Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

(NEKROLOG – 23.07.2020): Storfiskeren Rolf Ingemar Larsen fra Gravdal i Lofoten har lagt inn årene. Da han i sine velmaktsdager tauet inn sin kveite på 286 kilo i 2006, ble den omtalt både i inn- og utland.

Kveita var så stor at et bilde av mann og fangst var hengt opp inne i kirka under begravelsen torsdag. Få mennesker blir slik en storfisk fra havets dyp forunt. Det var presten Trond Gran som i minnetalen i Valberg kirke i Lofoten den 23. juli 2020 fortalte historien om Rolf Larsens storkveite.

I juni 2006 satte Larsen kurs fra Stamsund ut på havet for å trekke breiflabbgarn. I det garnet hadde storkveita rotet seg godt inn. Larsen klarte ikke å ta den om bord. Han stakk tauet i kjeften og ut mellom gjellene og slepte den til kai. Der var det kona Mette Wright Larsen som foreviget mann og kveite med kamera. Det er nok også et godt minne for de tre barna.

Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli. Det var nok tilfelle for gutten i Lofoten som ble født 5. august 1944. Han var ikke gamle karen før han med bambustrøa, krok og makk startet fiske etter småørret i Valberg. Ikke var søskenflokken så gamle før de skaffet seg fjæramakk og satte lina mellom to holmer. Fisken kom inn på floa og fangsten var fin. Far solgte tørrfisken for søsknene.

I 1959 ble det for første gang vinterfiske for 14-åringen sammen med faren som var fiskerbonde. Så fulgte Fiskerfagskolen i Gravdal for å bli kystskipper. Folk sa om en av fiskebåtene, at det var hans smykkeskrin. Om bord kom det alle slags glinsende fisker som kan tas på Lofothavet.

Rolf Larsen var glad i sitt eget øyrike og havet utenfor. Men en gang i livet reiste han til et par andre hav. Det var Dødehavet og Genesaretsjøen. Han syntes det var svært interessant å få gå i Jesu fotspor i Israel.

Som sin far fikk også Rolf Larsen hjerteproblemer på fiskebåten. Istedenfor sjøvær ble det sykehus og «landligge» i 2018. Det var nok ikke glansen av storkveita og Lofotpostens ærefulle «kaffetorsk» den dyktige lofotfiskeren tenkte på da. En av de siste sangene han nynnet på en måned før han døde, var «Han tek ikkje glansen av Livet, Den Frelsar som kallar på deg». Den 12. juli 2020 døde han.

Sangene i begravelsen høvet også for en fiskermann på storhavet:

«Send bud på Ham når hjelp du trenger til …»

«Jeg er en seiler på livets hav … Når siste storm så er redet av, Og hjemmets kyster jeg skimter, Jeg ser i solglans et annet hav Av glar som funkler og glimter … La ankret falle! Jeg er i havn, I ly for brenningens vover. Jeg kaster meg i min Frelsers favn, Han som har hjulpet meg over.»

Av Øyvind Fonn, formann i Trøndelag krets av Norges Samemisjon

(KOMMENTAR): Debatten om eventuell sammenslåing av Norges Samemisjon (NSM) og Misjons Sarepta (MS) har pågått vel et halvt års tid. Hovedtema har ikke dreid seg om teologi, men om organisasjonsmessige forhold.

Landsstyret i Samemisjonen har på eget initiativ satt i gang denne prosessen ved at de satte ned en arbeidsgruppe med følgende mandat: Utarbeide alternative veivalg som også kan inkludere forslag til eventuelle fusjoner.

Resultatet er en inngått intensjonsavtale mellom styrene i NSM og MS hvor det blant annet heter: «Den formelle sammenslåingen skjer ved at alle aktiva og passiva tilhørende Norges Samemisjon overføres til nye Misjon Sarepta. Deretter legges Norges Samemisjon ned som egen organisasjon og juridisk enhet, mens arbeidet videreføres i den sammenslåtte organisasjonen.»

Dette forslaget om sammenslåing/nedlegging som landsmøtet i NSM skal behandle i oktober, har vekket reaksjoner blant medlemmer og støttespiller. Også blant samene er det noen som er leie og frustrerte.

Styreleder Johannes Kleppa uttaler i Dagen 5. februar at spørsmål om prosedyre og formalia ikke kan avgjøre saken i siste instans. Jeg undres over at Sarepta-lederen kan ta så lett på slike ting.

Han skriver også at «det er den samanslåtte organisasjonen, det vi kunne kalla «NYE Sarepta» som skal disponera midlane og føre arbeidet vidare, med del målet at begge organisasjonane sitt arbeid skal styrkast.» I Kleppas innlegg av 6. juli, beskrives også den sammenslåtte organisasjonen: «Poenget er at både Samemisjonen og Sarepta sitt kallsoppdrag vert ført vidare og utvikla, og det får vi be om må skje.»

Men jeg spør: Hvorfor er det bare Sarepta sitt kall og oppdrag som skal være definert i vedtektene? Hvor blir det av Samemisjonens oppdrag? Ordet «samisk» er nevnt 20 ganger i NSM sine vedtekter, hvorfor er ikke dette ordet med hos «Nye Sarepta». Kan vi kalle det en ny organisasjon når vedtektene er prikk like som før? Ser vi på sammenslåingen av Santalmisjonen og Indremisjonsselskapet rundt år 2000, så resulterte dette i nye vedtekter og nytt navn: Normisjon.

Jeg vil påstå at i Samemsisjonens tilfelle er det ikke snakk om en reell fusjon. Ved fusjoner mellom konsern er det vanlig at selskapet som legges ned overfører sin kapital til det overtakende selskap. Man opererer med aksjevederlag og avtaler om internt bytteforhold av aksjene i de to selskapene.

Rent organisatorisk er «utbyttet» for Samemisjonens støttespillere svært lavt. Vi mister navn, logo og magasin. Vi mister det lokale arbeidsfellesskapet i kretsene og medbestemmelsesrett over arbeidet ved at vi ikke kan sende delegater til årsmøter. Lovfestet samisk representasjon i bestemmende organer forsvinner også. Vi mister det frie medlemskapet til kun 100 kr. Også muligheten til å velge landsstyre. Derimot får vi 2 plasser i det nye Sarepta-styret, som blant annet kan vedta sammenslåinger, men i NSM har vi det gode at over 100 personer kan være med å ta slike avgjørelser. Vi mister også protokollkomitéen som gir oss trygghet for at landsstyret blir kontrollert. På siste landsmøtet i Samemisjonen ble dette organet foreslått lagt ned av landsstyret, men et våkent misjonsfolk sa nei.

Noen av de ansatte i NSM blir imidlertid overført til MS. Men i teorien kunne MS ha ansatt personell fra NSM uten at den siste ble nedlagt. Å arbeide i to misjoner er nemlig mulig.

Det at Misjon Sarepta får nye styremedlemmer og ansatte, og overført bygninger og kapital, betyr ikke at organisasjonen blir ny. At den signerer en intensjon om å forkynne på nye steder, handler om strategiendring. Dersom målsetningene i vedtektene derimot ble endret, kunne vi snakke om en ny organisasjon.

Etter min vurdering er det som ledelsene i de to organisasjonene kaller fusjon eller sammenslåing, en ordinær nedleggingsprosess. Dessverre har ikke NSM regler for nedlegging, men i andre misjoners vedtekter står det f.eks. at vedtak med 2/3 flertall må fattes på to generalforsamlinger holdt etter hverandre. Kapital og formue skal så tilfalle annen virksomhet som arbeider etter samme formål.

Samemisjonen er foreslått lagt ned. Verdiene skal overføres Sarepta, som i sitt landsstyre har forpliktet seg på å drive arbeid i samiske områder. Landsmøtet i Alta avgjør. For mange misjonsvenner kom forslaget om nedlegging overraskende og overrumplende. Kanskje blir dette organisasjonens siste «generalforsamling», og mange vil nok savne dette fellesskapet i fremtiden.

I 1978 gav NMS ut heftet «Kristus kommer» foran sin 47. generalforsamling. Generalsekretær Magne Valen-Sendstad skriver: «En generalforsamling betyr så mye på så mange måter. Her møtes alle de som bærer dagens byrde og hete i den daglige innsats. […] Misjonen er ikke en bevegelse av spesialister. Den er den jevne mann og kvinne som er grepet av Jesu Kristi evangelium og Mesterens ordre om å gå ut! Og det har alt å bety at de som bærer arbeidet, også får bestemme over det. På den måten vil en bevare den enkeltes glød, ansvarsbevissthet og innsatsvilje. […] Ja, jeg tror vi vil miste framdrift om de tusener av forbedere og givere blir kuttet ut som høyeste myndighet gjennom generalforsamlingene.»

Johannes Kleppa, formann Misjon Sarepta.

(KOMMENTAR): Eg viser til min gode ven Jon Teigen sitt innlegg i Dagen 1/7, «Nedlegging av Samemisjonen?». Det meste Teigen skriv går på Samemisjonen og den interne debatten der om vegen vidare for denne organisasjonen, som er i ein vanskeleg situasjon. Eg skal ikkje gå inn på dei interne forholda, men eg vil kommentera to ting som gjeld Misjon Sarepta.

Teigen hevdar at leiarane i Samemisjonen vil «gi vår pengesekk på cikra 30 millioner kroner til den unge organisasjonen Sarepta, og at de på den måten vil videreføre arbeidet blant samene i Norge og på Kola». Dette har både Teigen og andre hevda fleire gonger, men det vert ikkje rettar om det vert teke oppatt aldri så mange gonger. Eg reagerer nokså sterkt på denne framstillinga, som er i strid med det som står i intensjonsavtalen. Det er ikkje berre å gjera leiinga i Samemisjonen urett, men også ein urett overfor Sarepta. Sarepta «får» ikkje Samemisjonen sin pengesekk. Sarepta «overtek» heller ikkje Samemisjonens arbeid.

Det er den samanslått organisasjonen som skal disponera pengar og andre verdiar som noverande Samemisjon og noverande Sarepta har, og det er den samanslåtte organisasjonen som skal driva begge organisasjonane sitt arbeid vidare og utvikla dette. Rett nok skal det skje under Sarepta sitt namn og ut frå Sarepta sin organisasjonsstruktur. Etter ei eventuell samanslåing vil Misjon Sarepta ha ei delvis ny styresamansetting, og det vil vera folk få begge noverande organisasjonar som driv arbeidet og styrer arbeidet. Til fleire av dei som er aktive i noverande Samemisjonen som vert med i den samanslått organisasjonen, til meir vil desse kunna prega arbeidet.

Så spør Teigen: «Er det noen som tror at Sarepta vil greie å samle inn over 5 millioner med sine få reisepredikanter?» Ja, underteikna, som er formann i Misjon Sarepta, trur det! Gåvebudsjettet for inneverande år er på knapt fire millioner kroner, men eg trur det vert meir. Sarepta utvidar for tida arbeidet både i Spania og i Norden, og vil gjera det enda meir i 2021 – særleg i Norden. Vi har tilsett nye medarbeidarar, og vi arbeider stadig med å få fleire forkynnarar, både lønna og ulønna. Eg veit sjølvsagt ikkje om gåveinntektene i 2021 passerer fem millioner kroner, men det vil ikkje overraska meg om så skjer.

Misjon Sarepta er ikkje så liten som nokon framstiller det og synest å tru, men det er ikkje storleiken som er saka. Poenget er at både Samemisjonen og Sarepta sitt kallsoppdrag vert ført vidare og utvikla, og det får vi be om må skje.

Av Vidar Norberg

(NYTT): Israelske arkeologer har funnet et 2000 år gammelt byggverk hugget ut i fjell med to rom under et 1.400 år gammelt, bysantinsk bygg ved Vestmuren.

Arkeologene boret for sikkerhets skyld tre hull i et mosaikkgulv før de oppdaget at det var noe under.

Funnet kaster lys over jødisk liv i Jerusalem før det andre templets tid.

Israels antikkmyndighet mener at dette kan ha vært et bebodd sted, siden det er funnet flere dagligdagse ting som kokekar i leire for matlaging. Det er hugget ut sted for oljelamper i leire. Det kan også ha vært et lager der.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham. Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn;» (Joh. 1, 11–12)

Det blir trangere og trangere om plassen for Jesus. Folk vil ikke ha Ham inn. Det gjelder den menige mann, så vel som hos ledende politikere. Han passer ikke inn hverken i regjering eller storting, NRK eller i skolevesenet.

Hva blir følgen? At Han bryter seg inn? Nei – det har aldri vært Jesu fremgangsmåte. De som ikke vil ha Ham inn, får også være Ham foruten. De fleste er bare ikke klar over følgene ved å stenge Jesus ute. De får nemlig med Gud å gjøre. Den frelsende og kjærlige Gud? – Nei, de får møte den nidkjære Gud. Den Gud som straffer synd. Og er ikke dette hovedsynden blant vårt folk i dag – at de stenger Jesus ute? Det blir enkeltes dom. Det blir vårt folks dom. Det ble og jødefolkets dom. «Han kom til sitt eget, men Hans egne tok ikke imot Ham.» (Joh. 1, 11)

Men der var noen som hadde rom for Ham. Der gikk Han inn og ble mottatt, og Han tok mot dem. Kongesønnen med all sin herlighet fornedret seg til en stall og en krybbe – ja, til en forbryters død på et kors. Det er noen hos oss som også har plass for Ham i dag. Der går Han inn. – Frelseren – med sin tilgivelse og det nye livet – Kongen med sine gaver. Å – for et privilegium: Kongen vil bo hos meg! Var jeg så god at Han kunne frelse meg? Hadde jeg fortjent Hans gaver? Nei, det var fordi jeg lukket opp og tok imot Ham. Derfor kunne Han både frelse meg og bruke meg. «Tenk jeg som var ringest blant ringe.»

Så kommer Han igjen til vår jord! – Til de prektige? Nei, Han kommer til de samme som Han kom til første gang, og alltid har gjort – til de «små», de som trodde Hans ord og tok imot Ham – de som venter på Ham. De som fikk rett til å bli Guds barn. Han kommer for å hente dem hjem. Han blir deres utfrielse, kanskje fra lidelse og tortur; de som fikk verdens «lønn» fordi de tok imot Ham og lukket opp. Nå bli det Ham som lukker opp, og lukker inn i himmelens rike for evig. – Å, hvilken dag! Skal den bli din?

Av Bjørn O. Hansen

(KOMMENTAR): Onsdag den 23. mai 2020 var det ganske nøyaktig 70 år siden verden var vitne til at profetisk historie ble oppfylt rett foran deres øyne. Vi snakker om et moderne jødisk Exodus, denne gangen fra Irak til Israel. Tilsammen 120.000 jøder vendte hjem, de fleste av dem luftveien.

20. mai 1950 klokken 14.00 var startskuddet på historiens inntil da største luftbro.

Hos profeten Jesaja leser vi: «Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem – for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg.» (Jes 60, 8–9)

Dette moderne Exodus gikk under navnet Operasjon Ali Baba. Den jødiske masseutvandringen fra Irak i årene 1949–1951 danner avslutningen på et av de eldste jødiske samfunnene i det som omtales som den jødiske diasporaen. Fra mai 1950 til august 1951 immigrerte mer enn 120.000 irakiske jøder til Løfteslandet. Den irakiske regjeringen insisterte på at El Al-flyvningene ikke skulle skje direkte til eller fra Israel, så i begge retninger landet alle flyene på Kypros.

Vi må langt tilbake i tid for virkelig å forstå betydningen av det som skjedde for 70 år siden. Det hele begynner med Nebukadnesars erobring av Jerusalem i år 586 før Kristus. Jødene ble da fordrevet til det landet som i dag går under navnet Irak, men som på bibelsk tid gikk under navnet Babylon. Salme 137 beskriver hvordan jødene hadde det i Babylon:

«Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord…» (v.1–4)

Da perserkongen Kyros erobret Babylon i år 539 før Kristus erklærte han året etter at jødene kunne få vende tilbake til Israel og gjenoppbygge Jerusalem. Det var imidlertid bare et mindretall som dro. De fleste ble igjen i Babylon, som skulle bli et av jødenes fremste sentrum. I de følgende århundrer utgjorde jødene en stor befolkningsgruppe i landet mellom Eufrat og Tigris. Der ble den babylonske Talmud  til, og en hel rekke jødiske høyskoler. Det er kanskje herfra vi har fått den jødiske tidebønnstradisjonen, med å be Salmenes bok.

Men når den irakiske staten grunnlegges i 1920, skjer det endringer som skulle få store konsekvenser for det jødiske samfunnet landet.

Irak ble formelt løsrevet fra Storbritannia i 1934, men allerede to år tidligere startet for alvor trengselstiden for den jødiske befolkningen i landet. Jødene fikk for eksempel ikke lenger lov til å undervise på hebraisk. Jøder i offentlige stillinger mistet jobbene sine, og i 1941 ble det innført en ekstraskatt ene og alene fordi man var født jøde.

Samme år fant det sted et voldelig angrep på den jødiske ghettoen i Bagdad. 175 jøder ble drept, hundrevis såret og 14.500 jødiske familier ble frastjålet sine eiendommer. I pinsen samme år ble 180 jøder myrdet under en pogrom.

Og verre skulle det bli. I 1946 og 1947 forsøkte mange jøder å forlate Irak. Det skjedde etter mange voldelige angrep på jøder flere steder i Irak. I 1947 truet Iraks utenriksminister med å hevne seg på landets jøder om staten Israel skulle bli opprettet. Det skjedde på talerstolen i FN.

Forholdene ble for alvor forverret etter at den moderne staten Israel ble opprettet i 1948. Irakiske myndigheter innførte nye restriksjoner før jøder, som også ble utsatt for diskriminering og undertrykkelse. Ingen jøder kunne nå inneha offentlige stillinger.

I september 1948 ble den jødiske millionæren, Shafiq Ades, hengt. Det vakte internasjonal oppmerksomhet fordi han var offisiell representant for bilfabrikken Ford. Samme måned erklærte irakiske myndigheter sionismen som en forbrytelse og jødisk innvandring til Israel ble forbudt.

Men dette er slett ikke hele bildet, for i kulissene skjedde det noe. Den sionistiske undergrunnsbevegelsen ble dannet i Irak i juni 1941. Sionistene klarte å bygge opp en effektiv organisasjon med celler over hele landet. De iverksatte en rekke ting, blant annet organiserte de streiker. Et voksende antall jøder klarte også å flykte fra Irak.

Men først og fremst satset sionistene på skolering av sine egne. Målet var klart og tydelig: jødene skulle hjem til Israel.

  I mai 1951 kom tilbakeslaget. Irakiske myndigheter avslørte den sionistiske bevegelsen. Da hadde den fått operert i landet i ti år. Avsløringen av våpendepoter førte til at to av bevegelsens medlemmer ble henrettet.

Men året før, nærmere bestemt 8. mars 1950, skjer det noe uventet og svært positivt for den jødiske befolkningen i Irak. Regjeringen til Tawfiq as Suweym vedtok da en lov som gjorde det mulig for irakiske jøder å forlate landet. Haken ved det hele var at de måtte frasi seg sitt irakiske statsborgerskap og med det miste alle sine rettigheter og sine eiendommer. I løpet av åtte måneder lot 85.000 jøder seg registrere under den nye loven.

I Israel var det kaos. Etter etableringen av staten Israel i mai 1948 ble landet overstrømmet av jøder som ville bosette seg der. Ikke bare fra Irak, men særlig fra Polen og Romania.

De irakiske myndighetene kunne ikke forsone seg med at et så stort antall jøder, som frivillig hadde gitt avkall på sitt statsborgerskap, fremdeles oppholdt seg i Irak. Noe måtte gjøres, og det måtte skje raskt.

Det som skjedde i Irak ble en stor utfordring for Israels statsminister David Ben-Gurion. Den israelske regjeringen og ikke minst Jewish Agency var overbevist om at de først måtte sørge for å ta imot de jødiske immigrantene fra Polen og Romania. De fryktet – og frykten var berettiget – for at disse landenes grenser skulle lukkes igjen. Samtidig presset den irakiske statsministeren, Nuri as-Saide, på for å løse problemene med de mange jødene som nå hadde frasagt seg sitt irakiske statsborgerskap.

Statsminister Nuri as-Saide gjorde to mislykkede forsøk på å overtale kong Abdullah av Jordan til å gi sitt samtykke til at irakiske jøder kunne få passere jordansk territorium for så å bli skysset over den israelske grensen. Han forsøkte også å få med seg Storbritannia og USA til å løse dilemmaet, men lyktes ikke.

Et attentatforsøk skulle derimot endre det hele. 14. januar 1951 ble det kastet en bombe mot Mas’uda Shemtov-synagogen. Det førte til at Israel ble direkte involvert. Tre dager senere kunngjorde den irakiske regjeringen at deadline var satt for jødenes avreise, nemlig den 31.mai 1951. Den irakiske regjeringen godkjente en direkte flyrute mellom Bagdad og Lydda i Israel. Nå kunne operasjonen, som gikk under navnet Ali Baba, fullføres. Det ble også brukt andre navn om den, som Operasjon Esra og Nehemja.

Men problemene var ikke løst med dette. Den irakiske regjeringen offentliggjorde en ny lov som frøs alle de nasjonaliserte jødenes eiendommer, og 80.000 jøder ble over natten nødlidende. De ble fratatt alt de eide. Det hører med til historien at mange jøder klarte å smugle verdier ut av landet til en samlet verdi av 10 millioner pund.

Luftbroen mellom Bagdad og Lydda, flyplassen i Tel Aviv, er den største i historien. Den begynte i mai 1950 og varte til august 1951 og fraktet 120.000 jøder til Det lovede land.

Artikkelen er hentet fra Bjørn O. Hansens nettside.

(NYTT): Den kjente Indremisjonsmannen Kåre Pedersen oppfordret folk sørpå til å komme til Honningsvåg. I sommer var gamle lærere tilbake etter rundt 40 år. Radio Nordkapp intervjuet Per Stordrange som sammen med kona Reidun kom til Honningsvåg i 1979.

–Det var mange ting som førte til at vi reiste til Honningsvåg. Men det var en som sto sentralt og han het Kåre Pedersen. Det er nok mange som husker ham. Han var veldig aktiv for å promotere Honningsvåg. Han oppfordret folk til å komme opp å ta lærerjobb, sykepleierjobb og andre yrker. Vi var en av dem som leste hans brev og anmodninger til lærerskoler og kom oppover.

–Var det ikke en kulturkollisjon å komme fra Sørlandet til Nordkapp på 1970 og 1980-tallet.

–Det var en stor overgang da vi flyttet til Honningsvåg fra Flekkefjord etter lærerstudiene i Bergen. Vi kjørte oppover. Siste overnattingen var i Alta. Vegetasjonen ble lavere og lavere de siste 20 milene til Honningsvåg. Da lurte vi på hvor vi skulle havne. Det kom seg betraktelig.

–Nå er vi 14 personer samlet her etter 40 år. Det sitter i ryggmargen. Vi ble ikke kvitt Finnmark og Nordkapp, sa Stordrange.

–Er det sant som det står i Magerøyvisa at dersom man er bitt av magerøyviruset finnes det ikke noen kur mot det.

–Det er helt korrekt. Det er noe med denne øya, naturen og ikke minst folkene. Vi knyttet kontakter med dem som var i barnehager og skoler. For mange av oss var det førsteinntrykket og dermed ble vi solgt, sa lærerpensjonisten til Radio Nordkapp.

Familiære årsaker gjorde at Reidun og Per Stordrange reiste etter fem år. Men for seks år siden var familien i Finnmark.

–Det er alt for mange som ikke får sett Troms og Finnmark. Det er mange fler som burde reise hit.

Per Stordrange har også minner om folk som kom tilbake etter krigen og begynte å lete etter hustuftene etter brenningen.

–Det var et ukuelig pågangsmot som var så beundreingsverdig at man finner nesten ikke ord.

Hør hele intervjuet på Radio Nordkapp.

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Jesus vil all utenpå skinnhellighet til livs, både hos oss, og her i teksten hos fariseerne. Menneskelige vedtekter og bud gjør ikke noe menneske ren eller rettferdig for Gud. Roten til alt det vonde og urene kommer innenfra, sier Jesus.

Hvordan kommer vi så dette til livs? Vel kan vi leve fint og pyntelig som mennesker, men dette gjør oss ikke rene for Gud.

Det er bare en måte å bli ren for Gud på. Det er ved Jesu blod. Bare det kan rense bort all vår synd. Ingenting annet enn Jesu forsoningsverk kan gjøre oss rene og hellige for Gud. Men den som kommer med sin synd til Jesus, blir og fullkomment hellig og ren for Gud på tross av sin syndige natur.

Dette høres for mange så lettvint ut. For Jesus var det ikke lettvint, heller ikke for den som vil gå denne veien.

«Og fariseerne og de skriftlærde spurte Ham: Hvorfor følger ikke dine disipler de gamles vedtekt, men eter med vanhellige hender? Men Han sa til dem: Rett spådde Esaias om eder, I hyklere, således som skrevet er: Dette folk ærer mig med lebene, men deres hjerte er langt borte fra mig; men de dyrker mig forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.I forlater Guds bud og holder fast ved menneskers vedtekt. Og Han sa til dem: Det er riktig vakkert at I gjør Guds bud til intet for å holde eders vedtekt. For Moses har sagt: Hedre din far og din mor, og: Den som banner far eller mor, skal visselig dø; men I sier: Om et menneske sier til far eller mor: Det du skulde ha hatt til hjelp av mig, det skal være en korban, det er en gave til templet, så lar I ham ikke lenger få lov til å gjøre noget for far eller mor, og således gjør I Guds ord til intet ved eders vedtekt, som I har pålagt menneskene. Og meget av samme slag gjør I. Og Han kalte atter folket til sig og sa til dem: Hør på mig alle, og forstå hvad jeg sier! Det er intet utenfor mennesket som kan gjøre ham uren når det kommer inn i ham; men det som går ut av mennesket, det er det som gjør mennesket urent. Om nogen har ører å høre med, han høre!» (Mark. 7, 5–16)

(SPISS): Norges Samemisjon står overfor et avgjørende veivalg når Landsmøtet holder sitt møte fra 2. til 4. oktober på Alta folkehøgskole.

Det store spørsmålet er om Samemisjonen skal gå inn i Sarepta og navnet Norges Samemisjon forsvinne for alltid, eller om Samemisjonen skal fortsette som en selvstendig konkurstruet organisasjon.

Den gamle organisasjonsmodellen er i ferd med å forvitre. De lokale foreningene forsvinner i Samemisjonen som i andre misjonslag. Dermed uteblir en vesentlig del av inntektene. Det er ikke lenger det samme grunnlaget for kretskontor med ansatte. En omorganisering er nødvendig om Samemisjonen skal kunne fortsette. Økonomien tillater ikke noe annet.

I debatten om omorganisering er det ganske usikkert om kretskontorer klarer å få økonomien på fote. Hittil er det ingen andre som har klart det, kanskje fordi det ikke har vært vekkelser. Finnmarksutvalget foreslår å legge ned kretskontorene og fraråder en fusjon med Sarepta. Kanskje burde Samemisjonen bli mer en teltmakerorganisasjon som drives av de brennende hjerter. Finnmarksrådet skriver i sitt forslag til ny struktur:

«Alle avdelinger (Radio DSF, kretser, lag m.m.) blir da helt frittstående avdelinger som selv står for driften sin både når det gjelder inntekter og kostander inkl. personellkostnader. De overfører sine gaver til det nye NSM. NSM sier opp alle ansatte snarest mulig og i god tid før årsskiftet og beholder bare daglig leder og de som er ansatt i de samiske strøk. Vi regner med at i fremtiden blir daglig lederstilling redusert betraktelig, ettersom dette blir en mindre organisasjon. Vi foreslår at faste eiendommer blir overlatt til lokale lag eller solgt.»

Det viktigste er at Samemisjonen får leve slik at den kan være en bibeltroende, forkynnende, evangelisk bevegelse. Samtidig må samisk identitet og språk være viktig for  Samemisjonen som skal tjene samene. Her er det vel gamle Samemisjonen som har mest å fare med, fremfor Sarepta som blant annet har sitt virke i Spania.

Så lenge det er et samisk folk, er det også behov for samemisjon. Som alle andre mennesker har også samer behov for evangeliet. At det er en misjon som vil påta seg ansvar for arbeidet, er viktig, ikke minst i en etterkristen tid.

Man har de seneste år sett en oppblomstring av gammelt samisk hedenskap. Alt på 1990-tallet siden var det offerfett på offersteinen på Mortensens i Nesseby. Det er nå folk som ikke skammer seg over å stå frem og fortelle at de ofrer fiskehoder for å få mer fisk. Og de tror tilsynelatende på det. Overtrua er ikke utdødd.

Selv om joik er blitt akseptert og populært, er det delte meninger om det. Det er fortsatt folk som tror at joik er fra djevelen. Slik oppsummerte en eldre, troende, samisk kvinne det:

–Jeg må si at det er hedenskap. Ingen får lov til å joike i mitt hjem.

De fleste samer er i Troms og Finnmark. En del av samene, i alle fall de eldre, har det noen vil kalle en gammeldags kristentro. De står ofte nært læstadianismen i sin utøvelse, forkynnelse og form. Dette er noe som Samemisjonen må være seg bevisst. Det har vært forsøk med modernisering av kristentroen i Finnmark. Det har endt med at «den nye tids misjonærer» pakket og dro sørover. Man får håpe at dette ikke skjer med Samemisjonen.

Det er blant samer en levende tro. Ikke bare på kirkesamlinger, men også i hjemmene. Det er gode kristne som lever ut sitt kristenliv i hverdagen. De er vitner om Kristus i lokalmiljøet.

For den som er interessert i Samemisjons litt nyere historie, kan det være en opplevelse å lese Alf Kristian Tellefsens bok «Fra filippaepler til Finnmarksvidda». Historiene er fra rundt 60-tallet da skuteren ble tatt i bruk, til tiden da Samemisjonens nærradiomaster ble reist på fjellet i Finnmark. Memoarboken forteller også en sterk innsats fra Flekkerøy helt sør i Norge som har kommet samene og Finnmark til gode. Slik innsats lagt utenfor Finnmark er fortsatt viktig om Samemisjonen skal lykkes i sitt kall og oppdrag. Boken er en meget vakker og trosstyrkene fortelling om Guds arbeid gjennom Samemisjonen.

Norges Samemisjon har hatt godvilje og offervilje siden Samemisjonen så dagens lys i 1888. Det vil nok bli sorg og vemod om Norges Samemisjon blir nedlagt eller forsvinner som egen organisasjon.

Den som har gått på dørene i fiskeværet og solgt juleheftet «Samenes Venn», kan saktens spørre om det blir jul uten. Det blir det helt sikkert. Men Finnmark blir ikke det samme uten Norges Samemisjonen. Samemisjonen er i seg selv et fint stykke Finnmark.

Man får kneppe hendene og be til Gud: –La Norges Samemisjon få leve!

(LEDER): Nå er det sommer, ferieturer og møter. Ta med et Karmel-blad og legg det igjen på møtet, kafeen, kirke og bedehus. Gi KARMEL til en som sitter alene, eller til en predikant. Det er også mulig å bestille gratis Karmel til utdeling i postkasser og på gater og streder. Eller som Predikeren 11, 1 sier det: «Kast ditt brød på vannet, for i tidens løp skal du finne det igjen.»

I KARMEL studerer man Bibelens ord, gransker Skriftene og profetiene. Hos profeten Amos 3, 4 står det skrevet «For Herren Herren gjør ikke noe uten at Han har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere og profetene.» Man vet med andre ord hva som kommer til å skje. Eller som Jesus selv sier det i Johannes’ evangelium 14, 29 «Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.»

Man sier av og til at lilleviseren på klokken er Israel. Og spør man som profeten Jesaja «Vekter! Hvor langt på natt?» (21, 11) så kan mon nok si at lilleviseren på tidens klokke nå peker på klokken 11 nattestid. Det er ikke så veldig lenge før denne tidshusholdning ebber ut ved midnattstid.

Ett av tidens store tegn er at det jødiske folk har vendt tilbake til Eretz Israel og fått Jerusalem som sin hovedstad. «Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til årets slutt.» (5. Mos.11, 12). Skulle da ikke også de kristnes øyne være rettet mot Sion, når Herrens øye er det?

Kristne har sine øyne rettet mot det Herren gjør, når de er med på å hjelpe jødefolket hjem. Det er som Jesaja sier i kapittel 49, 22:. «Se jeg vil løfte min hånd til hedningene og reise mitt banner for folkene. De skal komme med dine sønner ved barmen, og dine døtre skal de bære på skulderen.» «I de kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt.» (Jes. 27, 6) Mye kunnskap, dataprogrammer og teknikk over hele jorden er en frukt av Israels tilbakekomst til landet og påfølgende velsignelse og oppfinnsomhet. Enkelte medisinske saker er så gode at selv boikottbevegelsen vil unnta dem fra boikott når Israel skal boikottes.

Man kunne fortsette å nevne profetier som er begynt å oppfylles, eksempel på eksempel. Den som har fulgt med i KARMEL gjennom 75 år, har fått mange slike gladmeldinger, helt fra første blad i august 1945. Slik er det fortsatt. KARMELs grunnlegger Per Faye-Hansen satte mottoet «Vi peker – landet preker».

Det som skjer i landet, preker om Guds nådefulle handlinger med Israel når Herren selv bevarte dem i diasporaen, førte dem til Israel, bygget landet og forbereder tusenårsriket.

Men det er også et annet aspekt. For profeten Sakarias 12, 2–3 sier «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå utover Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja, alle jordens hedningefolk skal samle seg mot det.»

Det er dette man nå ser. I selvstendighetskrigen i 1948 mistet Israel de hellige stedene i den østlige delen av Jerusalem. Men i seksdagerskrigen i 1967 gav Gud det jødiske folk stedene igjen. Men med Oslo-avtalene har nasjonene forsøkt å skape en palestina-arabisk stat i Judea og Samaria i over 20 år. Verden har kjempet for å rykke Judea, Samaria og Jerusalem ut av jødenes hender. Norske regjeringer har vært med. De seneste amerikanske presidentene har vært for tostatsløsningen i Løfteslandet som etter Bibelen kun er for en jødisk stat. Det er nesten konsensus i verden, enten man er i USA, Kina eller Russland om at Israel skal i alle fall ikke alene ha hele Jerusalem som de har fått av Gud. Og det hadde kanskje alt vært slik denne våren med «århundrets avtale» om ikke koronapandemi, uroligheter og opprør hadde rammet verden. Gud kan ta freden bort fra menneskene, og det kommer nok til å bli verre. Det er som Jesus forklarer i Matteus 24, 6–7: «Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der.»

Man lever nå i en etterkristen tid. En avkristningstid. Mange steder forkynnes ikke Ordet lenger rent og klart. Sivilisasjonen plages med fosterdrap, homofili og bioteknologi, sorteringssamfunn og eutanasi. Det virker nesten som om verden går i gradene i ugudelighet og forakt for Bibelens ord og skaperverket. Man begynner alt å fornemme at det går mot lovløshetens hemmelighet: «For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som nå holder igjen, må bli tatt bort.» Det nærmer seg tiden for at menigheten skal tas bort. Da er det fritt frem for Antikristen og lovløshetens hemmelighet. (2. Tess. 2, 7)

Det er en underlig tid før bortrykkelsen. Men man trenger ikke å være uvitende om det som skjer. Bibelens ord er klart på dette område. KARMEL forsøker å peke på tidstegnene. For den som har fått sine synder todd i Lammets blod, er det beste i vente. Men «natten kommer da ingen kan arbeide», sier Jesus (Joh. 9, 4). Ennå er det dag. Ennå kan man dele ut KARMEL. Ta bladet med deg og gi det videre mens det ennå er tid.

Lederartikkelen er hentet fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner på KARMEL – karmelin@netvision.net.il