Hilsen fra Finnmark
(05.07.2018): Et møte i fellesnemda for tvangssammenslåing av Finnmark og Troms er utsatt. Årsaken er at Troms først vil ha et ekstraordinært møte i fylkestinget, melder NTB ifølge Sør-Varanger Avis.
Møtet skulle etter planen vært avholdt den 13. august.
–Når Troms nå har behov for et fylkestingsmøte, synes jeg det er helt naturlig å finne en annen dato slik at vi i etterkant av det møtet kan gå i dialog med Troms, sier kommunalminister Monica Mæland til NRK.
Av Vidar Norberg
(04.07.2018): Tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms vakler. Fylkesrådsleder Willy Ørnebakk sa til NRK at Fylkesrådet i Troms ønsker et ekstraordinært fylkesting før møtet i fellesnemda den 13. august. Det er denne nemda som skal gjennomføre tvangssammenslåingen.
Han forklarte at siden Finnmark fylkesting vedtok å boikotte møtet i fellesnemda er situasjonen for Troms sine 19 representanter blitt betydelig vanskeligere. Han synes ikke at Troms alene kan bære tyngden av de valg som blir gjort.
Finnmark skulle opprinnelig hatt 17 representanter, men etter vedtaket i Finnmark fylkesting om ikke å sende delegater fra Finnmark til fellesnemda, straffet kommunalminister Monica Mæland Finnmark med å fastsette at de kun får ni representanter etter befolkningsstørrelsen. Myndighetene mener at fellesnemda er beslutningsdyktig selv om Finnmark uteblir, så lenge delegatene fra Troms kommer.
Det er trolig flere partier i Troms som ikke vil møte i fellesnemda fordi Finnmark ikke blir med. Senterpartiets gruppeleder Irena Lange Nordahl sa til NRK at de mener det ikke er etablert en fellesnemd etter inndelingsloven så lenge Finnmark ikke har oppnevnt representanter.
NTB skrev at ifølge NRK ligger det an til at hverken Rødt, Miljøpartiet De Grønne eller SV vil møte. Sammen med Senterpartiet har de totalt fem medlemmer.
Tenkepause
–Det er viktig å huske at dette dreier seg om å slå sammen to fylker og de oppgavene fylkeskommunen har. Det er jo ikke å viske ut Finnmark. Finnmark kommer til å ligge akkurat der det ligger, sa Erna Solberg til NTB
–Jeg syns det er veldig leit at vi har fått en så opprivende diskusjon, sa hun.
Hun mener saken ikke bare dreier seg om Finnmark og Troms, men om hele regionreformen.
–At Troms og Finnmark ikke vil slå seg sammen blir en utfordring for hele regionreformen. Finnmark er et veldig lite fylke i befolkningsantall. Skal du overføre oppgaver og tjenester trenger du et større befolkningsgrunnlag, sa Solberg på sin halvårlige pressekonferanse tirsdag den 26. juni.
Avisa Finnmarken i Vadsø siterte på lederplass Solberg som sa at «nå tenker jeg vi skal ha sommerferie. Så får alle tenke på situasjonen fremover».
–Forhåpentligvis benytter statsministeren sommeren til å følge sitt eget råd, og får kommunalminister Monica Mæland med seg på dette. Kanskje er det nettopp dette som skal til: Å legge fra seg hastverket og stoltheten og sette seg ned i ro og mak og tenke igjennom året som har gått etter at sammenslåingen mellom Troms og Finnmark først ble vedtatt for et år siden, skrev ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik på lederplass i Finnmarken.
I folkeavstemningen i Finnmark sa 87 prosent nei til å tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms.
Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har tidligere sagt at en sammenslåing av Troms og Finnmark er en historisk feil.
Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum vil til høsten ta saken opp i Stortinget i håp om at det vil bli flertall mot tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Kristelig Folkeparti sitter på vippen i saken.
Det er blitt antydet at dersom Finnmark slipper unna tvangssammenslåingen kan det rakne, også for andre sammenslåinger.
Tidligere sjefredaktør Reidar Nilsen i Finnmark Dagblad døde tirsdag 3. juli 2018. Han ble 80 år.
Nilsen var også ansvarlig redaktør i Nordlys og Dagningen. Han var stortingsmedarbeider for Arbeiderbladet. Han arbeidet også i NRK.
Nilsen bodde i Hammerfest.
Av Vidar Norberg
(Desember 2016): Dette er historien om lederartikkelen i Nordlys skrevet av en dansk israeler på fisketur, historien om hvordan Dagbladet avslørte at norsk politi leverte jødene til nazistene. Og hele historien om hvordan Arbeiderbladet i Oslo og Aktuelt i Danmark forfalsket Richard Oestermanns rapport om massakren i Sabra og Shatilla i Libanon.
Før sin død skrev Richard Oestermann memoarene om sine nesten 50 år som korrespondent i Midt-Østen. Det var noen historier som ble utelatt. Før hans død ble noen av historiene tatt opp på bånd under kaffen i Oestermanns redaksjonshjem. Dette er historiene som Oestermann aldri fikk lese igjennom eller godkjenne.
Fisketuren med Nordlys
Historien om Nordlys kalte han selv for en turisthistorie. Den står ikke i memoarboken. Men det er også en historie om en annen tid i norsk presse da Israel hadde et godt rykte.
–Jeg hadde besøkt både Lappland og Narvik før. Jeg skrev for mange norske aviser. En av dem var Nordlys i Tromsø under sjefredaktør Reidar Nilsen, fortalte Oestermann.
–Nilsen sa til meg at «du må skrive dagens leder om hva som skjer med russerne og egypterne. Kaster egypterne ut russerne. Kom med en forklaring. Skriv en leder.»
–For en invitasjon. Jeg skrev lederen, mintes Oestermann.
Han husket at i Tromsø var husene malt i alle slags farger. Men det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på Oestermann, var fisketuren.
–Reidar Nilsen inviterte åtte– ti personer med i sin båt. Det var sommer og klart i mange dager. Vi sa farvel til Norge, små hus og fiskevær og satte kursen mot «Nordpolen». Vi fikk masse fisk. Vi fikk også en svær måse med vingene fast i garnet. Den var full av frykt og bet. Men med store hansker ble den tatt løs og fløy av sted.
–Jeg var ganske trøtt etter å ha vært ute i to dager i dagslys (midnattssol). Vi kom tilbake til Tromsø med fisk og eventyr, mintes Oestermann.
Han arbeidet vel i et par år for Nordlys.
–Hvorfor sluttet du?
–På grunn av regn. Jeg har ingen aning, sa Oestermann som mer enn én gang har rost tidligere sjefredaktør Reidar Nilsen i Nordlys.
Avsløringen i Dagbladet
Richard Oestermann var kanskje en av de aller første journalister som satte søkelys på politiets innsamling av jøder til den tyske okkupasjonsmakten. Oestermann var god venn med tidligere utenriksredaktør Karl Emil Hagelund i Dagbladet.
–Jeg møtte en norsk professor fra New York (Samuel Abrahamsen, red. anm.). Han fortalte at han hadde beviser for at norsk politi leverte jødene på kaia i Oslo til tyskerne for deportasjon. Jeg fikk sjokk. Sa jeg hadde hørt rykter om det, men han svarte at han hadde beviser. Så kontaktet jeg Dagbladet, men sa at jeg ikke kan skrive om hva nordmenn gjorde mot norske jøder.
Svaret fra Dagbladet var kontant.
–Om du vet dette og ikke skriver om det, er du ikke journalist.
Oestermann forklarte at det underforstått betød at han ikke er journalist i Dagbladet. Han syntes det var tøft. Neste dag sto artikkelen på en fullformatside i Dagbladet. Han var nesten syk av frykt over det han hadde skrevet.
–Det kom mange leserbrev om saken. Folk sa det var bra at sannheten kom frem til slutt.
Samuel Abrahamsen ble født i Trondheim. Han er kjent for boken «Norway’s respons to the Holocaust, a historical perspective (Norges respons til holocaust, et historisk perspektiv). Ifølge boken har han studert ved Universitetet i Oslo. Han er professor emeritus ved Brooklyn College og har hatt tilknytning til City University of New York.
Arbeiderbladet og Aktuelt
Sommeren 1992 gikk Israel under forsvarsminister Ariel Sharon inn i Libanon for å drive ut terroristorganisasjonen PLO. Da president Bashir Gemayel fra Falangistpartiet ble drept, gjennomførte falangistene en massakre i den palestina-arabiske flyktningleiren Sabra og Shatilla nær Beirut. 700–800 mennesker ble drept. Saken vakte stor oppsikt i Israel. En granskningskommisjon under ledelse av tidligere høyesterettsdommer Yitzhak Kahan ble nedsatt.
–Kahan-kommisjonen sa i 1983 at det var falangistene som var direkte ansvarlig for massakren, men Israels forsvar og politikere hadde et indirekte ansvar. Jeg sendte min artikkel til Arbeiderbladet i Norge og til Aktuelt i Danmark. Som om det var koordinert, droppet begge ordet indirekte og skrev at israelske politikere og militæret var ansvarlige, hvilket de ikke var. Jeg fikk sjokk da avisene kom. Det sto under min byline som folk oppfattet som «Moseloven».
Richard Oestermann reiste til København og Oslo for å snakke med begge sjefredaktørene om den forvrengte historien. Han oppdaget at de ikke var flau over historien.
–Kan vi ta en rettelse, spurte Oestermann.
Det ville de ikke fordi det var gått for mange uker. Svaret ble nei.
–De ville ikke vekke en sovende hund. Slik var det også i Norge, og historien som var omskrevet, ble ikke rettet opp.
–I Jerusalem oppdaget jeg at flere journalister, både i Holland og Tyskland, hadde fått sine historier endret. De hatet Israel og ville at Israel skulle ta seg så dårlig ut som mulig. Israel ble gjort ansvarlig. Det var en sjokkerende erfaring. Det var flere som var i samme båt, sa Oestermann som dekket Libanon-krigen.
Oestermann mente at dette var historieforfalskning.
Han tok en gang et oppgjør med Västmanlands Läns Tidning utenfor Västerås, hvor utenriksredaktøren droppet noen avsnitt hvor israelske talsmenn tok til gjenmæle mot palestina-arabiske insinuasjoner om at Israel i Gaza tok en tredjedel av alt land og brukte en tredjedel av alle vannressurser.
–Sjefredaktøren beklaget dette, sa Oestermann i et foredrag i Danmark.
Små aviser har rettigheter
Det er ikke bare Oslo-aviser som har trykket Oestermanns artikler fra Israel og Midt-Østen. Oestermann har levert artikler til aviser i både Kristiansand og Bergen. I mange år kom hans fakser fra Jerusalem til Dagens redaksjon i Bergen. Oestermann fortsatte i Norge IDAG. Det kan nok hende at små aviser, som Norge IDAG, er blitt oversett, men da har Oestermann varslet Norges ambassade i Tel Aviv og sørget for at mindre aviser blir varslet om begivenheter. Men Kristelig Folkeparti klarte heller ikke Oestermann å ordne opp med. Da Dagfinn Høybråten kom på besøk, ba både Karmel Israel-Nytt og Norge IDAG om intervju med KrF-lederen. Det ble avslått, men NRKs Sidsel Vold fikk all den tid hun trengte.
For en journalist som ble 89 år og skrev nesten helt til det siste, ble også alderen et spørsmål i en avis i Sverige.
–Da min svenske redaktør fikk vite min alder, sa han «UT. Du er for gammel for oss.» Jeg synes det er for dumt. I Norge og Danmark var det en helt annen holdning. Jeg var glad for lønnspåslag (i Norge IDAG, red. anm.), sa Oestermann.
Han mente at om man er gammel og ved god helse, er det en ressurs med kontakter, kunnskap og erfaring.
Spørsmålet om en jøde kan være journalist i Midt-Østen, kommer fra tid til annen opp.
–Noen tenker at det er en ulempe, og at man er partisk for Israel. Jeg sier nei. En jødisk journalist i Israel har kunnskap om Israel og jødisk tanke. Han vet mer enn en som bare kommer innom og tror at han kan alt. Jeg tror at det er viktig å ha en mann med en slik bakgrunn her, sa Oestermann.
Før i tiden benyttet journalister expressbrev, telex og faks for å få frem sitt stoff til avisene. Nå er det mange som skriver av fra internett. Er det fortsatt rom for den gamle korrespondenten?
–Det er viktig at en journalist forlater sitt hjem, går ut og putter fingeren i jorden for å føle hvor han er, snakker med folk og ser hva som skjer. Man må ikke være redd.
Oestermann var og ble dansk, meget stolt av Danmark og dansk kultur. Han kunne synge den danske sangen «Jeg er havren», som også norske barn lærte i skolen. Likeså stemte han etter en morgenkaffe i sangen «I østen stiger solen op, den spreder guld på sky». Det gjorde den for Oestermann i Midt-Østen.
–Jeg er glad for min gode skjebne. Jeg har vært velsignet med mange historier, sa Oestermann.
De historiene han selv anså som best, står i hans memoarer på dansk, norsk og engelsk.
—
—
(Desember 2016): –Før var det tid til grundig gjennomgang og analyse av begivenhetene. Nå er det er blitt en overfladisk journalistikk. Det var annerledes i Richard Oestermanns tid, sa fotograf David Rubinger da boken «Me and The Middle East» fra Gefen Publishing House ble presentert i Jerusalem.
–Gamle dager er alltid bedre når man ser dem i retrospektiv. Jeg har nådd den alderen hvor jeg ser det slik. Mange journalister og de fleste fotografer hadde en annerledes tilnærming til arbeidet. Det var et grundigere blikk på hendelser, og det var analyser, kanskje fordi vi hadde tid. Moderne journalister har dessverre ikke tid. Nå er det internett… Journalister i dag er begrenset til ti sekunder på TV eller en internettsak på 35 sekunder. Alle nyhetssaker er gamle etter sju minutter. Man har ikke tid til å gjøre det man finner i Richard Oestermanns bøker. Der er det en dyp følelse og møte med mennesker, hvor alt fra deres liv til politikk beskrives og forklares for offentligheten.
–Vi var privilegerte som kunne se dypere på hendelser i en videre horisont. Det var slik vi rapporterte. Den nye teknologien har gjort nyhetene til noe veldig overfladisk. Den har gitt adgang til stemmer som ikke burde komme frem. De som er i min profesjon, må tjene dem og det er veldig trist, sa Rubinger som var glad for at både han og Oestermann fikk tjene i en annen tid.
Norges tidligere ambassadør i Tel Aviv, Svein Sevje, beskrev under bokpresentasjonen Oestermann som en som alltid sjekket sine kilder og spurte hva som skjer.
—
—
Etterord:
(Desember 2016): Richard Oestermanns journalistliv er også en historie om et pressehistorisk skifte som gikk fra vennlig til avmålt og dels mer fiendtlig holdning til Israel og det jødiske folk.
I dag ville det nærmest vært utenkelig at en jødisk journalist fra Israel hadde skrevet lederen i Nordlys før han dro på fisketur med redaktøren. Det er nå pressefolk som stiller spørsmål om jøder i Israel kan være journalist for en norsk avis. Det er heller få spørsmål som reises om journalister med et arabisk navn i den arabiske eller israelske verden.
Richard Oestermann tilhørte den israelske venstresiden med tro på Oslo-avtalen. Men når Oestermann kom på besøk til Norge, ble han ikke nødvendigs oppfattet som en på venstresiden i israelsk politikk, men det virket som om han kanskje nærmet seg over sentrum mot høyre. Det skyldes nok endringene som har vært i det norske samfunnet, hvor selv israelere i sentrum blir oppfattet som litt til høyre og nybyggere stemplet som mennesker som opptrer i strid med folkeretten.
Mange utenlandske aviser i Israel har stengt sine byrå, og korrespondentene har dratt hjem på grunn av lite penger. Tilbake i hjemmeredaksjonene sitter journalister og skriver «innsiktsfulle» historier langt fra begivenhetene. Det blir fortalt om et journalistisk følge som var oppe på Oljeberget og spurte hvor de var før rapporten ble laget. Mange har kanskje ikke en gang vært i en bosetning, men skriver om eller mot dem.
Den gamle garde sjekket sakene sine både en og to ganger. Oestermanns motto var «If in doubt – out». Er det tvil, så ut med opplysningene eller saken. I dag gjelder det å være først.
Korrespondentene i Oestermanns tid var alltid på farten, ute der det skjedde for å se før de skrev. Nå skrives det ofte uten at man ser det som skjer.
Richard Oestermanns historier er artige fortellinger, både for den som er interessert i journalistikk og levd liv i Israel og Midt-Østen. Uten å ha lest alle tre bøkene, så er trolig den danske versjonen best. Det var hans morsmål. Det var slik han skrev flere tusen artikler.
Før Oestermann skrev sine memoarer, sa han at han ikke kunne skrive dem, for han kunne ikke fortelle alt. Det ble et utdrag. Noen historier er nå glemt for all tid, slik han selv ønsket det.
Vidar Norberg
(Artiklene er tidligere trykket i Karmel Israel-Nytt nr. 24, 15–31. desember 2016.)
Av Vidar Norberg
(3. juli 2018): Tidligere stortingsmann Johan J. Jakobsen fra Spillum døde den 30. juni, 81 år gammel.
Jakobsen var innvalgt på stortinget fra Nord-Trøndelag fra 1973 til 2001. Han var også formann i Senterpartiet. Jakobsen tok til orde for at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kunne samarbeide med en Høyre-regjering. Jakobsen var samferdselsminister i Kåre Willochs regjering og kommunalminister i Jan P. Syses regjering.
Johan J. Jakobsen var også med i politikken i en tid hvor Norge måtte ta stilling til både EØS- og EU-medlemskap. Senterpartiet var mot begge deler. Spesielt var kravet om nasjonal kontroll over Norges rike fiskeressurser viktige.
I sin bok mot strømmen skriver Johan J. Jakobsen:
«EØS-avtalen innebar en bedre markedsadgang for fisk og fiskeriprodukter, men ikke fri adgang som Norge hadde krevd. Når Sp stemte samlet imot, skyldtes ikke det at vi ikke så en del fordeler med avtalen. Men vi mente at den politiske prisen var altfor høg: Vår økonomiske handlefrihet ble svekket, Norge måtte gi opp viktige prinsipper i vår konsesjonslovgivning, vi hadde forpliktet oss til å ta inn i vårt lovverk en rekke direktiver som EF hadde vedtatt – og som EF ville komme til å vedta, og vi hadde avgitt fiskekvoter til EF, mot sterke protester fra Kyst-Norge.»
Jakobsen skriver videre at EØS-avtalen ble vedtatt i Stortinget den 16. oktober 1992, etter en to dagers debatt. Resultatet var gitt. KrF hadde i innstillingen varslet at partiet ville støtte avtalen. Med 131 mot 34 stemmer godkjente Stortinget EØS-avtalen. Mindretallet besto av gruppene til SP, SV og tre representanter fra KrF og to fra FrP og fiskeren Rolf Bendiksen fra Ap. Det manglet åtte stemmer på at avtalen ble forkastet.
Johan J. Jakobsen var med på å løfte frem Anne Enger Lahnstein som ble selve EU-dronningen etter at kampen mot norsk medlemskap i Den europeiske union var vunnet. Hun var i liket med EU-motstandernes leder Kristen Nygaard åpen for alle som deltok i denne kampen. Den samlet alt fra kommunister til bedehusfolk med Dagen-redaktør Arthur Berg som antydet at EU kunne være en forløper til Dyret i Johannes åpenbaring eller Antikristen.
–Vi i Senterpartiet knøt oss når «Dyret i Åpenbaringen» ble brakt på bane, skriver Jakobsen i en setning om den saken i sine memoarer.
For de aller fleste vil nok Johan J. Jakobsen bli husket som en veldig trivelig politiker.
–Johan J. Jakobsen var lun, jordnær og brennende opptatt av å snakke hele Norges sak. Han hadde alltid et godt og uslitelig humør. Jakobsen var en politiker som folk var glad i på tvers av politisk tilhørighet, sa partileder Trygve Slagsvold Vedum i en pressemelding fra Senterpartiet.
–Ikke bare virket han samlende innad i partiet. Han hadde også en egen evne til å bygge broer til andre partier. Både i regjering og i opposisjon var han en mester i å forhandle og å finne løsninger. Løsninger som gav ham og Senterpartiet stor innflytelse i norsk politikk. Det var en glede og ære for meg å kunne gi Senterpartiets høyeste utmerkelse, Såmannen, til Johan i 2017. Mye av hans arbeid høster både landet og Senterpartiet fruktene av i dag. Hans innsats og evne til å løfte andre var avgjørende for at det ble et klart nei til norsk EU-medlemskap i 1994, sa Trygve Slagsvold Vedum.
Av Vidar Norberg
(30. juni 2018): Den store oppslutningen om de homofiles marsj i Oslo viser at Norge er et land som har falt fra Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Både statsminister Erna Solberg (H) og hennes regjering samt opposisjonsleder Jonas Gahr Støre (AP) har fullstendig brutt med den judeo-kristne kultur som Norge har bygget på i tusen år. Kristelig Folkeparti evner ikke å protestere eller tale Guds ord inn i denne etterkristne tid.
Det er forstemmende å høre Norges statsminister spotte Guds lov. Hun åpnet de homofiles marsj Oslo lørdag den 30. juni, og hun var tydelig stolt over det.
–Vi feirer retten til å elske den du vil, skrev Solberg på statens nettside som var påsmurt homofilbevegelsens signalfarger.
Til deltakerne siterte hun Ru Paul på engelsk: «We’re born naked, and the rest is drag.» Det betyr at alle er født naken, men kan selv bestemme kjønn. Nei, Solberg tar feil. Bibelen sier at «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte Han det, til mann og kvinne skapte Han dem». Det står i 1. Mosebok 1, 27.
Hun tror visst at hun kan oppheve Herrens bud når hun forteller stolt til NRK at det er over 25 år siden partnerskapsloven ble vedtatt, 10 år siden felles ekteskapslov ble vedtatt og skryter av at for to år siden vedtok de at man selv kan bestemme sitt kjønn. Dette er ugudelighet av ugudelige regjeringer og Storting.
Norsk rikskringkasting hyller med sin dekning ugudelighet. Videre opplyser NRK at det i fjor var 124 påmeldte foreninger, bedrifter og organisasjoner. Dette har i år økt til 138 organisasjoner. Arrangøren opplyste at det var rundt 40.000 deltakere og 200.000 tilskuere.
Den ukristelige kulturministeren Trine Skei Grande (V) sa at de homofiles marsj er det mest synlige arrangement i Oslo etter 17. mai. Hun gikk foran i marsjen og oppgraderte Kulturdepartementets nettside med de homofiles farger. Dette viser hvilket gjennomslag ugudeligheten har fått i Norge. Kongeriket er i ferd med å bli fullstendig avkristnet.
Men man huske på at de mennesker som begår utuktig skjenselsverk, trolig er i stort mindretall. Flertallet av den norske befolkingen lever etter alt å dømme som mann og kvinne. At det er mange tilskuere, kan også skyldes at de homofiles syndige karnevalstog appellerer til menneskets nysgjerrighet. Regjeringene som støtter slik ugudelighet som førte til at Sodoma og Gomorra ble utslettet med ild og svovel, bør legge seg på hjertet at de står mot Guds skaperordning. Stortinget burde fremme gudelige lover som støtter Guds skaperordning mellom mann og kvinne.
Homofilibevegelsen gir et falskt inntrykk av at de krever toleranse. I virkeligheten forsøker «Pride-bevegelsens regnbuepolitikk» å tvinge normale folk til å tie om at mann og kvinne skal leve etter den biologiske virkelighet. Presset mot det som etter Guds skaperverk er normalt, blir stemplet som politisk ukorrekt og diskriminerende. Dette stemplet må man avvise på det sterkeste. Det er både biologisk og bibelsk rett å ta avstand fra homofil praksis.
Når menneskene forsvarer unaturlig samliv, er synden blitt så stor at Gud har overgitt dem til et ugudelig sinn. Det kan best sammenlignes med da Gud forherdet Farao og ødela Egypt med ti plager.
«Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, slik at de gjør slikt som ikke sømmer seg.» (Rom. 1, 26–28)
Bibelen forteller også at homofili fører til fortapelse. I Første brev til korinterne 6, 9 står det at de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, skal ikke arve Guds rike. Også første brev til Timoteus 1, 9 nevner at loven er mot menn som ligger med menn.
Homofili er en sodomottisk synd. Den er smittsom. Den bidro til at byen Sodoma ble ødelagt og satt til skrekk og advarsel for hele menneskeheten.
Den mest berømte historien om Sodoma står skrevet i 1. Mosebok kapittel 18 og 19. En dag kom Herren og to engler på besøk til sin venn Abraham. De fortalte at Gud skulle ødelegge Sodoma og Gomora fordi deres synd var umåtelig svær. Abraham fryktet for sin brorsønn som bodde i byen. Han argumenterte med Gud som lovte å spare byen om det fantes 50, 45, 40, 30, 20 og til slutt ti rettferdige i byen. Det var ikke ti rettferdige. De to englene – englene er alltid mannkjønn – gikk ned til Sodoma og tok inn i Lots hjem. Da kom mennene i Sodoma, omringet huset og krevde dem utlevert slik at de kunne ha omgang (homofilt samliv) med dem. Det eneste som maktet å stanse de ville innbyggerne, var englene som blindet deres øyne så de ikke fant inngangsdøren.
Bibelen forteller:
«Men Sodomas menn var onde og syndet grovt mot Herren.» (1. Mos. 13, 13)
«Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det.» (1. Mos. 18, 20–21)
Gud bestemte seg for å ødelegge Sodoma og Gomorra. Lot og hans familie fikk beskjed om å flykte for sitt liv, uten å se seg tilbake. Lots hustru hadde byen kjær og snudde seg for å se. Hun ble til en saltstøtte (1. Mos. 19, 26). Lots svigersønner trodde at dommen bare var en vits og flyktet ikke.
«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken.» (1. Mos. 19, 24–25)
Enkelte steder langs Dødehavet kan man den dag i dag finne «svovelkuler». Setter man fyr på dem, brenner de som svovel. Et merkelig fenomen.
I kirkens 2000-årige tradisjon har «unaturlige lyster» vært stemplet som en stor synd. I Judas’ brev vers 7 i Det nye testamente står det at «…likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten drev hor og gikk etter fremmed kjød (unaturlige lyster), og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.»
«Og Han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden.» 2. Pet. 2, 1–6
Saltstøtter vokser opp på havets salte bunn som kritthvite naturfenomen. De står der som forstenede kopier av Lots hustru og minner om Sodoma som forsvant under svovel og ild da JAHVE ødela de ugudelige byene. Den en gang så fruktbare sletten er nå bare brent stein, salt gjørme og dødelig saltvann. Bibelen forteller at de ble dømt og satt der til en skrekkens advarsel for menneskeheten.
«Kom Lots hustru i hu!» oppfordrer apostelen Lukas (17, 26–32).
–Du skapte historie, sa statsminister Benjamin Netanyahu da han tok imot prins William i Jerusalem.
Prins William er nummer to i arverekkefølgen til den britiske tronen.
Hertugen av Cambridge var den første kongelige brite som kom på offisielt besøk til Israel siden det britiske mandatet tok slutt i 1948.
–Velkommen til Israel, et stort historisk besøk, sa Netanyahu den 26. juni 2018.
Oldemors grav
Prince William besøkte gravstedet til sin oldemor Alice av Battenberg som ble 84 år. Hun var en kristen som ønsket å bli begravd i Jerusalem. Etter sin død i London i 1969 ble hun begravd i den russisk-ortodokse Maria Magdalena-kirken ved begynnelsen av Oljeberget.
Alice av Battenberg var gift med prins Andreas av Hellas og Danmark i 1903 og var derfor prinsesse av begge land.
I Israel er hun mest kjent fordi hun under den andre verdenskrig reddet enken og to barn til Haimaki Cohen i Hellas fra holocaust. Han var et tidligere parlamentsmedlem fra Tricala i Nord-Hellas. Tyskerne ble mistenksomme og forhørte prinsessen som skjulte jødene i sitt hjem. Alice var faktisk hørselssvekket og lot som hun ikke forsto noe. Nazistene lot henne da være. Prinsessen er av Holocaust-museet Yad Vashem i Jerusalem anerkjent som «rettferdige blant nasjonene», en ærestittel som brukes om ikke-jøder som har reddet jøder. Under møtet hos Israels statsminister Benjamin Netanyahu møtte prins William etterkommere fra Haimaki-familien som ble reddet av prinsens oldemor.
Willams far, prins Charles, har tidligere besøkt Alices grav på Oljeberget i Jerusalem, men det var ikke noe offisielt, kongelig besøk i Israel. Charles deltok i begravelsene til både Yitzhak Rabin og Shimon Peres.
Til hellige steder
Prins William besøkte de hellige steder i Jerusalem. Som turister flest gikk han til utsiktsplassen på Oljeberget for å se utover Jerusalems gamleby Tempelplassen i midten. Han var også oppe på Tempelplassen. Prinsen var iført kipa på hodet da han ba ved Vestmuren. Han skrev seg inn i gjesteboken: «Må fredens Gud velsigne denne region og hele verden med fred.» Det ble også besøk til Den hellige gravs kirke.
Prinsen besøkte Tel Aviv og gikk på stranden som folk flest. Noen ble nok ganske overrasket da de oppdaget at det var arvingen til den britiske trone som promenerte i Israels gater.
Politisk besøk
Det ble ikke noe møte mellom prinsen og Jerusalems borgermester Nir Barkat. Britene ville møte borgermesteren utenfor bygrensene, men det avslo Nir Barkat som krevde møtet i Jerusalem.
Jerusalem-minister Zeev Elkin, som stiller opp i borgermestervalget, sa at det var beklagelig at britene hadde lagt politikk inn i besøket. Han minnet om at det forente Jerusalem har vært Israels hovedstad i 3000 år. I 1980 erklærte Israel sin suverenitet over hele Jerusalem som ble frigjort under seksdagerskrigen i 1967. Det britiske konsulatet beskrev den østlige delen av Jerusalem som «det okkuperte Palestina».
Den britiske tronarvingen besøkte også de PLO-kontrollerte områdene og Abu Mazen i Ramallah. Ifølge Jerusalem Post var de sinte fordi han ikke ba om unnskyldning for Balfour-deklarasjonen fra 1917. Erklæringen la det folkerettslige grunnlaget for et jødisk hjemland i det britiske mandatområdet Palestina.
Politikk & historie
Forholdet mellom Israel og Storbritannia har vært både varmt, kaldt og komplisert. Jødene gikk inne i Storbritannias militære styrker som støttetropper under den første verdenskrig. Jødisk etterretningsaktivitet var en av årsakene til at britene klarte å jage tyrkerne ut av Beersheba i 1917 og frigjorde landet. Britene favoriserte araberne og da jødene vendte seg mot britene skar det seg.
Prinsen bodde i Jerusalem på det historiske hotellet King David. Dette var det britiske hovedkvarteret da Storbritannia styrte området fra 1917 til 1948. Hotellet ble sprengt i luften av den jødiske motstandsbevegelsen som smuglet sprengstoffet inn i sju melkespann. De ringte opp og ba britene evakuere hotellet, men det ble ikke gjort. Ladningen drepte 91 mennesker. Det var senere statsminister Menachem Begins motstandsbevegelse Irgun som sto bak. Begin var lenge var ettersøkt av det britiske imperiet.
Flere har forsøkt å svare på hvorfor britene nå velger å gjennomføre et offisielt besøk til Israel. Kommentarskribent Liat Collins skrev i Jerusalem Post at det britiske kongehuset til nå har avstått fra å besøke Israel av frykt for å provosere den arabiske og muslimske verden, men i dag er det klart at selv kongedømmet Saudi-Arabia har felles interesser med Israel.
Margaret Thatcher besøkte i 1986 statsminister Yitzhak Shamir. Hun representerte valgområdet Finchley og hadde et sterkt forhold til det jødiske samfunn i Storbritannia.
Det fem dager lange besøket i Midt-Østen startet hos kong Abdullah i Jordan.
Av Willy Gryting
Vi var kommet mot avslutningen av et festsamvær i fiskeværet Berlevåg i 1974.
En særlig god og fredfull ånd hadde hvilt over samværet fra første stund. Da ordet ble gitt fritt, grep straks en troende mann anledningen og gikk frem for å avlegge sitt vitnesbyrd.
Han tok utgangspunkt i et sangvers som var blitt sunget tidligere i møtet, og som var blitt godt for ham. Det var det kjente verset: «Det var det som frelse far, det var det som frelse mor, Det gamle evangelium var det som frelste meg».
Det hadde også frelst hans far og mor, fortalte han, og det holdt for dem.
–De døde i troen på det gamle evangelium. Det har holdt for meg til i dag, og ved Guds nåde tror jeg det skal holde til sist.
Han oppfordret til å ta imot frelsen mens det var tid.
–Det går jo så fort nå for tiden, sa han blant annet.
2–3 minutter etter at han hadde satt seg, døde han.
Det ble et underlig og mektig vitnesbyrd for oss som satt omkring. Også han fikk dø i troen på det gamle evangelium, med vitnesbyrdet nesten på sine lepper:
–Og ved Guds nåde tror jeg det skal holde til sist.
Ja, takk og lov. Det gamle evangelium holder! Det er det eneste som holder. Det holder i livet, i glede og prøvelser, og det holder, og det holder når vi skal møte «den siste fiende», døden.
Kjære leser! Det haster med å gripe det gamle evangelium. Som han sa i vitnesbyrdet: «Det går så fort nå for tiden». Plutselig en dag kommer Jesus igjen, eller plutselig en dag er du inne i dødens brottsjø. Bare hvis du da har grepet det gamle evangelium, kan du være trygg. Det holder.
Av Lars Arne Høgetveit
Traume er et alvorlig begrep og defineres slik i Store medisinske leksikon: «Traume, fellesbetegnelse på alle slags kroppslige og mentale skader (psykisk traume) og belastninger som skyldes påvirkning utenfra.» Og det spørs om ikke dette begrepet har sin relevans når en begynner å analysere hva den norske befolkning utsettes for med hensyn til ulike belastninger påført utenifra, men også valg en har gjort selv. Selvsagt vil det jeg punktvis nevner fra samfunnet under, gi seg utslag i kroppslige og mentale skader og belastninger blant annet på grunn av en, i hvert fall i starten, dårlig samvittighet.
Romerbrevet 13, 3–5 forteller oss om hvordan en god stat kan gjenkjennes og skal være: «For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den; for den er Guds tjener, deg til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er. Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens.»
Noen viktige punkter i samfunnsutvikling er følgende:
1. En frafallen kirke (inkl. andre menigheter) der Bibelens skapelsesberetning er lagt i grus i og med kvinnelige prester og praktiserende homolegalisering. Troen på Gud er borte, og med det bortfallet skapes et kraftig åndelig vakuum for ett menneske – hva er meningen med livet og hvor kommer det fra? Fronter man ekteskapet slik Bibelen definerer det, er i dag risikoen der for rettsforfølgelse. Bibelen sier noe om «retten som snubler på tingstedet». Esaias 59 gir oss en presis beskrivelse av hva som skjer i dag:
«Vi er falt fra Herren og har fornektet Ham, vi har gått bort fra vår Gud, vi har talt om undertrykkelse og frafall, vi har unnfanget løgnens ord i vårt hjerte og sagt dem ut. Derfor er retten blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte; for sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang, og sannheten ble borte, og den som holdt seg fra det onde, ble plyndret.»
Og helt innledningsvis i Esaias 59 leser vi: «Men deres misgjerninger har gjort skilsmisse mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult Hans åsyn for dere, så Han ikke hører. For deres hender er flekket av blod, og deres fingrer av misgjerning; deres lepper taler løgn, deres tunge taler urett. Det er ingen som fremfører tale med rettferdighet, og ingen som fører rettssak på ærlig vis; de setter sin lit til usannhet og taler løgn, de har unnfanget ulykke og føder elendighet.»
2. Familier går i oppløsning – det skader voksne og barn for livet. Samfunnet har lagt opp til ordninger som støtter opp under falsk og unaturlig kjønnslivfiksering i feile rammer, utroskap og «mine og dine barn». Samfunnet har også lagt økonomiske rammer som gir incitamenter til at alle barn, fra de er ganske små, skal inn i statlig/kommunal omsorg som barnehager. Selv om de blir alvorlig stressa, de voksne blir stressa, tempoet øker på statens regning etc. Foreldre som tar ansvaret med å ta seg av barna selv til de begynner på skolen, stigmatiseres og benevnes som snyltere på samfunnet – mens realiteten er den motsatte der de får barn og flere får mange barn som trengs og bruker tid på å oppdra dem til gode bidragsytere i hjem og samfunn.
3. Et statlig/kommunalt barnevern som går etter familien og destabiliser den med sine ca 58.000 bekymringsmeldinger på ca 48.000 barn i året! Det skaper en frykt blant barnefamilier og besteforeldre – for hvem blir neste de går etter. 15.800 fosterbarn, mange vil hjem, sier sitt i en liten nasjon. Hele samfunnet er bygd opp rundt angiveriet. Foreldreretten forvitrer og det blir mer og mer statens barn.
4. Den demografiske situasjon i Norge er alvorlig – med en fertilitetsrate på 1,61 er vi ett utdøende folk. Oslo ligger på 1,5 – og vi trenger 2,1 for å opprettholde befolkningen. På toppen av dette kommer fosterdrapet – med ca. 40 barn hver dag året rundt! Hva har ett menneske blitt utsatt for, som velger slik destruktivt mange gjør i dag?
5. I skolen lærer de barna at vi er tilfeldig kommet til i ett stort smell – selv om hele skaperverket vitner om det motsatte, og det er massevis av solid forskning – innen alle fagdisipliner – som viser det Bibelen forteller oss. Med dette knekkes menneskeverdet, og håpløsheten får stort rom. Men motkraften mot denne ondskapen øker nå.
6. Ytringsfriheten er innskrenket – svært mange tør ikke si sin mening rundt lunsjbordet på jobben eller i andre sammenhenger for hva vil da spre seg om dem, og hvilke konsekvenser vil det få for dem og barna. Selv om det er sant det de ønsker å si – ligger frykten der – slik skal et samfunn ikke være – da råtner det på rot.
Det første verset i Esaias 59 lyder slik: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og Hans øre er ikke for tunghørt til å høre.» Nei, og om enkeltmennesket i Norge ville begynne lese de ti bud og der få oppleve hva synd mot Gud er og at det er en alvorlig realitet med de verste konsekvenser for tid og evighet – da ville det være håp igjen for landet om syndenøden ble kanalisert inn i frelserens favn for Esaias 59, 1 lyver ikke!
Så er det mulig å bli helbredet fra ulike traumer (og noen sår vil vi måtte leve med livet ut) – der det står i Guds Ord, i Johannes 8, 32: «og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Kommentar-Avisa.no 21.06.2018)
Indremisjonsforbundets landssommerstevne 2018 starter opp torsdag kveld den 28. juni i Vestre Jakobselv og pågår frem til søndag. Det er ventet mellom 60 og 100 deltakere.
Møtene er lagt til Samfunnshuset. Bespisningen er på Vestre Jakobselv camping og misjonssenter. Der er det også muligheter for overnatting på internatet eller i campinghytter. Videre er det plass til campingvogn, bobil og telt.
Åpningsmøtet er torsdag kveld klokken 19.00 ved Bjarne Ydstebø. Han har også kveldsmøtet fredag klokken 19.00.
Lørdag klokken 13.00 er det Torgmøte i Vadsø. Videre er det festkveld klokken 19.00 på Misjonssenteret.
Søndag klokken 11.00 er det storsamling ved Arne Arnesen. Han har også bibeltimer fredag og lørdag formiddag klokken 10.
Henvendelser og påmelding til arrangementet kan skje til Vestre Jakobselv Camping og misjonssenter på telefon 78956064. Informasjon får man også hos Svein Hansen på telefon 97044568 går det frem av nettsiden til Finnmark Indremisjon.
Det er mulighet for fellesreise fra Alta og Vest-Finnmark.
