Oppbyggelse

Av Jørgen Høgetveit

(06.12.2019): I mange år har dette Ordet i 2. Krønikerne 20 talt til meg og jeg har minnet Herren om blant annet hvordan Gud arbeider og kan arbeide i vårt folk også i dag. Vårt folk og flere til her Nord er i samme situasjon med to fiendehærer som vil innta disse gamle kristne nasjoner.

Den ene vil nå skaffe seg legalitet for godt til å ta oss på Stortinget – etter at de har slettet Gr.l. § 2 m.fl. og dermed vår «evangelisk – lutherske» rettsforankring for den rette frihet og orden.

Den andre har nå etablert seg her med regimentsblanding, store styrker og Allah i ryggen.

Det som i alle fall de første ikke tenker på, er at det de nå vil vedta 11. desember, tørner nesten totalt an mot det nummer to står for og vil akseptere. Begge er like aggressive og vil om ikke lenge komme i full konfrontasjon. For de første driver sin innvandrings- og etter hvert kraftigere integrerings-politikk mot de som ikke vil integreres. Så dette brygger opp til en kraftig konfrontasjon – endog med våpen av forskjellig art og styrke vil jeg tro. I alle fall kommer det til å gå hardt for seg, for begge vi ha kloa i denne velbygde nasjonen og fjerne det folk og den Ånd som bygde det.

Det synes som det eneste som kan få dem til å forstå at det er én sann Gud til i verden – det er at Han gir dem en lærepenge som vi blant annet fikk oppleve her, på midten av 80-tallet, da Gud knuste magasinet Der STERN, hvis sjefredaktør var konform nazist med kontakter til nazimiljøet i Argentina og ville hjelpe fram «Det tredje riket» igjen med bladet og «Hitlers falske dagbøker». Det ble verdens største medieskandale og en saftig lærepenge som Gud alene ga dem, samt de norske kreftene som lovpriste bladet som en stor vokter av demokratiet i Tyskland!!

Finner Gud et ydmykt og bedende kristenfolk som i hjelpeløshet vender seg til våre fedres Gud – de som bygde med gode friheter og velstand og Guds Ord til verdens ende – da kan Gud gjøre som Han gjorde det i 2. Krønikerne 20 – da Guds folk tok oppstilling som i 1942 i «Kirkens Grunn» i tillit til Han  – som du nå kan lese det selv:

2. Krønikerne 20:

«Krigstog mot Josafat. 

  2 Folk kom med tidende derom til Josafat og sa: Det kommer en stor hær imot dig fra hin side havet, fra Syria; de er allerede i Haseson-Tamar, det er En-Gedi.

  3 Da blev Josafat redd, og han vendte sig i bønn til Herren og lot utrope en faste over hele Juda. 

  4 Og Juda samlet sig for å søke hjelp hos Herren; ja, fra alle Judas byer kom de for å søke Herren. 

  5 Da stod Josafat frem blandt dem som var kommet sammen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus foran den nye forgård 

  6 og sa: Herre, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen? Du råder over alle folkenes riker; i din hånd er kraft og velde, og det er ingen som kan holde stand mot dig. 

  7 Har ikke du, vår Gud, drevet dette lands innbyggere ut for ditt folk Israel og gitt det til din venn Abrahams efterkommere for alle tider? 

  8 De bosatte sig der og bygget dig der en helligdom for ditt navn og sa:

  9 Om nogen ulykke kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, så vil vi stille oss foran dette hus og for ditt åsyn, for ditt navn bor i dette hus, og vi vil rope til dig i vår trengsel, og du vil høre og frelse.

  10 Se nu hvorledes Ammons barn og Moab og folket fra Se’ir-fjellet – disse folk som du ikke gav Israel lov til å trenge inn iblandt da de kom fra Egyptens land, så de bøide av og drog bort fra dem og ikke ødela dem –

  11 se hvorledes de lønner oss! Nu kommer de og vil drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss i eie.

  12 Vår Gud! Vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke kraft nok til å motstå denne store hær som kommer imot oss, og vi vet ikke hvad vi skal gjøre; men til dig er våre øine vendt.

  13 Og hele Juda stod der for Herrens åsyn, endog deres små barn, deres hustruer og deres sønner.

  14 Da kom Herrens Ånd midt i forsamlingen over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, sønn av Mattanja, en av Asafs sønner,

  15 Og han sa: Hør efter, hele Juda og I Jerusalems innbyggere og du kong Josafat! Så sier Herren til eder: Frykt ikke og reddes ikke for denne store hær! For dette er ikke eders krig, men Guds.

  16 Dra ned mot dem imorgen! Da drar de opefter Hassis-bakken, Og I kommer til å møte dem ved enden av dalen midt imot Jeruel-ørkenen.

  17 Men det er ikke I som skal stride her; I skal bare stille eder op og stå og se på hvorledes Herren frelser eder, I fra Juda og Jerusalem! Frykt ikke og reddes ikke! Dra ut imot dem imorgen, og Herren skal være med eder.

  18 Da bøide Josafat sig med ansiktet til jorden, og hele Juda og alle Jerusalems innbyggere falt ned for Herrens åsyn og tilbad Herren.

  19 Og de levitter som hørte til kahatittenes og korahittenes barn, reiste sig og lovet Herren, Israels Gud, med høi og lydelig røst.

  20 Morgenen efter tok de tidlig ut og drog avsted til Tekoa-ørkenen; og med det samme de drog ut, stod Josafat frem og sa: Hør på mig, Juda og I Jerusalems innbyggere! Tro på Herren eders Gud, så skal I holde stand! Tro på hans profeter, så skal I ha lykke med eder!

  21 Og han rådførte sig med folket og stilte op sangere som skulde love Herren i hellig skrud mens de drog ut foran den væbnede hær, og si: Lov Herren, for hans miskunnhet varer evindelig!

  22 Og straks de begynte med sine fryderop og lovsanger, lot Herren en flokk bakfra komme over Ammons barn, Moab og folket fra Se’ir-fjellet, som var kommet mot Juda, og de blev slått.

  23 Og Ammons barn og Moab vendte sig mot folket fra Se’ir-fjellet og hugg dem ned og ødela dem; og da de hadde gjort ende på folket fra Se’ir, hjalp de hverandre med innbyrdes ødeleggelse.

  24 Da Juda kom op på høiden hvorfra en kunde se ut over ørkenen, og så sig om efter hæren, fikk de se dem ligge døde på jorden, og ingen var sloppet unda.

  25 Josafat og hans folk drog dit for å plyndre, og de fant der både gods og døde kropper og kostbare ting i mengde, og det hærfang de tok, var så stort at de ikke kunde bære det; i tre dager holdt de på med å plyndre, så meget hærfang var det.

  26 Den fjerde dag samlet de sig i Lovprisnings-dalen. Der lovet de Herren; derfor heter dette sted Lovprisnings-dalen den dag idag.

  27 Så vendte alle Judas og Jerusalems menn om med Josafat foran og drog glade tilbake til Jerusalem; for Herren hadde unt dem den glede å vinne over sine fiender.

  28 De drog inn i Jerusalem til Herrens hus med harper og citarer og trompeter.

  29 Og frykt for Gud kom over alle riker rundt i landene, da de hørte at Herren hadde stridt mot Israels fiender.

  30 Og Josafats rike hadde nu fred, fordi hans Gud lot ham få ro på alle kanter. 31 Således regjerte Josafat over Juda. Han var fem og tretti år gammel da han blev konge, og regjerte fem og tyve år i Jerusalem. Hans mor hette Asuba og var datter av Silhi.

  32 Han vandret på sin far Asas vei og vek ikke fra den, men gjorde hvad rett var i Herrens øine.»

Av Willy Gryting

Luk. 4. 16–22)

(OPPBYGGELSE): Jesus var igjen i Nasaret, sin hjemby. Han går etter sedvane på sabbaten inn i synagogen. Der leser Han for dem fra profeten Esaias en profeti om seg selv og Guds rike som nå var gått i oppfyllelse. Han var den som skulle åpne blindes øyne og sette fanger i frihet både i åndelig og bokstavelig forstand. Nå kunne alle mennesker løses fra syndens trelldom og settes i frihet.

Men de tok ikke imot Ham på sitt hjemsted, de forsøkte i stedet å drepe Ham, og Han dro videre til Kapernaum. I dag går også Jesus forbi der Han ikke blir tatt imot. Det gjelder nasjoner så vel som enkeltmennesker. Hvilken tragedie! Hvordan skal det gå med vårt Norge. Enn med deg?

Men Guds rike er nær oss og iblant oss ennå. Jesus er her for å løse deg ut fra Satans makt og for å sette deg inn i sitt frihetsrike her og nå og for evig. La Han bare ikke dra forbi deg!

---

(KVAD):

Ei gleda stor vi høyra fekk

då songen over landet gjekk

med bod fra Gud om frelse.

Den tonen fann til mange veg,

den hadde liv og kraft med seg

til reinleik, fridom, helse.

—

Guds kvad vi ennå høyra får,

det kjem til folket òg i år,

forkynner himmelgleda.

Så høyr med takk Guds nådesong

om himmelhjelp til hjartetrong,

når Jesus inn får treda.

—

Lat oss som hyrdingar ein gong,

tru denne glade himmelsong 

og søkje Kristus finna.

Som dei, vi holder helg i lag

med Jesus Krist i Davids stad,

får høgtidslukka vinna.

Axel Remme

Av Axel Remme

Judas’ brev, v. 20–21
(OPPBYGGELSE): Det er advent. Ordet som betyr komme eller ankomst, minner oss om å vente og være beredt. Det handler om Jesu komme i tredobbelt mening. Han kom, Han kommer og skal komme igjen. Det er både fortid, nåtid og fremtid.

Adventstekstene bærer bud om dette. Vi minnes nå Hans første komme. Det store under, at «Kristus Jesus kom til verden» (1. Tim.1, 15). Fordi «så har Gud elsket verden, at Han ga sin Sønn, den enbårne». Og «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham» (Joh. 3, 3, 16–17). Slik forkynnes hensikt og mål med at «Gud sin egen Sønn oss ga».

Advent er ventetid. For mange er det en travel tid med mye forberedelser. Det preger hjem og samfunn. Og ikke minst skaper det forventning hos barna. De merker kanskje sterkest forandringene med det ekstra som skjer, og med løfter som gis. Derfor blir det å vente fylt med forventning om fest, gaver og gleder. Denne kultur og tradisjon preger adventstiden. Iblant så mye at det tar fokus bort fra den åndelige siden, minnefesten og høytidens egentlige sak: Jesu Kristi fødsel og komme til verden.

«Kristus Jesus kom til verden» (1.Tim1,15). Og Han kommer stadig til oss «på Ordets føtter» (Luther). Ikke minst i adventen melder Han sin adkomst. Og taler sterkt om å rydde vei og åpne for Ham i hjerte og hjem. For Han vil komme helt frem og inn hos deg! Så du får del i Hans nærvær og velsignelse. Ved sine nådemidler og Den Hellige Ånd kommer Han for å frelse og ta bolig.

Men Han som kom, og kommer, skal også komme igjen. I sin herlighet og makt skal Han komme synlig og med «bydende røst». Han er ventende og har selv sagt, som det siste varsel i åpenbaringen fra Gud: «Ja, jeg kommer snart!». (Åp. 22, 20)

I det korte Judas’ brev står overskriftens uttrykk «mens vi venter». Her forutsettes at vi venter. Det er en holdning og innstilling vi skal ha. Vi skal vente på «vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig». Muligheten for dette har sitt utgangspunkt i Hans fødsel og komme. For det var «en frelser» som ble født i Betlehem. Guds redningsmann for den falne menneskehet.

Se de råd som gis her «mens vi venter»!

1. «Oppbygg dere på deres høyhellige tro.» Den kristne tro beskrives som «høyhellig». Så ren, sterk, Gud-inspirert, opphøyet og velbehagelig er denne tros innhold og lære. Den skal være grunnvoll som vi bygger liv, håp og karakter på. Og stadig oppbygger hverandre med. Det er den rette oppbyggelse av og for menigheten og det kristne fellesskap.

2. «Mens vi venter» skal vi videre «Be i Den Hellige Ånd». Dette kan skape spørsmål vedrørende vår bønn. Ber jeg rett? Ber jeg åndelig? Ber jeg nok, osv.? Et viktig svar er, at vi skal be om at Den Hellige Ånds vilje må skje. Med det spør vi også etter og ber om hjelp, til å se og følge Guds ledelse og vilje. Mens vi venter, skal vi altså bruke bønnens og forbønnens gode hjelp og mulighet.

3. Og «hold dere slik i Guds kjærlighet». Guds kjærlighet som er åpenbart i Jesus, utøses i våre hjerter ved Den Hellige Ånd (Rom. 5, 5). Det er ved sann oppbyggelse av troen og bruk av bønnen, vi blir bevart i Guds kjærlighet. Men vi kan miste den ved å forlate den og derved tape kjærligheten (Åp. 2, 4). Derfor gjelder det å holde seg nær kjærlighetens kilde og giver, Gud. «I Guds kjærlighet» blir vi velsignet med fred og glede. Og mot og kraft til å bekjenne sant og vitne tydelig.

Da vil også takken og fryden over Jesu komme bli sterk. Og vi sier som profetien om Kristus Jesus: «Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» Det er adventens «Gud være takk!», «mens vi venter».

---

---

Mens vi venter

Vi må vente Jesu komme!
dette håp han sine ga.
Tiden snart kan være omme,
gjør deg rede, som han sa!

Mens vi venter må vi være
i Guds lys og kjærlighet.
Styrket, ledet av den lære,
som kun ham til frelse vet.

Mens vi venter må vi holde
fast ved hele Skriftens ord.
Tillitsfullt la hender folde,
be, bekjenne hva vi tror.

Mens vi venter, må vi virke.
Arbeidsmarken ferdig står.
Mange savnes i Guds kirke,
vær du en som til dem går!

Mens vi venter, våk og vinne
over vantros lumske makt.
Jesus kommer! Må han finne
deg beredt i bryllupsdrakt!

Axel Remme

Av Jørgen Høgetveit

(KRONIKK): Dagen lørdag 23. november 2019 ofrer fem sider på endetiden, EU og Antikrist i ledelsen. Kort vurdert er det en lite informativ informasjon om endetidsbildet vi nå ser utvikle seg, og som de gamle høvdinger – som bl.a. Arthur Berg – skjønte mye mer av. Korte unntak er det dog.

La oss først slå fast at Israel gjenreises – mot de flestes kommentarer gjennom tidene – endog lederen av Menighetsfakultetet (MF), Ole Hallesby, sa i 1928: Israel med jødefolket ville aldri dukke opp igjen i verdenshistorien på verdenskartet. Men Israel kom – på én dag etter profetiene – 14. mai 1948 – og ble godkjent av president Truman mot både sin utenriksminister Marshall og byråkratiet. Men Truman kalte seg en Kyros og godkjente Israel som Trump i dag. Nå er Israel – helt i tråd med profetiene – gjenreist og får stadig større landarealer som profetiene sier, og flagget signaliserer det med sine blå streker (elver) over og under davidstjernen til Arafats store gremmelse. Folket samles fortsatt fra alle verdens hjørner (Esaias 43), og deres eldgamle språk er gjenskapt og lever igjen. Så er naturen gjenreist – også i tråd med en rekke profetier. De eneste som kan det og har maktet det – i en verden i stadig større hedensk økologisk ubalanse, som den kommende Antikrist synes å ville benytte seg av med klimakrise for å skremme verden inn i én verden og én regjering i stedet for å lære av jødene på vei mot gjenreist nasjonalstat og Fredsriket.

Før vi fortsetter med paven – la oss slå fast at våre politikere og hyrder forstod lite om hva som kom til oss fra Europa med det spirende tredje rike og røttene i Rom. Hallesby satte visst pris på at Hitler fikk folk i arbeid og disiplin på ungdommen. Hope skrev i Utsyn: «Like brått som uventa kom stormen over oss. Nå er me og kome under domen. Og eg trur straffa vert hard og lang.» (etter minnet) De skjønte det ikke før det smalt, men da reiste de seg som de høvdinger de var. Men Ronald Fangen forstod og holdt foredrag om «nasjonalsosialismen» som ny religionsdannelse – som man kan se det vokser fram i dag også i sporet av frafallet. Fangen talt for døve ører – men var første forfatter nazistene tok («I nazistenes fengsel»). Olav Valen-Sendstad var plassert på sidelinja i Stavanger – men når nøden var stor, visste de ingen bedre å sende til Kristent Råd – hvor han så vidt fikk slippe inn med sitt utkast til «Kirkens Grunn» som stoppet avgrunnmakten fra å feste grep om barn og unge. Det kunne vi trenge i dag også. Sannheten har dessverre alltid trange kår.

Israel er på plass, Rom og paven kommer

Time Magazine refererer til pave Frans – fra Sør-Amerika med mye ondt nazistoff i landene. De refererer til hans besøk på Cuba hvor han fikk Obama med på vennskap og godkjenning – åpning av bank- og flyforbindelser – i det hele normalisering. Så reiste han videre med sin store ensyklika om klimakrisen og talte til Kongressen og FN. Budskapet var at klimakrisen var så alvorlig at vi måtte få én regjering for én verden. Time Magazine slo paven opp på forsiden og skrev ved siden: «The New Roman Empire». NETTOPP! De har tydeligvis journalistisk «nese».

Da er vi inne på Romerrikets gjenopprettelse som de fleste fornekter. Men det var nok ikke for ingenting at kristne før opplevde at den franske revolusjon (1789) var et Guds opprør og med innføring av frihetsgudinnen i Notre Dame etterfulgt av Napoleons (St. Helena 1815) opprør og blodbad – som Antikrist – selv om det nok var en forløper. Det er nok riktig å se Hitler med hans «Tredje rike», gudshykleri («Gott mit uns») og jakt på Guds folk som en gryende antikrist. Og glem ikke at Mussolinis rike hadde konkordat med paven, og at Hitlers rike var en kopi av Mussolinis (se Ivar Welle). En senere pave satt i Berlin før den andre verdenskrig, og de samarbeidet godt og nært med Hitler og muslimene. (Mer i Intern. «The Vatican’s Holocaust», Avro Manhattan) Det var ikke for ingenting at den kjente journalisten Wells i England skrev: «Hvorfor bomber vi ikke Rom?» Han skjønte hva de fleste ideologisk oppegående mennesker forstod – at i Rom hadde ondet sin rot. Luther mente også at fra pavedømmet kom Antikrist: altså paven i stedet for og mot Kristus. Pave Franse’s besøk til Cuba og USA avslørte det meste av pavens tankegang og hva som er på gang.

Dette har den gamle britiske løve – nå med statsminister Johnson i spissen forstått – og vil ha brexit – England, ut av EU. Han mener at Tyskland og EU nå utvikler et tilsvarende byråkrati som Hitler dannet da han droppet all tysk positiv rett, og Hitlers vilje var lov. I dagens EU finnes ikke folkestyret og en skikkelig maktfordeling som kristne rettsstater har ut fra det kristne menneskesyn. Igjen livsfarlig for frie velordnede nasjonalstater med den rette frihet og orden.

Tiden er uhyre interessant og spennende – ikke minst i Guds Ord’s lys. USA – tross alt en protestantismens bastion – også med en solid flokk av haugianske nordmenn som var med og bygde det protestantiske USA bl.a. med Missourisyndoden. (I en parentes fikk jeg for noen år siden en telefon om vi ville be for en ung dame som var innbudt til bønnefrokosten med presidentene i USA. De ville tydeligvis knytte båndene til Vestland og Abraham Vereide som startet disse bønnemøtene).

Denne nye presidenten som store deler av verden raser imot – har Skriftens Ord på sin side om at det er ingen øvrighet uten av Gud. Franklin Graham minte visepresident Pence også på det – at det var ikke Trump som vant, men Gud som innsatte ham, men det kan være til velsignelse og/eller dom. Og verre blir det selvsagt i hedenske krefter. Obama hev ut Churchill-bysten fra det ovale kontor, Trump tok den inn igjen. Og verre i deres øyne skulle det bli. Trump begynner å få orden på rettsvesen og slutt på fosterdrapene, han starter sikring av nasjonalstaten (Ap.gj. 17). (Det nytter ikke bare å synge om det 17. mai) Og det verste av alt i antisionistenes øyne: Han flytter ambassaden til Jerusalem, godkjente Golan og Judea og Samaria. Dette smaker aldeles ikke godt hverken i Oslo eller Berlin og EU, men i den protestantiske verden – den angloamerikanske verden hvor vi hører til – smaker det bedre og bedre. Etter langvarig undergraving av Frankfurterne  (politisk korrekthet – totalitær kulturmarxisme) begynner nå nasjonene å komme på plass igjen som forsvarer av Skriften og Guds folk og det kommende Fredsriket. Like selvsagt går de mot det angripende Antikrists rike som nå samler seg mot Sion. Slikt blir det selvsagt masse leven av – men den jobben har den protestantiske verden tatt mange ganger med de på den andre siden av kanalen, fra Napoleon til Hitler. Og det skyldtes ikke minst at Guds Ord og kristen rett fikk slikt solid fotfeste i Storbritannia både fra riktig gammelt av (Magna Charta ca. 1100) – men og fra tiden da Europa gikk på blodbadet fra 1789–1815. England derimot fikk de store vekkelsene (ca. 1750) med Wesley-brødrene, Wilberforce (slavhandelen) og omvendte slavehandleren, Newton, m.fl. England ble ryddet opp i sammen med USA og ble en stormakt for kristendom, misjon og på alle hav. På tross av koloniene – var britene humane i forhold til kontinentets folk. Det viser at den dag i dag kommer representanter fra The Commonwealth til dronningen en gang i året for drøftinger. Så litt humor med brodd: England hadde tapt i fotball mot Tyskland, og tyskeren fleipet: «Vi slo dere i deres nasjonalsport. Betyr intet – svarte briten – vi slo dere to ganger i deres.» (verdenskriger)

Som sagt, hører altså Norge med i den anglo-amerikanske og protestantiske verden om Storting og Regjering mener noe annet – og støtter opp EU med en grenseløs og nasjonalutslettende servilitet – og drar videre med vår store pengesekk til Midt-Østen og terrorfolket der – mens norske medier stort sett holder med dette moderne hedenskap som har mer sans for det gryende Antikrists rike enn Sions Fredsrike som skimrer over historiens horisont i Israel. (Ta et dypdykk i Esaias 65 og Morris sin utleggelse av King James Bible)

Avslutningsvis bør du absolutt søke opp «Moskva Rom. 14 epistler om den verdenspolitiske situasjonen» som den skarpskodde teologen Olav Valen-Senstad taler om. At disse to maktsentra kommer til å utslette hverandre, for bl.a. Rom er spart til ilden ifølge Åp. 17–18. Samtidig kan du godt lytte til den dyktige tidligere bryneboer, lektor Johan i Holm. Han sa at England kom til å forlate EU, Danmark fulgte etter og Norge smatt ut i ly av dem. Det er på gang. Bare følg med. Og det er i beste norske kristne ånd som Bj. Bjørnson formulerte slik «Fra det høye Sverre talte, talte Roma midt imot» som vi synger i vilden sky 17. mai uten å forstå hva det betyr. Professor Titlestad i Saga forlag i Stavanger har på en utmerket måte i sine bøker vist oss hvordan Norge i vikingetiden kjempet mot Rom – for vårt eget folkestyre og gryende kristne kultur med røttene tilbake til Kaukasus og Judea og Samaria. De kjente Rom fra da de flyktet fra Roms fremrykking mot Kaukasus. (Heyerdahl)

Vil du ha de lange linjer i skisseform, kan AKF/Krossen Media hjelpe deg med heftene «Kristningskongene fra Kaukasus» og fra «Skapertro til Frelsertro.» Kr. 50,- pr stk.

Av Bjørn Roald Lillevik

«For Han skal gi sine engler befaling om deg, så de bevarer deg på alle dine veier. På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein.» (Salme 91, 11–12)

(VITNESBYRD): Min historie for vel 37 år siden vil jeg fortelle i kortversjon. Fortellingen begynner med en biltur fra Tana mot Ifjordfjellet med plan til Kjøllefjord, men slik ble det ikke. Jeg satt i bilen og hørte morgenandakten, da gjorde jeg noe som ikke er bibelsk; jeg utfordret Gud med en litt syrlig tone: «Gud hvis du er til, så vis meg det.» Selve talemåten og utfordringen til Gud var helt ubibelsk. Gud svarte meg kanskje, fordi Han så min nød i bønnen og at det kom fra et oppriktig hjerte.

Svaret kom fra Gud etter vel 15 minutter på følgende måte: Når man begynner oppstigningen på starten av Ifjordfjellet, kommer en ganske snart til en skarp sving. Her hadde jeg kjørt mangen en gang med høy bil så jeg viste at her var det høyt ned til bunnen av dalen. Veien var nygruset, og kantsteinen den gang var i betong med skråkant mot veibanen.

Bilen var en liten og lett personbil. Den hadde for stor fart inn i svingen i forhold til den løse grusen, den glir på grusen og rett mot kantsteinen, som med sin utforming ble som en hoppsats. Bilen tok løs og lettet fra kantsteinen og ned mot dalbunnen. En ny bønn til vår Gud ba jeg i begynnelsen av svevet: «Gud, vær oss nådig dit vi kommer.» I min bevissthet og i min tanke var det dødsriket vi ville komme til.

Nå i etterkant sjekket jeg saken med Statens vegvesen i Vadsø. Det var ca. 50 meter fra veibanen til dalbunnen, og bilen stoppet ikke før vi kom dit. På turen ned var både tanker og min bevissthet borte. Når bilen hadde kommet helt ned, kom jeg til bevissthet og gikk ut av bilen uten noe besvær, merkelig. I ettertid ble det konstatert at bilen var et fullstendig vrak. I ordets rette forstand var alt knust rundt oss. Jeg hadde et speilreflekskamera, linsedelen var slått fra kamerahuset, og ledninger fra linse til kamerahuset var delvis slitt av. Når jeg stod der nede, så jeg veien langt der oppe, da er det bare å gå opp mot veien, over en masse stor stein, som effektivt hadde knust alt rundt oss. 

Jeg var kledd i finstasen med jakke, skjorte og slips. Oppe på veien kunne jeg konstatere at ikke en tråd var revet bort og slipset satt perfekt på plass. Ikke en muskel eller bein i kroppen var berørt. Som en knappenåls størrelse på øyelokket kjente jeg blod, snudde kroppen på veien mot Tanafjorden, blinket med øynene og så at synet var ok.

Umiddelbart kom det en bil mot meg fra Lebesby, familien Bøgeberg fra Kirkenes, som skulle hjem. De stoppet, satte av en mann og kjørte til Tana etter ambulansen. Den kom og jeg satte meg inn i bilen, nærmest som passasjer.

På Tana helsesenter ropte hele mitt hjerte en stor takk til min Gud, det boblet over av takknemlighet, det var en ubeskrivelig fryd. En takknemlighet som ikke kan beskrives i ord.

Tana helsesenter tok mange prøver, og den siste sjekken var en sykesøster som tok pulsmåling to ganger. Hun sa ingen ting, så kom det en ny sykesøster og tok ny pulsmåling. Jeg sa: «Enten må det være normalt eller for unormalt?» Hun spurte hvor gammel jeg var? 37 år ble svaret. Pulsen var helt normal. Det var ingen ting galt å finne så dagen etter reiste jeg hjem med buss til Kalak.  

I etterkant viste deg seg at jeg hadde fått bristet en tann. Den ble fikset, og det ble satt inn en gullbro. Den ble sjekket for noen måneder siden, og den var like fin.

Vi mennesker har mange forskjellige meninger om Gud. Min konklusjon er at min Gud lever og Hans Sønn Jesus Kristus er min Herre, som jeg en gang får møte. Selvsagt er det trosstyrkende at jeg har fått oppleve og se med mine åpne øyne en gullgate til himmelen.

Jeg var på reise i Tana og i bønn for en eldre kvinne, som var syk. Jeg spurte Gud hvordan det går med henne, blir hun frisk? Etter vel et år døde kvinnen gammel og mett av dage. Den gullgaten jeg hadde sett, var nok et tegn fra Gud om at kvinnen snart skulle få flytte hjem, og da vil hun få møte Jesus og de troende som hadde gått i forveien hjem til Paradis.

I Jesus vår frelsers navn!

Artikkelen er fra Menighetsbladet for Kjøllefjord og Lebesby menigheter.

Av Willy Gryting

Joh. 16, 16–22

(OPPBYGGELSE): Jesus taler til disiplene om at Han om en liten stund blir borte fra dem, men at Han skal se dem igjen. De forstår ikke at Han taler om sin død, oppstandelse og himmelfart Før de rekker å spørre Ham mer, kommer Han dem i forkjøpet, og utdyper det Han har sagt. Han sammenligner det som skal skje med en fødsel. Smertene under fødselen hos kvinnen blir glemt i gleden ved å ha født et barn til verden. 

Denne gleden sammenligner Jesus med den gleden disiplene skal få ved å se Jesus igjen. «Og ingen skal ta gleden fra dere», sier Han. Slik glede er det bare Jesus som kan gi. Glede som varer. Gleden som menneskene kan kjøpe for penger, eller får på annen måte, er av kortvarig art, og så lite skal til for at slik glede forsvinner.

Men gleden som Jesus gir ved sin Ånd, er både varig og dyp, ja, den er evig. Glede i Herren, kaller Paulus den. Ikke engang fengsel og tortur kunne ta den fra ham. Det samme erfarer kristne også i dag. Denne gleden kan også bli din, om du ikke eier den. Du får den ved møtet med den oppstandne Jesus Kristus som lever i dag. Bibelen kaller det og for den nye fødsel, eller gjenfødelse (1. Pet. 1, 3). Ved denne fødsel tar Han selv bolig i deg ved Sin Ånd og gir deg del i livet og gleden som varer. 

Artikkelen er opprinnelig skrevet for Altaposten. Willy Gryting arbeidet i Indremisjonsselskapet i Finnmark.

BREV FRA JERUSALEM:

Av Vidar Norberg

Det er interessant å se at forkynnelsen av ordet fra Bibelen og Israel bærer frukter. I mange år har Arivd Bentsen vært et av de virkelige store artilleribatteriene i forkynnelsen av Bibelen og Israel. Han har reist land og strand rundt. Stått på talerstoler og samtalt med mennesker over hele Norges land, først for Karmel og siden for Internasjonale Kristne Ambassade. Nå reiser han i eget navn.

Da pastor Bernt Røysland fra Moria Menighet i Grimstad ble spurt om hvordan han ble interessert i Israel, fortalte han om Arvid Bentsens møter i Froland Misjonsmenighet.

Det er sikkert mange som kan fortelle om møter med Bentsen. Da han reiste for Karmel og talte hos De frie evangeliske venner i Skostredet i Bergen, var møtesalen og inngangen med sprengt. Det var vanskelig å komme både inn og ut.  Menigheten har forlengst flyttet bort, men forkynnelsens frukter blomstrer også i Bergen.

En bergenser som har hørt og gjerne hører Bentsen tale, er Johannes Rosvold i Bergen. Han har mange ganger tjenestegjort i Sar El, som tilbyr militærtjeneste som volontør i Israels hær. Han har fortalt om livet som volontør i «armeen» til sensasjonshungrige aviser. På mange fronter står folk opp for Israel. Det er nok også en frukt av at folk har fortalt om Israel.

Å stå på murene for Israel er neppe alltid lett. Det fikk vel både Bentsen og Karmels tidligere kontorsjef Reidar Molander erfare en gang i Hammerfest. Møteplakatene var ikke stiftet opp, og etter det dårlige oppmøtet reiste presten seg opp for å si at dette var merkelige greier.

Det kunne han kanskje si, for det er kampen mot erstatningsteologien som også blir utkjempet. Den er ikke bare høyst levende i kirken, men også i frikirker. Den forteller stadig vekk løgnen om at Israel er forkastet. Men slikt er det vel bare åndelige blinde som ser og tror. For Gud fører sitt folk hjem. Gud har gitt jødefolket sitt eget land. Det blomster som et vakkert fikentre og varsler at Jesus snart rykker sin menighet opp i skyen. Det er faktisk fortsatt kristne som tror dette budskapet.

Det er interessant å se at Gordon Tobiassen samler mange mennesker, blant annet i Moria menighet. Han er også helt oppe i Finnmark med budskapet om Bibelen og Israel. I bladet Evangelisten kom han med et klart budskap som sikkert også i dag vil få mang en prest og forstander til å reise seg kremtende og si at «dette var merkelig». I sær når man som Tobiassen understreker at «Det er jødene som skal fullføre misjonsoppdraget (Ap.gj 15, 13–15). Ut fra Guds ord kan vi slå dette fast. Folket, landet og byen hører nøye sammen i det bibelske perspektiv».

Det er som å høre Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen, kanskje etterkrigstidens største forkynner mot erstatningsteologien – en mann som i praksis også var med på å redde jøder fra holocaust og rydde veien for sten for dem i Jerusalem. Ikke rart at Israels første statsminister David Ben-Gurion skrev at «i mitt hjem er du alltid velkommen».

Man ser også i denne nye tid med internett og sosiale medier at interessen for Israel bres ut. Karmel var tidlig ute på 1990-tallet med nettside om Israel. Et av de nyeste tiltakene er Kurt Urhaug med sin youtubekanal «Shofar» hvor han for eksempel tar for seg Herrens fester. Mangfoldet er stort.

Det er blitt sagt at Israels venner er den siste store kristenbevegelsen igjen som går frem. La det være usagt om det er sant eller ikke.

Det er nok også en del sjarlataner som er ute etter profitt. Sensasjoner om ting som skal skje. Egne syner og åpenbaringer. Her er det viktig at man holder seg til Guds ord, ene og alene. Alt må prøves på Bibelen.

Det er en kristenplikt. Slik kan man avsløre falske nyheter, falske taler, falske profetier, falske bøker, falske bibeloversettelser og alt annet falskt  og som strider mot Guds ord.

Et av denne tids store bedrag som Karmel har advart mot i over et par tiår, er den såkalte Oslo-avtalen. En forbannelse som har kostet mange jødiske liv. Det var enkelte som kalte jødisk blod for offer for fred. Men heller ikke det gav fred. Fordi en fred som gir opp løfteslandet, er mot Guds ord.

Når man ser forkynnelsen av Bibelen og Israel i retrospekt, er det klart at den har båret frukter. Alle milene som blant annet Bentsen har tilbakelagt, alle artiklene som redaktør  Arthur Berg har skrevet i Dagen, alle talene som Thoralf Gilbrant i pinsemenigheter har holdt, har gitt frukter.

Et Israel-vennskap som er fundamentert på Guds ord i Bibelen, er det sterkeste Israel-vennskapet som finnes. Det tåler både motgang, farer og i verste fall død. For dette vennskapet er født av Guds ord. Derfor er slik forkynnelse av Guds ord svært viktig. Man må ta frem sin bibel og granske profetiene. Der kan man hente styrke og visdom til å gjennomskue det som er falskt og uekte.   

Bentsen er fortsatt på farten med møter i Norges land. Reiseruten finner man på arvidbentsen.no

---

---

---

Nordmenn heier på Israel

(Jerusalem, 17.10.2019):

–Vi heier på Israel, sier pastor Inge Røysland i menigheten Moria i Grimstad.

Sammen med flere nordmenn tok de oppstilling i Hillel-gaten i Jerusalem for å se på den årlige Jerusalem-marsjen med over 5000 kristne fra over hundre land.

Nordmennene fra Moria menighet hadde rustet seg med masse norske flagg som de delte ut til forbipasserende israelere. For enkelte barn er det blitt en sport å samle flagg fra mange land. Men det var nok også andre, blant annet fra Afrika som ville ha det korsmerkede flagget i trikolorens farger.

Ny menighet

–Moria ble startet den 9. september. Vi er 40 medlemmer, men det kommer rundt hundre mennesker på møtene, forteller Inge Røysland.

Han synes det er viktig å heise flagget for Israel.

–Israel er den profetiske klokke. Det største profetiske tegnet er at Israel fikk tilbake sitt land i 1948. Den forteller oss at vi nærmer oss Jesus gjenkomst.

På spørsmål bekrefter han at dette dreier seg om menighetens opprykkelse.

Røysland sier at det videre er mange andre spennende begivenheter i tiden. Blant annet nevner han at USA har flyttet sin ambassade til Jerusalem.

–Det blir spennende å se om det er flere land som følger etter.

Israel og menigheten

–Hvordan er interessen for Israel blant kristne i Norge?

–Vi opplever en veldig interesse. Det er fulle hus når vi arrangerer Israel-møter og endetidskonferanser, for eksempel med Gordon Tobiassen. På Strand hotell er det vel plass til 200, og det var mye folk der, sier Røysland.

–Hvordan ble du interessert i Israel?

–Som ung hørte jeg Arvid Bentsen tale i Froland misjonsmenighet. Det var naturlig å interessere seg for Israel siden Guds ord taler om Israel. Israel er en viktig del av forkynnelsen.

Røysland er også opptatt av at man må løfte frem det sanne budskap og være en motvekt mot mediene som ikke er tilhengere av Israel.

---

---

---

Harila-gruppen fryder seg med Israel

Predikant Steinar Harila opprinnelig fra Vestre Jakobselv ledet en gruppe nordmenn som deltok i den årlige Jerusalem-marsjen i Israel torsdag ettermiddag.

Det er ikke første gang at Harila besøker Israel med norske grupper.

–Vi har avsluttet en meget velsignet og god reise denne gangen også. Vi ble noe overasket over at gruppe vår ble bedt om å synge på torget i Netanya når de tok ut Toraen. De takket oss fra høytaleren. Flere tusen mennesker var samlet. Føler vi er inkludert som trofaste venner i Netanya. Jeg var denne gangen på tur nummer 87. Det betyr nok også noe for dem, forteller Harila.

Harila reiser rundt i Bibelens land og ser de hellige steder så vel som det moderne Israel. Hans turer er også kjent for møter og oppbyggelse på kveldstid. Mange mennesker som savner kristne møter rundt om i Norges land, får også delta i et kristent fellesskap i tillegg til opplevelsen av Israel.

På Harilas banner sto det «Harila-gruppen fra Norge gleder seg sammen med Israel».

---

---

---

Flere dansker i Jerusalem-marsjen

(Jerusalem 17.10.2019):

Det danske flagget Dannebrog ser ut til å øke sin styrke i den årlige Jerusalem-marsjen. Glade dansker vaiet sine flagg og gikk under banneret «Israel, dere er ikke alene.»

Den erklæringen kom nok også fra tusenvis av kristne som deltok i Jerusalem-marsjen. Jerusalem Post anslo på førstesiden antallet kristne deltakere til rundt 5000 kristne sionister.

–Vi har 4000–5000 mennesker fra 95 land som er påmeldt til løvhyttefesten. Jeg vil derfor anta at det er kristne deltakere fra over hundre land, sier visepresident og internasjonal talsmann David Parsons i Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (ICEJ) som i år feiret 40-årsjubileum.

–Etter 40 år ser det ut som om tradisjonen med at hedningene kommer opp til Jerusalem på denne unike høytiden, er blitt fornyet. Også hedningene er invitert til å bli med folket i Jerusalem for å delta i festen og tilbe «Hashem» (Navnet i betydningen Gud, red. anm.), sa Parsons.

Sameland eller Sápmi fra det som Bibelen kanskje kaller for det ytterste Norden, var representert i marsjen, i år som i fjor. Men de er ikke så mange.  Grønland var også representert i Jerusalem-marsjen.

Noen nordmenn hadde funnet frem sine staselige bunader. De vekker alltid begeistring blant israelerne som flølger marsjen fra sidelinjen.

Finland har alltid en stor deltakergruppe. De går samlet i toget og viser styrke på sin stille måte. Brasilianerne er mange og viser høylytt og med krumspring at de er mange mennesker som deltar.

–Det er store grupper fra Brasil, Vest-Afrika, 250 fra Taiwan og folk fra Cookøyene, sa David Parsons.

–Nå kommer folkene fra alle jordens fire hjørner til Israel, var et av uttrykkene som ble brukt i forbindelse med at ICEJ også markerte at de har hjulpet 150.000 jødiske immigranter til Israel siden Sovjetunionen falt.

---

---

---

Egyptere kommer til Israel inspirert av Bibelens profetier

(Jerusalem 17.10.2019): Det vakte oppsikt da 15–16 egyptere under plakaten «Egypt» kom gående i Jerusalem-marsjen. De har trolig reist via et tredje land til Israel for ikke å vekke oppsikt i hjemlandet.

–Den egyptiske deltakelsen er historisk. Vi besøkte tidligere Egypt. Vi trengte ikke å overbevise egypterne for å komme til løvhyttefesten i Jerusalem. Egyptere fra Kairo til Alexandria og Aswan prøvde å overbevise oss om å få komme til løvhyttefesten, fortalte president Jürgen Bühler i Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem på en pressekonferanse etter Jerusalem-marsjen.

Den store interessen skyldes blant annet profetien i Sakarias 14 om at folkene i tusenårsriket skal komme opp til Jerusalem på løvhyttefesten for å tilbe Gud. Det eneste landet som er spesielt nevnt ved navn, er Egypt:

«Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem. Om egypterne ikke drar opp og ikke møter frem, da skal det ikke komme regn hos dem heller. Den samme plage skal ramme dem som Herren lar ramme de hedningefolk som ikke drar opp for å delta i løvhyttefesten.» (Sak. 14, 16–18)

–Vi hadde egypterne fremme på plattformen hvor de leste velsignelsen på arabisk. Da fikk de melding om at nå regner det i Egypt. Vi følte det som et guddommelig kyss og en velsignelse, sa Bühler.

Men Sakarias er ikke den eneste bibelske profetien som har skapt begeistring blant evangelisk kristne i Egypt. Visepresident og internasjonal talsmann i ICEJ, David Parsons,  forteller at fredsprofetiene fra Jesaja 19, 23–25 også har skapt begeistring fordi Egypt er nevnt der.

«På den tid skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria. Assyrerne skal komme til Egypt, og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tid skal Israel være den tredje med Egypt og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt og mine henders verk Assyria og min arv Israel!»

–Det er underlig å se at evangeliske kristne får kjærlighet til Israel. De oppdager sine jødiske røtter som kristne. I år feiret nær 2000 evangelisk kristne i Egypt den jødiske påsken. Dette er uhørt i Egypt. Egypterne som har vært her i år, sier at flere vil komme til neste års fest. Dette er en meget historisk og spennende utvikling, sier Bühler.

En annen årsak til at flere egyptere viser interesse for Israel, er ifølge David Parsons at Den koptisk-ortodokse kirke har fått ny pave. Den tidligere paven viste uvilje mot pilegrimstur til Israel, mens den nye paven, Tawadros II, oppfordrer til pilegrimsturer, og interessen er stor. Dette fører også til at evangelisk kristne blir interessert i Israel.

Jürgen Bühler konstaterer at evangeliske arabiske kristne i den arabiske verden antar erstatningsteologien som sier at Guds løfter til Israel ikke er gyldige. Men Bühler fortalte også om en åpning for kristne i Saudi-Arabia.

Brev og artikler er hentet fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner på KARMEL. Avisen koster 500 kroner i året.

Karmelin@netvision.nett.il

^{Av Willy Gryting}

^{Luk. 19, 41–48}

^{(OPPBYGGELSE): To ganger i evangeliene står det fortalt at Jesus gråt. Hvorfor Han gråt ved Lasarus’ grav, kan det kanskje være delte meninger om, men her går det klart frem hva som er årsaken. Jesus ser med profetisk klarsyn den dom som snart skulle ramme byen, fordi den ikke hadde benyttet sin besøkelsestid og tatt imot Ham som den eneste vei til frelse. «Jerusalem! Jerusalem! – hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og dere ville ikke,» sier Han en annen gang.} 

^{Dagens tekst er igjen en alvorlig påminnelse om at nådetiden ikke er til å leke med. Mon ikke Jesus også gråteri dag når Han ser ut over vårt land og mange andre land, byer og enkeltmennesker. Han gråter i kjærlighet og vemod. De hadde ikke bruk for Ham. De forstod ikke sitt eget beste. For mange ble det, og blir det en utsettelse til et evig aldri og forsent, og for mange land og folk, viser og historien at det kom en dom, en Guds tukt her i tiden.} 

^{Men det behøver ikke å bli forsent. Gud ønsker ikke å tukte og straffe noen. Hør bare hva Ordet sier: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg, der har jeg latt min miskunnhet mot deg vare ved.»}

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR): «Homoterapi en stille revolusjon» står det i en stor artikkel i Dagbladet på nett. Lenger ned i artikkelen står disse meget interessante linjer. De forteller oss at det ikke «bare» er konvertering det dreier seg om – selv om det er ille nok – men et skjult og direkte angrep på trosfrihet og den grunnleggende foreldreretten. Dette må bekjempes med bønn. 

De skriver: I den emosjonelt pregede debatten om «homoterapi» som har versert denne uka, er denne sammenblandingen blitt tilslørt. Skillet mellom disse fenomenene er imidlertid for viktig til å forties. Sammen med forslaget om å kriminalisere «konverteringsterapi» legges det frem ytterligere seks forslag fra Arbeiderpartiet. Om en ser forslagene samlet, kommer en skremmende logisk konsekvens til syne. Oppsummert kan forslagspakken til Arbeiderpartiet da formuleres i to setninger: «Forslag om å innskrenke trosfrihet og foreldres ansvar over egne barn» og «forslag om å lovfeste barns evne til samtykkekompetanse.»

Dette er en direkte forlengelse av Frankfurternes tankegang (politisk korrekthet – totalitær kulturmarxisme) – og tankegangen som en har referert til i LYS mange ganger, fremkommer blant annet i boken «Umyndige personer» av professor emeritus A. Brattholm fra side 79 og utover. Blant annet nevner han at «foreldremyndighet» er lite dekkende men fremhever «forelderomsorg» – osv. svekkes etter min mening: foreldreretten og kristen tenkning. Fr. Engels`s bok om «Familien, privateiendommens og statens opprinnelse» er også interessant i dette sluttangrep på kristen tro, familie- og samfunnsutforming. Marx og hans medarbeider Engels var sentrale i Frankfurterne og deres kulturrevolusjon. Man skal heller ikke glemme boken til Bj. Hareide: «Skal kristendommen ut av skolen», m.m.fl.

Den «stille revolusjon» er noe som Frankfurterne har utviklet fordi blant annet deres ledende filosof, kommunisttenkeren Gramsci, forstod at den blodige revolusjon ikke førte fram. De mikset en kulturangrepspakke av «Den franske revolusjon, K. Marx, Darwin, Freud og ny-marxisme» som siktet mot å rive den vestlige kristne sivilisasjon med kulturelle våpen. Men de måtte ha tak i «hjertene» og innta institusjonene for å forandre hjertene, tankene og menneskene og dermed samfunn og nasjoner. Med andre ord en kulturrevolusjon som undertegnede omtalte i foredraget «Familien, staten og nye lover» i januar 1978 da jeg sa følgende: «En har med andre ord oppdaget legalitetsprinsippet og metodene til den italienske kommunisttenkeren Gramsci og hans stille revolusjon.»  Jeg har gjentatt dette til det kjedsommelige i skrift og tale – men enda hører jeg kristne og forkynnere som sier at dette forferdelige frafallet kunne ingen skjønne for 15–25 år siden, det kommer så overraskende og fort osv. Det er ikke sant, blant annet fordi Frankfurterne har hatt åpne kilder, og vi har sett deres frukter i det offentlige i årevis. Blant annet advarte professor E. Danbolt, Geilomøtet i januar 1978, mot Likestillingsloven som han sa var «en totalitær fullmaktslov som kom med det nye kjønnsrollemønster». Angrepene har pågått lenge, man kan nok si fra 1880–90 i den tid biskop Heuch rykket ut med «himmelen er mørk og rød, det blir storm.» Senere var Frankfurterne aktive i den russiske revolusjon 1917 og fra Frankfurt am Main i 1923 og fortsatte så i USA og Vesten for øvrig inklusive Norge i mellomkrigstiden og senere med 68-erne. Det vi ser slutten på nå, er et slikt u-lovmessige og totalitært angrep på fundamentet og friheten i en nasjon – familien og foreldreretten, samt trosfriheten og våre friheter for øvrig. Om ikke før – må en be hyrdene forstå seg på tiden og ut fra Guds Ord forkynne hva Guds folk har å gjøre. 1. Krøn. 12, 32. Det forstod David og hans folk. Det er hyrdesinn!! «Er det ennå håp» kan du høre på AKF YouYube!!