(NYTT): Bedehuset i Bugøynes er til salgs. Før var det fullt hus der, nå er det bare tre–fire personer igjen i den læstadianske forsamlingen. En 70 år gammel klausul må heves av kommunestyret før bedehuset kan selges, melder Sør-Varanger Avis.
Litt mindre skrei i Lofoten og Vesterålen
I år gjorde forskerne et mengdeanslag på 553 tusen tonn skrei i Lofoten og Vesterålen. Det er litt lavere enn i fjor, men forskerne mener det likevel var et bra gyteinnsig sett over tid, melder Radio Nordkapp.
Forsvaret kan leie tilbake Olavsvern for USAs ubåter
En avtale om å tilbakeføre Olavsvern i Tromsø til Forsvaret, kan være klar allerede kommende uke. En gjenåpning av den tidligere marinebasen kan være en del av løsningen på striden om Tromsø skal ta imot amerikanske atomubåter eller ikke, melder NRK.
Fredag 9. oktober skal det ha vært et møte i Forsvarsdepartementet som godkjente en avtale som gjør at Forsvaret og allierte får bruke basen. Etter at Olavsvern ble lagt ned i 2009 og solgt til private i 2013, har Nord-Norge vært uten havn for amerikanske reaktordrevne ubåter. Les mer på forsvaretsforum.no.
Har vi forstått Jesu ord om skilsmisse og gjengifte?
Av Ragnar Andersen
(TEOLOGI): Jesus taler om skilsmisse og gjengifte i de tre første evangeliene: To ganger i Matteusevangeliet, nemlig i 5,31f, altså i bergprekenen, og i 19,3-12, i dialog med fariseerne og med disiplene. Så har vi Mark. 10,2-12, som er parallelltekst til den i Matt. 19. Og Luk. 16,18, som er et eksempel på Jesu utlegning av Guds bud i motsetning til fariseerne.
Jesus går ikke inn i forhandlinger om kompromisser. Han karakteriserer fraskiltes nye ekteskap som hor. I tre av de fire tekstene finner vi overhodet ingen åpning for gjengifte. Noen mener at Jesus i Matt. 19,9 åpner for et unntak. Så kan en jo diskutere fram og tilbake om en skal gå ut fra det ene omdiskuterte stedet i Matt. 19 eller fra de tre entydige stedene. Går det an å komme opp av et slikt hjulspor?
Etter å ha arbeidet lenge med spørsmålet om Bibelens lære om skilsmisse og gjengifte og skrevet boka De to skal være ett: Om ekteskap, skilsmisse og gjengifte (2014), vil jeg hevde at dette slett ikke er så vanskelig å tolke som mange mener.
Jeg tror at vi finner en nøkkel til å forstå den strenge dommen over gjengifte i 5Mos. 24,1-4. Ved å se Jesu ord om skilsmisse og gjengifte på bakgrunn av denne teksten, ikke bare v. 1, som nevner skilsmissebrevet, men også resten av avsnittet, kommer vi opp av diskusjonens dype hjulspor der vi har spurt om vi skal tolke Matt. 19 ut fra Matt. 5, Mark. 10 og Luk. 16 eller omvendt.
Det er en misforståelse å tro at den lettvinte adgangen til skilsmisse og gjengifte blant jødiske menn gjenspeilet Moselovens standard. Det hefter noe negativt ved skilsmisse i Moseloven og dermed også ved gjengifte. Og ved at de levittiske prestene i den gamle pakt ikke kunne gifte seg med en fraskilt (3Mos. 21,7), varslet de om standarden i det kongelige presteskapet i den nye pakt, standarden for prester i det allmenne prestedømmet, som alle kristne tilhører. Jesus setter alt i rette skikk og fører retten ut til folkene (sml. Jes. 42,1ff). Og han avviser gjengifte med strenge ord. Slik innskjerper Jesus moralloven i Moseloven.
I bergprekenen, som er en programtale for disiplenes liv, innskjerper og utdyper Jesus loven (sml. Mt 5,17-20). I Matt. 5,27-32 setter han både et begjærlig blikk og en urettferdig skilsmisse inn i lys av det sjette bud. Og slik ansvarliggjør han mannen og verner kvinnen.
Fariseerne trodde at skilsmissebrevet gav rett til gjengifte. Men i den tredje antitesen i Matt. 5 mot deres lovtolkning (v. 31-32) sier Jesus ”at hver den som skiller seg fra kona si av noen annen grunn enn utukt, forårsaker at det blir drevet hor med henne, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor”. Dette må forstås som en klar utdyping av 5Mos. 24,4. For der står det at en fraskilt kvinne som gifter seg med en ny mann, blir uren.
Jesus retter altså pekefingeren mot mannen og sier at han er moralsk ansvarlig for at kona og hennes andre mann driver hor (selv om kona er den uskyldige part i skilsmissen!). Og så peker han på en mann som gifter seg med en fraskilt kvinne, og sier at en mann som gjør det, driver hor.
Og hva med han som skilte seg fra kvinnen? Det hører vi om i Matt. 19, der teksten i 5Mos. 24 igjen er inne i bildet. Fariseerne diskuterte skilsmissegrunner. Jesus skjærer igjennom og avviser både skilsmisse og gjengifte. Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.
Men fariseerne driver på og refererer til 5Mos. 24,1. Jesus presiserer at Moses ikke påbød skilsmisse, men han tillot skilsmisse på grunn av israelittenes harde hjerter. Men hvilke skilsmissegrunner Moses siktet til, er ikke lengre viktig. Nå er Guds rike kommet nær. Nå skal de harde hjerter forvandles. Nå gjelder det som var fra begynnelsen.
Og så får vi høre at mannen som skiller seg, også driver hor ved å gifte seg igjen: ”den som skiller seg fra kona si av noen annen grunn enn utukt, og gifter seg med en annen kvinne, driver hor”. Å tolke det som et unntak fra forbudet mot gjengifte for den uskyldige part var fremmed i kirken de første tusen år, og i den vestlige kirken var det fremmed i 1500 år. (Og hva skal en si når teksten i Matt. 19,9 slett ikke er entydig i manuskriptene? Codex Vaticanus har: ”Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra kona si av noen annen grunn enn utukt, forårsaker at det blir drevet hor med henne, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, driver hor.” Det svarer helt til Matt. 5,32!)
På 1500-tallet begynte særlig protestanter å mene at rett til skilsmisse også gav den uskyldige parten rett til gjengifte, men etter fem hundre år er det minst like sterke argumenter mot den oppfatningen som dengang. I de lutherske bekjennelsessskriftene er saken streifet i Melanchthons traktat fra 1537 om paven (Tract. 78), der han kritiserer kirkeretten og sier at det er «urett at når to blir skilt, den uskyldige part ikke skal få gifte seg igjen». Traktaten har imidlertid aldri vært offisielt bekjennelsesskrift i norsk luthersk tradisjon.
Og hvordan kan noen etter først å ha lest Matt. 5,32 mene at Jesus gjør noe unntak fra gjengifteforbudet? Om en uskyldig fraskilt kvinne gifter seg med en annen, blir det drevet hor med henne. Hvordan skulle da en uskyldig fraskilt mann kunne stå fritt til nytt ekteskap? Nei, i bakgrunnen står 5Mos. 24,4, som forteller at gjengifte gjør at en blir uren. Det er dette momentet Jesus utdyper ved å si at gjengifte mennesker driver hor (som er et seksuelt begrep) ved å leve sammen, de bryter altså det sjette bud.
Det er jo skilsmisse fariseerne spør om, ikke gjengifte. Men Jesus peker på at skilsmisse kan føre til at også det sjette bud blir brutt. Hvordan skulle det være plass til noe unntak fra gjengifteforbudet? Må vi ikke oppfatte det som en innleggelse i, og ikke en utleggelse av teksten?
Denne forståelsen stemmer helt med de andre stedene i evangeliene der Jesus taler om skilsmisse og gjengifte. Som i Mark. 10,11-12: ”Den som skiller seg fra kona si og gifter seg med en annen kvinne, gjør seg skyldig i hor mot henne, og dersom hun skiller seg fra mannen sin og gifter seg med en annen mann, driver hun hor.”
At Jesus faktisk utlegger ordet i 5Mos. 24 om at den gjengifte er blitt uren, blir stadfestet i Rom. 7,1-3. For der sier Paulus at ei kone ved loven er bundet til mannen sin så lenge han lever, og at hun skal kalles en horkvinne om hun gifter seg med en annen mann mens hennes opprinnelige ektemann lever. Legg nøye merke til at Paulus sier at hun er bundet ved loven (v. 2). Og jeg spør: Hvor i den antikke verden fantes det en lovbestemmelse som underkjente gjengifte på en slik måte? Ikke i den fariseiske jødedommen. Ikke i romersk rett eller blant grekerne. Nei, det fantes nettopp i 5Mos. 24,4. Jeg taler jo til slike som kjenner loven, sier Paulus i Rom. 7,1. Og i v. 3 sier han at ei kone skal kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns kone (gresk: andri hetero). Det er akkurat det uttrykket vi har i den gamle greske oversettelsen Septuaginta i 5Mos. 24,2. Her er det springende punktet. Ved gjengifte blir kvinnen uren (5Mos. 24,4).
I Rom. 7 utlegger Paulus dette billedlig, for han skriver egentlig om å være under loven eller å høre til Kristus. Men Jesus utla det samme med henblikk på ekteskapsetikken.
Og i tråd med dette sier da Paulus at om en kvinne er skilt fra mannen, skal hun leve alene eller forlike seg med han (1Kor. 7,11).
Så er da spørsmålet om gjengifte tolkningsmessig sett ikke så vanskelig. Saken er tydelig nok og svært alvorlig.
Det kan føles hardt for en som vil leve rett, å avstå fra å gifte seg med en annen. Men jeg tror at de som er fraskilt, har et kall til å hevde ekteskapets livslange karakter på den måten. Skriften sier: ”Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor.” (Salme 46,2) Midt i syndens verden tror vi på en Gud som elsker oss. Og han har de rette løsninger, også der hvor så mye er gått i stykker.
Artikkelen er hentet fra fbb.nu og har stått i Dagen i en noe kortere versjon
KRAMVIKA
Kramvika mellom Vadsø og Vardø, et par kilometer før man kommer til Indre Kiberg. (Foto: Willy Gryting)
Mer jerv i nord
Det ble våren og sommeren 2020 registrert 63 kull med jervevalper i Norge, og det er en oppgang på ett kull fra i fjor, melder Radio Nordkapp.
I år er det beregnet å være rundt 382 jerv i Norge. Det er en oppgang på 48 individ sammenlignet med 2019. Det har siden i fjor vært størst endring i regionen i nord med en oppgang på fem kull, melder Rovdata.
Stortingets ekspertutvalg og barnevernet
Av Jørgen Høgetveit
I Stortinget vedtok man nylig – enstemmig – at det skulle settes ned en ekspertgruppe som skulle se på alle sider ved Barnevernets arbeid med sikte på «barnas beste» og rettssikkerheten. Dette ikke minst på grunn av de mange grusomme utredninger og rapporter og dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) som foreligger. Det blir avgjørende viktig at folkene en plukker ut, er fra hele landet, har de rette menneskelige og kunnskapsmessige kvalifikasjoner – samt solid uavhengighet fra ideologiske og andre føringer. Skal folket feste tillit til deres arbeid, må det være folk som har dyp aksept ute i folket og folk av en slik kvalitet som man mønstret under andre verdenskrig da den totalitære ideologien ville ha tak i barn og ungdom.
I boken om «Pål Eiken, TUAN SVIK» siterer de biskopenes uttale til nazimaktene som da ville ha tak i barn og unge:
«Den som vil søke og tvinge barna ut av foreldrenes ansvarsområde og bryte hjemmets guddommelige rett, han vil med det samme tvinge foreldrene til den ytterste samvittighetshandling.» Noe tilsvarende finner vi i «Kirkens Grunn».
Her ser man hvordan norsk og bibelsk tenkning var overfor makter på den tid – en tenkning som både ut fra naturrett og bibelsk rett er den samme i dag.
Norsk barnevern-tenkning og praksis i dag er veket langt unna slik tankegang og praksis. Det ser man ikke minst av at Norge ligger på toppen av innmeldte saker til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Der har vi nå tapt sju av ni saker, og en rekke saker ligger på vent. Uttalelsene – endog i Storkammeret – går sterkt imot Norges behandling – noen dommere med kraftig fordømmelse som i Loddensaken.
Et sentralt ankepunkt er at når man praktiserer AKUTTVEDTAK og barna fjernes fra hjemmene med makt – så skal man videre sørge for hyppige besøk med sikte på tilbakeføring av barnet til foreldrene så raskt som mulig. Norge praktiserer ofte det stikk motsatte. Man har saker hvor man tar barnet på klinikken ved fødsel og adopterer det bort. Dette og andre adskillelser foreldre – barn sier EMD klart strir mot § 8 og dømmer Norge – uten at Norge synes å ville rette seg etter det.
Etter hvert får Norge så mange dommer mot seg – at de må begynne å se på rettshåndhevelsen – fra lokalplan til Høyesterett og nå i Stortinget. Om dette blir mer en kosmetikk – noen en kan frykte – når en har fulgt en rekke av sakene lenge og sett hvilke forferdelige avgjørelser som er tatt, og konsekvenser de har fått. Det signaliserer i utgangspunktet en tenkning som minner mer og mer om den totalitære ideologi biskopene uttalte seg mot over. De aller fleste med totalitære tekning vil flytte makta fra folket til maktsentra – og da må en begynne med familien og barna. Det er vel kjent!
Vel, vi venter og ser hvordan det endelige MANDATET blir, bl.a. om det ikke bare fortsetter med «barnas beste» -– men forstår som EMD – at «barnas beste» har en vesentlig forankring og tilknytning til foreldrene og hjemmet. En vil også se hvor det bærer hen, når en ser hvem og hvorfra – både fagmiljøer og geografiske områder – ekspertene plukkes ut fra. Det vil nok bli fulgt med argusøyne av folket, foreldre, jurister og andre fagfolk. Og til slutt: Dette bør være et hurtigarbeidende utvalg – for mye galt har skjedd og fortsetter å skje med fjerning av fem barn per dag med ufattelige traumer og tragedier. Noen foreldre uttrykker at de heller ville bli fengslet enn fratatt sitt barn.
OPPBYGGELSE:
Ordet salig i bergprekenen må stå for den høyeste form for lykke. Kan denne betegnelsen brukes om oss, spør Willy Gryting i helgens oppbyggelsesartikkel. Trykk på oppbyggelsesspaltens bilde fra Alta-fjellene og les mer.
Saligprisningene
Av Willy Gryting
(OPPBYGGELSE): «Da Han så folket, gikk Han opp i fjellet. Der satte Han seg, og disiplene Hans kom til Ham. Han tok til orde, lærte dem og sa: Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de nedbøyde, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes. Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet. Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn. Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himlenes rike er deres. Ja, salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver allslags ondt på dere for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. For slik forfulgte de profetene før dere.» Mat. 5, 1–12
Salig. Ordet som her må stå for den høyeste form for lykke, blir her av Jesus i bergpreknen brukt om troende mennesker av forskjellige kategorier og i forskjellige livssituasjoner. Når vi leser dette, må vi spørre oss: Kan denne betegnelsen brukes om meg?
David sier det i Salme 32, 2: «Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning.» Om vi ikke hører hjemme alle steder vi nå skal lese sammen, så var det i alle fall å håpe at disse salmistens ord passer på oss.
Salige er de som er fattige i seg selv, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de tålsomme, for de skal arve jorden.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.
Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker vondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.
LYNGMOs FOTO-MINNER: – Soknepresten fra Børselv
Av Olav Berg Lyngmo
(FOTO-MINNER): Sokneprest Sigvald Peder Nilsen (1922-1991) ble født i Børselv i Porsanger. Vi var studiekamerater, selv om han kunne vært min far, aldersmessig sett!
Vi snakket ofte i kantina på Menighetsfakultetet om nordnorsk kirkehistorie, ikke minst om læstadianismen som for de fleste andre studenter var en ukjent vekkelse. Og som Andreas Aarflot i sin kirkehistorie merkelig nok hadde plassert under «frikirkelige bevegelser».
Da Sigvald Nilsen startet med de forberedende fag, examen philosophicum, hebraisk, gresk og latin, arbeidet han i Staten Vegvesen i Vadsø. Han leste hjemme og reiste til Oslo og tok eksamen. Omsider flyttet hele familien til Oslo.
Jeg husker en episode fra den tiden studietiden var omme. Da en medstudent skulle hjelpe Sigvald med tunge kofferter fulle av bøker, sa han: «Hvis jeg hadde alt dette i hodet, hadde jeg hatt fullstendig overbalanse»!
Sigvald Nilsen ble ordinert i Børselv, i sin hjembygds kirke i 1980 av biskop Arvid H. Nergård. Jeg hørte aldri at Sigvald snakket norsk med sin mor, men finsk (kvensk).
Sigvalds yngre bror, Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014), ble den første forfatter i verden som skrev romaner på kvensk.