme i lyst og i nød,
komme med alt det som sårer,
komme i liv og i død.
(Henry Albert Tandberg)

(KIRKEHISTORIE): I 1995 var det noen prester som brøt med biskop Ola Steinholt i Nord-Hålogaland på grunn av hans ubibelske syn for homofilt samliv. Blant dem som brøt var sokneprestene i Gamvik og Kautokeino. I april 1997 ble det vigslet en «motbiskop» som sto fast på Den evangelisk-lutherske bekjennelse. Oppskriften ble hentet fra Konkordieboken. Etter dette begynte det å komme anonyme groteske brev. Da den anonyme skribenten ble avslørt, bekjente han at han hadde vært under «press». Av hvem? (De anonyme brev og håndskrevne tilståelser foreligger).

I januar 1998 brøt det nyvalgte Kautokeino menighetsråd og kirketolken med biskopen av samme grunn. Dette var noe nytt i norsk kirkehistorie at et menighetsråd brøt med en liberal biskop. Den eneste mulighet Steinholt hadde var å gå til rettsak mot prestene som var embetsmenn. Han fikk hjelp hos KrF-regjering og departement. Men Steinholt fikk også støtte og hjelp i de nevnte falske brev.

Frem mot visitasen i Kautokeino i mars 1998, var det kommet flere slike brev. Disse var skrevet som om de kom fra folk i valgmenigheten som var etablert i stedets bedehus. En tilreisende lensmannsbetjent avslørte den falske brevskriver FØR Lagmannsretten begynte i november 2000 i Tromsø. Men falskheten omkring brevene kom ikke opp i retten. Prestenes advokat mente at «brevsaken» ville skade prestenes sak. Derfor ble brevene ikke nevnt. Sikkert fordi skribenten sto på Steinholts side i åndskampen. I media beskyldte Steinholt de gammeltroende i Kautokeino for å være styrt av «brune krefter». (Nordlys 15.03.1999).

De fem norsk-samiske kirketolkene i Finnmark ble organisert i Etatansattes Landsforbund (ELF) før 1998. Det ble gjort med utspill fra en prest som selv var medlem der.  Det ble lønnsforhandlinger i Drammen. I reglementet for tolken på kirkestedet Kautokeino, kom det klart frem at tolken hadde plikt til å tolke soknepresten. Biskopen var ikke nevnt. Biskopen trakk tolken i lønn for den uken han hadde vært på visitas i Kautokeino. Men da var tolken opptatt i tre begravelser, husbesøk, båreandakter og minnesamvær. ELF ble kontaktet, og biskopen måtte etterbetale kirketolken sin lønn.

Biskop Andreas Aarflot kom også med sitt «bidrag» i retten til støtte for Steinholt og avskjedssaken. I sakspapirene var det et avisoppslag fra Oslo Dagblad for 2. august 1992. På spørsmål fra prestenes advokat kunne ikke Aarflot huske at det hadde funnet sted velsignelse av homofile samboende i Markus kirke i Oslo, selv om Aarflot i nevnte sak var koblet inn som biskop! (Se: Oslo Dagblad 2. aug. 1992, og Norge I DAG 04.12.2000). I 1992 ville Aarflot «ikke spekulere i eventuelle konsekvenser for de to prestene». Sakspapiret fra velsignelsen i Markus kirke ble dessverre ikke lagt frem for Aarflot av vår advokat.  Men i Lagmannsretten ba Aarflot om at sokneprestene i Finnmark måtte fjernes fra sine sokneprestembeter.

Den nevnte anonyme brevskriver hadde også gitt falsk informasjon til Steinholt om valgjuks ved menighetsrådsvalget i Kautokeino høsten 1997. Saken ble etterforsket. Det kunne ikke påvises uregelmessigheter. Steinholt forsøkte å finne lovhjemmel for valg av nytt menighetsråd. Det lovlig valgte menighetsråd trakk seg ikke, og rådet kunne heller ikke fjernes etter Steinholts ønske. Derimot fikk han hjelp av de falske brev til å fjerne soknepresten. Med i suspensjonen og avskjedssaken gikk også soknepresten i Gamvik. Kirkestatsråd Jon Lilletun tok aldri kontakt med de to sokneprestene.

Kautokeino menighetsråd, unntatt ett medlem, fikk møte i Departementet hos Lilletun.  Under Oslo-besøket ble menighetsrådet invitert til å bo hos professor dr. teol. Arvid Tångberg. – I forkant av dette møte var det også et annet møte som skulle være hemmelig. Men det ble avslørt i en spørretime i Stortinget (1998-04-29). Det møtet var mellom den falske brevskriver med kompis, og kirkestatsråden. Brevforfatteren hadde sikkert «bevisene» med seg, de falske brev som ble omtalt i Finnmark Dagblad (08.01.1998).

Brevene ble først og fremst en støtte for Steinholt. Men også støtte for biskopene Osberg og Köhn som sto for det samme syn. Og ikke minst for den nyutnevnte biskop i Oslo, Gunnar Stålsett. Han ble som kjent utnevnt av KrF (Bondevik – Lilletun) 27. mars 1998. Sokneprestene i Finnmark ble suspendert i statsråd, av de samme folkene i juli samme år, med påfølgende rettsaker i Herredsrett og Lagmannsrett.

Prestene vant i Herredsretten. KrF regjeringen skulle anke saken til Lagmannsretten, men gikk av på en gasskraftsak. Bondevik regjeringen hadde ikke ønske om at staten skulle tape. De overlot saken til kommende kirkeminister Trond Giske. Giske anket til Lagmannsretten lenge etter at ankefristen var gått ut!

Biskoper og de rådende politikere fulgte nøye planen. Etter at staten hadde vunnet i Lagmannsretten ble det lettere for Köhn og Stålsett å følge «egen embetsmessig forvaltning», (uttrykk av biskop Finn Wagle i brev til KUF, av 18.07.1997). Anken fra prestene til Høyesterett, ble stoppet i Høyesteretts kjæremålsutvalg.

På Kirkemøtet i Trondheim november 1997 var biskop Køhn selv med på å vedta at personer i homofilt samliv «ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon eller kateket». Køhn hadde i ettertid sagt at hun angret på at hun var med på vedtaket, og at det var feigt av henne.  (VG NETT 01.02.99)

«Det skapte sterke reaksjoner fra sju av de 11 biskopene i Den norske kirke. I en felles pressemelding ble det vist til at Kirkemøtet har vedtatt at en homofilt samboende ikke kan ha vigslet stilling som prest, kateket eller diakon i kirken. I pressemeldingen ble det også vist til at biskop Rosemarie Köhn i Hamar i fjor vår gjeninnsatte Siri Sunde i stillingen som menighetsprest på tross av at Sunde hadde inngått homofilt partnerskap».

«Biskop Olav Skjevesland hardt ut mot Gunnar Stålsett: Mens Stålsett selv har forsøkt å avdramatisere følgene av at den homofile presten Jens Torstein Olsen var tilsatt som prest i Majorstua menighet, sier Skjevesland at Kirken nå har fått et stort problem å hanskes med». … «Etter mitt syn blir det en kirke som handler i strid med Guds ord og ikke er legitimert i skriften. Kirken blir fattigere på ånd, sier Agder-biskopen».  (Av Kjetil Reite, Fvn.24.08.2000. Og Svein Versland, 14.07.2000). (Dagen, 22.12.2001 og Norge IDAG, 19.08.2002).

Biskop Ola Steinholt hadde løsninger for den videre drift av Dnk i Kautokeino, men han forregnet seg kraftig!

I sin visitasrapport skrev Steinholt bl.a. om «forslag til tiltak» til Deptet, 26.03.1998:
«Det kan settes inn en alternativ prest som kan stå til tjeneste for den del av menigheten som ikke lenger ønsker å betjenes av sokneprest Lyngmo. Så lenge Lyngmo er sokneprest og dermed den som møter i menighetsrådet, de kirkelig ansattes arbeidsgiver, vil problemene neppe løses med en slik ordning. Det som snarere vil skje, er at splittelsen i menigheten sementeres samtidig som flere kirkelig ansatte vil forlate sine stillinger. Følelsen av frustrasjon og av å være blitt sviktet av kirkelige myndigheter vil være den samme som om ingen ting blir gjort…
Soknepresten gis avskjed. Samtidig som det reises avskjedssak, suspenderes han fra embetet. Alt må gjøres for å skaffe en god vikar i suspensjonstiden. Med en slik løsning er det håp om at forholdene i Kautokeino kan normaliseres. På denne bakgrunn ser jeg ingen annen utvei enn å tilrå at soknepresten i Kautokeino får avskjed».

Dette som Steinholt skriver videre, er resultatet av de falske brev med påfølgende avisoppslag:

«Slik situasjonen nå har utviklet seg i Kautokeino, er det neppe tilrådelig bare å reagere overfor soknepresten. Også menighetsrådet har opptrådt på en måte som må sies å bryte med de forutsetninger den nye kirkeloven bygger på… Noe av problemet de kirkelig ansatte i Kautokeino sliter med, er at deres arbeidsgiver menighetsrådet nekter å ha noe å gjøre med den biskop som har tilsyn med dem – og som de ansatte ønsker skal ha slikt tilsyn».

«Etter visitasen fikk jeg (Steinholt) et brev fra den tidligere menighetsrådsleder KJMH som fortsatt er medlem av menighetsrådet, men uten å ha deltatt i det nye menighetsrådets drøftelser hittil. (Vedl. 5) Brevet reflekterer de nevnte problemstillingene».

Vedl. 5:
(Ordrett sitat, brevet er ikke datert): «Til Biskop Ola Steinholt. Etter oppfordring av mange mennesker (medlemmer) av Kautokeino menighet og fra Kontorpersonalet på menighetskontoret, sender jeg dette til deg (dere). Jeg er blitt oppfordret til og stille opp og lede ett middlertidig råd (menighets) til det blir avholdt et nytt menighetsrådsvalg hvis menighetsrådet blir kastet sammen med Presten. Jeg er blitt gjordt opps på at hvis Presten går vil rådet fortsatt være loiale mot Olav Berg Lyngmo og ha han som sin Prest. Da vil situasjonen bli enda mer vanskelig en det er nå. Dette bør bli kjent for Dep. Hvis ikke rådet blir kastet sammen med Presten, bør ingen av delene skje, men da er jeg redd at alle ansatte vil gå. Det er en forferdelig situasjon vi er i. Dette skrivet bør ikke bli kjent for alle. Hvis Ola Steinholt ikke får dette skrivet, bør han bli kjent med dette likevel. (Takk for den fine tiden under visidasen. Takk.)»

Så langt Steinholts visitasrapport. Han skriver: «flere kirkelig ansatte vil forlate sine stillinger». Dette gjelder kun den anonyme brevskriver og hans medhjelper!

Samtlige dokumenter fra og med prostimøtet i Kautokeino i april 1995, og frem til 2006, er tatt vare på! – Det gikk mye tid og krefter til kamp mot løgn og falskhet. Og til to rettsaker! Man skulle tro at Dnk var en verdslig arbeidsplass. På verdslige arbeidsplasser er det nok mer redelighet og ærlighet enn i Dnk.
______________________________________________________________________________

I 1998 ble det gamle bedehuset i Kautokeino kjøpt av en nystartet bedehusforening. Menighetsrådet og bedehusforeningen kalte sammen til alternative gudstjenester.
Etter hvert ble bedehuset utvidet. Først med leilighet. Deretter kirkesal. Det kom tegninger og annet, formidlet av Jørgen Høgetveit, Valle i Setesdal. Altertavle m.m. fra venner og kolleger i Vestfold og Kolbotn. Innsamlingsleder og administrator var diakon Asbjørn Hunnes, Sylte. Han sørget for snekkere, bl.a. fra Lesja. Senere kom tidligere feltprest i Kautokeino, Torkild Masvie inn i bildet. Han skaffet arbeidsfolk m.m. fra Den lutherske Missourisynoden i USA. Det restaurerte kirkebygget ble vigslet av biskop Børre Knudsen, 25.11.2007. – Styret for Kautokeino bedehusforening har i 2023 overført kirkebygget til Den lutherske kirke i Norge, (LKN). Masvie er i dag biskop for LKN. I løpet av sensommeren 2025 begynner Gunstein Innvær som sokneprest på stedet.

Bjerkvik, januar 2025.

Olav Berg Lyngmo

---

---

---

VEDLEGG – DOKUMENT:

---

---

---

---

---

Sperrefrist: Søndag 19. april 1992, kl. 1100.             

KIRKENS GRUNN

En hilsen fra biskopene til menighetene i Den norske kirke.

Påskens evangelium taler til oss om troens grunn og troens glede. Jesu død og oppstandelse er selve grunnlaget for kirkens tro og dermed for kirkens budskap til alle tider.

For 50 år siden, under gudstjenesten 1. påskedag, fant det sted en historisk begivenhet i de fleste norske menigheter. Nesten hele Den norske kirkes presteskap stilte seg på linje med sine biskoper, og brøt i fellesskap med nazistatens kirkestyre. Dette skjedde ved at erklæringen Kirkens Grunn ble lest opp fra prekestolene. De fleste av landets menighetsråd sluttet seg senere til denne erklæringen, og stilte seg dermed sammen med biskopene og prestene i protesten mot overgrep og rettskrenkelser.

Dokumentet var et høydepunkt i vår kirkes kamp for frihet, menneskeverd og kirkelig integritet under krigsårene. Det viste hva kirken kan og bør gjøre når den står i en bekjennelsessituasjon. På klargjørende vis belyste dokumentet også viktige prinsipielle sider ved forholdet mellom kirke og stat. Erklæringen understreket det ukrenkelige grunnlag for kirkens forkynnelse i Skrift og bekjennelse, og framholdt ordinasjonens forpliktelse som et urokkelig element i kirkens liv og tjeneste.

Også i dag taler dette historiske dokument til oss og peker på varige forpliktelser som vår kirke aldri må svikte.

• Kirkens Grunn taler om Guds Ord som eneste norm for lære og liv. I dag som før må kirken forkynne Guds Ord uavkortet til veiledning, frelse og fornyelse for vårt folk.

• Kirkens Grunn taler om samvittighetens frihet og bundethet. I dag som før må kirken kjempe for samvittighetsfrihet for den enkelte, samtidig som den veileder samvittighetene ut fra Guds gode vilje for menneskene.

• Kirkens Grunn taler om kallet til tjeneste i kirken og ordinasjonens forpliktelse.

I dag som før må kirkens tjenere kjenne seg forpliktet til å forkynne Guds Ord klart og rent, uten å bøye seg for direktiver utenfra eller for skiftende opinionspress i tiden.

• Kirkens Grunn taler om den hellige samhørighet i kirken. I dag som før er kirken som Jesu Kristi legeme forpliktet til samhold på sannhetens og kjærlighetens grunn.

• Kirkens Grunn taler om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen.

I dag som før må kirken løfte fram foreldrenes ansvar for sine barn. Alle barn som bæres til dåpen, må gjennom dåpsopplæring og konfirmasjonstid, barne- og ungdomsarbeid og skolens kristendomsundervisning få møte Guds kall og veiledning til tro og liv.

• Kirkens Grunn taler om de kristnes og kirkens forhold til øvrigheten og om den rette øvrighets plikter. I dag som før må kirken løfte Guds Ords speil opp for alle som har myndighet og ansvar i samfunnet. Kirken må være menneskeverdets vokter mot urett og maktmisbruk. Det må være talerør for dem som ikke selv kan hevde sin sak, enten det gjelder barnet i mors liv eller mennesker som blir brakt til taushet av undertrykkende regimer rundt om i verden.

Som biskoper i vår kirke kjenner vi oss på nytt utfordret av den åndskraft som Kirkens Grunn er båret av. Erklæringens ord og formaninger taler til oss og våre menigheter i dag og kaller oss til bot og omvendelse. Vi ber om at Guds folk også i vår tid må forenes i troskap mot de bibelske sannheter som samlet Den norske kirke for 50 år siden. Når vi ser tilbake, ser vi samtidig framover. Vi takker Gud for samholdet som ble skapt gjennom Kirkens Grunn og ber om at vi må fornyes i denne enhet, så vår kirke kan gå samlet videre i tjeneste for vårt folk.

Modum, april 1992.

Andreas Aarflot                    Fredrik Grønningsæter

Georg Hille                            Per Lønning

Halvor Bergan                      Bjørn Bue

Even Fougner                       Ola Steinholt

Sigurd Osberg                      Finn Wagle

Odd Bondevik

---

---

---

---

---

---

Fra ”Trygg Havn” (DISM), 17. mars 1961:

Kvinnelige prester vil føre til nød i vår kirke

6 biskoper legger frem alvorlig erklæring

Seks av ni biskoper har sendt ut en erklæring i anledning av at Regjeringen har gitt ordinasjonsløyve til en kvinnelig teolog:

”De fleste av undertegnede biskoper har allerede før hatt anledning til å gi offentlig uttrykk for sitt standpunkt mot kvinnelige prestetjeneste. Når det nå er gitt ordinasjonsløyve for en kvinnelig teolog og ordinasjon kan ventes, mener vi at vi skylder både prestene, menighetene og hele offentligheten å gi samlet beskjed om vårt syn og om den holdning vi finner og måtte innta i saken:

   Motiveringen og utformingen av vårt standpunkt kan i enkeltheter være noe forskjellig, men i hovedsaken står vi sammen om følgende:

1. Vi finner det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med det nye testamentes grunnholdning og med direkte utsagn. Det avviser kvinnens adgang til hyrde- og lærerembetet og begrunner dette prinsipielt med å henvise både til Guds skaperording og til Herrens eget bud. Dermed kjenner vi oss bundet av det Guds ord som vi i all vår tjeneste har forpliktet oss på.
2. Denne holdningen har vært den selvsagt rådende i hele den kristne kirke. Kvinnelig prestetjeneste er gjennomgående reist ut fra andre interesser enn de kirkelige, og de kirkelige instanser og den kirkelige opinion i vårt land har i overveiende grad vært imot. Derfor holder vi det for urett mot kirken både å tvinge igjennom en slik prinsipiell ordning og å medvirke til at den blir satt i verk.
3. Fordi vi i denne sak kjenner oss slik bundet av Guds ord og lojalitetsforpliktet overfor vår kirke, blir det oss umulig å ordinere kvinner, å meddele dem kollats eller på annen vis yte positiv medvirkning til deres tjeneste som prester. Måten som de enkelte praktiske situasjoner skal tas på, må det forbeholdes den enkelte biskop, i tilbørlig samråd med kollegene, å avgjøre etter beste skjønn og overbevisning.
4. Likesom biskopene i denne situasjon må hevde sin rett til å handle i samsvar med sin samvittighet, bundet av Guds ord – og – så når dette fører til konflikt med statlige og statskirkelige ytre bestemmelser – slik må de hevde retten for alle prester og menighetslemmer i tilsvarende situasjon til å følge sitt syn og sin samvittighet i full frihet og uten å bebreides for det.
5. Ordningen med kvinnelige prester vil føre til mye nød og svære motsetninger i vår kirke. Å sette igjennom en kirkelig nyordning som i den grad skaper vansker både for samvittigheter og i det praktiske menighetsliv, er i sannhet en alvorlig sak, som enhver medvirkende må betenke sitt ansvar ved. Alle får vi huske ansvaret for at den uunngåelige kampen blir ført på en rett og verdig måte. Og samtidig må bestrebelsene for utbyggingen av en rett kvinnelig tjeneste i våre menigheter fortsette med økt kraft.

Johannes Smemo                                         Bjarne Skard                                                Ragnvald Indrebø                              

Biskop i Oslo                       Biskop i Tunsberg                                           Biskop i Bjørgvin                                

Kaare Støylen                       Hans E. Wisløff                    Fridtjof Birkeli                   

Biskop i Agder                Biskop i Sør – Hålogaland          Biskop i Stavanger 

---

---

---

---

---

---

Av Steinar Sund, tidligere kallskapellan i Modum Hønefoss

LESERBREV: Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter å ha vært prest i Den norske kirke i drøyt 18 år valgte jeg for noen år siden å forlate kirken og meldte meg ut. Det skjedde omtrent samtidig med at kirken tok inn vranglære i liturgien, men det var ikke hovedårsaken. Den viktigste årsaken var at Den norske kirke i praksis har forlatt Skriften som øverste rettesnor for tro, liv og lære. Både biskoper og prester går gjennom Bibelen med rød penn og stryker det som ikke passer, mens det verdslige samfunnet heier.

Bibelens lære om ekteskapet har kirken forkastet. Offisielt har kirken to syn på saken, men i praksis er det bare ett syn som gjelder. De prestene som fortsatt mener at ekteskapet er en guddommelig ordning for én mann og én kvinne, får ikke jobb, blir frosset ut og gjerne hengt ut i media som mørkemenn. Vi ser også at flere og flere prester og biskoper sår tvil om fortapelsen og hevder at Gud har en plan B for mennesker som ikke tror. Hvor i Bibelen finner man dette? Dette kommer ikke fra Bibelen, men fra menneskelig fornuft som er en meget upålitelig aktør i det som gjelder menneskers frelse.

Det var Bibelens autoritet som ga Luther sjelefred etter at han i lang tid hadde strevd, plaget seg selv og levd som munk for å finne fred med Gud. Den freden han søkte fant han ikke før han leste Rom 1,17: «Den rettferdige skal leve ved tro».

Den norske kirke framstår i dag mer som et politisk parti med miljøvern på agendaen enn som en kristen kirke, ja jeg spør meg mange ganger om Den norske kirke virkelig kan kalles en kristen kirke. Min gamle lærer fra teologistudiet, Bernt Oftestad, har i et av sine leserbrev med rette stilt spørsmålet. Selvsagt finnes det kristne i DNK, både prester og menighetsmedlemmer, men DNK som kirke beveger seg hårfint på grensen av hva som egentlig kan kalles et kristent kirkesamfunn. Kirken har ikke fokus på synd og nåde, ikke på frelse og fortapelse, ikke på Jesu soningsdød på korset eller på hans oppstandelse. Kirken virker egentlig ganske uinteressert i å frelse mennesker, men synes å være mest opptatt av miljøvern og andre politiske saker. Alt dette skyldes at de har forkastet Bibelen som øverste autoritet for tro, liv og lære.

Skriftsynet er helt sentralt for en kristen kirke. Den kirken som ikke lenger ønsker å ha Skriften som øverste autoritet er i virkeligheten på vei bort fra en sann tro på Kristus.

Jeg har nå i flere år vært medlem i Den evangelisk lutherske frikirke. Nå ser jeg til min store fortvilelse at den samme utviklingen som har preget Den norske kirke i flere år også begynner å gjøre seg gjeldende i Frikirken. I Kristiansand ble et kirkemøtet nylig kuppet av liberalerne og det ble vedtatt at Kristiansand frikirke ikke skulle anse samlivsspørsmål som et bekjennelsesspørsmål, stikk i strid med hva Skriften sier om saken. I virkeligheten henger disse to sakene nøye sammen. Tar man Skriften på alvor som øverste autoritet for tro og lære, så er i virkeligheten spørsmålet om samliv og ekteskapsforståelse avgjort. Hva sier Skriften? I 1. Kor 6,9-10 leser vi:

«Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor, de som dyrker avguder eller de som bryter ekteskapet, verken menn som ligger med menn eller som lar seg ligge med, 10 verken tyver, grådige, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.»

Samtidig vet vi at alle mennesker er syndere, det finnes ikke EN som ikke synder, men det er forskjell på å falle i synd, noe alle kristne gjør, og å akseptere synd, noe man altså gjør i Den norske kirke og som mange også ønsker å gjøre i Frikirken. Det påligger et stort ansvar på prester, biskoper og pastorer som leder mennesker vill på dette området. Jeg må minne om Jesu alvorlige ord: «Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp» (Matt 18,6).

---

---

---

---

---

---

De sentrale tekster som biskop Børre Knudsen (1937- 2014) talte over innvielsesdagen, 25.11.2007, se nedenfor.
     Kirketolk Berit Turi Mortensen (1931-2012) gjorde tjeneste både ved bispevigslingen 6. april 1997, og ved kirkeinnvielsen 25.11.2007.

Jes 66,1-2 
«Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden mine føtters skammel; hva hus kunne I bygge mig, og hvor skulde det finnes et hvilested for mig? 
2 Alt dette har jo min hånd gjort, og således ble alt dette til, sier Herren. Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord».

Og: 

Sal 127,1: «En sang ved festreisene; av Salomo.
     Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider de forgjeves som bygger på det; dersom Herren ikke vokter byen, våker vekteren forgjeves».