Oppbyggelse

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Dette var ingen navneseremoni. Ikke noen forløper for den dåp Han selv skulle innstifte, og heller ingen vanlig Johannes-dåp.

Da Jesus ba om å bli døpt av Johannes, nektet denne. Grunnlaget for en slik omvendelsesdåp, som var bekjent synd, var ikke tilstede. Jesus hadde ingen synd å bekjenne. Likevel lot han seg døpe med en synders dåp.

Denne dåpen ble innvielsen til Jesu virke, og en inngang til den Messias-gjerning Han skulle gjøre for deg og meg.

«Han som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet». (2. Kor, 5, 21) Den rene og syndfrie ble fornedret til å bli døpt med en synders omvendelsesdåp for meg. Derfor ble også det som fulgte etter dåpen for meg: Kraften og seieren over fristelsen, Hans rene og plettfrie jordliv og forsoningens mysterium med adgang til himmelen. Han vant det alt for meg. Jeg har det i troen på Kristus.

Når en slik får et lite blikk inn i Jesu forsoningsverk, må jeg med undring spørre med sangstrofen: «Å, er Frelseren slik, ja, da grunder jeg på Hvordan frelsen Hans du kan forsmå?».

---

Matteus 3, 13-17:

Da kom Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Men han nektet ham det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av dig, og du kommer til mig? Men Jesus svarte og sa til ham: La det nu skje! for således sømmer det sig for oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje. Men da Jesus var døpt, steg han straks op av vannet, og se, himmelen åpnet sig for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.

Av Willy Gryting

(FOTOMINNER): Dette må være fra et Kildesli-stevne i Tana, trolig fra 1976.

Her er det mange kjære og kjente med. Jeg nevner mange tidligere læstadianere fra Kjøllefjord som meldte seg inn i Indremisjonen. Ser også Julie Karlstad (fra Govika) fra Kjøllefjord.

Her er Tormod Bjørkli fra Mehamn, Gunnar Prestegård (tidligere generalsekretær i Indremisjonsselskapet), sangeren Olav Isnene og pianisten Olav Soltun.  

Videre på bildet er Per Egil Tangen, og var lærer i Tana fra 1972 til 77. Kona heter Solveig. De har bodd i Lunner siden de flyttet fra Tana, og vært lærere og rektor der. Nå er de pensjonister.

Jon og Marit Børresen fra Austertana er der med fire av barna. Den eldste er Malvin Børresen. Han bor nå ved Tana Bru. Jon Børresen er opprinnelig fra Gamvik.

Ser også Oskar Guldbjørnsen fra Gamvik.

Av Vidar Norberg

Det er ikke mange mennesker som går i land på Gunnarnes. Få fremmede søker Rolvsøy en høstdag på begynnelsen av 1980-tallet. Men det er et unntak. En predikant.

Den kalde vinden blåser over stedet. Gatelysene kaster sitt gule skjær over veien til den spredte bebyggelsen. En plakat er stiftet opp med tegnestifter på en lysstolpe. Vind og høstvær har ikke ennå revet den bort. Der står det. Den indre Sjømannsmisjonen. Med tykk tusj står det skrevet at Leif Akselsen taler. Velkommen til møte.

Hvor han talte på Gunnarnes, er det vel knapt noen som husker i dag. Men det var trolig et husmøte. Kanskje hos et eldre ektepar eller en enke som tok imot omreisende predikanter.

Leif Akselsen var ingen fremmed blant kristne i Finnmark. Han reiste land og strand rundt i Finnmark for å forkynne Guds ord. Alltid med det samme mottoet «Ha tro til Gud» sådde han Ordet i menneskers hjerte. Ordet om frelse i Jesus Kristus og evig liv. Kanskje var mange av dem som hørte ham, alt frelst. Da ble møtet en oppbyggelig stund til trøst i kristenlivet. «Ha tro til Gud». Tro på at mennesker skulle finne Ham, Mesteren selv.

Det er ikke så rart at plakaten om hans møte var stiftet på en stolpe på Gunnarnes. Dit kommer man ikke med bil og uten anstrengelser. Rolvsøy er et vakkert øyrike for seg selv i Måsøy kommune. Man må nesten ha et kall for å reise dit. Misjonens regulativer gjør det heller ikke lønnsomt, men en sjel er verdt mer enn hele verden. Leif Akselsen reiste dit med båt.

Et kall

Da Kjell Hagen skrev boken til Den indre Sjømannsmisjonens hundreårsjubileet, ble det et kapittel som fikk overskriften «De fikk et kall». En av dem var Leif Akselsen.

Han vokste opp i den lille bygda Brenngam, et velegnet sted for litt jordbruk og fiske i Laksefjorden. Det ligger vakkert til mellom Kifjord og Dyfjord. Bygda og familien Akselsen har også tidligere hatt det Jesus kaller for «menneskefiskere» som har gått av sted med Ordet om Gud.

For Leif Akselsen startet arbeidsdagen som fisker, bygningssnekker, livsforsikringsagent og bestyrer av et møbellager før han i 1961 ble heltidsarbeider i Den indre Sjømannsmisjonen, på folkemunne ofte kalt bare «Indre Sjø».

Det sies at det ikke er mange prester som dør i Finnmark, i alle fall ikke om de kommer sørfra. Det gjorde de fleste i gamle dager. Forfatteren Kjell Hagen gjør et poeng av at Leif Akselsen valgte å bli i Finnmark.

–Man må nesten være født her nordpå for å kunne leve med de store avstandene. Folk sydfra stusser når jeg snakker om 50 mil som en snarsvipp. Om vinteren bruker jeg fly. Ellers er det å sette seg i bilen, fortalte Akselsen i 1979, noen år etter at han sluttet som bestyrer på fiskarheimen i Båtsfjord.

I Båtsfjord

Den indre Sjømannsmisjonens fiskarheimer langs den værharde finnmarkskysten var som skarpe blinkende fyrlys for mennesker på livets hav. På fiskarheimene kunne en fisker få et rom, en god middag, kaffe, aviser og hygge eller kanskje finne sin viv. Men den egentlige drivkraft var nok at DISM tilbød et budskap om frelse til mennesker på livets hav.

Alt i 1961 ble Leif Akselsen tilknyttet fiskarheimen i Båtsfjord. Et ærverdig gammelt hus fra før krigens dager. Båtsfjord ble ikke brent av tyskerne som hastig flyktet for Den røde armé i 1944. Fiskarheimen Havly hadde sin naturlige plass i fiskeværet Båtsfjord som ligger inne i en fjord i ly av brottsjøene fra det fiskerike Østhavet.

–Leifs første tjeneste sammen med sin første kone, Alvilde, ble på Havly i Båtsfjord. Der fikk han litt etter litt lagt om driften, og hans hustru ble husmor. Forkynnelsen av Guds Ord som liv og evangelium har alltid gått hånd i hånd med praktiske gjøremål. Deres holdning var aldri å være likegyldige, men alltid ha pågangsmot i tjenesten. Det står skrevet hos Es. 57, 10: «På din lange ferd blev du trett; allikevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny kraft i din hånd; derfor blev du ikke svak,» skrev tidligere sogneprest Olav Berg Lyngmo i årsmeldingen 2010 eller bladet for Den indre Sjømannsmisjon Finnmark Krets i 2010.

Arbeid i Honningsvåg

Lyngmo forteller at han ble kjent med Leif Akselsen i 1981. Det var en tid preget av sviktende fiskerier, fraflytting og nedgangstider. Akselsen ble anmodet om å påta seg bestyrerstillingen, og i 1982 ble han direktør for virksomheten ved Fiskarheimen Havly i Honningsvåg. Der ble han i ni år, to år etter oppnådd aldersgrense.

Havly i Honningsvåg var ikke en helt vanlig fiskarheim. Til denne verdens nordligste øy kommer fortsatt hurtigrutene og har lang liggetid. Det er endestasjon for de mest eksotiske cruiseskip. Og til Magerøya kom alt fra gående til syklende og traktorkjørere fra store deler av verden for å sette en eller annen rekord for å ha gjort reisen til Nordkapp. Derfor drev Havly også en slags hotellvirksomhet.

Fiskarheimen kunne kanskje ikke mønstre den storkapital fra misjonsfolket som de nye hotellene skaffet seg i bank og børs. Men Leif Akselsen gikk i gang med en omfattende modernisering av blant annet hotellrom. Det ble boret, banket og saget. Rom etter rom ble fornyet og fasilitetene utbedret. Akselsen var kjent som en mann som fikk penger i kassen. Selv de minste kroner fra kaffesalg forvaltet han ærlig for misjonens sak.

–Han var opplært til nøysomhet fra barnsben av for å få endene til å møtes. Dette kunne Havly i Honningsvåg høste fordelene av, skrev Lyngmo.

Lørdag den 14. januar 1989 meldte Finmarksposten i Honningsvåg: «Stopp» i svart og hvitt over hele forsiden. Avisen skrev i en pressemelding at de var insolvent med en gjeld på 1,6 millioner kroner og gamle maskiner som trengte til en fornyelse. Avisen var bare et speilbilde av det som kom til å skje også med Havly noen år senere.

I denne foreløpige siste utgaven av Finmarksposten lød den siste møteannonsen:

Havly

Søndag 16/1 kl. 18.00: Møte ved Tormod Jenssen og Leif Akselsen. Kollekt. Velkommen.

Den eldre predikanten Tormod Jenssen reiste seg en gang opp og kom med sitt vitnesbyrd i møtesalen på Havly og leste: «Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1. Joh. 1, 9). Det var predikantens erfaring fra et langt liv med Jesus.

Tormod Jenssen hadde også sin gange i Havly når det var møter. Han var en godt likt predikant blant folk i Indremisjonsselskapet og bodde i gamle dager på bedehuset i Honningsvåg. Han arbeidet i kirken, og han var i Santalmisjonen. Hans vitnesbyrd en søndag kveld på Havly Honningsvåg kan nok fortelle om dette fyrlyset eller forkynnelsen der.

Havly var et sted hvor man kunne finne bibel eller testamente i nattbordets skrivebord. Der var kristelige bøker, for eksempel om predikanten Teodor Trulsens nære liv med Gud.

Det var et slikt åndelig hjem på veien Leif Akselsen drev.

Menneskekjær

Leif Akselsen var også en menneskevenn med glimt i øyet om man kan bruke et slikt uttrykk. En gang på 1980-tallet fikk han en ung arbeidsløs kristen i sitt brød. Den unge mannen ble satt til det meste, alt fra å skjenke kaffe til å feie sentralfyren. Det var alltid nok å gjøre på et slikt hotell eller fiskarheim. En gang hendte det at den unge mannen hadde tatt noen «søringsjenter» eller bibelskoleelever med seg på en guidet tur i Honningsvåg. Fiskarheimens stengetid ble ikke overholdt. Det hjalp ikke å ringe på dørklokken. Døren ble ikke åpnet. En fortvilt situasjon. Men natten var lys, stillasene bak huset sto der. Den unge mannen klatret opp. Fant et toalettvindu som var åpent, og klarte så vidt å bykse seg inn og ned på gulvet. Neste morgen var han flidd og fin på plass som vanlig. Akselsen hadde kanskje ventet på en forklaring som ikke kom og kunne ikke dy seg.

–Du, hvordan kom du deg inn, spurte Akselsen med et nysgjerrig glimt i øye.

Det ble med det!

En annen gang kom han på kaia for å hente predikanten Willy Gryting som hadde sin reiseveske med seg.

–Har du øl i den, spurte Akselsen.

Leif Akselsen var en mann det var hyggelig å møte, spesielt for en finnmarking på reise. En gang traff han en av dem i Ålesund. Det ble middag på Havly og spasertur i byen før predikant og den reisende tok farvel.

–Han ble på Havly i ni år. Det ble to år etter oppnådd aldersgrense. Leif er nevenyttig og flink person på flere områder. Han utførte selv utbedringsarbeid og fikk snudd driften fra konkurs til overskudd, skrev Lyngmo.

Kretssekretæren

Leif Akselsen var ikke bare bestyrer og direktør. Han var også kretssekretær i Indre Sjø i Finnmark. Basen hadde han i Kvenvik i Alta sammen med sin andre kone Anne Sofie. Hun var også hans sjåfør da synet ble dårlig.

Da Akselsen fylte 90 år i 2020, skrev Hjalmar Løvli en vennehilsen i kretsbladet. Han fortalte om husverten som også kunne brette servietter slik at kaffebordet så riktig stilig ut.

Han skrev om sin prekentur med Akselsen. Det var ikke bare Nordens ytterste øyer som Stjernøy som fikk besøk. De besøkte også de samiske bygdene Masi og Kautokeino. Han pleide også å synge. En av hans sanger var «Hejmme i himlen skal ingen mer gråte». Det var den sangen han sang ved Anne Sofies båre ni måneder tidligere.

–Før neste ukes tur ut til Stjernøy var vi innom diverse institusjoner i Kåfjord, Vertshuset i Bossekop, Betania og Talvik. For Leif var nok samværet på Betania ganske spesielt. Det ble et møte med både beboere og betjening her hvor Leifs far fikk ånde ut mange år tidligere.

I beretningen forteller Løvli om «tilfeldig» skyss med skyssambulansebåten til Pollen til Tor Mikkola og hans hus. Fire voksne og fem barn samlet seg i stua til sang, Guds ord og bønn. Lørdag og søndag var det møte hos Nanna Mikkelsen, en trofast søster som var nærmere hundre enn 90 år. Så var det til Øst-Finnmark og hjemmet i Auster-Tana, Båtsfjord og Tana bru.

Leif Akselsen huskes også som en loddselger.

–Når Akselsen ikke var ute på en av sine lange møtereiser, kunne han av og til treffes på Samvirkelaget som loddselger, skrev Kjell Hagen.

Han kunne sitte ved et bord på butikken med loddblokka. Ofte ulastelig antrukket i dress. Akselsen sa at det skapte tillit. Tillit var kanskje også viktig. For loddboken er ikke bare blitt benyttet for å samle penger inn til misjonen. Enkelte har også benyttet den for å komme i kontakt med mennesker, få en sjanse til kanskje å fortelle om Jesu frelsesverk, Hans død på korset og oppstandelse som gjelder alle mennesker.

Kretssekretæren gav ut sin årsmelding for Den indre Sjømannsmisjon, Finnmark krets som et lite blad. Det må kunne kalles allsidig. Stoff om arbeidet i Finnmark, andakter, men også bilder og tekst fra Bibelens land Israel når det var for hånden.

Han har nok også vært en dyktig annonseselger. For annonsespaltene fyltes opp av kraftlag, sparebank, rørlegger, blomsterforretning, malingsbutikk, kommune og hotell for å nevne noe. Og så oppfordring til å bli abonnent på Trygg Havn, misjonsblad for Kyst-Norge.

Julemessen drev han også. Samlet inn varer og solgte. Alt til misjonen.

–Leif Akselsen og Anne Sofie var glade givere. Jeg besøkte dem i Kvenvik en kveld. Før vi var ferdig, sa kona at de måtte gi penger til misjonen. De fant frem offergaven, fortalte en predikant som har gode minner om ekteparet.

I 2011 var Akselsen i Alta 89 år gammel og listetopp for et Kristent Samlingsparti. Han ble førstesideoppslag i Finnmark Dagblad i Hammerfest. Bakgrunnen var at avisen inviterte leserne til å stemme på sin ordfører eller fylkesordførerfavoritt. Etter at 700 stemmer kom inn, hadde ikke Akselsen fått en eneste stemme. Avisen skrev at Leif Th. Akselsen ikke var vokst opp med PC og internett. Han drev heller ikke valgkamp på sosiale medier, slik mange andre politikere gjør. Finnmark Dagblad gjorde et poeng av at den spreke pensjonisten ikke en gang hadde vært inne og stemt på seg selv, slik Høyres ordfører kandidat Håkon Bysheim i Karasjok hadde gjort. Men det spørs om ikke Akselsen likevel nådde ut med sitt budskap i FDs førstesideoppslag. Leif Akselsen var like frimodig og uredd. For han hadde et budskap likevel og forsvarte de bibelske sannheter. Han var tidlig ute mot homofilibølgen.

Ha tro til Gud

I intervjuet med Kjell Hagen fortalte Leif Akselsen sine tanker da han i 1979 fikk spørsmål om hvordan situasjonen er for Den indre Sjømannsmisjonen i Finnmark.

–Interessen er ganske god. Hver gang jeg byr frem en loddbok, sier folk: «Ja, Den indre Sjømannsmisjon skal vi støtte.» Misjonen har et godt renommé. Men de kristne flokkene er ikke så store, det skal mye til å komme opp i en forsamling på 30 personer. Om jeg kan få gi uttrykk for mitt høyeste ønske, så er det at mange i Finnmark må bli vunnet for Gud. Det vil også bety vekst og fremgang for misjonen, sa kretssekretæren.

Hjalmar Løvli forteller fra predikantturen med Akselsen i 2010 at de på Nyvoll var opptatt av kallet til å føre stafettpinnen videre slik at evangeliet kan forkynnes videre i Finnmark.

Indre Sjø har hatt lange tradisjoner i Honningsvåg. Den indre Sjømannsmisjonens fiskarheim startet i 1928. Etter krigen med brenningen gikk DISM i gang med gjenoppbyggingen. I 1961 sto Havly ferdig. Herfra drev DISM også vanlig kristen møtevirksomhet i tillegg til virksomheten for fiskere og overnattingstilbud. Men båtene, fiskeriene og samfunnet endret seg etter hvert ganske mye. Sekulariseringen økte. Terje Cock Svane skrev at i 1998 ble driften lagt ned og bygningen Havly solgt. I dag er gamle Havly pusset opp til et moderne hotell og ligger ute for salg. Prisen er 18.500.000 kroner.

Også den Herrens tjener som sådde ved alle vann, ble en gammel mann og mett av dage etter en lang og tro tjeneste for sin Herre Jesus Kristus. I årsmeldingen for 2010, skrev Akselsen blant annet:

–Fortsett kjære dere være med i bønn for Finnmark krets. Jeg makter ikke stort mere. Det trengs en som kan overta ansvaret her. Kjærlig hilsen Leif Akselsen.

Han livsmotto var fra Markus 11, 22: «Ha tro til Gud!»

Han hadde tro til Gud!

Leif Theodor Akselsen døde i 1. februar 2016.

—

Finnmarkshilsen har tidligere stilt spørsmålet hvor ble det av predikantene. Har du en predikanthistorie så kontakt Finnmarkshilsen@gmail.com.

(NYTT – Jerusalem 18.04.2020): Det var bare et fåtall fra det ortodokse presteskap, israelsk politi og medier som var til stede i Gravkirken da den hellige ild ble tent i Gravkirken lørdag ettermiddag den 18. april 2020. Seremonien ble ledet av Theophilos III, den gresk-ortodokse patriark av Jerusalem.

Koronapandemien satte sitt preg på årets seremoni. Normalt er det knapt ståplass i kirken for dem som klarer å trenge seg inn for å se når erkebiskopen går inn i krypten for å hente ilden. 

Den hellige ild er så viktig for kirkene at så snart den er tent, fraktes den av sted til ortodokse kirker. I år gikk ilden som vanlig til Russland, Ukraina, Hellas, Georgia, Kypros, Romania, Moldavia, Hviterussland, Polen og Kazakhstan. Usbekistan sendte ikke noe fly for å hente ild.

Men koronapandemien gjorde det vanskelig å få sendt ilden av sted, fordi alle som kommer til Israel med fly, må i obligatorisk karantene. Utenriksdepartementet i Jerusalem løste knuten med at ilden ble fraktet av diplomater fra Jerusalem til Ben-Gurion internasjonale flyplass. Der ble den brakt om bord til mannskapet som ikke fikk lov til å gå ut av flyene for å hente den hellige ild.  Det var israelsk politieskorte med den hellige ild. Den ble også sendt til kirker i de PLO-kontrollerte områder av Judea og Samaria samt til Jordan.  

–Utenriksdepartementet har sammen med utenlandske delegasjoner og partnere ledet et ekstraordinært oppdrag som brakte helligdagen til millioner av troende rundt om i verden slik at de kunne feire denne tradisjonen selv under disse spesielle dager. Jeg håper at i de kommende år vil tusenvis av turister igjen komme til Jerusalem for å feire høytiden, sa utenriksminister Yisrael Katz ifølge Jerusalem Post.

I de gamle ortodokse kirkenes verden er det mange som tror at den hellige ilden er gudelig sendt og kommer fra Jesu gravsted. Derfor innleder seremonien med den hellige ild de ortodokse kirkenes påskehøytid. Den første hendelsen med «mirakelilden» er angivelig fra år 162 og er omtalt i Vita Constantini av kirkefader Eusebius rundt 328.

Det var bare et fåtall fra det ortodokse presteskap, israelsk politi og medier som var til stede i Gravkirken da den hellige ild ble tent i Gravkirken lørdag ettermiddag den 18. april 2020. Seremonien ble ledet av Theophilos III, den gresk-ortodokse patriark av Jerusalem.

Koronapandemien satte sitt preg på årets seremoni. Normalt er det knapt ståplass i kirken for dem som klarer å trenge seg inn for å se når erkebiskopen går inn i krypten for å hente ilden. 

Den hellige ild er så viktig for kirkene at så snart den er tent, fraktes den av sted til ortodokse kirker. I år gikk ilden som vanlig til Russland, Ukraina, Hellas, Georgia, Kypros, Romania, Moldavia, Hviterussland, Polen og Kazakhstan. Usbekistan sendte ikke noe fly for å hente ild.

Men koronapandemien gjorde det vanskelig å få sendt ilden av sted, fordi alle som kommer til Israel med fly, må i obligatorisk karantene. Utenriksdepartementet i Jerusalem løste knuten med at ilden ble fraktet av diplomater fra Jerusalem til Ben-Gurion internasjonale flyplass. Der ble den brakt om bord til mannskapet som ikke fikk lov til å gå ut av flyene for å hente den hellige ild.  Det var israelsk politieskorte med den hellige ild. Den ble også sendt til kirker i de PLO-kontrollerte områder av Judea og Samaria samt til Jordan.  

–Utenriksdepartementet har sammen med utenlandske delegasjoner og partnere ledet et ekstraordinært oppdrag som brakte helligdagen til millioner av troende rundt om i verden slik at de kunne feire denne tradisjonen selv under disse spesielle dager. Jeg håper at i de kommende år vil tusenvis av turister igjen komme til Jerusalem for å feire høytiden, sa utenriksminister Yisrael Katz ifølge Jerusalem Post.

I de gamle ortodokse kirkenes verden er det mange som tror at den hellige ilden er gudelig sendt og kommer fra Jesu gravsted. Derfor innleder seremonien med den hellige ild de ortodokse kirkenes påskehøytid. Den første hendelsen med «mirakelilden» er angivelig fra år 162 og er omtalt i Vita Constantini av kirkefader Eusebius rundt 328.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT.

Abonner og les mer. 500 kroner i året.

Karmelin@netvision.net.il

Av Sara Rivai

(BLOGG): Siden purim ble det en forandring i landet da plutselig fler og fler mennesker ble pålagt å være i «bidud» (karantene). Det gjaldt folk som kom tilbake fra utlandet til Israel, og slike som har vært i nærheten av folk med korona. Det kjentes for mange som alt hendte så plutselig. Mange israelere liker jo å være ute på store sammenkomster med mye folk, helt enkelt være sammen.

Alt ved feiringen av purim innstilte man de store sammenkomster ved shuk, det berømte markedet Mahane Yehuda. Og som sagt, i dagene som fulgte ble det mer og mer strikte regler, slik at man nesten ikke fikk gå ut i det hele tatt, bare til viktige ting som å kjøpe mat. Ikke treffe venner og være ute på aktiviteter. Som sagt, helt enkelt isolere seg selv og stenge seg inne mer og mer. Det er så annerledes enn den israelske kultur. Jerusalems gater ble helt tomme for folk og biler. Fra dag til dag ble det mer og mer strikte regler og for seder, den første kvelden i pesach (påsken), fikk man påbud om at alle må feire seder der man bor og bare med dem som bor på denne tid i sitt hjem. Så en del som bor alene, fikk som sagt feire alene.

Dagene før pesach hadde folk god tid til å vaske, for folk var jo helt enkelt hjemme. Slagordet for denne seder var «seder behesger» (innelåst seder). For en del var det jo vanskelig å feire denne viktige og hellige natt alene, men for andre gikk det helt fint, og de kunne koble seg til denne hellige natt. Mange i Jerusalem og i hele landet var ute på sedernatten og sang de tradisjonelle sanger på sine balkonger. En del feiret sederen med noen eller noen andre via Zoom. Visse rabbinere gav lov til det i år. Under pesach-uken er det jo tradisjon å være med venner ute i naturen, men som sagt, denne pesach skulle alle feire inne. Og så er det vanlig å gå på sangfestivaler, men alt var jo innstilt. Mange hadde ulike sangopptredener via internett. Folk har hatt og har tid til å lese mange bøker og se filmer, lytte på radio. Jeg gjør det ofte. Mange sier de har mistet grepet på hvilken dag det er, og om det er dag eller natt, for mange er jo våken om natten. En del går med nattklær og pyjamas også om dagen, mens mange synes, også jeg, at det er viktig å kle på seg på dagen, og at man ved helg og sabbater klær seg i fine klær og eter god mat. Det oppmuntrer også rabbinerne til.

Humor er alltid en viktig sak, også i en vanskelig tid som denne. Det var for eksempel før pesach noen som sa at man ikke bør gå ut på sin balkong, om man har en, men vente til pesach for det blir årets utflukt.  Flere sangere er blitt inspirert til å skrive sanger om denne tid. Mange sa at denne pesach kunne mange forstå og tenke seg hvordan det virkelig var ved utgangen fra Egypt, og hva det innebærer å bli fri.

På radiokanalen Reshet Moreshet, som jeg lytter på, siterer de ofte versene fra Jesaja 26, 20. «Mitt folk, kom inn i dine kamre og lukk dørene etter deg! Skjul deg et lite øyeblikk, inntil vreden går over!»

Jeg synes det er fint at de tar med disse versene. Også at de har hatt intervju med Natan Sharansky (tidligere refusnik i Sovjetunionen og Knesset-medlem i Israel) som forteller om sitt liv og hva han har gått igjennom. Og en slik frihet er det man har i tankene. Og det kan ingen ta ifra oss. Han sa at nå har folk god tid, og man må passe på å ta vare på hver dag og gjøre ting man liker. Så sa Sharansky at han håper at på shavuot (pinse) kan alle gå til Vestmuren. Det har han gjort de seneste 30 år.

Folk som er vant til å gå i synagogen, har det heller ikke så lett, men samtidig har de virkelig muligheter til å konsentrere seg om bønn- og bibellesning. Som Gud tok oss ut fra Egypt, kommer Han jo også til å ta oss ut av denne situasjonen. Folk har god tid til å tenke på dype saker og rope til Herren om hjelp for hele landet og verden. Vi vet at det finnes håp og Gud tar oss ut med Sin hjelp også fra denne krisen. Må vi alle bli sterkere og ydmykere og forstå hva som virkelig er viktig i livet, og sette pris på de små ting som man ofte tar som en selvfølge.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Koronaviruset har skapt store bivirkninger. Også noen gode. Donald J. Trumps såkalte «fredsplan» for Israel og palestina-araberne skulle trolig gjennomføres som en blitzkrig og ligge fast før valget i USA. Det ville ført til at palestina-araberne hadde fått rundt 70 prosent av det bibelske kjernelandet Judea og Samaria. Israel ville fraskrevet seg den bibelske arven for alltid. I tillegg ville en stat for terroristorganisasjonen PLO fått sin hovedstad i den østlige delen av Jerusalem. På toppen hadde terroristorganisasjonens folk og deres leder, holocaustfornekteren Abu Mazen, fått et område i Negev som er større enn hele Gaza. Århundrets plan er så ubibelsk som det kan bli. Men den er utsatt på grunn av et lite virus som sprer seg.

Antireligiøse krefter i Tel Aviv bystyre har lenge kjempet mot ortodoks jødedom. Bystyret skulle lansere en bussrute på sabbaten. Målet er på sikt å fjerne status quo for Israel som en jødisk nasjon. Men nå heter det i en pressemelding fra Tel Aviv kommune at bussprosjektet ikke vil bli lansert i uke 12 på grunn av spredningen av koronavirus.

–Det de religiøse partiene Shas og Agudah ikke klarte i løpet av år, har korona klart på en uke, skrev Pamela Peled i Jerusalem Posts helgemagazin etter at alle kinoer, butikker, offentlig transport og barene  for første gang i Israels 71-årige historie ble stengt på sabbaten.

Statsminister Benjamin Netanyahus største utenrikspolitiske sak har vært opprustning og trusselen fra Iran om å utslette Israel. Akkurat nå snakker ikke Netanyahu om Iran. De har nok med å tenke på korona om de ikke skal bry seg med Israel. Sjiamuslimene som slikket moskeens dørkarmer for å vise at Allah beskytter dem, fikk ikke bønnesvar mot korona.

Netanyahu skulle forresten vært stilt for retten, og det var planlagt lover om at han ikke får fortsette som statsminister, enda han var den som fikk flest stemmer i valget. Men så kom korona og utsatte rettssaken. Kanskje blir det ikke noe av anti-Netanyahu-lovene heller?

I den vestlige verden har den sodomittiske homofilbølgen ridd frem på sin høye hest og forkynt frihet til pervers synd. Kanskje er det Vesten nå opplever, en straff for synden, men et enda langt mindre varsko enn straffen over Sodoma som Gud lover slike.

Miljøbølgen er blitt en av samtidens religioner. Koronaviruset hadde den effekt at luften er blitt renere luft flere steder. Tenk om miljøbevegelsen hadde sluttet å bile på helligdagen.

Den kjente danske teologen Carl Axel Skovgaard Pedersen skrev at når mennesket reiser seg mot Gud, reiser Gud skaperverket mot mennesket. Som man sår, skal man høste.

Om det er noen som tviler, så er Gud på tronen ennu, selv om man ikke kan forstå alt som skjer, og selv om det som skjer i tiden, synes meningsløst.

Jesu disipler var redde ute på den  opprørte Genesaretsjøen, da fikk de se at der kommer Jesus gående på vannet. «Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke» (Matt. 14, 27).

Man lever nå i disse koronatider i et opprørt folkehav. Uansett hva som skjer, trenger man ikke å frykte. For der kommer Jesus på bølgehavet. Enten Han rykker sine  bort, eller man går gjennom død til det evige liv, så er det Jesus som møter den tilgitte synder på hin side. Den kristnes håp er der oppe.

I salmen «Gjør din gjerning Gud til ære» av Jonas Dahl lyder det tredje vers: «Rett din rygg, lukk opp ditt øye, Himlen hvelver seg så blå. Én der sitter i det høie Som har hjerte for de små. Gå frimodig inn og ut, Ikke en er glemt av Gud.»

Be og arbeid under alle forhold!

Av Vidar Norberg

(NYTT – Jerusalam, 12.04.2020): Den prestelige massevelsignelsen av det jødiske folk to ganger i året samler vanligvis titusener av mennesker ved Vestmuren. I år var det vel ti personer.

Det var koronaviruset som holdt massene unna velsignelsen. Bare ti personer fikk lov til å samles til birkat kohanim (prestevelsingelsen) som leses i påsken og på løvhyttefesten. 

Velsignelsen er hentet fra 4. Mosebok 6, 24-26):

«Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred.»

Det var Gud som gjennom Moses sa at Arons sønner skulle lese denne velsignelsen over Israels barn. (4. Mos. 6, 22–23). Det er bare etterkommerne av Arons presteslekt, de såkalte kohanim, som leser denne bønnen. I jødedommen har det gått fra far til sønn at de er av denne slekt.

En av dem som deltok i årets seremoni, var USAs ambassadør David Friedman som er en kohen. Han var innbudt av Vestmurens sjefrabbiner Shmuel Rabinovitch, skrev Times of Israel.

–I dag vil vi kun være ti tilbedere som er med på prestevelsignelsen ved Vestmuren. Forrige år var jeg blant 100.000, i år dessverre langt færre. Jeg vil be om at verden må spares for videre sykdom og sorg fra COVID-19, skrev Friedman på Twitter.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT.

Abonner og les mer. 500 kroner i året.

Karmelin@netvision.net.il

Kraften av den oppstandne

Melodi: Jesus hold meg ved ditt kors –

Herre vis meg smertens kors
og langfredags pine,
Så i fred jeg tar imot
alt for meg og mine

Før meg så til graven hen
la meg se du treder
Ut av dødens mørke grep
og du for oss beder

La meg så blant dine stå
når din fred du lyser
Inn i angst og mørkest vrå
hvor din flokk så fryser

De jo fikk frimodighet
for du var oppstanden
Jeg i kors og tomme grav
får din fred ditt Amen.

Jørgen Høgetveit

—

Sann påskeglede

Det er et evig sannhets Ord
Guds Sønn ble sendt til arme jord
Av jomfru født
I Jordan døpt
Og bar en bør for jordens slekt
til han ble spikret opp med all dens vekt

De banket store nagler i
Han var ei lenger mannen fri
Det trodde de
men de tok feil
De mente slaget Hans var tapt
Men det var nettopp da at deres glapp.

Ja, pinen den var grusom stor
men ei for egne smerter
Det i oss bor
i sjelen hans det verker
Han roper ut av sjelens nød
min Fader hvor er du i denne død?

Og da Han døde – åndet ut
ble gode ord mot himlen sendt
Hans strid var endt
Det er fullbrakt
I graven til den rike ble Han lagt
Og stod så opp den tredje dag –
som det var sagt.

Fra da Hans vitner glade ble
Før fryktsomme og redde
Frimodig ba
de kunne be
til Han som synden bar til korsets tre
Han tente håpets varme kjerte

En liten flokk de stod igjen
men løftet om at Han var med
Han ga dem der
en evig kraft
Som seiret over verden
Og millioner fikk Ham se.

Han lovet dem at vi en dag
skal se Hans store komme
Da skal vi se
fra tørre tre
at livet det skal flomme
Da trengselstiden den er omme.

Et fredens rike komme skal
Hvor rett og fred de kysser
Vår arme jord
med sår så stor
Skal leges av Hans guddoms Ord
Hans Ord dog ingen krysser.

Jørgen Høgetveit

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): «Må Han selv, fredens Herre, gi dere fred, alltid og på alle måter! Herren være med dere alle!»   2. Tess. 3, 16

«Han selv». Et uttrykk som ofte og med rette er brukt om Jesus. Han kan kalles det fremfor noen andre. Fremfor konger, fyrster, presidenter eller andre med makt og berømmelse. Jesus er «den første og den siste» og «den levende». Herren, Frelseren, giveren og «fredsfyrsten». 

Enten det gjelder spørsmål om livet, om forholdet til Gud og til medmennesker, om Bibelen, sannheten, Guds vilje, må vi vende oss til Ham. Den Allvitende, Den sanne og mektige. «Han selv» fremfor noen.

Iblant er det slik også i samfunnet. Når vi skal ha hjelp, undersøke noe, få det pålitelige svar, spør vi etter «han selv». Den ansvarlige, lederen eller myndighets-personen. «Er han til stede?» Får vi ikke møte den som kan gi det rette og forpliktende svar, blir vi ikke hjulpet.

Hver gang vi ber, oppsøker vi «Han selv», Jesus Kristus. Du vender deg til Den allmektige i tillit og takk. Han hører, gir nåde, råd og hjelp. Ingen har slik myndighet og makt og er i stand til å oppfylle alle sine løfter. Derfor skal ingen ha slik ære og takk, som «Han selv», Jesus Kristus.

Og han kalles «fredens Herre». Det har alltid vært ufredens herrer i verden. Slike som har skapt konflikter, satt i gang og holdt oppe kamper mellom personer, folk og nasjoner. «Krig og rykter om krig» skal det være, sa Jesus. Ufredens ånd og herrer er mange og er i verden til alle tider. 

Jesus er «fredens Herre». Han er fredens kilde, fredens stifter og fredens forkynner. Ja, Han er selv «fredens evangelium». Jesus både oppretter freden og gir den. Han har tilveiebrakt fred ved forsoningen. «Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred.» (Jes. 53, 5) På korset skapte Han fred med Gud. Som det står i Kol. 1, 20: – «ved Ham forlike (Gud) alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors.» Derfor sier Skriften: «Han er vår fred». (Ef. 2, 14) 

Ved Jesus blir freden virkelig, reell og nær. For Han har selv skapt den ved sitt hellige liv og sin soningsdød. Derfor kan det forkynnes som i Rom. 5, 1: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» Jesus fjernet fiendskapet og opprettet fred med Gud. Det er selve frelsesgjerningen. Dette er det grunnleggende. Den store fredsslutning som skjedde på Golgata. Her ble det fullbrakt, ordnet for alltid, for alle! 

I dette skriftord uttrykkes også ønsket om at «fredens Herre» må «gi dere fred». Det er ikke kun et fint apostolisk ønske. Men det ønsker «Han selv», Jesus, at vi skal ha Hans fred, både som grunnlag og tilstand. «Min fred gir jeg dere», sa Han til sine. Får Hans fred råde, skaper det hvile, ro og trygghet. Da har vi både basisen og Guds-forholdet i orden. 

Freden med Gud brakte frelsen i orden. Med den følger også «Guds fred» i hjerte. Det er den ubeskrivelige glede og hvile som «overgår all forstand». Og som «skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.» Fil. 4, 7.

Freden kommer fra Jesus. Han både vil og kan gi oss den. Det er en «Guds fred», som bringer sann glede og hvile. Med den får vi det både rett og godt. Da sier vi med takk og undring: «Du som freden meg forkynner. Du en frelser, jeg en synder. Du med amen, jeg med bønn. Du med nåden, jeg med skammen – Å, hvor vi dog passer sammen. Du velsignede Guds Sønn». (Christian Richardt 1880)

Jesus gir oss fred «alltid og på alle måter». For Han vil ikke

at vi bare skal ha Hans fred stundevis og delvis. Men Han vil vi skal ha den når som helst og hvor som helst, helt og konstant. «Alltid og på alle måter!», som det er sagt her i 2. Tess. 3, 16. Han gir ikke sin fred bare i spesielle situasjoner eller kun på en måte. Vi skal få ha Hans fred med oss i livets mange forskjellige tilstander, i lette dager og i tunge tider,  sorg som i glede. For denne freden har sin årsak i det Jesus er, har gjort og gitt, og i løftet om at Han som er med «alle dager», er den samme i alle tider. 

Dette er den «fred på jorden» som ble forkynt av «en himmelsk hærskare» da Jesus ble født. Og da Han gjorde sitt inntog i Jerusalem, sang folkemengden: «Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høyeste.» Freden er der Jesus er, i himmelen og på jorden.  «Å dype fred og stille ro. Han selv vil i mitt hjerte bo.» 

Da Jesus åpenbarte seg for disiplene etter oppstandelsen, skjedde det med den gamle jødiske hilsen: «Fred være med dere!» «Shalom». Han kom med fred til dem i deres frykt og sorg. De fikk igjen se og høre «fredens Herre». Det ga styrke for troen og ny frimodighet. Og de ble glade, «da de så Herren.» 

Jesus sa til slutt i sin avskjedstale: «Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg.» (Joh.16, 33) Det er Hans ønske og gave også for oss alle!

---

Oppstandelsens morgen

Oppstandelsens morgen opprunnet.
Det kan vi for alltid forkynne.
For Jesus seg selv åpenbarte,
var levende blant dem og talte.

De fant ikke Herren i graven,
men selv kom Han til dem i haven.
Sann glede og håp hos dem fødtes,
da de og den oppstandne møttes.

Guddommelig påskedags morgen,
tar brodden fra døden og sorgen.
Den viser Hans fullkomne seier
som hver Kristus-troende eier.

Han vant over dødsmaktens velde.
Hans seier for evig skal gjelde.
Det levende håpet må bringes
til avskjed for livet det ringes!

Axel Remme

---

Ennå

Ennå vil du meg forkynne
om din store kjærlighet.
Ennå får jeg slik begynne:
høre dine bud om fred.
Du som håpets ord har sagt
med ditt rop: «Det er fullbrakt.»

Får jeg ennå til deg komme
med min bønn om nåde ny?
Jeg så ulik gode, fromme,
må med mangel til deg ty.
Aldri er din gunst fortjent,
men jeg tror ditt ord er ment.

Jesus, se oss når vi strider,
ennå om så ganske smått.
Mange i vår verden lider,
ennå lite delt har fått.
Gi oss mer ditt ømme sinn!
Om ditt forbilde påminn!

La nå hjertene beredes
ennå for din kjærlighet.
Våre tanker alltid ledes
ved din Ånd og gode fred.
Fredens Herre, Jesus kjær:
Vær oss nådig, vær oss nær!

Axel Remme

---

Berg meg, Frelser

Verden står imot det beste,
trassig avvises Guds ord.
Den er bundet til det verste:
vantroens fornekter-kor.

Blind, forvillet i sitt mørke
og på avveier så brakt,
at den driver i det tørke
som hvert avvist kall har skapt.

Ser du at det etterlater
håpløshetens mørke angst?
Den som Kristus-troen hater,
gjør det onde til sin fangst.

Vil du finne sannhets lykke
og bli reddet her og hist,
må du Skriften til deg trykke,
tro på Herren, Jesus Krist.

Frels meg, Jesus, fra den fare
å bli styrt av verdens makt!
Hold meg i den frelste skare,
berget ved din rednings akt!

Axel Remme

Av Vidar Norberg

(BREV FRA JERUSALEM, 08.04.2020): Dette er kanskje den aller stilleste påsken i på Bet Norvegia (Norges hus) i Jerusalem. Ikke en eneste gjest. Koronaviruset har stengt ned hele Israel.

Huset er bemannet med en person som vokter porten, steller i hagen og tar telefonen. Men Norges hus i Den tyske koloni tar ikke imot gjester nå. Det er knapt noen norske pilegrimer eller turister igjen i Det hellige land. De fleste rakk siste fly ut fra Eretz Israel. Det er heller ikke lett å komme inn i landet om man finner et fly som skal til Israel. Alle som vil inn i landet må sitte i karantene i minst to uker. Et hotellrom regnes som offentlig sted og kan ikke benyttes.

Øverst på taket av Bet Norvegia vaier fortsatt det israelske flagget. På veggen i det tre etasjes huset er det både norsk og israelsk flagg. Trærne blomstrer, og det er vakkert. Vinteren er nesten over, og enkelte dager er det nå full sommer, varmt som på en norsk høysommerdag. 

Men det er stille rundt Bet Norvegia som ligger like ved en skole hvor det vanligvis er yrende liv. Nå er det en sjelden gang bare en nabo som går forbi for å skaffe kolonialvarer.

–Chag samecah, sier damen i porten til Bet Norvegia til en israeler som går forbi. Det betyr gledelig høytid.

Ungdom har mer trang til å røre på seg. Noen gutter drar muntert forbi Norges hus. De har esker med seg, kanskje en av dem er til proviant for påskehøytiden.

Nå skal man holde to meter avstand til neste person. Huspasseren bak Bet Norvegias port leverer ut regninger som skal betales på bank og post. Alle forsøker å holde hjulene i gang.

Venter på påskeegg

Påsken anno 2020 blir helt annerledes enn alle andre påskefester i Israel. Normalt samles storfamilien til sedermåltid, ordensmåltid. Samtidig som Bibelens tekst om utgangen av Egypt leses, skal jødene spise ulike retter som minner dem om påskefortellingen. For eksempel dyppes urter i saltvann for å minnes de salte tårer som jødefolket gråt under det harde slaveriet i Egypten. 

På sedertallerkenen ligger også et sotet egg. Men den verdensvide koronapandemien har ført til at det er umulig å få egg i butikkene i Jerusalem. Det skyldes at folk har hamstret av frykt for ikke å få egg til påske. Under påskehøytiden øker etterspørselen etter egg med 20 prosent. Normalt er det også titusener av israelere som reiser til utlandet på påskeferie. Nå er de hjemme på grunn av faren for koronasmitte, og dermed har etterspørselen etter egg skutt uforutsett i været.

–Butikkene i hele Jerusalem er fri for egg, sa en handelsbetjent i en liten butikk i begynnelsen av april.

For veldig gode kunder var det kanskje mulig å oppdrive en eske på 12 egg eller et brett på 30. Men da fikk man beskjed om ikke å si noe. Så var det slutt.

Myndighetene lovet raskt at det vil bli skipet inn egg fra utlandet til påske. Lossingen skulle også skyte fart. Staten lovet å ta merkostnadene så folk får egg til den jødiske påsken. Den første utenlandske forsyningen av påskeegg kom fra Spania til Ashdod havn søndag 5. april. Ifølge en melding fra Arutz 7 kom det 1,2 millioner egg fra Portugal den 7. april, men heller ikke det var nok til å dekke etterspørselen. Hadde det vært norske turister på Sjømannskirken i Ashdod, kunne de sikkert stått på taket og sett eggene bli losset med største prioritet.

Man kan vel kanskje si at egg til påske er blitt en viktig diplomatisk sak. Israels ambassadør Joel Lion i Ukraina ba ukrainske myndigheter om å øke eksporten av egg til Israel før påske. Deler av forsyningen ble ifølge pressen hentet av flyselskapet El Al i en spesialoperasjon. Eggene skulle være på markedet onsdag 7. april, men kjøpmennene smilte bare oppgitt på forespørsler om egg. Ni konteinere med skip skulle komme til Israel torsdag eller fredag, men da er sedermåltidet over.

Tidlig onsdag morgen var det ikke egg i butikken i French Hill i Jerusalem, men de lovet egg etter klokken ti. Om man ikke skulle komme seg i butikken, får trøsten være at israelske butikker ellers har nok av frukt og grønt. Diskene bugner av fjærkre, oksekjøtt og til og med lam for den som har råd til det. Laks er enda dyrere. Appelsinene er meget saftige og søte etter en regnfull vinter. Israel er jo også kjent for jaffaappelsiner, ikke minst til påske.

Totalt skal det frem til slutten av april importeres 30 millioner egg til en befolkning på rundt ti millioner mennesker.

Brenner hametz

En annen av de jødiske påskeforberedelsene som det ikke blir stort av, er brenningen av hametz, alle kornprodukter. For ifølge Bibelens ord skal husene renses for alt som er syrnet. Ut med for eksempel brød, kaker, spagetti og gjær. For dette er det som kalles de usyrede brøds høytid. I påsken spises bare usyret knusktørt matzabrød som er bakt i løpet av 18 minutter. Der har ikke gjæringsprosessen kommet i gang før det er stekt.

Det er skikk i Israel å ta noe gammelt brød, gå utenfor huset, til en parkeringsplass, hage eller en av de mange jernbaljene som vanligvis er satt opp for å brenne syret mat. Siste rest kastes på ilden. Det er liksom et symbol på at hjemmene er renset. I Jerusalem stiger røyken opp fra mange kvartal. Men ikke i år. Rundt omkring i Jerusalem har byen slått opp oppslag om at det ikke blir hametz-bål i år. Det er faren for koronasmitte som stanser denne markeringen. Det blir sikkert mange barn, og voksne med som kommer til å savne de mange hametz-bål. 

Når hus og hjem er renset, er det klart for den store påskehøytiden. Men den jødiske påskefesten til minne om utgangen fra Egypten blir helt annerledes. For i år er det portforbud. Det er forbudt med besøk. Den nærmeste familie må holde seg innendørs.

–For 3500 år siden ga Herren påbud til israelittene i Egypt om at de ikke skulle gå ut av husets dører før morgenen kom. Nå får vi den første påsken, siden den aller første påske, hvor vi er pålagt å gjøre det samme. La oss be om at utkommet blir det samme, skrev den messianske forkynneren Amir Tsarfati i Behold Israel på Twitter.

Bakgrunnen for Herrens utgangsforbud i Egypten var at dødsengelen ville gå forbi og slå i hjel alt førstefødt i Egypten. Bare de som smurte blod på dørkarmene og holdt seg innendørs, ble spart.

Og det er et strengt portforbud i den morderne staten Israel. Fra og med onsdag kveld den 8. april og frem til langfredag er det forbudt å kjøre mellom israelske byer. Politiet var utkommandert for å stanse biler.

Fra onsdag klokken 15.00 til fredag morgen klokken 07.00 er det totalt portforbud i hele Israel. Det er forbudt å bevege seg mer enn hundre meter fra huset. Det var kun unntak for byer uten jødisk majoritet. 

Offentlig transport stanset opp onsdag kveld klokken 20.00 og starter ikke opp igjen før søndag morgen. Det er heller ingen internasjonale fly før søndag.

Fra og med søndag er det påbudt å benytte ansiktsmaske når man skal ut, for eksempel i butikken.

Målet med portforbudet er å hindre at folk går på besøk til hverandre under store sedermåltid og sprer koronasmitte eller blir smittet, som under purim-festen. Statsminister Benjamin Netanyahu kunngjorde at det er «portforbud» mellom israelske byer. Radio Kan meldte at dersom det strenge portforbudet bidrar til å stanse spredningen av covid-19, kan restriksjonene bli lempet på etter påske.

Frem til onsdag 8. april er det 9.404 bekreftede tilfeller av koronaviruset. 147 mennesker er alvorlig syke. 72 er døde. 801 personer er blitt friske.

Stille fest

I gamle dager var det også fullt hus på Bet Norvegia under påskehøytiden. Mange mennesker kom på mandagsmøter for å høre om den jødiske påskefeiringen, høre budskapet fra den kristne påskefeiringen og synge påskesanger. På israelske hoteller ble salene dekket til store sedermåltid. Hjemmene var fulle av familier, venner og bekjente. Det er slik en jødisk påske skal feires. Det er et påbud at man skal be inn folk. Døren settes til og med opp i håp om at profeten Elias skal komme på besøk (Malakias 4).

For jøder som er vant til å tilbe, feire høytider og gudstjenester sammen er dette en helt ny situasjon. Men de er oppfinnsomme. Utenfor KARMELs redaksjon er det mange boligblokker i bakken. Noen der oppe og noen lenger ned ligger de spredt utover som byggeklosser. Når bønnetidene på sabbaten nærmer seg, kommer folk i vinduet eller på verandaen eller veien i god avstand fra hverandre. Så er det en som kan synge bønnene som «messer». Et kor av mennesker fra husene omkring synger. Det er oppløftende å høre på. Alle som vil, er med på synagogegudstjenesten.

I ett av husene døde nylig gamle fru Hortensia Klein. Hun var tysk jøde. Den ene av foreldrene var jøde, den andre hedning. Det hjalp ikke når nazistene jaktet på jødisk blod til konsentrasjonsleirenes gasskamre og krematorier. Men den lille piken klarte å komme seg til Sverige. Der var hun vel til 1950-tallet da hun som så mange andre reiste til Israel og stiftet hjem og familie. Hun var ikke av de religiøse. Men hun døde på sabbaten. Hun ble etter tradisjonen lagt i en pose og båret ut til lyden av synagogesang fra alle nabohusene. Det var kanskje en tilfeldighet, men for den som så det, ble det en underlig jordeferd. På en måte var det mange som deltok i gravferden uten å vite det. I begravelser får ikke mer enn 20 personer være samlet av frykt for koronasmitte.

En annen tid

Det ble ikke noe av palmesøndagsprosesjonen fra Betfage over Oljeberget, forbi Getsamane, over Kedronbekken inn Stefanusporten og til St. Anna-kirke. Romersk-katolske prester og noen tilhengere gikk istedenfor, som en slags erstatning, i Den kristne kvarter i Jerusalems gamleby. En ropte i megafon at folk måtte komme til vinduer og dører for å få palmekvister på palmesøndag. 

Den katolske erkebiskopen Pierbattista Pizzaballa ledet en lukket gudstjeneste for noen få i Gravkirken, skrev Times of Israel.

Normalt går kanskje rundt 20.000 mennesker over Oljeberget og inn i Jerusalem for å minnes at Jesus på palmesøndag red inn i Jerusalem på et esel. Den gang la folket palmegrener foran Jesus og brettet ut sine klær på veien.

Pave Frans holdt en mindre seremoni i Peterskirken i Rom med en symbolsk prosesjon på noen meter. Normalt er det titusener som deltar i kirkens innledning til påskehøytiden. Det ble lest fra Bibelen om Jesu inntok i Jerusalem. Paven rådet menneskene til å vende seg til Gud i denne tragiske koronapandemien. Den tradisjonelle korsveiprosesjonen (Via Crusis) ved Colosseum i Roma er i likhet med palmesøndagsmarsjen lagt til kirken, meldte Reuters.

–Men du vet at det er ikke Gravkirken som er stedet hvor Jesus ble korsfestet. Det var ved Gordons Golgata, sier damen i Bet Norvegias port som passer huset.

Det blir nok ikke noen prosesjon gjennom «Via Dolorosa» (Smertens vei) i Jerusalems gamleby. Mange tror at Jesus gikk på disse steiner, men ingen vet i dag hvor Mesteren gikk med sitt kors. Kanskje ligger en del av veien flere lag under bakken.

–Men det viktigste er ikke at det er nøyaktig dette stedet, men at det får oss til å tenke på det som skjedde, sa en prelat en gang.

Bibelord om påsken

Påbudet om å holde de usyrede brøds høytid står skrevet i 2. Mosebok 12, 15–20:

«I sju dager skal dere ete usyret brød. Straks på den første dagen skal dere ha all surdeig bort fra deres hus. Hver den som eter syret brød fra den første til den sjuende dagen, han skal utryddes av Israel. På den første dagen skal dere holde en hellig samling, og likeså på den sjuende dagen en hellig samling. Disse dagene skal dere ikke gjøre noe arbeid, bare den mat som hver av dere trenger, skal dere lage til. Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for nettopp på denne dagen førte jeg deres hærer ut av landet Egypt. Derfor skal det være en evig forskrift for dere å holde denne dagen, slekt etter slekt. I den første måned, om kvelden på den fjortende dagen i måneden, skal dere ete usyret brød. Det skal dere gjøre helt til om kvelden på den tjueførste dagen i samme måned. I sju dager skal det ikke finnes surdeig i deres hus. Hver den som eter syret brød, han skal utryddes av Israels menighet, enten han er en fremmed eller innfødt i landet. Dere må ikke ete noe som er syret, i alle deres bosteder skal dere ete usyret brød.»

Påbudet er gjentatt i 2. Mosebok 13, 6–8:

«I sju dager skal du ete usyret brød, og på den sjuende dagen skald et være høytid for Herren. Usyret brød skal du ete alle disse sju dager. Det skal ikke finnes syret brød hos deg, og ikke surdeig innenfor dine grenser. Denne samme dagen skal du si til din sønn: Dette er til minne om det Herren gjorde for meg da jeg drog ut av Egypt.»

5. Mosebok 16, 3 sier:

«Du skal ikke ete syret brød til det. I sju dager skal du ete usyret brød til det, trengselsbrød – for i hast drog du ut av landet Egypt – for at du alle ditt livs dager skal komme i hu den dagen du gikk ut av landet Egypt.»

I Det nye testamentet er surdeig et bilde på synd (1. Kor. 5, 6–7).

Jesus er oppstanden

Det kristne påskebudskapet er om Jesu død for verdens synder og hans oppstandelse. (Matt. 27 og 28).

–Kristus har stått opp. Vi er ikke uten håp. Den virkelige forløsningen vi ser frem mot, er den da vi bokstaveligvis vil stå opp fra de døde, akkurat som Kristus, førstefrukten, har stått opp. Nå, i disse prøvelsens tider, står vi forenet i kjærlighet, håp og tillit til vår oppstandne Herre, skrev Garden Tomb (Gravhagen) på sin Facebook den 16. mars.

–God påske og Herrens velsignelse, sa huspasseren bak Bet Norvegias port og vinket farvel.