Redaksjonen

Av Frank Bakke-Jensen

(23.10.2019):

Kjære pårørende, kjære venner.

Tjenesten som partisan og radioagent i huler langs Finnmarks-kysten var noe av det hardeste nordmenn deltok i under andre verdenskrig. Partisanene var sendt ut av sovjetisk etterretning for å rapportere om tyskernes bevegelser. Først og fremst informasjon om skip som brakte forsyninger til Litza-fronten. Men også om andre tyske troppebevegelser i Finnmark. I likhet med alle andre radioagenter var de helt avhengige av store nettverk av sivile hjelpere. Kvinner og menn som var villige til å ta den enorme risikoen det var å samle opplysninger for agentene. Vanlig kvinner og menn – ofte med familie.

«Skutt blir den» innleder mange av nazistenes forordninger. Dødsstraff var et av virkemidlene okkupasjonsmakten brukte for å kontrollere befolkningen. Vi som har vokst opp i fred og frihet kan vanskelig begripe hvordan det var å drive motstandsarbeid. Særlig her i Finnmark. Ingen trær å gjemme seg blant. Et ekstremt klima. Små og transparente lokalsamfunn. Flere ganger så mange fiendtlige soldater som lokalbefolkning. Med en evig trussel om dødsstraff hengende over seg. Likevel var det svært mange som gjorde motstand.

For elleve av partisanhjelperne tok livet slutt her på Skytterhusfjellet. De ble ikke skutt – de ble hugget ned med spader. I massegraven de selv hadde gravd ut. Det er vanskelig å forstå den brutaliteten som avsluttet deres liv. Som frarøvet familiene sine sønner, ektemenn og brødre.

Partisanene og deres hjelpere fikk ingen heder etter krigen. Tvert imot – de ble mistenkeliggjort og overvåket. De hemmelige sovjetiske tjenester forsøkte å presse flere av dem til fortsatt tjeneste. Norske myndigheter overvåket, arresterte og avhørte flere av dem. Krysspresset var stort. Det ødela familier og lokalsamfunn.

Ikke før Kong Olav talte i Kiberg i 1983 fikk partisanene den anerkjennelsen de fortjente. Med Kong Haralds tale i 1992 fikk de og deres familier også oppreisning.

Jeg vil på vegne av det offentlige Norge beklage den behandlingen partisanene og deres familier fikk etter andre verdenskrig. Det er en historie vi må lære av. I dag legger vi ned krans for de elleve som mistet sine liv her utenfor Kirkenes. Men kransen synliggjør også vår anerkjennelse og takk til alle partisanene og deres hjelpere, som var villige til å ofre alt for vår frihet. Det er med ærbødighet og respekt jeg på regjeringens vegne legger ned denne kransen.

Fylkesordfører Ragnhild Vassviks tale på Nabokonferansen i Kirkenes den 23. oktober 2019

Kjære alle sammen

Det er en stor glede for meg å være her i dag sammen med dere under denne Nabokonferansen. Konferansen markerer at det er 75 år siden sovjetiske styrker frigjorde Øst-Finnmark, 75 år siden vi i Finnmark igjen ble et fritt folk, og 75 år siden vi fikk tilbake vårt demokrati.

La meg begynne med å utrykke min og folk i Finnmarks takknemlighet tilde sovjetiske styrker som frigjorde oss fra den tyske okkupasjonsmakten et halvt år før resten av Norge. 

Da russerne krysset den norsk/russiske grense 18. oktober 1944 gjorde de det etter først å ha kjempet seg gjennom grenselandet på Kolahalvøya hvor de møtte tysk motstand hele veien fra slaget ved Litza 7. oktober til de stod i Kirkenes 25. oktober. Tapet for den Røde Arme var stort: 611 soldater og offiserer mistet livet på norsk jord. 1501 ble såret og nærmere 16.000 sovjetiske offiserer og soldater ble drept i våre nærområder. De fleste på sovjetisk side av grensen. 

Det synet som møtte sivilbefolkningen som hadde oppholdt seg i tunnelen i Bjørnevatn, var et samfunn lagt i ruiner. 

Kirkenes var sammen med Valletta på Malta den byen i Europa som opplevde flest flyangrep. 328 bombeangrep hadde totalrasert det som var av infrastruktur.

Vi kan bare forestille oss befolkningens lidelser gjennom høsten og vinteren, men de lot seg ikke kue. 25. oktober heiste de det norske flagget på et av de få husene som stod igjen, nemlig Rørbua i Bjørnevatn. – Rørbua ble for fem år siden fredet av Riksantikvaren som et minne over de hendelsene som skjedde i Bjørnevatn og Kirkenes oktoberdagene for 75 år siden. Flagget blei heist som et symbol på det frie Norge. Dagen etter ble det holdt herredsmøte i Rørbua og Sør-Varanger fikk sin første ordfører i et fritt Norge.

–Sivilbefolkningens lidelser og fylkets totale ødeleggelser fortjener en større plass i krigshistorien. Og i de siste dager er vi også blitt minnet om den behandling mange kvinner måtte tåle av norske soldater, både her og ellers i landet.

Disse dramatiske uker og måneder i 1944 er uløselig knyttet til Finnmarks fellesskjebne, hukommelse og arv. Spor etter okkupasjon og ødeleggelser preger både individ og samfunn fortsatt i vår tid. 

Vi står derfor i varig dyp takknemlighet til de sovjetiske soldatene for deres innsats i kampen mot fremmed okkupasjon, og vi vil for alltid minnes deres tapperhet og offervilje. 

Hver generasjon skriver sin historie, heter det. De spørsmål som var aktuelle for 20 år siden, er ikke like relevante i dag. Nye spørsmål og nye problemstillinger er det som driver all forskning fremover, også krigshistorien. 

I høst er det kommet nye bøker som tar opp sider ved krigen som det har stått strid om, blant annet spørsmålet om regjeringens behandling av brenningen av Finnmark som en krigsforbrytelse. Noe som igjen skaper meningsbrytning og debatt. 

Vi er derfor veldig gladefor å ønske velkommen til en konferanse hvor de fremste av russiske og norske historikere skal formidle fra et bredt spekter av sin forskning om krigen i nord, og gi oss ny kunnskap om dette emnet som vi aldri bør bli ferdig med. 

Jeg er også svært glad for at vi gjennom denne felles markeringen som viser at Norge og Russland i dag kan samles her i Kirkenes for å hedrede som satte livet til for vår frihet. 

For samtidig som vi ser bakover, må vi også se fremover. Til tross for at det blåser en kald vind mellom våre hovedsteder så er det utrolig mye positivt som rører seg over grensene her i nord – tuftet på lange og sterke tradisjoner for folk-til folk samarbeid.

I dag har videregående skoler i Finnmark og Murmansk gått sammen og arrangerer årlige yrkesfagkonkurranser for å heve statusen på yrkesfagene.

Opptil 1000 ungdommer samles hvert år i «Barents Games». Dette er ungdom som gjør det veldig bra i idrett, fordi de får internasjonal matching sammen med sine naboer. 

Rett utenfor vinduene her ser dere Europas spiskammer. Barentsregionen er imidlertid ikke bare et matfat, men også en viktig forsyner av energi, mineraler, skog og høyteknologi. 

Nå er det imidlertid flere i Europa som mener at dette området må vernes imot ressursutvinning og andreinngrep. Men da glemmer de, at det faktisk bor folk her i nord som lever aktive og moderne liv. 

Jeg vil i denne sammenhengen også minne om at Russland og Norge har etablert verdens beste samarbeid når det gjelder forvaltning av vår felles torskestamme. 

Denne markeringen vil utvilsomt bidra til å styrke kunnskapen om Finnmarks plass i den nasjonale fortellingen om andre verdenskrig, men den vil i tillegg minne oss om de sterke bånd som er mellom oss og våre naboer i øst – vi har et godt naboskap, vi deler en felles historisk skjebne – men har også et felles håp for en god framtid for folkene her i nord. 

Med dettes er jeg frem til interessante diskusjoner om vår felles fortid og vår felles fremtid.