Redaksjonen

 

Av Vidar Norberg

(14.05.2018): Salomo var en vis konge som laget mange ordspråk. Han kommer med en klar oppfordring i Bibelen: «Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt.»  (Salomos ordspråk 22, 28).

Dette er en visdom som kanskje også kan anvendes for Finnmark fylke som nå er truet av tvangssammenslåing med Troms fylke. Stortinget i Oslo har bestemt at grensesteinene for Finnmark skal flyttes. Det er neppe noen vis politikk.

Grensesteiner er ofte satt opp for å beskytte et område. Hindre at folk blir ranet for verdier. Her tenker kong Salomo spesielt på de aller svakeste, de som er farløse og ikke kan forsvare seg. I Salomos ordspråk 23, 10 står det skrevet:

«Flytt ikke de gamle grensesteiner, og kom ikke inn på farløses marker!»

Når advarselen om å flytte grensesteiner nevnes to ganger, må dette bety at dette er en ekstra viktig sak. Gud ønsker å forhindre at de svakeste blir plyndret.

Dette budskapet kommer ganske klart frem i Jobs bok 24, 2: «Folk flytter grenseskjell, de raner fe og fører det på beite.»

Når grenser flyttes, enten det er i krig med våpen eller byråkratiske lovreguleringer, kan det ofte være for å rane og plyndre fra andre folk eller egne befolkningsgrupper. Finnmark har opplevd dette i sin historie. Store verdier har gjennom tidene vært hentet ut på bekostning av de svakeste.

Det kanskje nyeste eksemplet på dette er at Veines i Nordkapp ikke får ilandføringssentral for olje. Noe annet var utenkelig for Mongstad på Vestlandet.

Man ser at lokale fiskere må gå på land på finnmarkskysten, mens storkapitalens båter kan bryte om bord og sende fisken ut av fylket uten å bli bearbeidet. Slik urett var det også før i tiden. Dette anskueliggjøres av Ferdinand Vassvik fra Gamvik i Magnar Mikkelsens bok «Hundre år under pisken». Han forteller om fiskerne som ikke kunne ro om vinteren på grunn av dårlige båter og hadde derfor ikke fortjeneste. De måtte handle på seddel hos handelsmannen. Når det gode vårfisket kom, trakk væreieren av på sedlene. Mange ganger etter vårfisket hadde fiskeren ikke ti øre igjen. Etter siste verdenskrig organiserte arbeiderne seg. Men fordi befolkninga hadde gått i hundre år og vært under pisken av væreierne, var folk forsiktig innstilt. Denne pisken har nok folk i Finnmark kjent mange ganger. Nå kjenner de den igjen fra Høyre, Fremskrittspartiet, KrF, Venstre og MDG. De svinger svøpen mot organiseringen av folkeavstemningen mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Hovedargumentet er at folkeavstemningen koster tre millioner.

Før i tiden var det prissamarbeid mellom fiskekjøpere. Var fisket godt, sank prisene, eller det kunne ende med at væreieren sa at han ikke kunne ta imot, men for å hjelpe kunne han nå likevel ta fisken nesten helt uten betaling. Finnmark Fiskarlag stilte krav om bedre båter og faste priser. Hans Eriksen forteller i boken «Hundre år under pisken» om at Norges Råfisklag innkalte til et møte i Svolvær hvor Finnmark Fiskarlag måtte svare på hvordan de kunne stille så radikale krav. Til slutt ble dem ifølge Hans Eriksen spurt om de ville fortsette å bo under han kong Haakon eller om de ville være under han Stalin. Da svarte Kristian Pettersen som var formann i Finnmark Fiskarlag:

–For oss e de knusende likegyldig ka statssjefen hete, om han hete Stalin eller kong Haakon, bare vi får en menneskeverdig telværelse å leve under.

Slike tanker er ikke helt nye i forbindelse med debatten om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Avisen Sagats redaktør i Lakselv Geir Wulf sa at han vil at Finnmarks skal fortsette som eget fylke i Norge, men dersom det ikke går bør Finnmark bli et eget land.

Politisk redaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet advarte om at det begynner å ligne katalanske tilstander i Finnmark hvor det er så sterk motstand mot sammenslåing med Troms.

Det kan igjen være klokt å gå til Bibelen for å lære litt av gammel politisk erfaring. Kong Salomos sønn Rehabeam reiste fra Juda-rike til Israels rike for å bli konge der som hans far Salomo hadde vært. Israel sa at Salomo hadde lagt et tungt åk på folket og ba om at det ble lettere. De gamle rådgiverne sa følgende:

«Hvis du vil vise deg vennlig mot dette folk og føyer dem og gir dem gode ord, så vil de være dine tjenere for alle tider.» (Andre Krønikerbok 10, 7).

Men kong Rehabeab lyttet til de unge rådgiverne som ville bruke pisken:

«Har min far gjort deres åk tungt, så vil jeg gjøre det enda tyngre! Har min far tuktet dere med sveper, så vil jeg tukte dere med skorpioner.»

Resultatet ble at kong Rehabeam tapte de ti stammers område. Og det var nok også Guds vilje.

Statsminister Erna Solberg og kommunalminister Monica Mæland synes like arrogant som kong Rehabeam.  Men å flytte grensesteiner er en alvorlig sak, selv om det bare gjelder motstanden i Finnmark fylke. Regjeringen er vel dessuten så langt unna bibelsk tro og tanke at det ikke frykter for å fjerne grensesteiner som beskytter folk i et karrig land av mye skrinn jord, ur og myr og lang mørketid.

La Finnmarksfolket få feire 17. mai med Henrik Wergelands ord:

Vi ere en Nation vi med,

Vi Smaa, en Alen lange.

Stem nei til tvangssammenslutning av Finnmark og Troms.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

Finnes det en bibelsk begrunnelse for å beholde Finnmark som et eget fylke. Det står ikke noe om Finnmark i Bibelen. Men det står noe om grenser mellom menneskene. Dem kan det være noe å lære av. Apostlenes gjerninger 17, 26–27 forteller:

«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.»

Bibelteksten forteller at Gud setter grenser mellom nasjonene. Etter syndfloden gikk Noah igjen på tørt land. Fra ham kom det ifølge de lærde 70 nasjoner. Derfor ofret man under løvhyttefesten på templets tid i Jerusalem 70 okser. En okse for hver nasjon.

Dette forteller at folkegrenser er viktige. Således kan det også i prinsippet være viktig med fylkeskommunale grenser innenfor nasjonene, akkurat som jødefolket var oppdelt i stammer.

Finnmark fylke har jo sitt særpreg. Det er et værhardt og på mange måter karrig land. En busk som står nordøsten år etter år, tar form av det. Den som ikke er født i Finnmark, blir kanskje ikke så lenge i slikt et vær. Man pleide å si at ingen prester, sørfra, dør i Finnmark, men det er kanskje ikke helt sant.

Geografi, natur og mennesker danner et slags samhørighet. Selv om dialekter er litt ulike fra vidde til fjord og kyst, er det alltid noe felles. Finnmark er ulikt Troms. Finnmark er ulikt Oslo, Washington, Moskva og Beijing. Selv om Kappstaden, Cape Town og Nordkapp ligger i hver sin ytterende, er det ikke så mye felles.

Skal man snakke sammen, går det best med samme språk. Det er i slike små språkfellesskap at det kanskje er lettest å nå ut med evangeliet om Jesus, tilbudet om evig liv. Derfor er det kanskje viktig å ivareta grensene, selv om grensene gjennom historien kan endres og nye språkfellesskap oppstå. Men Finnmark, som tilhører de fjerne kyster, er det ikke like lett å slå andre landområder og folk sammen med.

Regjeringen ønsker nok større enheter, mer sentralisering slik at alle får like tilbud innenfor et geografisk samlet område. Dette er heller ingen ny tanke. Man så det aller klarest i Babel.

«Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden.» (1. Mos.11, 4)

Her er det ikke snakk om spredt bosetning som Gud ønsket over hele jorden. Det var sentralisering. I Babel ville de bygge seg et tårn som nådde like opp til himmelen. Da steg Gud for ned å se. Han forvirret deres språk så de ikke forsto hverandres tale.

Å bygge et storfylke er kanskje ikke synd. Men er det klokt. Minner det ikke litt om stormannsgalskap.

Finnmarkinger er vel stort sett fornøyd med sitt fylke, kanskje fordi de naturgitte forhold preger menneskene sterkere så langt mot nord. Vær og vind sliper og former menneskene. Kanskje er det derfor mange finnmarkinger ikke vil slå Finnmark sammen med Troms. Det er i grunnen fint med slike ulikheter. Dem skal man ta vare på.

Tilknytningen til jorden i Finnmark kan kanskje forklares med en jødisk historie. Det var en gang en jødisk familie i Polen. Den lille sønnen i huset var puslete. Far var bekymret og tok ham til legen.

–Du må sette ham bort til hardt arbeid på en bondegård, så vokser han nok til, sa legen.

Den jødiske far sendte sin jødiske sønn til en polsk bonde. Der måtte sønnen slite for føden. Pløye, så å høste. Det var ikke lett, men tungt. Så den puslete sønn spurte hvordan bonden synge og være glad når han må slite slik på jorden. Den polske bonden svarte at han hørte jorden synge av glede når han arbeidet på jorden. Bonden ba den puslete gutten om å legge øret til jorden og høre sangen. Det gjorde den jødiske gutt på den polske jord.

–Jeg kan ikke høre jorden synge, sa den puslete gutten.

–Der ser du. Det er ikke din jord, svarte bonden.

En dag kom den jødiske gutten til Israel. Han arbeidet på jorden og hørte den synge hver dag. For det var hans jord, den jord som jødefolket hadde bibelske løfter om. Han fortalte selv historien på Israels radio.

Slik er det kanskje også for ekte finnmarkinger enten du er født der eller bare bor der. Om du hører jorden synge for deg, så stem nei til tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

 

 

 

 

 

 

Av Knut Stokke, Sæbø

(09.05.2018): Vi er veldig mange som gratulerer Israel med 70-årsjubileumet. Også i Norge!

14. mai er det 70 år siden Israel gjenoppsto som selvstendig stat. Riktignok svært forsinket i forhold til alle de arabiske landene som ble opprettet i kjølvannet av 1. verdenskrig på grunnlag av nøyaktig samme folkerett.

Israel var allerede okkupert av romerne på Jesu tid. Krigerske stormakter har i ettertid skiftet på å okkupere Israel opp gjennom århundrene. Jødene ble spredd utover i hele verden, men likevel har det hele tiden vært et jødisk nærvær hjemme i Israel. Mirakelfolket har ikke bare vært fordrevet en gang, men faktisk to ganger. Og i 1948 fikk de endelig sin frihet og selvstyre tilbake igjen i sitt eget opprinnelige og historiske land.

Gjennom hele mitt livsløp har Israel vært det viktigste synlige gudsbeviset for alle mennesker. En slik konklusjon er uløselig knyttet til bibelkunnskap siden det handler om profetier og Bibelens Gud. Dessverre er riksdekkende medier blinde for slikt!

På 1930-tallet smilte jødene da Hitler og nazistene brølte: «Død over jødene!» Som velintegrerte og nyttige borgere over hele Europa tolket jødene truslene om jødeutrydding som metaforer og språklige overdrivelser. De ville simpelthen ikke tro det de hørte.

Etter holocaust tar jødene de gamle utsagnene på det ytterste alvor og er klare til å forsvare seg. Siden 1948 har alle jøder som føler på utrygghet, et sted å reise til. Et sted der de er velkomne: Israel! Så når franskmenn i vår tid blir drept bare fordi de er jøder, flytter noen tusen andre franskmenn hjem til Israel. Når Iran til stadighet truer Israel med krig og utslettelse, tar Israel ordene på fullt alvor og er klare til å forsvare seg og sine.

Lærebøkene i palestina-arabiske skoler forkynner hat og hyller drap på jøder, og barne-TV i PA-områdene gjør det samme. Riktignok foregår det på arabisk. Men jødene i Israel kan lese og skrive arabisk. Og de tar utsagnene helt bokstavelig. De tar aldri mer sjansen på å ignorere et eneste antisemittisk utsagn selv om det framsettes på arabisk, eller at jøde er byttet ut med Israel. Oppfattet våre journalister og påtalemyndigheter hva som ble ropt på arabisk, i årets 1. mai-tog, mon tro?

Etter vår vestlige tidsregning ble Israel proklamert som suveren stat 14. mai 1948. Når høytidsdager og merkedager skal markeres i Israel, skjer det selvsagt etter den hebraiske kalenderen. I år falt den israelske selvstendighetsdagen – yom ha’atzmaut – på 19. april. Etter den hebraiske kalenderen er det den 5. dagen i måneden iyar, og året i år er 5778. Med andre ord er 70-årsjubileumet allerede ferdigfeiret i Israel.

Etter 1948 ble alle arabiske og de aller fleste muslimske land tømt for jøder. I tillegg har også mange jøder fra resten av verden flyttet hjem til Israel. Særlig har mange kommet fra tidligere Sovjetunionen. Tilsammen er det over 6,5 millioner jøder i Israel nå. I 70 år med aggressive fiender på alle kanter har israelerne maktet å utvikle landet sitt på mirakuløst vis på absolutt alle områder. Ja, på en slik måte at alle land kan reise dit på studietur med garantert utbytte.

Ikke bare er Israel med alle sine feil og mangler et godt land for sine innbyggere. Alt som kan vokse og gro i naturen, trives og brer seg utover også, ved hjelp av menneskehånd og kreativitet, men også på naturlig vis. Ja, også i mer og mer rein ørken vokser og gror det alle slags blomster, trær og nyttevekster som i bibelsk tid. Parallelt vokser det fram nye byer. Utryddede dyr som vi blant annet kjenner fra bibeltekster, vender tilbake og får sin egen plass i dette knøttlille landet. Tilsvarende skjer det med fuglelivet. I tillegg legger flere og flere trekkfugler ruta si over Israel, og oftest med innlagte hviledager der.

Aller mest spennende for menneskehetens verdensarv er arkeologenes arbeid i Israel. Omtrent samme hvor man graver litt, finner man uvurderlige skatter. Overmåte viktig kulturarv. Ja, landet forteller oss stadig noe nytt og bekrefter kjent kunnskap. Bibelens land bekrefter de bibelske tekster. Men også så mye mye annet fra før og etter vår tidsregning. Ja, det bekreftes at jødenes Jerusalem var en internasjonal kulturhovedstad for 3000 år siden. På den tiden da Berlin, Wien, Paris, London, New York og Oslo var ikkeeksisterende. Vi er stolte av våre 1000 år gamle vikingskip, mens Israel har en 2000 år gammel «Jesusbåt» utstilt. Vi rekker ikke jødene engang til knærne…

Spenningen til 14. mai knytter seg til USA’s ambassadeflytting. Vil det virkelig skje? Veiskiltene er allerede på plass. Vil Trump være personlig til stede? Blir det bråk? Vil det gå menneskeliv? NTB og NRK vil være der for å framstille Israel og Trump slik som de pleier… All verdens medier forventer arabiske protester, ja, raseri, og er klare til å formidle det fra pol til pol. Hva annet kan PA-president Abbas derfor gjøre enn å kommandere sine undersåtter ut i gatene for å vise verden skikkelig raseri? Løftet til drepte, skadde eller fengsla palestina-arabere blir som vanlig økonomisk belønning. Penger kommer til syvende og sist, fra Norge eller EU.

Den vakreste jubileumsgaven Norge kunne gi i anledning Israels 70-årsjublileum, ville være å sende kong Harald og dronning Sonja på offisielt besøk til jødenes historiske og hypermoderne hjemland. Samtidig kunne regjeringen proklamere ambassadeflytting.

Vi er heldigvis veldig mange som fryder oss over mirakellandet Israel, og sier: «Gratulerer med 70-årsjubileumet, Israel!»

 

Av Vidar Norberg

(08.05.2018): Kristelig Folkeparti sitter på «vippen» i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms fylke. Hva KrF velger, blir avgjørende for finnmarkfolkets fremtid. Her har KrF et spesielt ansvar som de bør tenke igjennom før det er for sent.

Kristelig Folkeparti kan velge om de vil sikre flertall for en sentraliseringspolitikk fra Høyre, Fremskrittspartiet og de nye karrieresyke venstrepolitikerne i regjeringen. Høyrepolitikken vil etter alt å dømme føre til at færre båter som kommer opp fra sjøen, ser lys i kjøkkenvinduene. Enda flere jorder i Finnmark kommer til å ligge brakk og overgrodde. Skoler blir lagt ned, bedehus stengt. Fergeavgangene blir for få for fiskeindustrien. Lensmannskontorer blir sentralisert, og med kolonnestengte veier må lensmann ta utrykning med hurtigruta i flere timer, om den da ikke går forbi. De kaller det for nærpolitireform, enda ordensmakten blir mye lenger unna. Myndighetene sparer penger på ambulansefly og setter folks helse i fare. De ser ikke Post som en samfunnsoppgave. Nå forsøker de å stryke Finnmark fylke av kartet med det stortingsflertallet kaller regionreform. Det er en tilbakeslagspolitikk. Regjeringen kaster blår i øynene på folk.

Finnmark har mange ganger vært mulighetenes fylke, rik på ressurser. Under hungeren i Finland søkte folk fra barkebrød til fiske på Finnmarkskysten. Folk fra hele Norge, og fra London til Israel, har i gode tider kommet til Finnmark for å skaffe seg arbeid der fangstene ble ført i land. Nå holder konsesjoner og kvoteordninger på å ta kvelertak på kystsamfunnene. De kjøpes opp av storkapitalen, og fisken sendes til Kina for å pakkes, mens landanlegg langs kysten ligger brakk og lokalsamfunn utarmes. Snakk om miljøpolitikk. Det hele virker som en politisk styrt avvikling av kystsamfunn i Finnmark.

Da Statoil ville ha konsesjon for å få bygget ut Johan Castberg i Barentshavet, gjorde de seg fin i målet og snakket om oljeterminal på Veines i Nordkapp. Da konsesjonen var klar, skrinla de terminalen. Det er slikt som kalles utbytting. Lokalsamfunn sitter igjen uten arbeidsplasser, mens storkapitalen suger ut både olje og gass. Det er ikke mye av distriktspolitikk og samfunnsutbygging når høyrekreftene får herje som en vinterstorm.

Det er høyrekrefter som nå tar en omkamp for sentralisering bort fra fiskevær, bygdesamfunn, næringer på og i fjell. Situasjonen minner ikke så lite om Jack Berntsens vise «Kor e hammaren, Edvard» fra 1972. Den handler om Edvard som må finne frem hammaren og spikre igjen døra for i utbygda skal ingen mann bo.

 

KrFs politikk minner ikke mye om det sentrumsalternativ som Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik sammen forsøkte å skape i norsk politikk. Det synes mer som om liberalistiske høyrekrefter er i ferd med å overta Kristelig Folkeparti.

KrF-leder Knut Arild Hareide forsvarer fortsatt regionreformen, men setter kanskje døren litt på gløtt for en endring:

–Hvis ikke vi får til flere oppgaver i regionene, er mye av vitsen bak de nye regionene borte. Vi arbeider fullt og helt for å få til dette. Men om vi ikke får til dette, må vi selvfølgelig se på dette på nytt, sa Hareide til NRK.

Man kan ikke annet enn be til Gud om at Kristelig Folkeparti må gi sine stemmer på Stortinget til Finnmark som fylke. Fra høyrekreftene kommer ingen hjelp. Når det gjelder folkeavstemningen i Finnmark, er det mest hån, spott og spøtt fra statsminister Erna Solberg og kommunalminister Monika Mæland.

 

 

Av Arne Pedersen, Vestre Jakobselv

(27.04.2018): Stortingsvalget gav regjeringsmakten til FrP og H. Det er dette partiene H, FrP, KrF, V og MDG i Finnmark fylkesting viser til når de sier at det har vært gjennomført en demokratisk prosess vedrørende sammenslåing av Finnmark og Troms. Partiene vil derfor overse folkeavstemningen i Finnmark 14. mai uansett hva stemmeresultatet måtte bli.

Det var partiene FrP, H, Venstre og KrF som utførte tvangsvedtaket i stortinget. Venstre og KrF har ikke representanter på stortinget fra Finnmark. FrP fikk én i kraft av egen oppslutning i Finnmark. Høyre kom inn gjennom ordningen med utjevningsmandater. Det er altså ikke grunnlag for å hevde at finnmarkingene gav sin tilslutning gjennom stortingsvalget. Tre av fem representanter fra Finnmark sa nei til tvang.

Opposisjonspartiene i fylkestinget bruker velgeroppslutningen i Sør-Norge og partier, som ikke har representasjon på stortinget fra Finnmark, som ryggdekning for tvangsvedtaket og som heller ikke er berørt av situasjonen i Finnmark. Det var to KrF-representanter fra Sør-Norge, som så vidt bikket stortinget for tvangsvedtaket. Man kan bare tenke seg til hvilke reaksjoner det ville utløst dersom to representanter fra Finnmark hadde bikket stortingsflertallet mot folkeviljen i en tilsvarende sak i Sør-Norge.

FrP er for folkeavstemninger. Partiet kunne brukt dette prinsippet og krevd at folk i Finnmark fikk si hva de mente om å slå sammen Finnmark med Troms, før partiet stemte for tvangsvedtaket i stortinget. Det gjorde FrP ikke. Nå kjemper partiet, med alle midler, for at finnmarkingene ikke skal få si hva de mener. At de tør.

Finnmarkingene brukte sjansen da vi hadde den. Flertallet i Finnmark støttet partiene ved siste stortingsvalg, som var mot tvangsvedtaket. Opposisjonen i fylkestinget har oversett også det. Fylkestinget har ikke mandat fra Finnmark til å gjennomføre tvangsvedtaket fra siste stortingsvalg.

Artikkelen er sakset fra Altaposten og iFinnmark

 

 

Av Vidar Norberg

(04.05.2018): Det er blitt fortalt at i gamle dager drev væreiere valgkamp med ei mark kaffe. De gikk på dem som var fattigst og aller nederst på rangstigen. Tilbudet var ei mark kaffe om dem ville stemme på kaksen som undertrykte folk. Væreieren med ei mark kaffe trengte ikke ha så veldig mange velgere blant befolkningen. Det var kanskje nok med stakkarer som lengtet etter ei mark kaffe fra butikken.

Høyre som nå stolt og høylytt vil tvangssammenslå Finnmark med Troms har ikke glemt gamle kaffekunster. Erna Solberg er før folkeavstemningen i Finnmark og deler gjerne ut ei mark kaffe til forsømte kvener.

Erna Solberg er også blitt rørende opptatt av å klappe på reinen utenfor Alta. Hun sa blant annet ifølge NTB at reindriftskulturen er også noe av det som gjør Norge eksotisk som reisedestinasjon for veldig mange. Det virker som hun anser finnmarkinger for eksotiske tusseladder i et utkantreservat som skal styres av Tromsø som har flere høyrefolk og folkeskikk.

Erna utpekte Tor Mikkel Wara, opprinnelig fra Finnmark, til ny justisminister. Selv om han sikkert kan være er dyktig, minner det om ei mark kaffe i håp om å blidgjøre finnmarkingene som skal stemme.

Etter valget i gamle dager kom hverdagen tilbake, og fattigdommen var der etter at kaffen var drukket opp og væreieren var gjenvalgt i styre og stell. Ei mark kaffe er bare 250 gram. Det varer ikke lenge. Heller ikke milde gaver fra Erna Solbergs regjering før folkeavstemningen.

Det blir nok lenger for folk fra Finnmark til Oslo og en tyngre reise til Tromsø for å få noe igjennom etter en tvangssammenslåing. Småplasser blir utarmet og verdiene enten det er gass, fisk eller kvoter vil nok bli ført ut av fylket uten at befolkningen kan gjøre så mye med det. På Veines i Nordkapp kommune kunne man kanskje trenge ei mark kaffe for det ser ikke ut til å komme noen oljeterminal dit med det aller første.

Man skal lytte til gamle historiefortellere fra Finnmark og ta lærdom av fortiden. Takk nei til ei mark kaffe fra Erna (H). Stem mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.