Oppbyggelse

(OPPBYGGELSE): Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt som skjer under himmelen. Det er en tid for å fødes og en tid til å rykke opp det som er plantet, sier Predikeren i kapittel 1.

Dette er en alvorlig påminnelse fra Skaperen om å bruke sin tid rett her på jorden. For før man vet ordet av det, vender ånden tilbake til Gud som gav den (Pred. 12, 7). Her ligger menneskets dype alvor. Derfor skriver Predikeren: «Tenk på din Skaper i din ungdoms dager før de onde dagene kommer og det lir mot de år da du må si jeg har ingen glede av dem.»

Det er en avgjørelse alle mennesker må ta. Vil man følge Gud og ved utgangen av sitt liv gå inn til evig salighet, eller vil man kanskje ikke ta noen avgjørelse om å bli en kristen. Det er også et valg som fører til evig fortapelse uten at man trenger å gjøre noe som helst.

Paulus’ første brev til korintierne 25, 24–27 sammenligner livet med en som løper på idrettsbanen. Han sier man må løpe slik at man vinner seierskransen. Og her er det ikke snakk om en laurbærkrans, medalje eller pokal som støver ned. Paulus kaller det som venter for en uforgjengelig krans. Hedningenes apostel forteller selv at han har stridd den gode strid, fullendt løpet og bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for ham, den som den rettferdige dommer skal gi ham (2. Tim. 4, 7–8).

Paulus var en nidkjær mann som forfulgte de kristne. Men en dag, da han var på vei til Damaskus for å arrestere kristne så han et sterkt lys, så sterkt at han falt til jorden. Han hørte en stemme si: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg» (Ap.gj. 22, 6–7). Dette møtet med Jesus fikk Paulus til å tenke seg om. Det var påminnelsen til Paulus om å tenke på sin skaper. Han endret hele livskursen og ble hedningenes apostel og gikk inn i løpet om den uforgjengelige krans. Hans livsmål ble at alle skulle vinne denne evige seierskrans.

Denne oppfordringen må alle mennesker tenke igjennom. Det er en himmel å vinne, et helvete å unnfly. Jesus forklarer reglene for dette menneskelivets løp, for at hver den som tror på Ham, skal ha evig liv.

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Den lille bibel står skrevet i Johannes 3, 16.

Så er det nok for et menneske å bekjenne sine synder for Jesus. Tro at Han renser oss fra all synd (1. Joh. 1, 9) ved sitt blod som ble utgytt for alle mennesker til syndenes forlatelse. Det er dette valget man må ta for livsveien. Det er så enkelt at man knapt kan gå feil. Det er dette Predikeren dypest sett sier man skal tenke på.

Det er også en advarsel i Hebreerne, 3, 7–8: «Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter…».

Det er ikke sikkert at kallet kommer igjen.

Den som kjenner kallet, men føler at man ikke helt forstår dette, tal med Gud om dette. Paulus sier at Han er ikke langt borte fra en eneste av oss (Ap.gj. 17, 27). Man kan også snakke med en kristen og få veiledning til å starte løpet slik at man kan vinne seierskransen til evig liv.

V.N.

Jeg råde vil alle i ungdommens dage At de dog i tide må tenke seg om. Man kan ikke kalle de dage tilbake, Man kan ikke vite når Gud holder dom.

Kor: Når lyset blir utslukt, Og himmelens dør blir lukt, Når dagen er omme, Og natten vil komme, Da er det for sent til å tenke seg om.

I dag når du hører den kallende stemme, Han drage deg vil inn i Faderens favn. Ja, titt i din sjel du Hans røst vil fornemme, Han lokker deg ømt og Han nevner ditt navn.

Se tiden den skrider, og dagen den lider, Og solen alt rødmer mot tidenes kveld! Det gjelder for alle å Herren påkalle, Det gjelder å gripe den salige del.

Ja, måtte vi vandre i hånd med hverandre, Og haste med flid imot himmelens land! Det gjelder å bede og holde seg rede, Skal vi kaste anker på salig-hets strand.

V. 1 Mads Ingebrigtsøn Rø (?) , før 1853. V 2–4 Einar Skaatan, 1935.

Den første turistgruppen til Israel siden utbruddet av koronapandemien ankom Ben-Gurion flyplass den 27. mai.

Den vaksinerte gruppen på 12 teologistudenter fra Concordia Seminary i Missouri i USA ble ledet av pastor Tom Zelt fra Prince of Peace Church. Før de ankom terminalen, ble de møtt med blomster av representanter fra Turistministeriet som ledet dem til PCR-test som kreves av alle som ankommer Israel.

–Dere er de første av det som jeg er sikker på vil bli mange turister som kommer tilbake til det hellige land, sa turistminister Orit Farkash-Hacohen.

Israel ser på måter for å tillate enhver vaksinert turist til å besøke landet, forklarte hun.  

Turen skal vare til 10. juni. Flere grupper var planlagt å komme i kommende to uker.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – e-post. karmelin@netvision.net.il

Willy Gryting skriver i dette brevet om hvordan det var å ta seg frem i Finnmark da han var predikant i Indremisjonsselskapet på 1960- og 1970-tallet.

Av Willy Gryting

(BREV): Særlig de første årene jeg var i Finnmark, ble det mange måter å komme seg frem på. Både fiskeskøyte, lokalbåt og hurtigrute ble benyttet.

En gang fikk jeg skyss med en stor godsbåt fra Mehamn til Berlevåg. En annen gang med legebåten fra Kjøllefjord til Mehamn. Så var det noen ganger ski. En gang mellom Ivarsfjord og Hopseidet, og en gang mellom Gamvik og Mehamn. En annen gang gikk jeg til beins samme strekningen, men fikk sitte på med brøytebilen de siste sju kilometerne.

Da jeg kjøpte meg motorsykkel av Sverre Holmvik i 1967, ble det mange turer på Norkyn, mellom Mehamn, Gamvik og Kjøllefjord. Jeg brukte den også ut fra Kongsfjord, til Berlevåg, Båtsfjord, Syltefjord og Tana.

En vinter hadde jeg motorsykkelen vinterlagret hos Marit og Edvart Pettersen i Austertana. Jeg brukte den mye da jeg arbeidet på Indremisjonsselskapets leirsted på Kildesli. En høst som det var så dårlig høytørk, kjørte jeg frøken Andersen et ærend fra Birkestrand til gamlehjemmet. Det er en strekning på rundt sju kilometer.  Dagen etter fortalte hun oss som var med å kjøre inn høy, fra denne turen: «Og han var så rokk. Og æ tenkte at det måtte være fint for hesjene. Men da vi stansa, var han helt stilla.» Da ble det nok litt latter rundt kaffebordet.

En gang tippet jeg på Båtsfjordfjellet på vei til Syltefjord med gitaren i den ene sideveske. Den fikk seg noen alvorlige sprekker.

En annen gang kjørte jeg en vinterdag i snøfokk og minus 20 grader fra Bonakas over isen ved Harrelv (det ble brøytet bilvei der om vinteren). Da var jeg redd. En annen gang mellom Austertana og Kongsfjord måtte jeg søke ly en stund for snøværet på Kongsfjordfjellet.

Så kjøpte jeg meg en gammel folkevognsbuss til å kjøre flyttelass med, da vi skulle flytte fra Hammerfest til Kongsfjord i 1971. Men den gikk det jo etter hvert galt med, da jeg blåste av veien. Den ligger sammenklemt under en molo i Kongsfjord.

Så ble det folkevognboble høsten 1972, kjøpt i Sandefjord. Den kjørte vi fra Gjerstad til Kongsfjord med etter tre måneders opphold hos mine foreldre, under sykemeldingen min etter ulykken mellom Berlevåg og Kongsfjord. Den turen brukte vi 14 dager på. Men den bobla ble til mye velsignelse. Den hadde jeg i ti år og ble solgt i Alta, da vi bodde der.

Av Vidar Norberg

Det var flere skogbranner i fjellene utenfor Jerusalem onsdag ettermiddag. Det var mistanke om ildspåsettelse fordi brannene flammet opp på flere ulike steder. Ilden startet mellom Abu Gosh og Nataf.

Innbyggerne på Kibbutz Ma’ale Hahamisha ble bedt om å evakuere sine hjem.

–Be om at brannen må komme under kontroll før den når bosetningene, skrev Venner av Yad Hashmona som er en Jesus-troende moshav.

Over 70 brannkorps, ti brannslukningsfly og to helikoptre ble satt inn i slukningsarbeidet.

–Dette er bratte områder, og det er vanskelig å slukke brannen. Det er dessuten tørt i området, sa Nikai Zekaria til radio Kan.

Brannen rammet blant annet Vindfjellet Har Haruach med hundre år gamle gamle trær. Det er den eldste skogen i Israel.

Togforbindelsen og veien mellom Jerusalem og Tel Aviv ble stengt onsdag ettermiddag.

I Jerusalem kunne man tydelig merke røyken. Det var askepartikler i luften fra trærne som brant. Sollyset ble brunt. Myndighetene ba hjerte- og lungesyke, barn, gravide og eldre om å holde seg innendørs.

Brannen var slukket ved 20-tiden. Et arrangement på Yad Hashmona gikk som normalt. De troende jødene ble bønnhørt.

Rundt 2800 dunam naturskog i Jerusalem og Judea og Samaria ble ødelagt onsdag.

Av Johan Haga, advokat (H)

(KOMMENTAR): At gudløse mennesker fnyser av at noen mener at enkelte oppgaver skal foretas av menn og ikke kvinner og omvendt, er til å forstå, bortsett fra når det gjelder interne forhold i en kirke.

For over 40 år siden holdt den svenske biskopen Bo Giertz et foredrag der han hevdet at kvinneprestspørsmålet er et testspørsmål på om man tror i samsvar med Bibelen eller ikke. Biskopen fikk mange motstandere, men få våget å møte ham i åpen diskusjon.

Giertz var ikke oppflasket med kristendom. Han kom fra et ateistisk hjem og var opplært til å mene at kristne mennesker var enten dumme eller uærlige.

Likestillingstanken er i vår tid nærmest blitt en hellig læresetning, båret oppe av feminismen. Tvil om denne kvalifiserer til kjetterbålet i form av uthengning i medier.

Dette gjelder også i kirken. Spørsmålstegn ved ordningen med kvinnelige prester tolereres ikke. Ja, det er ikke lenger mulig å diskutere om enkelte yrker er mer egnet for kvinner enn menn eller omvendt.

Likestilling er blitt en sentral del av statens nye trosgrunnlag. Brudd på denne kan i ytterste konsekvens medføre at et trossamfunn mister sin statsstøtte, jf. trossamfunnsloven § 6. Om mange nok politikere får det som de vil, blir det snart straffbart å hevde klassiske kristne standpunkter når det gjelder forholdet mellom kjønnene, jf. forslaget om å endre straffeloven § 185.

For ikke å bli misforstått; samfunnskontrakten gjelder like mye for kvinner som for menn. Statens oppgave er derfor å sørge for best mulig levekår for alle borgere uavhengig av kjønn. Men dette leder ikke med nødvendighet til at forholdet mellom kjønnene må opphøyes til en helligdom.

Det er på tide å spørre om vi vil ha det slik at likestillingstanken skal være en helligdom det er forbudt å opponere mot eller diskutere?

For kristne trossamfunn burde det være høyst problematisk at det er blitt slik. Det er ikke noe i Bibelen eller den kristne tro som tilsier at likestillingstanken er spesielt opphøyet.

Menneskets uendelige verdi står derimot sentralt. Mennesket er skapt i Guds bilde står det i Bibelens første bok, og i Salmenes bok heter det at mennesket er lite ringere enn Gud. Referansepunktet for menneskeverdet er intet mindre enn Gud selv!

Dette radikale syn i Bibelen om menneskeverdet er det vanskelig å holde fast på. Det innebærer at hvert menneske har en uendelig verdi uavhengig av rase, kjønn, ferdigheter, moralske kvaliteter eller hvilke egenskaper det skulle være.

Det mest umoralske og fordervede menneske har samme uendelige verdi som den største helgen.

Med dette utgangspunkt spiller det ingen rolle om vi er forskjellige, rik eller fattig, sterk eller svak, kvinne eller mann. Menneskeverdet påvirkes ikke av yrke eller tittel.

Med Gud som referansepunkt blir det å se ned på et menneske, eller enda verre, forakte et menneske en synd mot Skaperen og en fornektelse av menneskets uendelige verdi.

Ingen av oss kan med hånden på hjertet forsikre at vi aldri har sett ned på eller foraktet et annet menneske. Vi faller alle gjennom for dette høye krav. Her er vi dessverre alle like.

Det hjelper ikke å være for tradisjonell likestilling. Dette kan i verste fall få oss til å bedra oss selv og tro at vi hegner om menneskeverdet. Nettopp derfor kan likestillingstanken fort bli en trussel mot menneskeverdet.

Vi bedømmer lett hverandre ut fra det vi kan registrere; utseende, evner, materielle eiendeler og mye mer. Alt dette er bare staffasje som ikke sier noe om menneskets iboende verdi.

Å kjempe for likestilling kan bli en kamp for staffasjen. Etter kristen tro er menneskeverdet fullstendig uavhengig av det vi kan registrere. Menneskeverdet beror på dette ene; at vi er mennesker.

Feminismen og likestilling som ideologi mangler Gud som referansepunkt. Tenkningen er gudløs. Her ligger problemet. Den gudløse har ikke annet referansepunkt for mennesket enn det vedkommende finner på selv.

Da ligger staffasjen snublende nær. For den gudfryktige har mennesket den verdi Gud har gitt det.

For den gudløse blir menneskeverdet fort borte når staffasjen forsvinner, mens for den gudfryktige betyr det ingen ting. Han eller hun er overbevist om at mennesket ikke bare har uendelig, men også evig verdi.

Vår tid er gudløs. Bare et mindretall i befolkningen som tror på Gud ifølge nyere meningsmålinger.

At gudløse mennesker fnyser av at noen mener at enkelte oppgaver skal foretas av menn og ikke kvinner og omvendt, er til å forstå, bortsett fra når det gjelder interne forhold i en kirke.

Det har den gudløse ikke noe med. Men at en kristen kirke ikke tåler opposisjon om likestillingstanken, er ufattelig.

Ingen har praktisert menneskeverd bedre enn Mesteren selv. Den eneste Han med sin munn har lovet plass i sitt paradis, var en kriminell av verste sort; en av dem Han ble korsfestet sammen med!

For tiden ser det ut til at ikke bare staten, men også Norges største kirkesamfunn er blitt gudløs.

Av Sara Rivai

I Jerusalem er det en bydel som heter Katamon. Det betyr ved klosteret på gresk. Ikke så mange, selv i området, vet at her ved klosteret var en av de viktigste kampene under selvstendighetskrigen i 1948. Det var avgjørende for at den sørlige delen av byen ikke falt i fiendens hender. Da hadde hele Katamon vært under arabisk kontroll.

Katamon var fra begynnelsen av et eksklusivt område som ble bygget for rundt hundre år siden av rike kristne og muslimske arabere med fine hus og hager.

Under selvstendighetskrigen i april 1948 var det mange harde kamper i flere deler av landet, også i San Simon. Det var 90 jødiske menn, mange unge, som akkurat var kommet fra holocaust og tilhørte Palmach-Harel-gruppen. Mot dem var det 300 arabere som stred på denne plassen. Rafael Eitan (Raful) var også en av dem som stred og senere ble en kjent politiker. Han ble hardt skadet i striden.

Israelerne gikk inn i klosteret som var omringet av fienden som skjøt på dem konstant. Palmach besvarte ilden, men gikk etter hvert tom for ammunisjon og situasjonen ble stadig vanskeligere. Mange inne i klosteret var hardt skadet. Da fienden trakk seg litt tilbake, tenkte en israelsk offiser at de må trekke seg ut fra området, men først sprenge dem som var hardt skadde som man trodde var uten håp, før fienden gjør det. Det ville ha en mazada-effekt. I siste minutt kom en av de israelske soldater og sa, nei, gjør ikke det. Tenk på at om det er vanskelig for oss, er det også det for fienden.

Helt mirakuløst flyktet fienden langt av sted. Og det kom hjelp fra en annen Palmach-bataljon og reddet hele situasjonen. Det var et stort mirakel. Men 19 soldater mistet livet der. Det finnes et monument i San Simon som ombekranses på de falnes minnedag.

(PERSONALIA): En av de trofaste medarbeidere i «Ja til Livet», Else Bovim er gått bort! Det var en trist beskjed å få. Hun har vært syk en tid.

Hun har besøkt Finnmark sammen med prestene Einar S. Bryn og Finn Indrebø. Else var også organist, og spilte til gudstjenester i Kvitkirka i Kautokeino.

Fred med Else Bovims minne!

Olav Berg Lyngmo

Kjære venner av Else!

Vi er mange nå som kjenner på en dyp smerte ved at Else Bovim er tatt fra oss. Hva hun har betydd for oss i 21 år kommer vi tilbake til.

Etter sin tro på og bekjennelse til Herren Jesus har hun nådd fram til livets dypeste mening – det evige livssamfunnet med Ham, vår Frelser og Forløser.

Om sorgen vi nå kjenner er stor, er den likevel vevd sammen med den dypeste takk og glede, ja, jubel, rettet mot Ham som har gjort alle ting vel – og med apostelen lovpriser vi Herren, 1 Pet 1,3 «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, han som etter sin stor miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde»

Så husker vi Elses brødre, Jon og Ragnar, med deres familier, i vår bønner.

Med vennlig hilsen
Ja til Livet
v/ Einar S. Bryn

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Det kommer stadig arkeologiske artikler i avisene. Ofte er den ene mer fantastisk og fantasifull enn den andre. De skriver om rare steiner som angivelig er mange millioner år. Der dyr og huleboere levde før jorden ble skapt. Artiklene er ledsaget av forseggjorte databilder, så man nesten kunne tro at de var ekte. Men det hele er rent oppspinn og eventyr. Etter jødisk tankegang, og for så vidt også kristen tankegang, er ikke jorden stort mer enn rundt 6000 år gammel. Dette er den tidsrammen som arkeologer burde forholde seg til.

Der er ikke forunt mange arkeologer å finne rester av bibelske tekster som er et par tusen år gamle, eller en mumifisert farao som gir berømmelse. Og da må man finne på noe. Helst noe som ikke lar seg kontrollere fordi det er mange millioner år.   

I bibelsk arkeologi har man både maksimalister og særlig minimalister. Minimalister er dem som alltid sår tvil om et funn, særlig hvis det er funnet av andre. Mens noen arkeologer bruker Bibelen som geografisk og historisk bok, er det andre som mener at kong David aldri har vært noen stor konge.

For noen år siden ble det oppdaget en by i Ela-dalen. Den hadde to porter. Med en gang gikk det opp et lys for arkeologer som kjente Bibelen. Dette kunne være Sa’ara’im som betyr to porter. Yosef Garfinkel ledet utgravningene av Davids festningsby. Han var ikke i tvil og fortalte til KARMEL at hit kom kong David. Han gikk nok inn i den ene porten og red ut gjennom den andre (Josva 15,36 og 1. Krøn 4,31).

Slike funn bekrefter Bibelen. Nå er vel ikke Garfinkel ute etter å bekrefte Bibelen, men steinene taler. De vitner om jødefolkets nærvær i Israel og forteller hvem landets eier var og fortsatt er.

Man kan på mange måter si at staten Israel gjenreises på de gamle murer som en gang var. Det er Davids falne hytte som gjenreises (Ap.gj. 15, 14–17). Det er fikentreet som har begynt å blomstre (Luk. 21, 29–31).

Nå kan man spørre hva er kjennetegnet på fikentreet, staten Israel. Jo, det er all byggingen av hjem, industri, skoler og veier. Det er et samfunn som fungerer. I Israel er det påbudt å hente arkeologer for å sjekke grunnen før bygging.

Artikkelen ble først publisert i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer fra Eretz Israel. e-post: karmelin@netvision.net.il