Redaksjonen

Av Willy Morten Nilsen

(OPPPBYGGELSE): «Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.» (Pred.3,1)

Disse vise ordene er skrevet av kong Salomo. (Pred.1,1) Han ble regnet som den viseste konge i Israel. Det var han som bygde templet i Jerusalem. I hans regjeringstid hersket det fred i landet og fred for nabolandene, så lenge han levde med Gud.

Som ung konge hadde han i en drøm fått høre Guds stemme, som sa at han kunne få be om hva han ønsket at Gud skulle gi ham. (1.Kong.3,5) Han ba om at han måtte få visdom, slik at han kunne gjøre det som var rett. Det var en bønn etter Guds hjerte, og Salomo fikk i tillegg både rikdom og ære.

Vi kjenner til uttrykket: «Kommer tid kommer råd». Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi vet at tiden kommer. Om det kommer noe råd som gir mening, det er usikkert. Den gamle visdommen om tiden er vel verd å merke seg. Salomo lager en tidskatalog om det som skjer i menneskenes liv. Det er en tid for alt som skjer i løpet av livet.

Spørsmålene vi må stille oss er: Hva bruker vi tiden til? Hva menes med «lånt tid»? Hva med det som kalles «nådetid»? Ja, her er det mange spørsmål som er viktige og ransakende.

Vi går inn i et nytt år. Hva vil det bringe oss, og hva gjør vi med det? Vi som lever i troen på    Jesus, vet at Han har den fulle oversikt.

Jesus spør: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» (Matt.6,27) En alen av sin livslengde, hva er det? Du kan ikke legge ett sekund til tiden du har til disposisjon.  

I Jes.55,6 kalles vi til å søke Herren mens han er å finne. Det er ikke alltid Herren er å finne. Det kommer en dag da tiden er slutt. Det gjelder ikke bare menneskelig sett, men den tid vi har til å vende om fra våre synder, og det er i dag. Det evige liv har ingen tid.

Paulus skriver om «nådens tid». Han sier: «Men som medarbeidere formaner vi dere også at dere ikke forgjeves tar imot Guds nåde. For han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» (2.Kor.6,1-2)

Paulus var opptatt med å forkynne evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. Her formaner og tilskynder han sine medarbeidere om å være opptatt av dette viktigste av alt. De hadde ingen tid å miste, her måtte de bruke tiden rett, både for sin egen del og for å nå ut med evangeliet.

«Alt har sin tid», sa den vise Salomo. Nå er det tid til å søke Gud, be om frelse, mens det ennå er nådens tid. Hva som venter rundt neste sving, vet ingen. Hva morgendagen vil bringe, er i Guds hånd. I dag er frelsens dag. Bruk nådetiden rett.

Vi ønsker dere et godt nytt år i Jesu navn!

Av Jørgen Høgetveit

(20.12.2025): Ingen vet eller kan forklare hva livet er – men ta det – det kan vi – i millioner!

En kjenning av meg stilte opp på et større møte og skulle høre på et foredrag av en professor i biologi. Foredraget var greit nok, men da det ble åpnet for spørsmål fra salen, spurte han om prof. med alle sine kunnskaper kunne forklare LIVET, hva livet er og var. Det ble selvsagt bom stille – muligens pinlig taust.

Det kunne hverken han eller andre lærde menn svare på.

Men døden klarer vi alle å utføre på en eller annen kunnskapsrik og utspekulert måte – fra våpenproduksjon til fosterdrapet ved livets begynnelse, til aktiv dødshjelp mot jorde-livets slutt.

Ta liv er vi flinke til – fra det innerste i mors liv til vår mekaniserte kultur – til våre forferdelige oppgjør på slagmarkene. I millioner slakter vi sivile og mange unge menn – mors og fars store glede og omsorg – men skape livet – NEI!

Kun én har – meget veldokumentert – bevist at Han visste hva livet var og hvordan det skulle og kunne gjenopprettes: Jesus – Skaperen. Han reiste opp Lasarus, et råtnende lik. Han møtte et likfølge – en enke utenfor Nain som hadde mistet sin eneste sønn, og brakte han tilbake til livet. Han ble også hentet til en liten pike som var død, og med Ordet brakte henne tilbake til livet. Hun stod opp og fikk livets brød i møte med Han som kom fra Beit-lehem (brød-huset) og gliset ble sopt fra fjeset til bedreviterne.

I disse tider må vi heller ikke glemme barnemorderne som skapte Ramaskriket – livredde for å miste makta til den profeterte konge. Alle guttebarn under 2 år ble brutalt drept.

Men kun én maktet å demonstrere for hele presteskapet og makteliten, hvem som visste hva livet var, kunne og ville bekjempe Syndefallets død. Han skapte og hersket over livet: Jesus selv. Han som stod opp fra graven etter sitt eget forutsagte Ord.

Maktens – elitens virkemidler var som før, bestikkelser og løgn – og lenge var de på jakt for å ta livet av Mesteren selv og den oppreiste Lasarus. Folkegleden og tilslutningen kunne ta makten deres.

Og nå oppunder jul – må vi selvsagt ikke glemme Han som kom av himmelsk kjærlighet med lys og liv til Syndefallets dype mørke – hvor denne kampen mellom liv og død pågår for fullt – og millionene fremdeles slaktes.

Tenk om en i julefreden kunne samle de store Gudgitte ressurser i pleie og glede av livet. Tenk om en fra dypet av folkesjelen, politikermakten – og forskersjelen kunne søke og ane litt av livet og storheten i livet; Guds bilde. Det ville nok gi en mektig juleopplevelse med livets Skaper og opprettholder: Fredsfyrsten, livets Skaper og opprettholder. Han som sa: «Jeg er veien, sannheten og livet.»

La Händels Messias, som siden 1742 hver jul toner ut over den vide verden, igjen tale til hjerte og tanke.

Artikkelen er fra www.Kommentar-Avisa.no

Av Vidar Norberg

(VITNESBYRD); Julen 1978 feiret jeg hos mine besteforeldre i Kjøllefjord. De hadde både julegran og stjerne i tretoppen. Stjerner har alltid hatt en tiltrekkende kraft på mennesker, fra barnesinnet som ser adventsstjernen skinne i et tilføket vintervindu til stjernen på juletreet som blinker i mørketiden. Ute på himmelhvelvingen er de virkelige stjerner.

En av de kjente er Nordstjernen ved Nordpolen. Den mest synlige er Venus, også kalt Morgenstjernen eller Aftenstjernen. Kanskje er den det nærmeste man kommer, noe som kan minne om Betlehemsstjernen, den som viste veien til Den klare morgenstjerne, Guds sønn, Jesus Kristus, som ble født i Betlehem og lagt i en krybbe.

Tanken om en stor stjerne som varsler et herlig frelsesbudskap, er ikke nytt. Seeren Bileam profeterte alt rundt år 1452 f.Kr. at en stjerne skal stige opp.

«Jeg ser Ham, men ikke nu, jeg skuer Ham, men ikke nær; en stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel…» (4. Mos. 24,17).

Profeten Mika 5,1, forteller at Han skal fødes i Betlehem:

«Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Av deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra fordum, fra evighetens tider.»

Betlehemsstjernen var nok et tegn i tiden for rundt 2000 år siden da Jesus ble født i Davids stad Betlehem. De vise menn, som også fikk foretrede for kong Herodes, er sannhetsvitner om stjernen som ledet dem til krybben i Betlehem.

«Da Jesus var født i Betlehem i Juda, i kong Herodes’ dager, se, da kom nogen vismenn fra Østerland til Jerusalem og sa: Hvor er den jødenes konge som nu er født? Vi har sett Hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbede Ham.» (Matt. 2, 1-2)

Hvem var disse vise menn? Bibelsk Oppslagsbok skriver at disse vise menn var åpenbart astrologer fra Babylonia, hvor man fra gammel tid kjente det jødiske messiashåpet. Stjernen ledet dem til Jesusbarnet:

«Da de hadde hørt kongens ord, drog de av sted: og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem, inntil den kom og blev stående over det sted hvor barnet var. Og da de så stjernen, blev de over all måte glade.» (Matt 2, 9-10)

Johannes’ åpenbaring 22,16 forklarer med all tydelighet hvem som er verdens lys, Den klare morgenstjerne.

«Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vidne dette for eder og menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, Den klare morgenstjerne.»

Min kone Heljä og jeg har bodd i Jerusalem i flere år. Derfor har vi heller ikke noe juletre med stjerne i toppen. I Jerusalem er det jødisk flertall. Det er så få som feirer jul, at Jerusalem kommune og Jødisk Nasjonalfond tilbyr gratis juletre til alle kristne i byen. Noen prester, nonner, munker, kristne kirker og flest utlendinger henter seg et tre eller to.

Jeg velger meg sypresstreet. De er slanke og rake, har oppreiste greiner, kanskje i en litt pyramidal form. De kan strekke seg opp til 15-20 meter mot himmelen. Jeg vil ikke hugge dem eller sette dem i juletrefot, men stå blant dem under en stjerneklar himmel og tenke på den store Betlehemsstjernen som varslet Den klare morgenstjerne, Jesus Messias. Det minner på nytt om den store «julegaven» fra Gud Fader til en fortapt menneskehet, slik det står skrevet i Johannes 3, 16:

«For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enborne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»

Et vitnesbyrd fra den gamle predikanten Tormod Jenssen i Honningsvåg skinner fortsatt i mitt sinn. Han reiste seg opp en søndag på Fiskarheimen og leste fra Johannes’ første brev 1,9, og vitnet om veien til frelse:

«Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.»

Med disse vers åpnes Guds gave for mennesket like inn til Paradis. Noe større gave finnes ikke. Det var denne gaven Betlehemsstjernen viste vei til.

Når Jesu fødselsdag feires på julaften, skal jeg og min kone kanskje igjen stå et sted nær Betlehemsmarkene og vinke mot stjernen. Om kuling og kov ikke hindrer i nord, kan også du kikke opp mot stjernen, eller gløtte over julepapir og ut av vinduet og se etter stjernen. I løpet av 2000 år er det tusener og atter tusener av mennesker som har sett Hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe Jesus. Slipp denne store stjernesol inn, i hjerte og i sinn. Da blir det en gledelig jul, en hellig jul og en fredelig jul som overgår all forstand.

O Jesus Krist, kom du her inn
og åpne hjerte, sjel og sinn,
så stjernen fortsatt lyse kan,
og bringe frelse for hver mann.

La dimme øyne stjerneglansen av din frelse se
at du fra synd kan rense hjerter hvitere enn sne,
lys opp ethvert formørket hjertested,
så vi kan have evig salighet og fred.

La lyset fra den Betlehemstjerne klar
oss lede til den himlens store Far,
der dekkes paradisets julebor,
for alle som på Jesus tror.

Artikkelen ble publisert i Kjøllefjord menighetsblad julen 2013

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): Kol. 4, 1-4. Med disse tre ordene varskudde apostelen Paulus om noe avgjørende viktig vedrørende Skrift-lesning, hørelsen av Ordet og forkynnelsen. For alle deler er vi avhengig av at «Gud må åpne en dør for Ordet». Det viser hvor totalt vi trenger hans hjelp for at Skriftens budskap kan nå frem og bære frukt hos oss. Dette gjelder både når en leser Bibelens ord, hører dens forkynnelse og berøres i tanker og hjerte. Det må lukkes opp, «åpnes en dør for Ordet», som det minnes om her i Kol.-brevets 4. kap. Derfor ble tradisjonen, at en ofte begynte det kristne møtet med f.eks. denne bønne-sangteksten: «O Jesus, åpne du mitt øye så jeg kan se hvor rik jeg er! Jeg har en Fader i det høye :/: som faderomhu for meg bær.:/: 

Apostelen påminnet om at dette må være et bønneemne: «Be for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi mysterium.» Gjentatt skrev han det slik: «Be om at jeg kan åpenbare den ved å tale som jeg bør.» Det skjer åpenbaring av Guds underfulle frelsesgjerning når hans ord meddeles sant. Da avsløres hemmeligheter i «Kristi mysterium». Frelsesgjerningens ufattelige storhet, visdom og kjærlighet.

Men dette må åpnes for oss ved Guds ord og Den Hellige Ånd. Han må lukke opp «troens dør», så vi ser Guds underbare frelsesgjerninger og blir i stand til å ta dem imot.  Da både ser vi vårt behov for Ordet og får lyst og lengsel, vilje og kraft til å motta. Vi er totalt avhengig av Guds gjerning, for oss og med oss. Det gjelder både våre tanker, ord og gjerninger. Uten ham er det intet åpenbaringens sanne lys, ingen rett forståelse, inspirasjon eller ledelse. Dog skal vi i enhver tid også huske apostelordene, om at «vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.» 1. Kor. 13, 9-10.

Det er noe trøstefullt også i denne Bibel-påminnelsen. Vi skal ikke avstå fra eller gi slipp på de store, dype tanker og veldige syner som Bibelen minner om. Selv om vi ofte føler mangel på innsikt i disse nådens og kjærlighetens dyp. Tvert om, skal vi både holde fast på, dvele ved å takke for dette, som omtales bl.a. så begeistret i slutten av Romerbrevets 11. kap., versene 33-36.  «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier. «Mysteriet» så vel som «det åpenbarte», hører med til Ordets rike gave. Gud har alltid kunngjort nok for vår frelse. Jesus Kristus har brakt den fullt og helt. Derfor: «Hvem som helst kan bli frelst som til Gud seg vender. Dette bud Herren Gud ut i verden sender.»  (Nils Frykman 1876)

Men påminnelsen gjelder for alle og alltid: «Gud må åpne». I Bibelens siste bok, lyder budskapet slik til en menighet: «Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør». Det var han som hadde gjort det, Jesus Kristus. «Han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp». Åpen. 3,7. Slik bevitner han hvor fullkomment, sikkert og urokkelig alt er, som Gud har gjort og gjør.

«At Gud må åpne en dør for Ordet», minner apostelen om må være et bønneemne. Dermed ber vi også om et under. Det må skje noe radikalt, gjennomgripende og grundig. Som hindrer motstand og uvilje, så vi helt overlate oss i Guds hånd. Derfor trenger vi å be om det under, at «Gud må åpne en dør for Ordet».

Men vi må la dette være en erkjennelse for all forkynnelse og bønn om vekkelse. Også for våre forventninger om åndelig fornyelse, som mer kraft og frimodighet. Og likeså for våre gjerninger. Kunne vi la denne bønnen følge både det vi sier og gjør: Herre lukk opp mitt eget hjerte og dem jeg prøver å vitne for, «en dør for Ordet»! Så det blir rett brakt og mottatt! På ditt ord og råd, ber vi: Jesus Kristus, la det åpnes den dør som gjør at ditt ord blir mottatt til frelse og fred!

Apostelen la til deres personlige behov for forbønn: «Be også for oss». Han stilte ikke seg selv og medarbeidere sine utenfor den nødtørft det her gjaldt. Det angikk også deres liv og virke. De trengte og ba om, «at Gud måtte åpne» for dem. Dette er en sterk påminnelse også for eget liv og virke! Om selv å søke den forbønns hjelp en trenger for sitt ansvar i hjem, familie og kristensamfunn! Ikke bare i de travleste tider i livet, men i enhver livsperiode og situasjon!

Selv om en ikke skal være seg selv nok, skal en ikke gjøre seg uvedkommende eller uavhengig i denne sammenheng. For til det nærmeste ansvar hører en selv, sine og sitt. Og vi minnes advarselen i 1. Tim. 5,8: «Men den som ikke har omsorg for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro».

Nettopp derfor skal vi, som det så fint påminnes om i 2. Pet. 2, 5, legge «all vinn på at deres tro viser seg i rett liv». Sammenhengen viser hvordan de mange gode, positive ting og forhold virker til velsignelse for en selv og andre. Apostelen viste her sitt apostoliske kall og sa: Derfor vil jeg alltid minne dere om dette, og «vekke dere ved påminnelse». Ja, det er en Herrens tjener plikt, å bidra til å vekke! Vi trenger det! Både å bli vekket, være på vakt og selv medvirke til å vekke for de åndelige behov!

Og slik virker Guds ord. Det lar sin vekkerklokke lyde. Og dermed skjer nye, nødvendige påminnelser, også med varslenes tegn. Til hjelp for å komme seg videre når problem tynger og hindrer. Vi må takke Gud for et hvert tjenlig puff. Han bruker både sitt ord og mennesker for å hjelpe oss opp og frem. Oftest begge deler.

Vis ikke fra deg hans mange vink, dytt og initiativ! På ulike måter kan de nødvendige trykk skje, som blir til hjelp og styrke. For «Herren er nær». Fil.4,5. Det er vår trygghet, frimodighet og sikkerhet.  
Ax. 19122025