Redaksjonen

(12.09.2019): Kommunestyre- og fylkestingsvalget mandag ble en kraftig nesestyver for de fire regjeringspartiene og Arbeiderpartiet.

Velgerne protesterer høylytt mot Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti som i regjering har ført en lite demokra­tisk sentraliseringspolitikk. Som på toppen av å utarme distriktene, også bidrar til større forskjeller i samfunnet.

I forhold til siste stortingsvalg er tilbakegangen på 12,7 prosentpoeng for regjeringspartiene. Det betyr at de fire partiene i løpet av to år har prestert det kunststykke å miste mer enn hver fjerde velger.

Samtidig har velgerne også straffet AP for at det største opposisjonspartiet er altfor lite tydelig og tidvis fremstår som et ekko av Høyre. Det virker som om AP sentralt mangler guts til å ta opp kampen når regjeringa er på ville veier. Tilbakegangen er dog «bare» på 2,6 prosentpoeng i forhold til partiets katastrofale stortingsvalg i 2017.

På den annen side har særlig Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, men også Sosialistisk Venstreparti og Rødt, fått betydelig tillit fra nye velgergrupper. Helt klart som respons på at man er tydelige røster mot regjeringas sentraliserings-, forskjells­- og miljø­politikk. Disse fire partiene har vært klare og uredde motstemmer – og ikke tafatte medjattere – til en politikk som utfordrer folkesjela og distriktene rundt omkring i Norge og Sápmi.

For Venstre og KrF har re­gjer­ings­del­tak­el­sen så langt vært en katastrofe. KrF er så vidt over sperregrensa på 4 % på landsbasis, mens Venstre nå er under sperregrensa. Sjøl om de to partiene riktignok har oppnådd viktige gjennomslag i enkeltsaker, er det åpenbart at begge har svekket sin egen posisjon og innflytelse ved å tre inn i regjeringa. Her kan man snakke om bevisst politisk sjølskading.

Som uavhengig opposisjonsparti på vippen hadde KrF en ønskeposisjon som man ga frivillig slipp på ved å gå inn i regjeringa. Sett i ettertid fremstår dette som en lite gjennomtenkt strategisk handling, som straffer seg på flere måter. Både i form av velgerflukt og mindre gjennomslag enn man kunne ha oppnådd i vippeposisjonen på Stortinget.

Valget bør gi grunnlag for nøye ettertanke, ikke minst blant valgets tapere. Dessverre ser det ut til at evnen til konstruktiv sjølkritikk ikke er spesielt fremtredende på maktas tinde.

Statsminister Erna Solberg er overbevist om at Høyre har en god politikk som folk vil støtte ved stortingsvalget om to år. Altså at valgnederlaget ikke skyldes feil ved Høyres politikk, men at velgerne er for «treige» og trenger mer tid til å forstå hvor god denne politikken er. Statsministeren fortrenger altså at hennes regjering har mista mer enn hver fjerde velger i løpet av to år.

I et demokrati bør det ikke være slik at samfunnstoppene forteller folket hvor skapet skal stå. Tvert om må det være motsatt, slik at makthaverne lytter til folket og justerer kurs­en når kompasset peker i feil retning.

For eksempel mener stadig flere tradisjonelle Høyre-velgere at deres gamle parti er i ferd med å skrote sitt viktige verdikonservative grunnfundament, til fordel for liberalisme. I år var det 200.000 færre i Norge som stemte på Høyre enn i 2017. Den samme utvikling kan spores i AP, som i likhet med Høyre sliter med å finne tilbake til partiets opprinnelige identitet, kampsaker og verdier.

Ikke minst i Nord-Norge ble valget et folke­lig opprør mot en hardhendt og hodeløs sen­tra­lisering og rasering av tjenestetilbud. Og Troms og Finnmark protesterte mot tvangs­ekteskapet som regjeringa piska igjennom med et par stemmers overvekt i Stortinget.

Det er ganske utrolig at sørnorske stortingsrepresentanter som knapt nok har satt sin fot i Finnmark, kan overkjøre en demokratisk folkeavstemning, hvor 87 % sa et rungende og soleklart nei til sammenslåing med Troms. Søringene (dáža) på Løvebakken viste en uvennlig og diktatorisk makt­arroganse mot same- og kvænfylket Finnmark. Også i Troms er et klart flertall imot sam­men­slå­ing.

Valget viser at også mange av regjeringspartienes tradisjonelle velgere i nord har stemt annerledes denne gang. Klarest kommer dette til uttrykk i Vadsø kommune, den eneste kommune i Finnmark hvor regjeringspartiene nå har både ordfører og varaordfører.

Her må Høyres ordfører Hans-Jacob Bønå snart levere fra seg ordførerkjedet, mens KrFs varaordfører Otto Strand ikke engang kom inn i det nye kommunestyret. Vi kjenner både Bønå og Strand som erfarne og dyktige lokalpolitikere, som begge har bidratt aktivt med mange gode resultater på sine politiske CV-er.

Likevel har folket straffet dem fordi de ikke ville respektere den demokratiske folke­av­stemninga. Altså fordi når det virkelig gjaldt, lå lojaliteten ikke hos folket i Vadsø og Finnmark, mens hos egen parti­led­else i Oslo.

Så er det et paradoks at hvis de to hadde respektert folkets røst, så vill­e det blitt temmelig umulig for regjeringa å gjennomføre tvangs­sam­men­slå­inga. Om galskapen dermed hadde blitt stoppa, ville både Bønå og Strand blitt folkehelter i Vadsø og Finnmark, og trolig gjenvalgt med solid margin.

Ved fylkestingsvalget i Troms og Finnmark ble det avgitt i alt 111.284 godkjente stemmer. Det er nesten 10.000 stemmer færreenn ved kommunestyrevalget.

Likevel ser vi at SP fikk 26.087 stemmer i fylkestingsvalget, vel 3.000 flereenn partiet fikk ved kommunestyrevalget. Det forteller tydelig at tusenvis av velgere som lokalt har stemt på AP eller regjeringspartiene, regionalt har stemt på SP i protest.

Det kan ikke være noen tvil om at SP i Troms og Finnmark på mange måter har fått klekkelig betaling for sin uforsonlige holdning til udemokratisk tvang og pisk.

Av Bjørn Willumsen og Ingrid Evertsen i ForTroms, og Randi Karlstrøm og Arne Pedersen i ForFinnmark

(11.09.2019): Nordlysredaktør Skjalg Fjellheim advarte rett før valget at det var farlig for velgerne dersom styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet mistet makten.  Nå gikk det nettopp slik. 

Redaktør Fjellheim har gjort hva han kunne for å påvirke beslutningstakerne til å overse at et stort flertall av velgerne bastant avviser at Troms og Finnmark skal bli et fylke.

Fjellheim har i sin visdom funnet ut at dette er et protestvalg og nærmest et ikke ordinært valg. Under denne klisjeen ligger åpenbart en oppfatning av at den nettopp uttrykte velgervilje kan man sette til side. Når populismen råder, så må styringspartiene ta over politikken. Dette er arrogant og farlig, herr Nordlys-redaktør.

Velgerne har ifølge Fjellheim straffet Høyre og FrP. Når Arbeiderpartiet nå har nådd et historisk lavnivå er det Fjellheims forklaring at det er velgerne som har sviktet partiet. Det største sviket skal finnmarkingene ha begått, for der var tilbakegangen for Arbeiderpartiet aller verst. Det er altså et svik å velge bort Arbeiderpartiet. Som om det er folket som er svikerne i denne betente saken om tvangssammenslåing!

Sånn sett følger Fjellheim opp sin egen uttalelse på riksdekkende fjernsyn at finnmarkingene ikke forstår sitt eget beste. Fjellheim må ikke bli overrasket over at hans skriverier om finnmarkingene utløser sinne og aggresjon.

Virkeligheten er motsatt. Det er Arbeiderpartiet og Høyre som i flere saker har sviktet velgerne.

Det ligger en lang historie bak Høyres og Arbeiderpartiets fall. Praktisk politikk viser at de to partiene er av samme ulla. Velgerne har nok en gang gitt Solberg, Frp og Arbeiderpartiet en nøye gjennomtenkt advarsel. Folk i Nord-Norge har fått nok av sentralisering, nedbygging, mangel på en funksjonell distriktspolitikk, manglende opprydding i fiskeripolitikken, samt forsøpling av fjordene i Nord-Norge.

Finnmark har sagt sitt gjennom folkeavstemninga i 2018. Troms er ikke part i finnmarkingene sitt valg. Vi trenger ikke en felles folkeavstemming, slik Nordlys og førstekandidatene til AP og SP i Troms og Finnmark, som lyn fra klar himmel, lanserer i timene etter fylkestingsvalget. Finnmarkingene har allerede hatt sin folkeavstemming. 87 prosent sa nei til sammenslåing.

Skulle man hatt en ny folkeavstemning slik Nordlys, Ivar B. Prestbakmo og Bjørn Inge Mo nå går ut med, kunne den ha blitt utført kun i Troms. Men den ville sannsynligvis lidd samme skjebne som Finnmark sin: Ingen bryr seg om den, og kjører sitt eget løp som om den ikke hadde eksistert!

En ny felles folkeavstemning er ikke nødvendig og heller ikke ønskelig fordi den setter Finnmark og Troms opp mot hverandre. Det har vi virkelig arbeidet strategisk for å unngå. Finnmark og Troms har gode relasjoner og etter 2021 skal vi ha de samme gode relasjonene. 

Et stort flertall av politikerne i det nye fylkestinget har i sine programmer forpliktet seg til å stemme for at Finnmark og Troms igjen blir selvstendige fylker og at adskillelsen skal foregå på en fredelig måte. Slik velgerne gjennom stemmeseddelen så tydelige har vist at de vil ha det. Et stort flertall i det nye fylkestinget gikk til valg på å reversere tvangssammenslåingen. Denne folkeavstemningen fant sted sist mandag. Nå må det være nok, vi trenger ingen ny avstemming!

Ivar B. Prestbakmo og Bjørn Inge Mo gikk sammen ut på Nordnytt dagen etter valget og varslet at de går inn for ei folkeavstemning som skal skje tidligst etter neste stortingsvalg, og bare dersom det blir en rødgrønn regjering. Det er grunn til å stille spørsmål ved om denne beslutningen er forankret i deres respektive partier. Begge partienes programmer går inn for reversering av tvangssammenslåingen.

I henhold til Inndelingslovens § 8 kreves det kun et vedtak i fylkestinget for reversering. Hvorfor går SP og AP sine førstekandidater ut med denne nye forhalings-strategien dagen etter et valg som ga et overveldende flertall for reversering i det nye fylkestinget? Vi har krav på svar.

Dersom den 4. statsmakt hadde fungert i Tromsø, ville de også stilt disse spørsmålene, i stedet for å opptre som politiske aktører og som mikrofonstativ for disse topp-politikerne.

En felles folkeavstemming for Finnmark og Troms er å invitere til en bitter strid mellom finnmarkinger og tromsværinger. Enda en folkeavstemming kan medføre at finnmarkingene tvinges til å måtte oppgi sitt eget fylke av et folkeflertall i Troms. Et slikt kynisk splitt- og herskespill advarer vi sterkt imot.

Nå starter den lange kampen for organisasjonene ForFinnmark og ForTroms frem mot stortingsvalget i 2021. Vår oppgave er å informere og debattere med velgerne. Vår oppgave er å få flertallet i det nye fylkestinget til å vedta reversering, slik de ifølge sine programmer er forpliktet til og slik at et nytt rød-grønt flertall på Stortinget i 2021 kan oppheve tvangsvedtaket. 

Pressemeldingen er hentet fra Radio Nordkapp.