Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

Redaksjonen

Samemisjonen hetses fordi de forkynner Guds ord rent og klart

By

 

Samemisjonens kapell på Sennalandet.

Av Vidar Norberg

(23.03.2018): Fordi Norges Samemisjon tror på Guds ord i Bibelen, blir de fra tid til annen hetset og utsatt for latterliggjøring. Denne gang er det presten Jon Arne Tandberg som er årsak fordi han ikke får bruke Aisaroaivi kapell i Kvalsund kommune på første påskedag.

Saken er omtalt både av iFinnmark og Norsk Telegrambyrå. Det startet ifølge mediene med en e-post fra Samemisjonen til Hammerfest kirke som ba Tandberg redegjøre for sitt syn på homofili og kvinnelige prester.

Daglig leder Roald Gundersen forklarte ifølge iFinnmark at i 2016 vedtok Samemisjonen at siden de følger den luthersk-evangeliske lære kan de ikke ha kvinner eller homoradikale forkynnere i kapellet. Derfor ble e-posten sendt til Hammerfest kirke for å høre om hva presten står for. Gundersen sa videre til at de ikke har hørt noe fra presten. Men et par timer etter e-posten var det imidlertid hets og latterliggjøring på Facebook av Samemisjonen.

–Helt sykt. Trasig at mørkemenn skal ødelegge en god tradisjon. Er det virkelig i 2018. Ja, her viser Samemisjonen sin nestekjærlighet, mente spotterne.

Det er ikke nestekjærlighet når vranglærere vil føre mennesker evig fortapt med falsk lære som godkjenner homofilt samliv. Nestekjærligheten er det Samemisjonen som bringer ut med tilbud om frelse i Jesu blod og evig liv for den som tror og omvender seg fra synden. Det var nettopp derfor Jesus kom, døde og sto opp igjen i påsken. Hylekoret mot Samemisjonen forvrenger evangeliet.

Gundersen var ifølge pressen overrasket over at informasjonen alt ligger på Facebook. Det har Samemisjonens daglige leder god grunn til å være. Det er vel ikke slik en prest takker for lånet av kapellet i fem år. Sett i forhold til at det skulle vært et korrekt forhold og fortrolig informasjon, så må vel det som er lagt ut på Facebook, heller anses som forsøk på ondsinnet latterliggjøring av Samemisjonen. Og i den spotteforeningen er det flere som kjører i flokk.

Tommen Hermo i Hammerfest og Kvalsund snøscooterforening, som kaller seg kristen, synes det er forkastelig at Samemisjonen nekter dem å holde gudstjeneste i kapellet. Derfor vil skuterforeningen dra i gang isfiskekonkurranse og utegudstjeneste på Lille Doggevann. Han vet kanskje ikke at det i gamle dager ble regnet for brudd på helligdagsbudet å fiske i helligdager. Også det som lever i vannet, skal ha helgefred.

Sodoma ble ødelagt pr grunn av sodomittiske synder. Skilt viser veien til en fjellformasjon som kan minne om fortellingen om Lots hustru som ble til en saltstøtte.

Alvorlig sak

For å anskueliggjøre alvoret kan man ta en tur til Saltsjøen i Israel. Her lå byen Sodoma som ble ødelagt, nettopp på grunn av homofile synder. Den ble satt der til skrekk og advarsel for menneskene.

I boken «Den jødiske kirg» skriver Josefus Flavius at sporene eller skyggen av de fem byene fremdeles kan sees. Boken ble skrevet i 70-årene e.Kr. Reiseskribent V. Littmann skrev i avisen Hamodia at enkelte hevder at de beskrivelser Josefus gir av byene, passer utmerket på landskapet nær Mazada. Der er det formasjoner som ligner festnignsborger av aske.

Kunstnere har malt Sodoma. Predikanter har talt om Sodoma, og andre filosofert om Sodoma. Den mest berømte historien om Sodoma står skrevet 1. Mosebok kapittel 18 og 19. En dag kom Herren og to engler på besøk til sin venn Abraham. De fortalte at Gud skulle ødelegge Sodoma og Gomorra fordi deres synd var umåtelig svær. Abraham fryktet for sin brorsønn Lot som bodde i byen. Han argumenterte med Gud som lovte å spare byen om det fantes 50, 45, 40, 30, 20 og til slutt ti rettferdige i byen. Det var ikke ti rettferdige. De to englene, som alltid er mannkjønn, gikk ned til Sodoma og tok inn i Lots hjem. Da kom mennene i Sodoma, omringet huset og krevde dem utlevert slik at de kunne ha omgang (homofilt samliv) med dem. Det eneste som maktet å stanse de ville innbyggerne, var englene som blindet deres øyne så de ikke fant inngangsdøren.

Lots hustru.

Bibelen forteller:

«Men Sodomas menn var onde og syndet grovt mot Herren.» (1. Mos. 13, 13)

«Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det.» (1. Mos. 18, 20–21)

Gud bestemte seg for å ødelegge Sodoma og Gomorra. Lot og hans familie fikk beskjed om å flykte for sitt liv uten å se seg tilbake. Lots hustru hadde byen kjær og snudde seg for å se. Hun ble til en saltstøtte. (1. Mos. 19, 26) Lots svigersønner trodde at dommen bare var en vits og flyktet ikke.

«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken.» (1. Mos. 19, 24–25)

Enkelte steder langs Dødehavet kan man den dag i dag finne «svovelkuler». Setter man fyr på dem, brenner de som svovel. Et merkelig fenomen.

Der hvor det før var fruktbart land, vokser saltstøttene opp. Det er straffen over sodomittiske synder i Sodoma og Gomorra. De skal være til eksempel for menneskene.

I kirkens 2000-årige tradisjon har «unaturlige lyster» vært stemplet som en stor synd. I Judas’ brev vers 7 i Det nye testamente står det  «…likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten drev hor og gikk etter fremmed kjød (unaturlige lyster), og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.»

«Og Han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden.» 2. Pet. 2, 1–6

Saltstøtter vokser opp på havets salte bunn som kritthvite naturfenomen. De står der som forstenede kopier av Lots hustru og minner om Sodoma som forsvant under svovel og ild da JAHVE ødela de ugudelige byene. Den fruktbare sletten er nå mest brent stein, salt gjørme og dødelig saltvann. Bibelen forteller at de ble dømt og satt der til en skrekkens advarsel for menneskeheten.

Sodoma ble ødelagt av Gud.

«Kom Lots hustru i hu!» oppfordrer apostelen Lukas (17, 26–32).

Med slik klar tale fra Bibelen, synliggjort ved Dødehavet, er det klart at Norges Samemisjon må reagere. Det er ikke det samme hva som forkynnes i kirke og bedehus. Homoradikale prester leder mennesker til evig fortapelse og pine i svovelsjøen. Samemisjonen vil lede mennesker til evig liv hos Gud i himmelen. Samemisjonen kaster i sine kirker og bedehus ut en livbøye til mennesker som vil til himmelen. Homoradikale forkynnere kaster kvernsteinen på mennesker som drukner i syndens hav.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

–Bruk stemmeretten den 14. mai

By

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik oppfordrer finnmarkingene til å bruke sin stemmerett i spørsmålet om sammenslåing av Finnmark og Troms fylker.
Foto: Foto Maria Borch Mietinen

(21.03.2018): Folkeavstemningen om sammenslåing av Finnmark og Troms skal avholdes den 14. mai, går det frem av en pressemelding fra Finnmark fylkeskommune.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik har følgende melding til finnmarkingene i forbindelse med folkeavstemningen:

–Finnmarkingene er nå gitt en unik mulighet til å si sin mening om sammenslåingen med Troms. Det er mitt håp at flest mulig vil benytte seg av denne muligheten. Uansett hva du har tenkt å stemme, så bruk stemmeretten din, oppfordrer Vassvik.

Det var Finnmark fylkesting som i forrige uke som vedtok at det før 17. mai 2018 avholdes folkeavstemning, med voteringstema ja eller nei til å slå Finnmark sammen med Troms.

Det vil bli mulig å stemme både på internett og ved den tradisjonelle stemmeseddelmetoden.

Spørsmålet finnmarkingene blir bedt om å gi sitt svar på er om man er for eller mot sammenslåing med Troms.

Alle personer over 18 år som er oppført i manntallet i Finnmark er stemmeberettiget, man behøver ikke å registrere seg dersom man er oppført i manntallet.

Det vil bli mulighet til å forhåndsstemme dersom man ikke har anledning på valgdagen. Forhåndsstemmingen vil starte den 7. mai 2018.

Finnmark fylkeskommune er ansvarlig for folkeavstemningen, og den vil avholdes i nært samarbeid med de forskjellige valgsekretariater i alle kommunene i Finnmark, heter det i pressemeldingen fra Finnmark fylkeskommune.

Skjøt færre ryper

By

(21.03.2018): Jegere i Finnmark felte 3.967 liryper i løpet av jaktsesongen 2017/2018. Det er under en fjerde del av fangsten året før og i samsvar med målet som ble satt etter rypetakseringen, skriver Finnmarkseiendommen (FeFo) i en pressemelding.

–Jegerne har vist måtehold. Det setter vi stor pris på, sier utmarksforvalter Christina Bjørkli.

Småviltjakten ble avsluttet 15. mars. De foreløpige tallene viser at det ble innrapportert 3.967 felte liryper og 3.279 felte fjellryper i Finnmark seneste jaktsesong. Til sammenligning ble det i sesongen 2016/2017 tatt ut 16.269 liryper og 7.011 fjellryper.

–Det ble i sesongen 2017/2018 aktivert 20.192 jaktdager mot 30.686 jaktdager året før. Vi tilbød jegere som likevel ikke ønsket å jakte, å få refundert utgiftene til jaktkort. Til sammen refunderte vi kort for om lag 350.000 kroner i fjor, sier Bjørkli.

Putin ønsker ikke våpenkappløp

By

(19.03.2018): Russlands president Vladimir Putin (65) sa etter valget at han ikke ønsker noe våpenkappløp.

–Ingen planlegger å sette fart i et våpenkappløp. Vi vil gjøre alt fort løse uenighet med våre partnere gjennom politiske og diplomatiske kanaler, sa Putin som fikk 77 prosent av stemmene i valget søndag den 18. mars 2018.

Putin har styrt Russland siden 1999 som president eller statsminister.

USAs president Donald J. Trump ringte Putin for å gratulere ham med valget. Trump sa at han vil drøfte spørsmålene om våpenkappløp, Ukraina, Nord-Korea og Syria.

Et håp brast om en ny regjering mot tvangssammenslåing av Troms og Finnmark

By

Av Vidar Norberg

(20.03.2018): Et lite håp om at tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms ville bli skrinlagt av en ny regjering brast da Sylvi Listhaug gikk av som justisminister og avverget et mulig kabinettspørsmål fra statsminister Erna Solberg som kunne felt regjeringen.

En regjering ledet av Arbeiderpartiet og Senterpartiet ville trolig vært mer lydhør overfor befolkningen i Finnmark som ikke ønsker å bli styrt fra Tromsø. Men kampen mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms må likevel fortsette med uforminsket styrke. Dette er en kamp om å bevare identitet og folkeflertallets selvbestemmelsesrett i et langstrakt fylke.

Enkelte mener at en folkeavstemning til tre millioner kroner er for dyrt. Men det er bare for ører å regne når det står om Finnmarks fremtid. De som synes det er for dyrt, er kanskje talsmenn for kommuner som synes de har fått for lite penger, men det er ingen grunn til å tro at de vil få mer om Tromsø skal styre Finnmark. Enten det er «fylkeshovedstaden» eller øysamfunn så kan det vel gå dem som det gikk med utkantene på den ytterste odde og i fjordene for 100 eller 50 år siden. Avfolkningsspøkelset nærmer seg nå de litt større steder. Fylkesreformen er en plattform som legger til rette for å legge ned tettsteder. Høyre i Alta regner kanskje med å tjene litt på en fylkessammenslåing, om folk flytter til «storbyen», men de fleste drar nok lenger sør. Det vil til slutt utarme Finnmark.

Skal mindre tettsamfunn klare seg, må de nok selv brette opp armene. Da er det selvsagt viktig med gode rammebetingelser som sørger for at penger fra både fisk, olje, gass og mineraler blir lagt igjen i Finnmark. Men ikke alle får sykehus, lensmannskontor og tilbud som finnes på større steder. Men la dem som vil drive fiske, fangst og jordbruk på småsteder, få lov til å gjøre det. La kvoter og rettigheter i litt større grad tilhøre de fastboende. La ikke storkapitalen hente verdiene ut av fylket, mens befolkningen blir husmenn.

At det var Sylvi Listhaugs utspill på fjesbok som skapte denne stormen, er ganske utrolig. Hun bør få lov til å si hva hun vil. Men så lenge regjeringen Solberg-II ikke har flertall på Stortinget, ble hun tvunget til å rette seg etter det. Hvorfor ble Jonas Gahr Støre så indignert. Var det noen i Arbeiderpartiet som kanskje følte seg truffet. Får enkelte i Ap, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet de grønne sin vilje igjennom, kan det nok etter hvert utvikle seg fra sosialisme til kommunisme som har tradisjon for en helt annen og fryktelig definisjon av ytringsfrihet. Listhaugs varslede kamp for ytringsfriheten er viktig.

Det er litt merkelig at Kristelig Folkeparti hisser seg så sterkt opp over Listhaugs utspill, men tier om at hvert år drepes rundt 15.000 barn i mors liv, et brudd på det femte bud i Luthers lille katekismen hvor det heter at «Du skal ikke slå ihjel». Et kristelig parti burde jo være opptatt av slike store fosterdrapstall. Den tidligere sjefredaktøren i Dagbladet Dagen, Arthur Berg, mente i sin tid at KrF aldri burde sitte i en regjering som administrerte fosterdrapsloven. Det var visstnok en medvirkende årsak til at han måtte gå fra Dagen. Siden ble KrFs Kjell Magne Bondevik statsminister. Han hadde ingen problemer med å være øverste leder for fosterdrapene. Men et facebook-innlegg, det er for hardt, også for KrF. Å forstå KrFs moral, etikk eller teologi er ikke lett. Partileder Knut Arild Hareide snakker om anstendighet i Listhaug-saken. Eier han ingen anstendighet for 15.000 forsterdrap på norske sykehus?

Erna Solberg har jo ellers vært i Finnmark for å markere kvenenes dag. Hun synes sikkert det er veldig kjekt med minoriteter som mottar henne med åpne armer uten å kritisere. Det forsterker inntrykket av at Oslo liker det som kanskje kan minne om eksotiske tusseladder for å bruke et ord fra tidligere fylkesmann Anders Aune.

Finnmarkshilsen vil igjen oppfordre Erna Solberg til å ta til vettet i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

 

 

 

Gud bygger opp Davids falne hytte

By

Vårblomstring i Jerusalem, sett fra Kedrondalen. I bakgrunnen Rockefeller museum. Foto: Heljä Norberg

Av Vidar Norberg

Gud bygger igjen opp Davids falne hytte slik det står skrevet i Apostlenes gjerninger 15, 14–17:

«Simon har fortalt hvordan Gud fra først av sørget for å ta ut av hedningene et folk for sitt navn. Og med dette stemmer profetenes ord overens, som det står skrevet: Deretter vil jeg vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte. Det nedbrutte av den vil jeg igjen oppbygge, og jeg vil gjenreise den, for at resten av menneskene skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene som mitt navn er blitt nevnt over. Så sier Herren, Han som gjør dette.»

Dette ordet taler rett inn i denne tid. Gud har i rundt 2000 år tatt seg ut av hedningene et folk. Det er den troende hedningeskare som har fått sine synder todd i Lammets blod. Man kaller ofte denne gruppen for kirken, menigheten eller forsamlingen. Når Gud har gjort dette, vil Han vende tilbake til Eretz Israel og gjenoppbygge Davids falne hytte. Denne prosessen har pågått siden 1800-tallet. Da begynte jødene for alvor å vende hjem til fedrenes hjemland. For å bygge opp landet måtte de finne ruinene, de gamle «branntomtene», slik at de kunne bygge opp igjen Davids falne hytte. Arkeologien vitner om bygg fra Davids og Salomos tid til 2000 år gamle nedbrente og revne tempelruiner, eller gamle dreneringsrenner for israelsk jordbruksland. Alt fra mynter til potteskår forteller om jødenes nærvær i Eretz Israel.

Davids falne hytte bygges opp i staten Israel. Foto: Heljä Norberg.

Profeten Jesaja spør i kapittel 66, 8: «Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på én dag…»

Ja, det var nøyaktig det som skjedde den 14. mai 1948 da David Ben-Gurion leste opp staten Israels selvstendighetserklæring. Staten ble født i løpet av noen timer før sabbaten startet. Det var en mektig oppfyllelse av profetens profeti. I år feirer Israel sitt 70-årsjubileum. Fra å være en samling «kibbutzer, moshaver, og småsamfunn på 600.000–650.000 mennesker i 1948 teller den jødiske stat i dag 8,79 millioner mennesker. Av disse er 6,55 millioner jøder (74,6 prosent), mens det er 1,83 millioner arabere (20,9 prosent). De resterende er på rundt 400.000 og utgjør 4,5 prosent.

Jesaja sier videre at «I kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt». (Jes. 27,6).

Israel har ikke bare eksportert Jaffa-appelsiner til Europa og for eksempel granatepler til Lakselv. Israelerne har i mange år sendt jordbruksteknologi til fjerne land for å hjelpe mennesker til å fø seg selv. Nå har mange datamaskiner israelsk kunnskap og brikker. Det sies at det også er en jøde bak Facebook. Israel er langt fremme i alt fra nesten usynlig nanoteknologi til effektivt militært utstyr, som selges så langt nord som Finland med sin kalde vinter.

Fikentreet i Jerusalem har fått små blad den 12. mars 2018.
Foto: Heljä Norberg

Hva betyr så denne store utviklingen i Eretz Israel? Jesus gir selv svar på dette når Han i Lukas 21, 29–31 taler om fikentreet:

«Og Han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær.»

Fikentreet, er ifølge bibelgranskere, et bilde på Israel. Når man ser at det blomstrer, får fiken, så vet man at sommeren er nær. Man må da spørre hva er «fiken» på staten Israel som blomstrer. Jo, de kan være havnevesen, veivesen, nasjonalforsamling, rettsvesen, sykehus, skoler, fabrikker og bensinstasjoner. Alt dette og mer til er frukter på Fikentreet. Og da sier Jesus at Guds rike er nær.

I denne pågående forløsningsprosess er det også fødselsveer. Man pleide før av og til å stille spørsmålet: «Vekter, hvor langt på natt?» Jesus gir igjen et klart svar i Lukas 21, 24b:

«…Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende.»

Man har sett at stadig mindre av Jerusalem ligger nedtrådt av hedninger. Under seksdagerskrigen i 1967 fikk israelerne kontroll over hele Jerusalem. Men fremdeles er det muslimske rådet Wakf som styrer Tempelplassen og nekter både jøder og kristne å be der. Man ser at mange land støtter muslimske fanatikerne og terrorister i kravet om Tempelplassen og den østlige delen av Jerusalem. Byen er blitt en endetidens tumleskål og løftestein, som Sakarias 12, 2–3 forteller:

«Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at Jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.»

Det er nok å vise til motstanden i De forente nasjoner (FN) som går mot Israels land og jødefolkets rett til sin 3000 år gamle hovedstad Jerusalem.

Fødselsveene kan nok komme til å bli enda sterkere med flere krav om å gi opp fedrenes kjerneland Judea og Samaria. Oslo-avtalene resirkuleres gang på gang av nye keisere. De handler om å dele Israels land og frata det jødiske folk Jerusalem som hovedstad. Men Joel 3, 6–7 bringer et klart budskap til nasjonene som går mot Israel.

«For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned i Josafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.»

Straffen kommer. Men midt i alt dette skal man vite at Gud bygger opp igjen Davids falne hytte for at resten av menneskene skal søke Herren. I Tusenårsriket, Riket for Israel, er det jødefolket som skal være presteskap.

Som troende, et folk av hedninger tatt ut for Guds navn, er det viktig å minne om at det forestår en opprykkelse. Dette er beskrevet i første brev til tessalonikerne 4, 14–18:

«For så sant vi tror at Jesus døde og oppstod, så skal Gud ved Jesus også føre dem som sovnet inn, sammen med Ham. For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord.»

Det er skjømt på Sions berg i Jerusalem.
Foto: Heljä Norberg

Finnmark fylkesting sa ja til folkeavstemning

By

(15.03.2018): Fylkestinget i Finnmark forkastet på sitt møte i Vadsø torsdag Gardermoen-avtalen fra 15. februar om sammenslåing av fylkene Finnmark og Troms. Flertallet bestemte videre at det før 1. mai skal avholdes folkeavstemning med voteringstema ja eller nei til å slå sammen Finnmark med Troms. Sammenslåingsprosessen stoppes nå inntil resultatet fra folkeavstemningen er klart.

Det var Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistiske Venstreparti og Kystpartiet som fremmet de tre forslagene. Det var bare tre representanter fra Høyre og én fra Kristelig Folkeparti som stemte mot en folkeavstemning.

–Arbeiderpartiet vil ikke stå i veien for det store engasjementet som nå utspiller seg i Finnmark. Som fylkesordfører, arbeiderpartikvinne og finnmarking røres jeg over dette. Dersom finnmarkingene sier nei i en folkeavstemning og departementet fremdeles tvinger igjennom en tvangssammenslåing, blir det overfor et folk som gjennom et sterkt demokratisk virkemiddel har sagt nei. Det vil være dramatisk, sa fylkesordfører Ragnhild Vassvik til Finnmarken.

En folkeavstemning vil komme på rundt tre millioner kroner. Vassvik mener at de i en omprioritering av et budsjett på 1,5 milliarder kroner skal klare å skaffe de pengene.

Det var Kurt Wikan fra Senterpartiet som var først ute med forslaget om en folkeavstemning.

I fylkestinget i Troms stemte 31 av 37 representanter for tvangssammenslåingen.

Møljefest på bedehuset Betania i Hammerfest

By

Svein Hansen henter fisk på kaia i Hammerfest.

 

Av Vidar Norberg

(Hammerfest 16. februar 2018): –Det er duket for den store møljefesten. Vinterens begivenhet, sier forkynner Svein Hansen i Finnmark Indremisjon når han ønsker velkommen til samlingen på Betania bedehus i Hammerfest.

Men møljekalas er ingen selvsagt sak. Forrige uke var det frost og landligge. Det var ikke vær hverken for folk eller båt til å gå ut på land eller hav. Derfor ble Betanias årlige møljefest utsatt. En uke senere var kuldegradene færre. Folk tok ut, fiskebåtene dro ut og fikk stor torsk med lever, rogn og mager som skal bli til delikat kamse.

Etter at den viden kjente fiskeindustribedriften Findus la ned i Hammerfest er det ikke noe fiskebruk i sentrum. Det er erstattet av et kulturhus. Men folk er ikke helt opprådd for fisk. De sender sine bestillinger til Ann Kristin Kvalsvik i «Johan Kvalsvik A/S» i Akkarfjord. Det er et ærverdig gammelt firma med fiskebruk, landhandel, Statoil-bunkers og dampskipsekspedisjon.

Svein Hansen utenfor Betania.

–De har holdt på sammenhengende i over hundre år. Vi sender fiskebestillingen til Ann Kristin Kvalsvik som sørger for at de beste varene kommer ferdig pakket. Har hun ikke fersk fisk kommer det ingen fisk. Det er ikke noe gammel fisk der, forteller Svein Hansen.

Han har ringt inn sin bestilling til Akkarfjord. Fiskebruket forteller at det kommer med hurtigbåten klokken 12.15 fredag formiddag. Litt senere kommer det beskjed på smarttelefonen om at båten først er inne i halv ettiden, denne litt kalde vinterfredagen.

På kaia nedenfor Rådhusplassen har både folk og biler møtt opp. Svein Hansen forteller at her er det folk som skal hente fisk. Både prest, predikant, pensjonist og andre glade folk snakker sammen om vær, vind og fisk. Det er forventning i luften.

Så kommer hurtigbåten M/S Hornøy sigende inn fra Akkarfjord på Sørøya. Først kommer passasjerene ut. Det er ikke så mange denne fredagen. Kanskje vil de fleste helst reise hjem til Sørøya litt senere. En palle med fiskeesker vinsjes ned på kaia. Ann Kristin Kvalsvik har på telefonen minnet sine kunder om at fisken må hentes. Fiskesultne mennesker strømmer til pallen. Alle ser etter esken med sitt navn. Svein Hansen har en stor isoporkasse for han får mer fisk til sin møljefest i Betania.

Rundt pallen er det bare gemyttlighet. Folk finner sin fiskeeske og forsvinner glade og fornøyde fra kaia til bilen og et eller annet sted. Turistene om bord på den svære hurtigruten Finnmarken har ikke en gang oppdaget den lokale fiskebegivenhet like bortenfor og vet knapt at denne fredagen blir det kanskje fiskekalas i flere hjem i Hammerfest.

Fisken bæres inn på bedehuset Betania i Hammerfest.

Svein Hansen er også snar med å få sin kasse inn i bilen. I bygatene synes asfalten i midten, men på siden er det store issvuller. På fortauene er det bare is, men det er strødd et godt lag med sand og småstein. Hansen svinger opp mot Salsgata hvor bedehus Betania ligger. På bedehuskjøkkenet kutter han ivrig tapen for å se på råvarene til fiskefesten.

–Dette var fine saker, sier Hansen.

Torsken er fast, ikke noe bløtt der. Det er tydelig at fisken er landet i dag. Rogn og lever er like fersk, pakket inn i hver sine poser og forseglet.

–Ja, det var mye lever, sier Hansen.

Han finner uventet også et par poser torsketunger. Stekte torsketunger er en av kystens store delikatesser, i alle fall for mennesker som har vokst opp med dem.

Prisen er det heller ikke noe å si på. Fakturaen fra Johannes Kvalsvik A/S viser at torsketungene koster 95 kroner per kilo. Mølje med stor torsk, lever og rogn koster 50 kroner kiloen. På supermarkedet som skal være billigst, koster torsken i Hammerfest 80 kroner kiloen. Kvaliteten på frossenmat og ferskfisk er ikke noe man sammenligner.

Torsken er fast i fisken, rogna stor og leveren feit.

Lager mat

Et et godt bedehuskjøkken er viktig når man skal koke mølja.

Så snart Svein Hansen har fått overblikket og beregnet at det vil ta to-tre timer å lage middagen, foreslår han en liten matbit slik at man får styrke til middagslagingen. Han går ned fra bedehuskjøkkenet i Betanias andre etasje til sitt eget kjøkken i predikantleiligheten. Der er det kokekaffe og brødskive for han setter i gang med middagsforberedelsene.

–Vi får begynne med torskemagene. Det er kamsene som tar lengst tid å forberede. Torskens mager skal skrapes fri for slim.

Hansen vrenger torskemagene og skraper dem på begge sider. Så ringer telefonen. Det er Sigvald Samuelsen fra Porsanger, så langt unna at han ikke kan ta del i vinterens møljefest, men han vet godt hvordan man lager kamse. Hansen og Samuelsen drøfter koketid.

Torskemagene må renses og skrapes.

–Vi må vel ha et par timer, så torskemagene ikke blir seige, sier Hansen.

Samuelsen mener, etter det Finnmarkshilsen hører, at det bør det være, kanskje tre timer for å koke kamse. Kasserollen med vann er alt satt på slik at den er klar når kamse-magene er ferdig.

Hansen vrenger mage etter mage. Renser og skraper slim.

–Kunne du lage kamse før du flyttet fra Høvåg på Sørlandet til Finnmark?

–Nei det kunne jeg ikke. Vi var ikke vant til å bruke torskemagene på Sørlandet.

Torskemagene får ligge i vann og eddik så lenge. For nå er det leveren som skal renses for kveis (føflekker). Han tar den fete torskeleveren i hendene og sliter av skinn, kveis og sener. Man skal være nøye med rensingen om det skal bli mølje på Finnmarks vis.

Torskemagene må vrenges og renses på begge sider.

–På Sørlandet koker vi leveren hel, sier Hansen.

Så snart leveren er renset i små biter rører han litt av leveren ut i en bolle slik at det blir til en grøtaktig masse. Den får selskap av løk som røres inn med salt, svart pepper, havregryn og mel. Hansen rører rundt. Innholdet skal stappes ned i torskens rensede mage. Han har funnet en rull av damenes sytråd og knytter igjen magen ettersom den blir full av blandingen. En av magene har det gått hull på. Hansen setter inn store leverbiter. Det blir en levermage. For at ikke alt skal komme ut legger han magen i matpapir og ned i kasserollen. Nå skal kamsen småkoke i to-tre timer. Etter hvert ser og hører man at varmen får det til å koke i torskemagene. Magene blåser opp og avgir en hylende lyd. Man frykter nesten at de skal eksplodere som en ballong med lever og tran, men sytråden har ikke forseglet magen helt og luften siger ut.

Stor lever nesten uten kveis.

Torsken er fortsatt stiv og fin. Det er ikke mye slim å skrape bort når Hansen går i gang med flekking.

Snart kan torskens mage surres igjen.

–Men skarpe kniver er alltid en mangelvare. Han har funnet seg en sagekniv og skjærer opp torskekottelett etter torskekotelett. Finner klippes effektivt bort med en saks. Ryggraden renses for siste rest av blod. Torsken er det siste som havner i kasserollen, like før møljefesten starter.

Poteter og gulrøtter er snart ferdige, løken skåret opp og bordene dekket. Nå er det bare å vente på folk.

–I fjor sa jeg at nå orker jeg ikke mer, men så var det noen eldre som spurte etter den årlige møljefesten, og da tok jeg ut igjen, sier Hansen.

Han har omsorg for sin menighet i det som inntil for noen år siden var verdens nordligste by. Nå kryr det av byer.

Duket til fest

Fra Betanias kjøkken hører man at folk kommer opp jerntappen. Dører går opp og glade hoder kikker inn. Det hilses og høres nytt om vær og vind, fiskets gang, kjente og ukjente, og verdens viderverdigheter.

Svein Hansen slipper kamsene ned i gryta.

Svein Hansen hilser folket velkommen. Det beste håndtrykket gir kanskje lukten av mølje på Betania. Og man trenger ikke be folk to ganger om å sette seg til bords. Alle er innforstått at den tradisjonsrike møljemiddagen snart kommer på bordet.

Først er ord for dagen og bordbønn. Svein Hansen konstaterer at noe av det første man lærte hjemme var bordbønn. Mange mennesker kan knapt sette ord på når de hørte den første gang. Han leser et ord fra 5. Mosebok 8,7:

«Når Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og dype vann, som veller frem i dalene og på fjellene, et land med hvete og bygg og vintrær og fikentrær og granatepler, et land med oljetrær og honning, et land hvor du ikke skal ete ditt brød i armod, hvor du ikke skal mangle noe, et land hvor steinene er jern, og hvor du kan hogge ut kobber av fjellene, og når du så eter og blir mett og lover Herren din Gud for det gode landet Han har gitt deg, da vokt deg for å glemme Herren din Gud, så du ikke tar vare på Hans bud og hans forskrifter og hans lover som jeg pålegger deg i dag.»

Fyldte torskemager er satt på kok.

–Bibelen sier at dette er et ord til Israel, men vi tar det til oss. Vi lever på jorden som kristne, men har et hjemland i himmelen. Vi er på vei dit. Vi lever i et godt land. Det ser dessverre ikke ut til at noe er større enn det vi makter selv. Man trenger ikke en allmektig Gud. Vi har et rikt land, men jeg vil minne om dette når vi skal glede oss og spise et festmåltid, et tradisjonsmåltid. I dag er det fisken i havet som er i sentrum og dette skal vi takke for. Vi skal også trakke for den kristne kultur.

«I Jesu navn går vi til bords, og spiser, drikker på ditt ord, Deg Gud til ære, oss til gavn, så får vi mat i Jesus navn», lød sangen.

–Er det noen som vil ha margarin istedenfor lever og tran, spurte Hansen.

Møljefest på Betania

–Nei, det kan jeg ikke tru, lød det tørt fra en av deltakerne. Alle nikker, unntatt en som er så glad i smør på poteten. Det er nesten en skam når det er satt frem tran.

Bibelen forteller i Salme 133 om det gode liv, når oljen flyter ned på Arons skjegg. Her er det også det gode liv, men i Nord-Norge det er tran som flyter nedover munnvikene.

Nå smaker det med mølja.

«En sang ved festreisene. Av David. Se, hvor godt og hvor liflig det er at brødrene også bor sammen! Det er som de gode olje på hodet, som flyter ned på skjegget, Arons skjegg – den flyter ned på sømmen av hans kjortel. Det er som Hermons-dugg, som flyter ned på Sions berg. For der har Herren satt velsignelsen, liv til evig tid.»

Det var pauser i samtalen mens enda mer fisk, rogn, levermager ved siden av poteter og gulrøtter ble overøst med mer og tran og lever. Det var til og med mulig å få litt lever og fisk med hjem til den som var tatt avsides.

Også Jesus serverte fisk da han åpenbarte seg for disiplene:

«Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød… Jesus sier til dem: Kom hit og få dere morgenmat!» (Joh. 21, 9 og 12)

Forsamlingen synger til Herrens pris etter møljemiddtagen på Betania.
F.v: Kari Bergendahl, Turid Johansen, Anny Monsen, Sissel Hansen, Marit Monsen, Svein Hansen, Ole Johannessen.

Shabbat Shalom

Så ble fiskebordet ryddet. Mette festmøljespisere flyttet seg over til salongens behagelige sofaer. Sterk kaffe og sukkersøte kakemenn ble satt frem til dessert. For det er alltid litt plass til kaffe og noe søtt, etter at møljemiddagen har seget litt.

Møljefesten falt på en fredag kveld. Da er det sabbat i Israel og den jødiske verden. Det ble samtalt om den jødiske sabbaten. Det er som når dronningen kommer på besøk. Da legges det hvit duk på bordet. Det beste man formår settes frem på bordet. I Israel er det kanskje kylling i mange varianter som er vanligst. På Betania i Hammerfest var det mølja.

Det ble også lest en sabbatssalme siden møljefesten falt på en sabbat.

«En salme. En sang for sabbatsdagen. Det er godt å prise Herren, og lovsynge ditt navn, du Høyeste, å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene til tistrenget sitar og harpe, til tankefullt spill på sitar. For du har gledet meg, Herre, med ditt verk, jeg jubler over det dine hender har gjort. Hvor store dine gjerninger er, Herre! Overmåte dype er dine tanker.» (Salme 92)

Folk takker for seg og forsvinner ut på islagte glatte fortau i sno fra hav og fjell, glad og fornøyd over sang, bibellesning, samtale og mølja.

Møljefesten er ikke over er ikke helt over for dem som kommer på søndagsmøte på Betania et par dager senere. For nå er det møljerestene. Etter oppbyggelige taler om Bibelen og Israel er det sterk kaffe. Forkynner Svein Hansen kjenner sin menighet. Han har smurt opp smørbrød med «kallfisk», lever, rogn. Smørbrødene forsvinner raskt. Dette er møljefest på bedehuset Betania i Hammerfest.

Forkynner Svein Hansen byr årlig inn til møljefest på bedehuset Betania i Hammerfest. Der serveres, torsk, lever, rogn og fylte torskemager.
(Alle foto: Vidar Norberg)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

86 prosent av Finnmarks befolkning er mot sammenslåing med Troms

By

(14. mars 2018): Det store flertallet av befolkningen i Finnmark og Troms er mot regjeringens tvangssammenslåing av fylkene, viser en meningsmåling som Sentio Research har gjort for NRK.

86 prosent av befolkningen i Finnmark sa at de er imot tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark. Bare ti prosent er for. Ti prosent var for. I alt 72 prosent svarte at de vil fortsette kampen mot sammenslåingen.

73 prosent av de spurte i Troms var mot tvangssammenslåing, mens 21 prosent var for. 50 prosent vil fortsette kampen, mens 44 prosent mener det er greit å akseptere flertallsvedtaket på Stortinget, viste meningsmålingen.

–Undersøkelsen bekrefter den voldsomme motstanden mot sammenslåing. Den arrogansen regjeringen har vist ved ikke å ha forståelse for lokal motstand, har dessuten forsterket motstanden ytterligere. Folk ser at det er en dårlig løsning, sa leder Trygve Slagsvold Vedum i Senterpartiet til NRK.

Fylkestingsgruppen i Finnmark Arbeiderparti sa tirsdag kveld enstemmig nei til sammenslåing med Troms og ja til Senterpartiets forslag om en folkeavstemning, skrev NTB.

–Det blir et spørsmål: Ja eller nei til sammenslåing med Troms, sa fylkesordfører Ragnhild Vassvik til NTB.

Hun mente at en folkeavstemning er finnmarkingenes siste mulighet til å gi en klar beskjed til kommunalminister Monica Mæland (H), regjeringen og deres støtteparti Kristelig Folkeparti. Vassvik sa videre at Finnmark Ap fortsatt har et reelt håp om å få Mæland til å snu.

 

 

Urettferdige kvoteordninger rammer folk i Laksefjorden

By

Peder J. Jenssen vil at forvaltningen av fiskeriressursene skal være bærekraftig og komme lokalbefolkningen til gode.

Politisk innspill

Av Peder J. Jenssen, Bekkarfjord

Jeg bor i Bekkarfjord i Lebesby kommune. Jeg lever av jordbruk og fiske som mine forfedre har gjort her siden midten av 1800-tallet. Jeg er dermed femte generasjon her i Laksefjord som kombinerer jordbruk og fiske.

Da jeg startet som melkeprodusent i 1985 var det ikke fisk å få her i Bekkarfjord. Fra tidligere tider var det en god fiskefjord med gytebestand, men det ble ødelagt av rovfiske fra større båter som holdt til lenger ut på kysten.

Etter hvert kom kongekrabben inn i fjordene fra øst. Dette fisket blåste nytt liv i småbygdene innerst i fjordene i Øst-Finnmark. Så også i Bekkarfjord. Krabbefisket ble en kjærkommen ekstrainntekt til en beskjeden jordbruksinntekt. Heltidsfiskerne lenger ut på kysten har målbevisst drevet lobbyvirksomhet for å få fjernet de minste og de som driver kombinasjonsnæring fra krabbefisket for dermed å få større kvoter selv. Det første de fikk igjennom var krav om seks meter båtlengde for å få fiske krabbe. Dernest ble aktivitetskravet innført, dvs. at for å få full krabbekvote må en fiske annet fiskeslag for 100.000 kroner.

Har en ikke fisket noe får en bare 10 prosent krabbekvote.

For meg som deltidsfisker hadde jeg tidligere 50 prosent krabbekvote og det var jeg tilfreds med. Jeg har krabben rett utafor stuedøra og kan fiske innimellom øvrig arbeid på gården. Siste år fikk jeg bare 10 prosent kvote da jeg ikke hadde fisket annet, samtidig kom det båter helt fra Trøndelag og Nordland som hadde fisket for 100.000 en annen plass og hadde full krabbekvote i Laksefjord. Retten til krabbefisket har de fått beholde fordi de for 25 år siden var i Finnmark på annen fiske og var da plaget av krabben.

Vi har også fått en del østeuropeere som har bosatt seg på kysten og fått fulle fiskerettigheter. De bor noen måneder i

Norge mens familien fortsatt bor i hjemlandet. Det oppleves merkelig at de får full krabbekvote mens jeg som har bodd her hele livet blir avspist med 10 prosent.

Jeg høster av jorda og havet her jeg bor. Vi holder liv i butikken og skolen og samfunnet her med vår tilstedeværelse gjennom hele året. Min inntekt ligger på ca. 200.000 i året med det jeg høster av jorda og havet. Samtidig anklager heltidsfiskerne meg for å ta levebrødet fra dem. De har gjerne en inntekt på det tredoble av meg og det at jeg nøyer meg med å være liten og ha liten inntekt, blir et påskudd til å ta fra meg min allmenningsrett i min egen fjord.

Det at mye vil ha mer og at de som er sterkest vil ta fra dem som er små, er ikke noe nytt. Det var vel også situasjonen for rundt 1.000 år siden da vi fikk Frostatingsloven og Magnus Lagabøte var med på et tidsskifte der rett og rettferdighet skulle gjelde og ikke den sterkestes rett.

Jeg kan ikke tro at vi nå er i ferd med å gå 1.000 år tilbake i tid og at vi ikke lengre har politikere her i landet som vil verne de svake og små mot dem som stadig vil ha mer på andres bekostning. Kongekrabben er blitt en del av faunaen her i min fjord enten en liker det eller ikke. Den har blitt en mulig inntektskilde og en erstatning for det gode torskefisket vi engang hadde her inne i Bekkarfjord. At heltidsfiskerne fra kysten som en gang ødela en god fiskefjord er de som nå vil ta fra meg en liten biinntekt på krabben er dobbelt bittert. Nå vil de samme heltidsfiskerne øke aktivitetskravet til 300.000 kroner. Det blir et nytt slag for fjordfiskerne og mere krabbe på de større båtene som fisker på kysten. Har en hatt problemer med å fangste, det være seg dårlig vær, feil på båt og utstyr, lite innsig av fisk i fjordene, så skal en bli dobbelt straffet og ikke få fiske på krabben som er i fjorden hele tiden.

Aktivitetskravet vil på sikt være årsaken til at fiskebestanden i fjordene nok en gang vil bli ødelagt. Etter hvert vil det ikke være noe igjen for oss inne i fjordene å fiske på og dermed får vi heller ikke fiske på krabben som er her. Når fjordene er «støvsuget» for fisk i en desperat jakt etter krabbekvote, vil også andre enn yrkesfiskerne merke det. For mange som har vokset opp ved sjøen er fritidsfisket en viktig del for bolyst og trivsel.

Som eksempel kan nevnes Porsangerfjorden. I løpet av forrige vinter ble fjorden nærmest tømt for kveite, flere måtte flytte båtene sine til andre fjorder for å få fisk og salget av fiskeutstyr i Lakselv falt betraktelig.

Vi har iallfall tre firmaer som leier ut båter for turistfiske på Nordkyn, mange av gjestene kommer hit på grunn av kveita og spesielt ved dårlig vær er det gunstig å kunne bruke fjordene.

Å forvalte fjordene på en bærekraftig måte er derfor viktig og sikrer også bosetningen for dem som har inntekt fra andre næringer, aktivitetskravet umuliggjør en god forvaltning av fjordene.

Vi har lenge vært urolig med tanke på hva kongekrabben som ny art kan ødelegge, men at det nå er forvaltningen av krabben som er den største trusselen for de små bestandene vi har i fjordene er dobbelt tragisk.

Min påstand er at jeg som femtegenerasjons kombinertutøver har større rett å høste i min egen fjord enn båter fra Nordland og Trøndelag og fiskere fra Polen eller Litauen.

Jeg er like profesjonell i min utøvelse av fiske med liten kvote, liten båt og liten inntekt, som en med stor båt og inntekt.

Det å klare seg med inntekt på 200.000 i kombinæring er mer bærekraftig og belaster bestandene mindre enn om du har 600.000 i inntekt på bare fiske. Er det rettferdig at det er jeg som skal få mindre?

Det er totalt ulogisk at en ikke skal få fiske torsk hvis en ikke har fisket sei. En rett til å fiske en art skal ikke bygge på lykke og ulykke i annen fiske.

Om så skulle være, var det ikke bedre at de som det gikk dårlig for i annet fiske, fikk litt mere krabbe. Er det rettferdig at noen skal leve som grever mens andre dør?

Om noen skal fratas krabbekvote, var det ikke mer rettferdig at de med to eller flere kvoter fikk reduksjon? Eller de som fisker med snurrevad, gjelder ikke prinsippet om at de som er plaget med krabben skal få fiske den?

Jeg henstiller til dere politikere så sterkt jeg kan om å våge å stå for rettferdighet og bærekraft. Det må ikke være grådighet og vanskjøtsel som skal forme forvaltningen.

Det er derfor dere er der, hindre overgrep og vanstyre. De sterkeste har til alle tider brukt sin stilling til å mele sin egen kake. De trenger ikke politikere for å fremme sin sak. Det er de svake, de minste, det er rett og rettferdighet, som trenger voktere.

Det er det vår kultur er bygd på, at det har vært politikere som har hatt integritet og mot og våget å fremme rettferdig fordeling av de godene vi har.

 

Lokalbefolkningen med små båter må få lov til å fiske i Laksefjorden i Lebesby kommune.