Redaksjonen

Av Vidar Norberg

Det er fint at tenåringer i Bergens Indremisjon i Indremisjonsforbundet samler inn penger til misjonsarbeid i Finnmark fylke. At de øremerker midlene til leirarbeid blant unge viser et ungt kristenansvar man må beundre.

Det er lenge siden man hørte om vekkelser i Finnmark. På 1970-tallet kunne det være knapt et par kristne på en middels stor skole. Gode prester drev kristent barne- og ungdomsarbeid. Indremisjonsselskapet sendte arbeidere fra sør til nord. Men i den karrige nord var det heller ikke alltid like gode vekstvilkår for den kristne tro. Med gamle generasjoner som forsvant, stilnet også såmannsarbeidet i Finnmark. Utviklingen rammet ikke minst Landsindremisjonens stasjoner og Den indre sjømannsmisjon som avviklet mange fiskarheimer.

At Finnmark Indremisjon fortsatt har betydelig kristne fyrlys brennende fra Hammerfest til Kirkenes er en stor velsignelse man må takke Gud for. Når man nå ser at ungdom i Bergens Indremisjon vil støtte finnmarksarbeidet, viser det en kontinuitet som går videre fra en generasjon til den neste. Den litt eldre garde husker godt Kjell Sønstabøs iver med «finnmarksveko» som samlet inn penger til Det Vestlandske Indremisjonsforbunds arbeid i Finnmark.

Den kristne bevegelse i Finnmark som kanskje har vist størst motstandskraft, er den læstadianske bevegelsen. Store barnefamilier har også bidratt til rekrutteringen til bedehusene der. Læstadianerne er vel ennå ikke så sekularisert som resten av befolkningen. Deres livsførsel har ofte vært et talende vitnesbyrd eller en preken i seg selv. Det er viktig å vite om man har kall til nordlige trakter. Emissær Anaton Strand, opprinnelig fra Ekkerøy utenfor Vadsø, forteller i boken «Skisser fra et emissærliv» om spenningen med læstadianerne. Strand sier at han arbeidet godt med læstadianerne. Selv om dette er litt eldre bøker, kan det være vel verdt å lese bøkene «Anaton Skisser fra et emissærliv» og «I storm og stille ved Nordkalotten».

Nå kan det vel være slik at mange ønsker noe som høres mer eksotisk ut enn mørketid med vinterstormer og dårlige somre i Finnmark. Men Finnmark er ikke kjedelig. Det er et grenseland til både Russland og Finland. For den som bor nært russegrensen i noen år, kan det også innvilges grenseboerbevis som gir adgang et stykke inn på russisk side. I Finnmark møter Norge også Finland. Det snakkes både norsk, samisk og kvensk, en slags gammelfinsk. Her er det både hav og vidde. Selv om man ikke kan skyte løve eller gaseller i Finnmark, er det både ulv, bjørn og mer spiselige dyr. Men det viktigste av alt er at det også i Finnmark er mennesker som trenger å høre Guds Ord til frelse.

Finnmarks skjebne er avhengig av at folk får høre Guds Ord.

«Land! Land! Hør Herrens ord!» (Jes. 22, 29)

Av Vidar Norberg

Pontius Pilatus som dømte Jesus til døden, har etterlatt seg spor i den synlige verden. Nå har forskere gransket en signetring som ble funnet ved festningen Herodion utenfor Jerusalem for rundt 50 år siden. På brosjeringen står det Pilatus.

Det var professor Gideon Forster fra Det hebraiske universitet som ledet utgravningene fra 1968 til 1969, ikke lenge etter at seksdagerskrigen åpnet opp for slike funn. Når arkeologer graver i Israels jord, er den ofte så mettet av jødisk og bibelsk historie at det kan ta tid før alle funn blir utforsket. Israels antikkmyndighet har nå renset ringen og avfotografert den med et spesialkamera som avslører dens hemmelighet.

Hemmeligheten er navnet Pilatus, skrevet på gresk. Siden det er en signetring, trolig et offisielt stempel, er det også et bilde. Det viser en klassisk gresk krukke som trolig ble brukt for å vanne ut vin. Studien er utarbeidet av Malka Hershkovitz,  professor Shua Amorai-Stark, Gideon Foerster, Yakov Kalmann og Rachek Chacghy. Den er levert til dr. Roee Porath ved Det hebraiske universitet som også har deltatt, og som leder studiet i Herodion-området. De ble presentert i bladet «Israel Exploration Journal» og omtalt på førstesidene både i The Jerusalem Post og Haaretz.

Pontius Pilatus har neppe benyttet ringen. Den er nok blitt brukt av embetsfolk som har stemplet hans signatur. I avisene er man enige om at Pilatus ikke var noe vanlig navn på den tiden og ringen har nok tilhørt den femte romerske perfekt på den tiden. Arkeologer mener at han kan ha benyttet Herodes’ gamle fjellborg, Herodion. Han styrte fra år 26 til år 36, noen sier fra år 19.

Professor Dan Schwartz sier til Haaretz at navnet Pilatus var sjeldent i Israel på den tiden.

–Jeg vet ikke om noen annen Pilatus i den perioden. Ringen viser at det er en mann med status og rikdom, sa Schwartz.

Pilatus er et særdeles viktig navn. Det var denne romerske landshøvdingen som dømte Jesus til døden ved korsfestelse i Jerusalem. Den kjente jødiske historieskriver Josefus omtaler også Pilatus og skriver ifølge Jerusalem Post at han forsøkte å få Jesus frigitt.

Historien om Pilatus som dømte Jesus til døden på korset, er nøyaktig nedskrevet i blant annet Matteus 27. Det er og blir det viktigste rettsreferatet i menneskenes historie fordi det forteller om at Guds Sønn ble dømt til døden. Han kom til verden for å lide og dø og påta seg alle menneskers straffeskyld. Det er derfor ikke rart at onde krefter forsøkte å så tvil om Pilatus’ eksistens. De sa at det hadde aldri eksistert en romersk landshøvding som Pilatus. De mente at det var bare noe Bibelen hadde funnet på, og de viste til at det ikke var noen synlige bevis.

Men denne vantroen varte bare frem til 1961. Da fant arkeologer en steinplate med navnet Pilatus i den romerske administrasjonsbyen byen Cæsarea ved havet. Kanskje har den vært satt opp i amfiteateret for å vise hvor Pilatus hadde sin fremtredende plass. Etter dette funnet ble liberale teologers munn lukket.

Nå er det kommet frem enda et bevis på Pilatus’ liv. Det er altså denne ringen. Den bekrefter ikke bare Bibelens historie, men signetringen er også et viktig politisk dokument om jødefolkets mangeårige tilknytning til landet og til selve frelseshistorien. Jesus var jo jøde. Det er underlig å se hvordan steiner taler, i dette tilfellet en ring. Det kan nok for noen nesten føles som en liten hilsen fra oven når steinene taler.

Artikkelen er tidligere publisert i KARMEL ISRAEL-NYTT

–Tror De at Gud kan tilgi en som har gjort slike grusomme ting som jeg, spurte en dame i 40-årene ombord på flyet.

Hun hadde tatt abort.

Predikant Anaton Strand i Det Vestlandske Indremisjonsforbund, opprinnelig fra Ekkerøy i Finnmark, ga henne svaret.

Emissær Anaton Strand satt i SAS-flyet over Middelhavet. Han lot øynene gli over sine medpassasjerer. Det så ut som om de alle var i godt humør. Det så ut som de trivdes med livet. Men ett unntak festet han seg med. Han hadde nemlig hørt liksom et sukk fra en person et par seter fra der han satt. Det samme skjedde nok en gang, ganske hørbart. Som i smerte? Samtidig så han at kvinnen som sukket kom fra, vred sine hender som i en slags fortvilelse.

–Da jeg fikk et glimt av hennes ansikt, fortalte hele hennes mimikk at hun var opptatt av et eller annet som var leit og vanskelig, forteller Strand til Bjarne Stoveland i boken «Anaton – skisser fra et emissærliv» som ble utgitt på Sambåndet forlag.

Kvinnen som beskrives, kunne være rundt 40 år. Middels høy. Etter antrekket å dømme var hun en velsituert kvinne med god smak og fine manerer. Men til tross for fasaden fortonte det indre seg som det beskrives i en vise: «Jeg viste meg glad i venners lag, men at hjertet var nær ved å briste, se det var det ingen som visste.»

Kvinnen åpnet sin moderne håndveske og brettet ut et ark. På arket sto det med store bokstaver skrevet fem ord. Ordene hun leste var «HUSK DU VIL ANGRE DET!» Hun snudde arket og begynte å skrive på det helt til det var fullt. Så puttet hun det ned i en konvolutt, lukket øynene og sukket igjen høylytt. Hun vridde hendene om hverandre som i smerte.

–Nå var det min tur til å sukke. Jeg rettet bønnene mine til Gud som vet alt, og som er glad også i dette mennesket.

Under kaffen vekslet Anaton Strand noen alminnelige ord. Han ba om unnskyldning, men sa at om det er noe som plager henne, så finnes det en god hjelper som heter Jesus Kristus.

–Han kan hjelpe også Dem, sa Anaton Strand.

Et utilnærmelig iskaldt drag gikk over kvinnens ansikt som fornærmet kom med et utbrudd:

–Jeg har klart meg uten hjelp fra den kanten tidligere. Jeg skal klare meg nå også. Jeg har nemlig for kort tid siden gjennomgått en operasjon. For tiden er jeg litt svak og deprimert av den grunn, sa kvinnen.

Strand måtte bare si at han ikke ønsket å være påtrengende. Det ble stille en lang stund, men så spurte kvinnen om hun kunne få sitte litt på den ledige plassen ved siden av Strand som selvsagt svarte ja.

–Det var ikke sant det jeg sa for litt siden. Jeg er svært nedfor og har store problemer. Jeg tror ikke at jeg noen gang har vært så fortvilet som nå.

–Som ganske ung ble jeg gift med en god mann. Han var en del eldre enn meg og var meget flink. Vi har et godt utkomme og kan kjøpe oss hva vi vil. Barna våre er voksne. Noen av dem er gift, så jeg er også blitt bestemor. Men for en tid siden skjedde det noe som omkalfatret hele vår tilværelse. Jeg som er bestemor, og som trodde at vi virkelig skulle nyte livet, jeg ble gravid på ny. Dette virket rent psykisk så sterkt på meg at jeg syntes alt ramlet sammen. Jeg ble så deprimert og nedfor at jeg nesten ikke visste å finne ord for det, fortalte kvinnen og fortsatte:

–Min gode mann rådet meg til å ta en ferietur til Syden, slik at jeg kunne komme tilbake uthvilt og opplagt. Men jeg reiste til et annet sted hvor det var enkelt å bli kvitt et påbegynt foster. Og nå plages jeg av det jeg har gjort. Dag og natt nager det meg. Jeg blir ikke kvitt det. Min samvittighet er en eneste uro, en plage som følger meg som en mare. Å, at jeg ikke fulgte rådet som den sykepleieren skrev med store bokstaver og gav meg arket før inngrepet. Der sto det: «HUSK, DU VIL ANGRE DET!» Men jeg fulgte ikke rådet. Jeg hørte ikke på advarselen. Jeg døyvet bare min egen samvittighet.

–Hvorfor gjorde jeg ikke det jeg visste var det rette? Jo, jeg tenkte bare på min egen makelighet, min egen forfengelighet. Og nå anklages jeg dag og natt. Det er som om det ufødte barnet jeg bar under hjertet, spør om og om igjen: «Hvorfor fødte du meg ikke, mor?»

–Nå skal jeg hjem. Jeg gruer meg til å møte min kjære mann. Han hadde jo gledet seg til at vi skulle få dette barnet nå.

Anaton Strand fortalte videre til bokens forfatter Bjarne Stoveland at damen gjorde en liten pause i strømmen av ord som hun utøste. Hun så på emissæren fra Ekkerøy med store spørrende øyne og sa stille:

–Tror De Gud kan tilgi en som har gjort slike grusomme ting som jeg?

Anaton Strand bladde opp i sitt Ny Testamente og svarte:

–Så sier Herrens Ord i Johannes’ brev, 1. kapittel og vers 7–9: «Men dersom vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesus, Hans Sønns blod, renser oss fra all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.»

–Deretter leste jeg også fra 1. Timoteus brev, 1. kapittel og vers 15: «Det er et troverdig ord, vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»

Anaton Strand fortalte at det ble en liten bibeltime der oppe i flere tusen meters høyde. Han fortalte i boken at i slike situasjoner betyr verken tid eller sted noe særlig for «her er Guds hus og himmelens port.»

–Vi var snart fremme der fruen skulle forlate flyet og hennes mann var møtt opp for å ta imot henne. Flyet fikk en ekstra lang stopp på flyplassen. Det var visst tekniske problemer som måtte løses før de kunne gå videre. Mens vi satt der og ventet kom den samme kvinnen tilbake der jeg satt. Først puttet hun brevet som hun hadde skrevet ned i en postkasse. Så rakte hun ut hånden til meg og sa:

–Takk for hjelpen. Jeg tror under tvil at Jesus har tilgitt meg. Nå har også min mann gjort det. Men minnene vil nok alltid være der.

Så føyde hun til:

–Jeg håper og tror at jeg nå skal få være det ufødte livs beskytter – alltid.

–Med disse ordene i øret festet jeg på nytt setebeltet. Og mens SAS-flyet brummet videre, sang det i mitt sinn: «Tenk hvilken nåde det er av Gud at vi får være Hans sendebud…»

Boken «Anton – skisser fra et emissærliv» ble utgitt i 1989. Anaton Strand har skrevet boken «I storm og stille ved Nordkalotten». Den ble utgitt på Sambåndet Forlag i 1967. Der forteller finnmarkingen om det kristelige arbeidet i nord.