Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

–Be for oss, vi trenger deres bønner. Hele verden er stengt. Korona har skapt problemer for alle. Jeg tror Gud straffer verden fordi de ikke vil følge Ham. Vi får bare håpe at det blir bedre tider når vaksinen kommer, sier skredder Sami M. Barsoum i Jerusalem.

Han har den sjeldne tittelen «mukhtar» eller borgermester for den syrisk-ortodokse samfunnet som tilhører Den syrisk-ortodokse kirken i Jerusalem.

Han har drevet sin skredderbutikk siden 1959. Til tross for at det fortelles at han er over 80 år, er butikken åpen, men det er nesten ingen mennesker i Sankt Markus gate som kan handle. Han viser rundt i butikk og skredderverksted. Der er bilder av mange besøkende, kongelige fra Storbritannia, prelater, prester og biskoper fra mange retninger som er representert i Midt-Østen.

Han peker på et bilde av patriarken av Antiokia som har sitt sete i Damaskus.

–Det er min biskop, sier Barsoum.

–Arameisk er mitt språk, forteller Barsoum.

Det er et nesten utdødd språk som tilhører de semittiske språk og er beslektet med hebraisk og arabisk.

Det var språket på Jesu tid.

Barsoum leser Fadervår på arameisk.

–Er kirke åpen?

–Ja, de renoverer den nå, forteller mukhtaren.

KARMEL rusler litt nedover bakken, runder et hjørne og finner kirkedøren på klem, skyver den inn. Det er tomt. Steiner ligger utover. Det er tydelig at det pågår arbeid der. Informasjonsdesken er stengt. Døren til kirkesalen er lukket. Det er bare å vende tilbake.

Idet man passerer skredderbutikken og kaster et blikk gjennom glassvinduene, sitter Sami M. Barsoum bøyd over sin symaskin igjen.

Artikkelen er tidligere trykket i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året

E-post: Karmelin@netvision.net.il

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): «Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» Ap. 4,12.

Dette er et av de best kjente og mest siterte bibelord. En perle i Skriften og en stjerne i evangeliet. «Fylt av Den Hellige Ånd» forkynte apostelen Peter på en så mesterlig måte dette hovedpunkt i frelsesbudskapet. Den som hører og tar imot, får her avgjørende veiledning om Guds frelse. Sann åpenbaring og kunnskap som rettleder tanken og troen.

Med dette skriftord viser Gud deg det som er ditt absolutt største og viktigste behov.

Det er ikke at du blir religiøst tilfredsstilt ved en eller annen slags menneskeskapt tro, tanke, følelse eller opplevelse. Menneskets religiøse søken, som det ofte tales så tilfreds om, går helst i andre retninger enn den dette apostelord viser. Mye er en søken inn i seg selv, i sine følelser og tanker. Den trygghet og fred en finner i sin egen indre verden, kan nok tilfredsstille noe for en tid. Men den er et bedrag fordi den mangler basis i Ham, som «er veien og sannheten og livet». Og den mangler erkjennelse av menneskets viktigste behov.

Ditt absolutte største behov er frelse. Fremfor noe er det dette du trenger. Sann kristen forkynnelse har frelse som hovedsak og mål. Peter og Johannes hadde fått være Guds redskap ved helbredelsen av en lam mann. Det var stort og ble et mektig vitnesbyrd om Jesu nærvær og makt. Men i denne situasjon, hvor folk var opptatt med helbredelsesunderet som hadde skjedd, lot apostlene seg ikke hindre i å forkynne det som var viktigere enn menneskets helse. Fremfor alt var det frelse. Det vil si: Redning fra skyld og synd, og fra Guds vrede over den. Frelse er utfrielse fra noe og tilknytning til noe annet. En frelses fra synden, djevelen, sin egen onde natur og dødens makt, til livet i Guds samfunn for tid og evighet.

Vi trenger igjen å få frelsesbehovet vårt opp på dagsorden i forkynnelsen. Denne hovedsak forsømmes ved fornektelse og fortielse. Gode ting som påminnelsen om nestekjærlighet, omsorg, rett forvaltning, nødhjelp m.m. tales det stadig om. Men når det gjelder forkynnelsen om frelsesbehovet og «om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus», er den ofte både dempet og sjeldnere. Det fokuseres mye på helse, men stadig mindre på frelse. Apostlene siktet inn på hovedsaken, målet for Kristi gjerning, som er menneskets frelse. For ingen blir godt nok hjulpet som ikke blir frelst. Og Gud har ikke nådd sitt mål med det mennesket som Han ikke har fått frelst inn i sitt rike!

Men dette bibelord viser også vår eneste mulighet for å få realisert livets viktigste sak.

De som først fikk dette budskap, mente nok at deres gudsdyrkelse med oppfyllelse av lovgjerninger, slik det var innstiftet i Den gamle pakt, var redningen. De så sin åndelige mulighet i det de kunne makte å yte selv. Men dette lar seg ikke ordne ved egne handlinger. Med Jesus avvikles Den gamle pakts offerhandlinger. Her og ellers i Det nye testamentet avvises det at det er frelse ved gjerninger. Derfor forkynte apostlene så radikalt og sterkt frelsen ved Jesus alene. Han er eneste mulighet for vår frelse! Det finnes ikke alternativ til Jesu frelse, som er den samme, fullkomne og tilstrekkelige frelse for alle.

Avgjort og konsekvent meddeles denne sannhet, som et ufravikelig faktum ingen kan rokke ved. Dette skal vi tro, holde fast ved og forkynne. Vår og alle menneskers eneste frelsesmulighet er Jesus, «Han er verdens frelser». «Han og ingen annen».

Dette er Guds eneste ordning for vår frelse. Jesu komme til jord, Hans liv og gjerning, død og oppstandelse er Guds frelsesplan for oss falne og fortapte mennesker. Hans eneste mulighet for å redde oss fra syndens følger og inn i sitt rike. Når det gjelder frelsen, kommer det bare an på hva slags ordning Gud har for oss. Ikke hva vi selv ønsker eller mener er mulig. Vår himmelske Far har ingen annen frelsesvei for mennesket enn Jesus Kristus, Hans stedfortredende liv og gjerning.

I møte med religionene og verdslige tanker må vi huske på dette og bekjenne slik som apostlene gjorde: «For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.» (1. Tim. 2, 5–6) ”Han som ga seg selv til en løsepenge for alle”. I Joh. 1, 12 forkynnes samme sannhet: «Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.»

Midlet som mennesket kan bli frelst ved, er ikke noe mindre enn den guddommelige personen, Jesus Kristus og Hans navn. Derfor peker Bibelen og den kristne forkynnelse mot Ham og navnet Jesus. Dette gjorde Peter og Johannes, uten å ta hensyn til hva det ville føre til for dem. De trosset menneskers og myndigheters ønsker og meninger og forkynte frimodig Jesu navn. Budskapet deres handlet om frelse og om Frelseren.

Dette er hovedsaken i Bibelen og skal være det i forkynnelsen og misjonsarbeidet. Det er en påminnelse også til meg og deg, og til alle mennesker! Derfor lyder kallet på nytt: Tro på den Herre Jesus Kristus, og påkall Hans hellige navn! Det eneste navn «gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved». Skriften sier det slik tre ganger med samme ord: ”Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.”

–Nå er Samemisjonens vinterstevne i Kautokeino i gang, tross korona’n. I år blir det ikke husmøter, men mange små møter i kirker og forsamlingshus, skriver daglig leder Leif Halsos i Norges Samemisjon.

Her er det møte i Mierojávri grendehus onsdag 3. februar. Møteleder Anders Sokki sitter fremst til venstre. Mathias Sunde fra Bibel- og formidlingsklassen på Fjellheim Bibelskole og tolk Klemet J.O. Hætta forkynner Guds Ord.

Mierojávri (Mieron) er et lite sted med spredt bebyggelse, ca. 15 kilometer. fra Kautokeino kirkested i retning Alta (E45). Folket er forsiktige når tilreisende kommer, på grunn av koronasituasjonen.

Samemisjonens vinterstevne i Kautokeino avholdes fra den 2. til 28. februar. Her er møtelisten:

MØTELISTE FOR VINTERSTEVNET

2.2. Kl. 19.00 Kautokeino kirke
3.2. Kl. 12.00 Lutherske kirke Kautokeino
3.2. Kl. 18.00 Mieron grendehus
4.2. Kl. 12.00 Máze kirke
4.2. Kl. 18.00 Suolovuopmi fjellstue
5.2. Kl. 12.00 Mieron grendehus
5.2. Kl. 18.00 Láhpoluobbal kapell
6.2. Kl. 10.00 Kautokeino kirkegudstjeneste
6.2. Kl. 14.00 Máze kirke
7.2.Kl. 11.00 Láhpoluobbal kapell
7.2.Kl. 11.00 Máze kirkegudstjeneste
7.2.Kl. 17.00 Lutherske kirke Kautokeino

8.2. Kl. 18.00 Láhpoluobbal kapell
9.2. Kl. 19.00 Kautokeino kirke
10.2. Kl. 12.00 Mieron grendehus
10.2. Kl. 18.00 Máze kirke
11.2. Kl. 12.00 Lutherske kirke Kautokeino
11.2. Kl. 18.00 Láhpoluobbal kapell
12.2. Kl. 12.00 Máze kirke
12.2. Kl. 18.00 Lutherske kirke Kautokeino
13.2. Kl. 12.00 Láhpoluobbal kapell
13.2. Kl. 17.00 Mieron grendehus
14.2. Kl. 11.00 Kautokeino kirke gudstjeneste
14.2. Kl. 11.00 Šuoššjávri kirke
14.2. Kl. 17.00 Maze kirke

VINTERSTEVNE
i Kautokeino 2.–28.2.2021
18.2. Kl. 18.00 Láhpoluobbal kapell
19.2. Kl. 19.00 Kautokeino kirke
19.2. Kl. 18.00 Suolovuopmi fjellstue
20.2. Kl. 12.00 Jotka fjellstue
20.2. Kl. 17.00 Máze kirke
21.2. Kl. 11.00 Láhpoluobbal kapell gudstjeneste
21.2. Kl. 11.00Lutherske kirke Kautokeino
21.2. Kl. 17.00Mieron grendehus

26.2. Kl. 18.00 Láhpoluobbal kapell
27.2. Kl. 12.00 Mieron grendehus
27.2. Kl. 17.00 Lutherske kirke Kautokeino
28.2. Kl. 11.00 Kautokeino kirkegudstjeneste
28.2. Kl. 11.00 Máze kirke

VIPPS 600500

Av Jostein Sandsmark

For eit par tiår sidan merka eg meg denne utsegna frå Karsten Isachsen: «Dagbladet er i mot kyrkja, men for kvinnelege prestar». Det eit morosamt ordspel, men uttrykkjer også ei djup sanning. Dagbladet er ikkje stor på teologi, men dei har teft, og i dette stykket – eit profetisk klårsyn. Med sitt ateistiske grunnsyn er dei sjølvsagt ikkje for kyrkja, og dei anar kva som kan skada den. Og han, hvis namn tyder Motstandar, veit nok kva som tener Kristi Kyrkje på jord og kva som vil skada henne – og han kan påverka sine tilhengjarar.

Me ser det tydeleg nå: Kvinneprestane har drege med seg eit liberalt livssyn som gjev seg utslag i feministteologi, sekulær familie- og samlivspraksis, abortsyn, og generelt eit lite truverdig bibelsyn.

På 20 år har kyrkja endra sitt syn på fleire teologiske område som har lege fast i tusen år. Samstundes har bibeltruskapen falma, og sekulære synsmåtar fått innpass. Det spørs ikkje lenger etter kva som står i Skrifta og å bruka det som rettesnor, men det er det som er oppe i tida som blir norma.

Kyrkja er nå styrd av ei rekke trendryttarar. At desse i sitt mangeårige teologiske studium skulle vita kva Skrifta held for sant og beflitta seg på å forkynna det – dei har nå innteke ein kritisk og uengasjert haldning til Bibelens hovudsak: Visa oss vegen til EIT EVIG LIV.

Skrifta sitt klåre ord om at det skal framstå falske profetar ser ikkje ut til å vekkja ettertanke. For når har det blitt observert at det har vore tema å avdekka og ta avstand til dei som forkynner ubibelsk lære?

Lærenemnda er nedlagd, og trendryttarane har sjølv overteke overvakinga av den rette bibelske. Og dei har det travelt med å isolera desse som held fast på Bibelens ord.

(KVAD):

Vil du Jesus rett erkjenne,
at Han er Guds egen Sønn?
Og i tro deg til Ham vende
ved personlig, ydmyk bønn?

Vil du åpne sinn og tanker
for det himmel sendte lys
og lukk opp når Jesus banker,
innbyr, og sin fred tilbys?

Vil du akte vel på tiden,
høre, følge kallets røst?
Nå er nådetid, men siden
kan din sjanse være sløst!

Vil du si Ham: Gi meg nåde!
Jeg har stått så hårdt imot?
Nå vil jeg at du skal råde!
Vær min grunn, mitt håp, min rot.

Axel Remme

Sjøbåra i Vevika. (Foto: Jostein Sandsmark)

(FOTO-MINNER): Samisk bryllup i Kautokeino i 1995. Seija Annikki Rasmus og Mikkel Ailo Logje. (Foto: Olav Berg Lygmo)

Av Vidar Norberg

(NYTT): En bysantinsk kirke fra 400-tallet e.Kr. ble funnet nær Banjas-kilden. Utgravningen ledes av professor Adl Erlich og Ron Lavi.
  
De var overrasket over å finne rester av et stort mosaikkgulv med mange korsmerker. Det er trolig pilegrimer som har besøkt denne kirken. I år 320 var Banjas et viktig sted for kristne pilegrimer med egen biskop. Stedet ble trolig rammet av jordskjelv på 600-tallet, men ble sansynligvis benyttet etter skjelvet.
  
Det ble også funnet altre, som tyder på at det også har vært romersk tilbedelse for guden Pan der. Byen het opprinnelig Paneas (Banjas) etter avguden Pan.
  
Banjas ligger ved foten av Hermonfjellet, øst for den gamle byen Dan som en av hovedbyene for Jeroboam som styrte nordrike etter at kong Salomons rike ble delt (1. Kong. 12). Herodes den store fikk området av keiser Augustus. Hans sønn Filip utvidet byen. Til ære for keiser Augustus kalte han den Casarea med tilnavnet Filippi.
  
Det er mange kristne pilegrimer som kommer til dette området. Cæsarea Filippi er nevnt i Matteus 16, 13 og Markus 8, 27: «Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte Han sine disipler: Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» Da kom Peter med sin bekjennelse om Jesus som Messias, Guds Sønn, går det frem av Bibelsk Oppslagsbok.
  
I boken «Gjennom det gode landet» står det at Jesus to ganger dro gjennom området Cæsarea Filippi. Den første gangen var etter at Han hadde vært i Tyrus, der han helbredet datteren til en fønikisk kvinne. Han tok da veien gjennom Sidon til Galileasjøen, midt gjennom Dekapolislandet.

Artikkelen ble i 2020 trykket i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året.

E-post: Karmelin@netvision.net.il

(NYTT): Rabbinerkone Miriam Levinger (83), en pioner for gjenopprettelsen av det jødiske samfunnet i Hebron, døde natten etter yom kippur i 2020. Miriam Levinger ledet tilbakekomsten til den historiske bygningen Beit Hadassah i Hebron og reetableringen av det jødiske samfunn i Hebron i 1979.

Miriam Beinhorn ble født i 1937 i New York i USA. Hun ble i sin ungdom del av den sionistiske bevegelse. Da hun ble 18 år, så Miriam at hun må flytte fra Amerika.

–Ellers blir du vant til å være her, sa hun i et intervju med «The Jewish Heritage Project».

Hun immigrerte til Israel i 1956. Etter høyskoleeksamen gikk hun på sykepleierskolen i Shaare Zedek i Jaffa-gaten i Jerusalem. Det var primitive forhold, og hun følte av og til at hun var gått hundre år tilbake i tiden.

I 1959 giftet hun seg med rabbiner Moshe Levinger, en student på Mercaz Harav Yeshiva (bibelhøyskole) og en av de fremtredende studenter av sionistrabbiner Zvi HaCohen Yehuda Kook.

–Du møtte og valgte far, fordi du så at han hadde en sann forbindelse til Toraen (Mosebøkene) og var en mester i gode gjerninger, sa datteren Racheli i sitt minneord i begravelsen.

Rabbiner Levinger var først rabbiner av Kibbutz Lavi og senere i moshav Nahalim nær Petah Tikva.

Krigen i 1967
–Så brøt krigen ut. Alle forberedte seg på tre måneder, seks måneder, men plutselig etter en uke var alt over. Alle var forvirret. Min mann sa at dette er et tegn fra himmelen, sa Miriam.

–Vi har fått det bibelske Israel på et sølvfat, det betyr at vi må gå og bosette Israel, sa Moshe Levinger.

I påsken 1968, ett år etter at Hebron var befridd fra jordanerne i seksdagerskrigen, organiserte rabbiner Levinger en gruppe på 30 jødiske familier og leide rom til dem på det arabiske Park Hotel i Hebron for å feire sedermåltid. De nektet å forlate hotellet. Etter en måneds tid med forhandlinger flyttet forsvarsminister Moshe Dayan dem til en nærliggende militærbase hvor de ble inntil Kiryat Arba var bygget i 1971.

Det jødiske samfunn i Hebron skrev på sin hjemmeside om påskemåltidet i 1968:

–I denne store begivenheten deltok mange mennesker for å feire den første jødiske høytiden i Hebron siden det jødiske samfunnet ble utvist i 1929. Påskemåltidet på Park Hotel ble sett på som det ultimate svaret på den dødelige Hebron-massakren i 1929. Det satte scenen for at jøder kunne vende tilbake til Judea og Samaria som i dag har over en halv million israelske borgere.

Hus ble borg
Miriam Levinger ledet tilbakekomsten til den historiske bygningen Beit Hadassah i Hebron og reetableringen av det jødiske samfunn i Hebron i 1979, skrev Arutz 7.

Beit Hadassah-bygningen dateres tilbake til 1893. Den gang het den Chesed L’Avraham-klinikken. Den ble bygget med midler donert av jødiske samfunn fra Nord-Afrika. Den var en av de første Hadassah-sykehusklinikkene i landet, bemannet og støttet med jødiske donasjoner. Den tjente både jøder og arabere og tilbød gratis medisinske tjenester.

Det var også i bygningen Beit Hadassah at massakren i 1929 fant sted, 67 jøder ble myrdet. De jødiske familiene kom tilbake til området Beit Hadassah i 1931, men ble i 1936 kastet ut.

Etter frigjøringen av Hebron under seksdagerskrigen i juni 1967 brukte Israels forsvarsstyrke den gamle sykehusbygningen som et midlertidig hovedkvarter. Da hæren flyttet ut, ble bygningen herjet av vandaler, og alt ble fjernet, inkludert dører og vinduer.
  
Flyttet inn
Miriam Levinger spilte en avgjørende rolle i å gjenopprette bosetningen i byen Hebron for jøder. Hun var med en gruppe av tolv kvinner som i 1979 slo leir i den forlatte Beit Hadassah-bygningen med rundt 40 barn.
Levinger skrev om sine opplevelser i en artikkel opprinnelig trykket i Torah Tidbits i juli 2020:

–En lastebil kom til Kiryat Arba klokken tre om morgenen for å frakte oss til Beit Hadassah. Yeshiva-studenter fra Mir Yeshiva ble med for å hjelpe. Vi parkerte i gaten bak Beit Hadassah, vi klatret alle på en stige opp til gårdsplassen og gikk inn i bygningen. Vi gav kaker og appelsiner til barna og la dem til å sove på madrasser på gulvet. Det var begynnelsen. Forholdene våre var forferdelige. Ikke rennende vann eller strøm. Vi hadde bare kjemiske toaletter og mye skitt, støv og mugg.

Fikk hjelp
–Jeg minnet meg selv om de opprinnelige chalutzim (sionistiske pionerer) på 1900-tallet og innså at vi hadde det mye bedre enn dem. Vi sov på madrasser på gulvet, og kvinnene fra Kiryat Arba hjalp til med grunnleggende behov, inkludert mat og klesvask. Hæren innså etter mange dager at vi ikke planla å dra, uavhengig av forholdene våre. Den militære lederen Benjamin Ben Eliezer i Judea og Samaria kom og omringet Beit Hadassah med piggtråd. Han advarte oss om at hvis noen dro, ville de ikke få komme inn igjen. Forsyninger ble levert to ganger i uken. Soldater ble plassert i andre etasje for å beskytte oss. De hadde bad, strøm og rennende vann. Vi tok strøm fra dem til et lite kjøleskap. Vi hadde parafinlamper, vann i dunk og babybadekar for oppvask. Våre dager ble brukt på å tilberede måltider og med barna.

Politisk kamp
–Det var elementer i hæren, politiet og knessetmedlemmer som kjempet mot oss. Moshe Dayan var veldig klar på at han ville gi Patriarkenes grav til araberne.

–Jeg var trygg i kunnskapen om at jødene bosatte Israel for 4000 år siden i lydighet mot Guds befaling. Hvem har hørt om en nasjon som var villig til å gi sine forfedres graver til et annet folk? Araberne hevder at Isak og Jakob er arabiske profeter og ikke forfedre til det jødiske folket. Vi jøder kan ikke bestride det som er skrevet veldig tydelig i Toraen. Mannen min ledet an med å forklare rabbiner Kook, Vilna Gaon og alle de rabbinske lærde som snakket utførlig om Eretz Yisrael som den jødiske arven fra Gud. Det hele er skrevet i svart-hvitt. Jerusalem er nummer én, og Hebron er en inngangsport og nøkkel til hele Eretz Yisrael, fortalte Miriam Levinger.
  
En seier
Det jødiske samfunn i Hebron skrev at siden den gang har andre bydeler i Hebron blitt etablert i rabbiner og rabbinerkone Levingers ånd. De viet livet til å utvide bosetningen i Hebron og hele Israel. I dag er Beit Hadassah et blomstrende boligkompleks med lekeplass, synagoge og museum og besøkssenter i første etasje.

Regjeringen samtykte i 1980 å autorisere det jødisk bosetning i Hebron.

Miriam Levinger og hennes mann, som døde i 2015, har 11 barn og 50 barnebarn hvorav de fleste bor i Judea og Samaria.

Artikkelen ble i 2020 trykket i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – 500 kroner i året.

E-post: Karmelin@netvision.net.il

Av Olav Berg Lyngmo

(OPPBYGGELSE): Leif Akselsens faste motto i enhver sammenheng var skriftstedet fra Markus evg. 11, 22: «Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!»

Den indre Sjømannsmisjon (DISM) hadde mange fiskerhjem langs norskekysten i gamle dager. De het alle Havly. Disse var også i Finnmark, blant annet i Vardø, Båtsfjord, Honningsvåg og Gjesvær. Da jeg møtte Leif Akselsen første gangen, var han direktør på hotell Havly i Honningsvåg.

I turistsesongen jobbet han nesten døgnet rundt for å spare DISM for ekstra utgifter. Vi så at Akselsen hadde tatt av flere kilo da vi kom hjem til Honningsvåg etter ferien. Han var også en nevenyttig mann som utførte restaureringsarbeid på Havly. Han klarte å snu økonomien fra underskudd til overskudd. Han var en ivrig loddselger for DISM. Som pensjonist med bopel i Kvenvik i Alta kunne man ofte se at han satt og solgte lodd flere steder i byen. Han var også i Kautokeino. Hans kone Anne Sofie og andre damer i DISM laget fint håndarbeid som ble loddet ut eller solgt på julemessen på Havly.

Pengene ble sendt til hovedkassen i Bergen. Derfra lønnet de sine predikanter som besøkte DISMs foreninger/kontakter på forskjellige steder i landet. Akselsens faste motto i enhver sammenheng var skriftstedet fra Markus evg. 11, 22: «Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud!» – Akselsen var en av dem som offentlig forsvarte Bibelens sannheter da Ola Steinholt i 1998 gikk til avskjedssak mot to prester i Finnmark. Det samme gjorde generalsekretær i DISM, Axel Remme. 

«STÅ fast, min sjel, stå fast I Herrens krige!

Tenk hvilken skam og last Sin Gud å svike! 

Tenk hvilken skjendig ting, Først Gud å kjenne!

Og siden seg omkring, Til verden vende!». 

L.rev. 267.

Les mer om Leif Akselsen i Finnmarkshilsen.no