Av Ingalill Olsen, stortingsrepresentant for Finnmark Arbeiderparti
Finnmarksloven ble vedtatt i Stortinget og trådte i kraft 1.juli 2006. Det førte til at nesten all grunn i Finnmark ble overført til Finnmarkseiendommen og til finnmarkingene i fellesskap.
Vi som bor i Finnmark eier arealet vårt sammen, og den enormt store felles eiendommen forvaltes av FeFo. Fefostyret oppnevnes med seks medlemmer, tre oppnevnt av Sametinget og tre fra fylkestinget. Leder byttes hvert år mellom de sametingsoppnevnte og de fylkestingsoppnevnte.
Finnmarkskommisjonen har ferdigbehandlet flere felt tidligere med betydelige eiendomskrav. Sis ute var Nesseby hvor et bygdelag krevde eiendomsretten på et stort område. Denne saken ble tatt til domstolen og Høyesterett konkluderte med at eiendomsretten ble i Finnmarkseiendommen. Stor var derfor overraskelsen da Karasjok fikk medhold i lokal forvaltning med knappest mulig flertall, med tre mot to stemmer.
Dette resultatet ble godt mottatt i Karasjok, noe jeg har forståelse for. Det er allikevel viktig å få avklart dette vedtaket rettslig, fordi det utfordrer Finnmarkslovens intensjon.
Lovens intensjon er at alt areal skal forvaltes av alle finnmarkingene.
Etter at styret i FeFo, med leders dobbeltstemme vedtok å støtte Finnmarkskommisjonens flertall, skal saken behandles av Sametinget og fylkestinget. Får ikke flertallet støtte om å overføre eiendomsretten fra oss finnmarkinger til de som er bosatt i Karasjok er det flere som tar til ordet for at Karasjok må kreve at arealet overføres fra Finnmarkseiendommen til Karasjoks befolkning, herunder den ikke ukjente jusprofessor Ravna på UiT.
Et slikt scenario kan ende i det absurde når konsekvensen kan bli at Karasjok eier og disponerer sitt eget areal, men har like mye innflytelse som før i de andre kommunene i Finnmark.
Et annet og svært sannsynlig scenario om man vinner fram i Karasjok, er at sterke krefter i Tana og Kautokeino vil følge etter med eiendomskrav. De sydligste områder i Porsanger og Alta kan vurderes i samme kategori og utløse at de samme krefter i disse to kommunene vil gjøre krav på disse områdene.
Vi vet noe om bakgrunnen for Finnmarksloven: uenighet internt i fylket om rettigheter til land og vann. Det var en krevende tid for Finnmark og Finnmarks befolkning. Loven som ble iverksatt i 2006 var et skjørt kompromiss, og bakgrunnen for at det politiske miljøet i Finnmark godtok loven var at arealet ikke skulle splittes opp og at vi finnmarkinger skulle eie og forvalte det sammen.
Kompromisset utfordres nå. Dersom Karasjok og andre kommuner får lokal forvaltning, og overtakelse av eiendommen må Stortinget ta Finnmarksloven opp til ny behandling. Vi kan ikke komme i den situasjon at loven skal tillate at enkelte får forvalte sitt eget område selv og i tillegg være med på å forvalte arealet i rest-Finnmark. En mulighet kan være å redusere Sametingets innflytelse og antall styremedlemmer i FeFo-styret, dersom Finnmarks areal splittes opp og enkeltgrupper får lokal forvaltning. Det å overføre eiendomsrett til deler av det areal Finnmarkseiendommen eier på vegne av oss alle, vil være et brudd på loven om må føre til lovendring.
Finnmark Arbeiderparti klarte å lande et kompromiss om loven da den ble vedtatt. Utgangspunktet var like rettigheter for alle og felles eie.
Finnmark Arbeiderparti ønsker ikke en oppsplitting av fylket da, og det ønsker vi fortsatt ikke.
