Indremisjonsselskapet hadde et stort arbeid i Finnmark på 1960-tallet. I et reisebrev i Indremisjonsselskapets hovedorgan For Fattig og Rik den 17. juni 1962 forteller Grethe og Rolf Ruud om dette arbeidet.

–Rolf Ruud er porsgrunnsgutt og var elev ved det 7. månedlige kurset på Bibelskolen for ett års tid siden. Sammen med sin kone, Grethe, har han nå virket i Aust-Finnmark en tid. De har hatt noen rike måneder der nord. Vi takker for hyggelig brev og ønsker dem begge Guds rike signing til fortsatt tjeneste. La oss huske dem i våre bønner, skrev avisen i 1962.

—

Reisebrev fra Finnmark anno 1962

Vårt indremisjonsarbeid i Finnmark er delt inn i to kretser, Aust- og Vest-Finnmark, og det er i Aust-Finnmark vi har vårt virkefelt.

Finnmarksnaturen er vekslende. Ute ved havet er det nakent og barskt, de eneste «vekster» som ruver noe, er fiskehjellene, og på dem vokser det som kjent bare tørrfisk, hvis da havet vil gi fra seg noe av sin rikdom. I år er det glissent på fiskehjellene, dessverre.

Inne i fjordene er det antydning til skog, helt inne i fjordbunnen er det flere steder frodig bjørkeskog, i innlandet likeså, og det virker jo straks lunere og mer hjemlig på oss fra det sørlige Norge. Vidda med sine lyngmoer og kronglebjørk og mange, mange vann er også naturskjønn.

Aust-Finnmark er stort, og det er ikke alltid like lett I å ta seg fram. Indremisjonen har bare to forkynnere her, så det er lenge mellom hver gang stedene får besøk.

Framkomstmidlet er som oftest båt, så det er en fordel å være sjøsterk. Bølgene er ikke å spøke med. Når vinterstormene setter i som verst, er det bare en ting som er viktig: å holde seg fast!

Hurtigruten går til mange av de store fiskeværene, men på de mindre stedene og inne i fjordene er det eneste framkomstmidlet lokalbåten og leilighetsskyss med småbåter, og det kan være en kald fornøyelse om vinteren!

God tid må den ha som skal reise på de avsidesliggende stedene, for det kan ta lang tid før båten har anløp neste gang. Ja, når det er uvær, kan en bli værfast på et sted i flere uker. Men av den grunn behøver en ikke sitte «med hendene i fanget». På disse småplassene går de mann av huse for å komme på møtene, og stua kan fylles kveld etter kveld.

Finnmarkingene er et åpent og gjestfritt folk, når man blir kjent i hjemmene er det ofte som å være i sitt eget hjem. Her er få kristne og derfor lite kristelig virksomhet, slikt som ungdomsarbeid er nybrottsarbeid.

Om ledermangelen er prekær sør i Norge, er det enda vanskeligere her oppe, og skal vi ha et ungdomsarbeid her er det en eneste løsning: vekkelse, slik at nye kan komme med i arbeidet. Vi har for tiden ingen Y.A.-foreninger av mangel på stedlige ledere.

Sommeren står for døren og med den leirlivet. Vi har planlagt to barneleirer og en ungdomsleir i Aust-Finnmark, og innmeldingene strømmer inn. 30. juni–4. juli barneleir i Kongsfjord, 14.–19. juli ungdomsleir i Tana og 21.–25. juli barneleir samme sted. Vi håper på og ber om noen gilde leirdager hvor Gud kan få virke på barna og de unge.

Selv om det er lite ungdomsarbeid her, opplever vi at ungdommen gjerne vil høre om Jesus Kristus, de kommer til møtene, og flere har gitt sitt liv til Gud. Dette har vært til stor oppmuntring for oss.

Til slutt vil vi komme med en appell: Unge eller andre som kjenner kallet til å bringe evangeliet, kom til Finnmark, her er det plass nok, og store muligheter og anledninger til å nå mennesker med Guds ord. Vi savner ikke først og fremst stortalerne, reklame eller stor-aksjoner, men noen til å fortelle om Jesus Kristus, verdens Frelser.

Grethe og Rolf Ruud

Av Vidar Norberg

(23.01.2019): –Gog-krigen kan starte i morgen, sier pastor Claude Ezagouri i den messianske menigheten «Morning Star Fellowship» i Tiberias.

Han talte på forbønnskonferansen til Intercessors for Israel i Jerusalem. Der åpnet han med en referanse til Gog-krigen i Esekiel 38. Ezagouri nevnte at det er en helt ny situasjon med Russland, Iran, Tyrkia og Syria.

–Foran Esekiel 38 kommer Esekiel 37. Det handler om de tørre ben som blir levende. Det er både en fysisk, men også en åndelig gjenopprettelse.

På spørsmål fra KARMEL ISRAEL-NYTT etter møtet forklarte Claude Ezagouri at det har vært en fysisk gjenopprettelse av Israel, og det er en åndelig gjenopprettelse, men den er progressiv. Derfor mente han at alt er klart for Gog-krigen i kapittel 38.

–Kan Gog-krigen komme nå?

–Den kan komme i morgen, sa Ezagouri til KARMEL.

Bakgrunn

I Israel snakkes det stadig oftere om Gog-krigen. Esekiel 38 og 39 forteller at Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal, skal gå mot Israel. Dette mener mange er Russland, som alt har etablert flere militære baser i Syria som grenser til Israel.

Med krigstoget mot Israel er Iran (Persia) som nå forsøker å etablere baser i Syria og åpenlyst sier at de vil utslette Israel. Israel har gjennomført flere tokt mot iranske baser i Syria som også forsøker å levere avanserte våpen til Hizballah i Libanon.

Det tales om at Tyrkia (Gomer og Togarma) skal være med. Tyrkia er blitt meget fiendtlig innstilt overfor Israel under president Recep Tayyip Erdogan.

Også Kush, som enkelte i dag mener er det nåværende Sudan, og Put (Libya) vil bli med i Gog-fyrstens tog mot Israel. Sudan er fiendtlig innstilt til Israel.

Irans planer

Den messianske pastoren leste blant annet fra Esekiel 38, 10:

«Så sier Herren, Israels Gud: På den dag skal tanker stige opp i ditt hjerte, og du skal tenke ut et ondt råd.»

–Se på Iran, og vi ser det. De vil ha baser i Syria. De har ondt i sinne. De ønsker å ødelegge Guds planer med Israel, slik det står i Esekiel 38, 15–16 om Gog-hopens hær:

«Du skal komme fra ditt land, fra det ytterste Norden, du og mange folkeslag med deg, alle sammen ridende på hester, en stor og en tallrik hær, og du skal dra op imot mitt folk Israel som en sky og skjule landet; i de siste dager skal det skje, da lar jeg dig komme over mitt land, forat folkene skal lære mig å kjenne, når jeg for deres øine åpenbarer min hellighet på dig, Gog!»

Ezagouri sa at Israel ønsker ingen krig og vil ikke provosere til krig, men det er Gud selv som bringer fienden fra nord mot Israel. Gud vil gi Israel en stor seier.

–I navnet Israel er også Guds navn. Det har et formål. Herren vil herliggjøre sitt navn ved bruk av Israel, sa Ezagouri.

–Det er helt klart at Israel ønsker å være til velsignelse.

Ezagouri fortalte at under borgerkrigen i Syria tok Israel inn tusenvis av syrere som trengte sykehusbehandling i Israel. Han sa at det gjorde ikke FN.

–Israel tar inn folk fra Gaza og betaler for deres sykehusbehandling, men hver fredag får vi tilbake under demonstrasjonene ved grensegjerdet mot Israel. Å anklage Israel er ikke rett.

Han viste også til at Israel er raskt ute med å tilby humanitær hjelp ved katastrofer, til og med til Tyrkia.

Fredelig historie

Ezagouri tok også et oppgjør med Israels kritikere som påstår at jøder alltid tolker profetiene, for eksempel Esekiel 38, til sin egen fordel og er krigerske.

–Jødene har nesten aldri i historien vært et offensivt folk. Abraham kranglet ikke med Lot, men lot Lot få velge land.

«…Drar du til venstre, vil jeg dra til høyre, og drar du til høire, vil jeg dra til venstre.» (1. Mos. 13, 9).

Ezagouri viste også til 1. Mos. 15 hvor flere konger bortførte Lot. Abraham reddet ut Lot i en forsvarskrig. Gud ga Abrahams 318 menn en stor seier.

Han fortalte om Isak som gravde brønner, men filisterne kastet dem igjen. Til slutt ble det gravd en i Rehobot, som de ikke trettet om. Da sa Isak:

«Nu har Herren gjort det rummelig for oss, så vi kan bli tallrike i landet.» (1. Mos. 26, 22).

–Gud gir sin godkjennelse hver gang Israel må ut i kriger. Gud gir oss det vi skal ha. Vi stjeler ikke, sa pastoren.

Han fortalte om Sihon, amorittenes konge i Hesbon. Israel ba om å få gå fredelig igjennom hans land under ørkenvandringen. Men Sihon gikk istedenfor til krig mot israelittene (Dom. 11, 19–22). Gud gav Israel seier over kongen.

«…han slo dem og tok fra dem landet fra Aroer til bortimot Minnit, tyve byer, og like til Abel-Keramim; det blev et svært mannefall, og Ammons barn blev ydmyket under Israels barn.» (Dom. 11, 33).

–Alt det Gud har gitt oss, skal vi eie. Dette er noe som ofte er ignorert av kristne. Gud gir det til oss i defensive kriger eller et forkjøpsangrep (når det er uomtvistelig bevis på et fiendtlig forestående angrep, red. anm.). Vi angrep Syria på Golanhøydene, men det var ikke et provosert angrep fra oss.

Sjalusi og antisemittisme

Claude Ezagouri påpekte at Josva fikk kall fra Gud til å innta Kana’ans land. Gud har et høyere kall for Israel. For å velsigne nasjonene. Jødefolket er et redskap i Guds hender.

–Dette fører til sjalusi i nasjonene og noen ganger i kirkene også. Det fører igjen til antisemittisme.

–Folk ser Israels velstand, og det blir sjalusi. Dette er hjertet i antisemittismen. Vi har sett det i historien, og vi ser i dag hvordan jødene blir avvist. Antisemittismen fører også til at jødene vil beskytte den jødiske identitet:    

«For du har utskilt dem fra alle jordens folk, så de skal være din arv, således som du sa ved din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypten, Herre, Herre!» (1. Kong. 8, 53)

–Det er vanskelig for nasjonene å se at Israel er utvalgt. Noen ganger er det også vanskelig for kirken.

Pastoren leste Bileams kvad fra 4. Mosebok 23, 9. Bileam var en seer som ble tilkalt for å forbanne Israel på vegne av hedningekongen Balak, men Bileam kvad likevel en velsignelse:

«For fra fjellets tinde ser jeg ham, og fra høidene skuer jeg ham: Se, det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke.»

Ezagouri gjentok at antisemittismen er sjalusi, på grunn av Guds kjærlighet og løfter om land til jødefolket.

–Jødisk identitet er viktig. Selv Paulus understreket at han var jøde.

Midt-Østen i dag

Det var romerne som kalte Israel for Palestina, eller Filistia. Filisterne var ifølge pastoren en fiende av Gud. Ezagouri sa at navnet Palestina hører man den dag i dag.

–Det er ikke sant at det er et Palestina og et palestina-arabisk folk. Det er en løgn som også deles av kirker.

Videre gjorde pastoren det klart at Israel ikke kan ta imot fire millioner palestina-arabere til Haifa, Akko og Jaffa. Han sa at israelerne hører, også fra kristne, at Israel må gjøre det, men la til at dette betyr selvmord for Israel.

–Noen kaller det territorium for fred, men dette er ikke Guds kall:

«…og I skal ikke følge det folks skikker som jeg driver ut for eder; for alt dette har de gjort, og jeg vemmedes ved dem, og jeg sa til eder: I skal ta eders land i eie, og jeg vil gi eder det til eiendom, et land som flyter medmelk og honning; jeg er Herren eders Gud, som har skilt eder ut fra folkene.» (3. Mos 20, 23)

–Muslimene sier at de også har rett til å ta land. Men Koranen er ikke Guds Ord. Den muslimske nasjon er heller ikke i fare. De vil erobre hele verden. Muslimene er alltid offensive og vil overta folk og land med makt.

–Det er fienden som angriper Israel som forsøker å overleve. Jødene må beskytte seg selv og landet. Da kan man få krig, ikke for at vi ønsker krig.

I utleggelsen om Kirken nevnte pastoren at kirkene ikke alltid har Guds tanker, akkurat som Peter ikke hadde Herrens tanker da han talte mot Jesu lidelse og død (Matt 16, 22–33).

–Dette er åndelige saker som vi må se.

–Jeshua (Jesus) skal sette sine føtter på Oljeberget i Jerusalem. Han er Guds Ord og skal i et større Israel styre og regjere verden. Hans formål er at dette skal være til velsignelse for Israel. Han vil forene Jerusalem. Om Hans nasjon er ødelagt, så går ikke Guds planer i oppfyllelse. Men Herren sier at Han har en plan for fred. Menneskenes planer fører til krig.

–Kirken burde vite alt dette. Det er noe åndelig over Esekiel 38, sa Claude Ezagouri i den messianske menigheten «Morning Star Fellowship» i Tiberias.

 

 

Av Ingar Gangås

Det er noen år siden nå. Vi var på vei ut til vår andre misjonærperiode i Bolivia. Reisen varte litt over et døgn, med ulike fly og mellomlandinger. I byen La Paz, første stopp i Bolivia, hendte det at vi måtte ut med all bagasjen – til fortolling. Det var midt på natten. Tollerne var gretne. Misjonæren var trøtt etter den lange reisen og litt utslått på grunn av tidsforskjellen og høyden. Flyplassen ligger på 4.000 meter. Mismotet over hvor lite en hadde fått utrettet i den første misjonærperioden hadde plaget meg underveis.

Da var det at det hendte noe som skulle gi meg mot til å fortsette tjenesten. En av tollerne åpnet forsiktig metallringen rundt lokket på den første plastikktønnen. Lokket gikk i luften med et smell. Tollerne var plutselig våkne og spurte forskrekket:

–Hva har du med deg? Er det dynamitt?

Øverst i tønnen kom mitt spanske nytestamente til syne, og det slo ned i meg:

–Jo, vi har med oss sprengstoff. Vi kommer med Guds ord. Det er Guds kraft («dynamis» på gresk) til frelse for hver den som tror.

Lufttrykket hadde endret seg vesentlig her i høyden. Alt var pakket ved havnivå, og tønnen var tett. Derfor gikk lokket til værs. Hendelsen har fulgt meg siden.

La oss gå med Guds Ord – både hjemme og ute – i forvissning om at såkornet er virkekraftig!

Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium.