Redaksjonen

Av Jostein Sandsmark

Toppene i industri og næringsliv erfarer det nå, –  og nøler med å fortsette med klimatiltakene.  «Det grønne industriløftet» med havvind, batterifabrikker, el-biler og karbonlagring stagnerer.

VW har problemer, Vauxhall i England legger ned, Stellantis, som eier Peugeot, Citroën, Fiat, Jeep og åtte andre bilmerker, må redusere og aksjeverdien har blitt halvert. Vattenfall i Sverige skrinlegger sin CO2- nedgraving, Hydro med sine batterier og grønn hydrogen avvikler, Grønt stål i Sverige innstiller og Teco i Narvik med sine hydrogenbaserte brenselceller gir opp.  Havvindprosjektene er åpenbart ikke bærekraftige.

Det får likevel ingen konsekvenser. Firmaene er i lomma på politikerne med deres vyer og visjoner. De strener fram som før, og aktørene i «Det Grønne Skiftet» må bare følge på,  – de er økonomisk helt avhengig av sine oppdragsgivere – for prosjektene er ikke bærekraftige – de er tapsprosjekter som må få store subsidier og konkursgarantier.

Dette er et villet  hendingsforløp – en kalkulert prosess som ikke stanser opp før kassen er tom og folket fattiggjort, – mens deres egne lommer er velfylte.

Denne agendaen har aldri vært hemmeligholdt, men er en planlagt politikk fra Klaus Schwab i Davos med sitt WEF – Verdens Økonomiske Forum –understøttet av EU, FN og WHO.

Det geniale verktøyet har vært Det Grønne Skiftet, som har utløst Klimahysteriet og Parisavtalen med de hellige klimamålene.

Men hvordan kan dette skje – på lyse dagen? Har det ikke vært en opposisjon mot denne utviklingen?  Jo, men den har blitt ignorert, kneblet og avvist som useriøse konspirasjonsteorier. 

 Landsdekkende  Main Stream Medier har ikke tatt inn artikler og stoff som avslører bedraget, og lokalavisene har høye terskler for slike meningsutrykk.  Men det er enkelt å finne disse opposisjonskildene – det er bare å se hvem som må klare seg uten pressestøtte.

Klimarealistene (eller klimafornekterne – den absurde benevnelsen som klimafanatikerne bruker) – har i årevis vært klar i sin tale og hatt full vitenskapelig dekning for sine analyser.

Med et enkelt søk på  klimarealistene.no  og  dokument.no  har kunnskapen og fakta vært tilgjengelig.

Hele agendaen til klimafarsotten med verktøyet  Det Grønne Skiftet kunne blitt avblåst med  en eneste  vitenskapelig basert setning: 

Menneskeskapte utslipp av CO2 gassen har ingen målbar effekt på klimaet.

Det katastrofale, samfunnsødeleggende Grønne Skiftet er bare til skade.

Av Lars-Arne Høgetveit

I Fædrelandsvennen skriver tidligere byråkrat i OED, Svein Roar Brunborg som satt og formulerte Energiloven i 1990, at nettselskapene skulle vært avviklet noen år etter 2010. De ble satt i gang, på grunn av at noen kraftprodusenter holdt på å gå konkurs, og som et tiltak kom det nettselskaper (nettleie fra kunder) – men de skulle avvikles når konkursfaren igjen var over og nettleien skulle flyttes tilbake til vannkraftprodusentene. Det har de ikke gjort, og det er nærliggende – slik det driftes i dag, at nettselskapene med hensyn til strømnettet 
mangler hjemmel i lov for å drifte.

Brunborg skriver i sitt debattinnlegg: «Sørlendingers høye strømpris er i strid med energiloven».

Under overskriften leser vi: «Hvem eier verdien av vann i kraftmagasinene? Og hvorfor betales nasjonalt strømnett hovedsakelig av norske strømbrukere og ikke av kraftselskapenes overskudd?» Og i ingressen: «Som embetsmann i OED fra 1988 og fram til 2005 hadde jeg en helt sentral rolle i utformingen av energilovens formålsparagraf som fortsatt gjelder for norsk strømpolitikk. Men siden 2021 praktiseres kraftmarkedet med viktige avvik fra lovens forutsetning.» (Se Energilovens formålsparagraf helst til sist.)

Litt ut i artikkelen leser vi: «Verdien av vannet i kraftmagasinene er ikke regnskapsført hos kraftselskapene. Og er derfor både juridisk og økonomisk eid av det norske folk via staten. Vannet får økonomisk verdi først når strøm produseres og selges i et marked. Disse verdiene må da, i tråd med energilovens formål, forvaltes til fordel for norske innbyggere. Det skjer ikke i dag. Det er bygd strømnett mellom alle produsenter og kunder, men norske innbyggere må i dag betale det aller meste av nettkostnadene. Verdien av vann i magasiner selges i dag til en pris som gir overskudd hos produsentene, stort nok til å finansiere hele strømnettet.» (Min understrekning.)

Videre: «Da jeg skrev energiloven i 1990, var utgangspunktet at staten organiserte kraftselskapers markedsrolle. Det norske samfunnet skulle dra nytte av vår billige vannkraft gjennom vår deltagelse i internasjonal økonomi. Våre vannressurser skulle prioriteres for produksjon av strømkrevende varer for eksport. Ikke eksport av strømmen i seg selv. Bare midlertidig utveksling med andre land skulle stabilisere norsk strømpris til et gunstig nasjonalt nivå. Fra 1994 etablerte vi et tettere samarbeid med EU, men hovedstrategien i energiloven skulle ivaretas. Norsk vannkraft skulle prioritere utvikling av norsk økonomi. Dette varte helt til vi bygget ut økt eksportkapasitet til Tyskland og kabelen til England i 2021. Vann fra magasinene, eid av norske innbyggere, blir da solgt til utlandet og fører til en sterkt økt strømpris i sydlige Norge med økonomisk ulempe for norske innbyggere og næringsliv.»

SÅ KOMMER DET: «Før energiloven kom finansierte kraftselskap hele strømnettet. Men overinvestering i kraft på 80-tallet ga tap i noen kraftselskap fordi energiloven ga lavere nasjonal kraftpris. For å unngå konkurser aksepterte departementet at strømkunder måtte betale nettleie inntil kraftverkenes økonomi bedret seg utover 90-tallet. Noen år etter 2010 var overskudd i kraftselskap blitt like stort som kostnad for norsk kraftnett fra produsent og fram til alle strømkunder. Men kundene har likevel, til i dag, fortsatt å betale en høy nettleie. Hvorfor har vi ikke nå flyttet nettleien tilbake til vannkraftprodusentene? Kanskje fordi en tilpasning til EUs regler hindrer dette?» (Min uthevelse og understrek.)

 Energiloven av 1990:

§ 1-2. (Formål)

«Loven skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt.»

Den neste loven vi nevner, Vannfallrettighetsloven, kom i 1917 for og igjen få kontroll på de norske vannressursene:

§ 1. Formål

Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

Leser du disse paragrafene i sammenheng, ser du med en gang at dagens Storting og Regjering er klart i strid med det Lovverket de skulle etterfølge. Det går ut over hundretusener av familier og bedrifter i Norge nå. Og de driver med rå internasjonalisering og demontering av Nasjonalstaten.

I dette spillet om ressursene, som tilhører vår Nasjon, våre innbyggere og bedrifter – spiller også AMS målerne i de tusen hjem en viktig rolle. Da kan landets hundretusener av hjem og bedrifter, kobles ut og inn, slik man finner det for godt ut i fra pris og behov – vurdert av andre enn dem som trenger strømmen. Det er årsaken til at nettselskapene bruker, dyre advokater og også domstolene, for at alle skal ha en slik AMS måler inne i sine hjem, inkludert syke som ikke tåler en slik radiosender eller økt linjebundet spenningsstøy (skitten strøm) som de nye AMS målerne genererer.

Av John Skåland

(REISEBREV): Midt i august er det varmt og litt lummert i Krakow. Denne nydelige byen, som ikke ble ødelagt under siste krig, har en mektig og rik jødisk historie. Men i samme område foregikk også historiens verste skamplett: holocaust representert ved utryddelsesleiren AUSCHWITZ–BIRKENAU.

(Krakow): Det er tirsdag, og vi tenker å avlegge Schindlers fabrikk et besøk. Men det viser seg at akkurat denne dagen er det stengt grunnet «teknisk dag». Da blir det heller en guidet tur i den gamle, jødiske bydelen.

Kazimierz kalles den gamle jødiske bydelen i Krakow. Helt fra 1300-tallet var det her et rikt og yrende jødisk liv. Slik var det helt fram til nazistene samlet jødene i gettoen på andre siden av elven og tilintetgjorde de fleste av dem i holocaust. Før krigen bodde det cirka 65.000 jøder her. Nå i 2024 opplyses det at det totalt er omtrent 1000 jøder i Krakow.

Når vi kjører rundt i den lille elektriske bilen, får vi se mange minner etter den jødiske storhetstiden: vakre hus, synagoger, butikker og institusjoner. Trist å tenke på hva her kunne vært av liv dersom jødene hadde fått leve.

I mars 1941 ble den jødiske gettoen etablert av nazistene. Her ble de stuet sammen, og hver person hadde bare to kvadratmeter til rådighet. Gettoen var delt i to: A for dem som kunne arbeide – B for de syke, gamle og arbeidsudyktige. I 1943 ble 2000 likvidert, mens resten ble sendt til Auschwitz – de fleste til den sikre død.

I gettoen var det et kummerlig liv med sult og sykdom og nazistenes plager: En side i gettoens utkant kunne man se litt av livet utenfor, blant annet elven Wiesla. Men dersom noen jøder forsøkte å se ut disse vinduene, ble de beskutt av nazistene. Vi kan ennå se skuddmerkene i veggen på dette stedet hvor mange av jødene i gettoen ble drept.

På torget i gettoen gikk et jernbanespor. Her ble det ofte bestemt hvem som skulle sendes til den sikre død, og hvem som fikk være igjen i gettoen. På hjørnet ved torget ligger i dag som den gangen et apotek kalt Apteka pod Orlem. Det var det eneste apoteket i gettoen og ble drevet av en polakk som med stor fare for sitt eget liv hjalp jødene. Ofte så de ansatte ut gjennom vinduene hvordan jøder ble skutt og mishandlet her på torget. I dag står mange tomme stoler til minne om alle de jøder som ikke fikk leve.

Vi kjører over broen hvor jødene ble tvunget over og inn i gettoen. På andre siden ligger den gamle, jødiske bydelen som i dag har stort besøk av turister. Det er få jøder her, men bydelen står mer som et kulturelt monument over en tid som var. Vår unge, polske guide viser oss flere steder hvor det skjedde mye tragisk under nazi-regimet. Men nå er her mange restauranter hvor turister og andre koser seg i varmen, og livet går videre til tross for den store tragedie som utspant seg her for cirka 80 år siden.

En dag senere får vi anledning å besøke Schindlers fabrikk. Det er noen autentiske gjenstander igjen som for eksempel porten til fabrikken. Selve fabrikken er borte, men stedet er omgjort til et museum hvor man får innblikk i de forskjellige perioder i Krakows krigshistorie og spesielt den store innsats som Oskar Schindler utførte ved å redde mange jøder fra utryddelse.

AUSCHWITZ–BIRKENAU

Vi stiger på toget på sentralstasjonen i Krakow. Med et raskt tog tar det en drøy time å reise gjennom det polske bondelandskapet og ned til den lille byen Oswiecim. Det var ved denne byen, i sumplandskapet ved elva Wiesla, at nazistene bygget den enorme utryddelsesleiren Auschwitz–Birkenau.

Dette er hovedattraksjonen for turismen i området, og tusenvis kommer her daglig nå om sommeren. Vi stod i kø i halvannen time for å få inngangsbillett. Det koster ikke noe, men man må vise legitimasjon og få billett. Så kan man gå inn i selve Auschwitz-leiren for deretter å ta en buss til Birkenau som ligger et par kilometer borte.

Jeg har vært her før, men det er likevel med en underlig følelse man passerer porten med skiltet «Arbeit macht frei». Innenfor ligger de store mursteinsbrakkene med brede gater – oppført med tysk punktlighet og system. De elektriske piggtrådgjerdene hadde 6000 volt strøm, så det var den sikre død å forsøke å rømme her, selv om mange flyktet til gjerdet for å dø og slippe smerten.

Flere av brakkene fungerer som museer for de forskjellige land som hadde fanger her. Utenfor dødsbrakka, hvor de som var dødsdømt satt, var det reist en henrettelsesmur hvor fangene ble skutt. I utkanten av de røde mursteinsbrakkene ligger gasskammeret og krematoriet i Auschwitz. Vi vandrer gjennom og ser ovnene og hvor systematisk alt er bygget for å effektivt brenne mange lik og transportere dem fra gasskammer til ovnene.

Like utenfor gasskammeret er en galge. Her ble Rudolf Höss, hovedkommandant i leiren fra 1941 til 1943, henrettet i 1947.

Vi tar shuttel-bussen bort til Birkenau – går inn gjennom den velkjente porten med jernbanesporet som går like inn i leiren. Her på perrongen ble de skilt – fedre og unge menn fra barn, koner, gamle og syke. De siste rett i gasskammer – de første til slavearbeid en kort stund til de ikke orket mer. Mange av trebrakkene er borte, kun mur og pipe står igjen. Denne enorme leiren er også systematisk oppbygget. Ved enden av jernbanesporet ligger de to gasskamrene i Birkenau, og krematoriet i forlengelsen. Her i Birkenau klarte nazistene å sprenge begge disse før de måtte forlate leiren. Vi ser likevel godt bevarte deler av anlegget. Et fabrikkanlegg hvor masseproduksjonen var å tilintetgjøre levende mennesker. Noen blomster og en davidstjerne ligger symbolsk på ruinsteinene.

På en slik kort tur er det umulig å få annet enn et overblikk. Men likevel går de tusenvis av besøkende i stillhet, og mange tenker nok på hvordan dette var mulig i vår såkalte «opplyste tid».

LÆRDOM?

Dette besøket gjorde vi i august 2024. Samtidig med vårt besøk venter jødene i Israel på et større angrep fra Iran. Muslimene i Hamas, Hizballah, Iran og andre har et minst like stort hat til jødene som det nazistene hadde. De har det samme ønsket om å utslette jødene og deres lovede land, staten Israel. I likhet med nazistene representerer de vondskapen som kjemper mot Guds planer for sitt folk.

På torget i Krakow ser vi uvanlig mange muslimer. I vognene til de berømte hesteskyssene er det muslimer i nesten alle vogner. Men hva med Auschwitz–Birkenau? Vi så ikke én eneste muslim! Er de ikke interessert i denne alvorlige historiske hendelsen, eller vil de rett og slett fornekte at dette har skjedd? Vi snakket med mennesker fra flere kontinent i Auschwitz, men ingen var muslimer. Det var heller ingen å se blant de tusenvis som vi så.

Og så har vi som nordmenn en regjering og en utenriksminister som åpenbart har stilt seg på den vondes side i denne saken. Blindet av sine ideologiske tanker går både Barth Eide og regjeringen mot Israel og mot Gud. Som nasjon klarte vi ikke å redde våre jødiske landsmenn under den 2. verdenskrig. Nå i 2024 er vi blitt enda dårligere til å beskytte og ta vare på de norske jødene, for ikke å snakke om den motstand Norge viser mot regjeringen i Israel!

Dessverre må vi erkjenne at vi som folk og nasjon ikke har lært noe som helst av det som skjedde ved jødeutryddelsen under 2. verdenskrig – og enda dårligere står det til med den kollektive kunnskapen og forståelsen av bakgrunnen for det som skjedde.

Norge går en meget alvorlig tid i møte!

---

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 9/2024

LOKALAVISEN FRA ISRAEL – TRYKKES HVER MÅNED

NYHETER – KOMMENTARER – BIBELSKE ARTIKLER

ABONNER OG LES MER – 500 I ÅRET

joskaala@online.no

Postgiro 0530.14.52499 eller bankgiro

VIPPSnr: 508 550