Redaksjonen

Av Olav Berg Lyngmo

(KRONIKK): Predikanten John Olai Elvebakk (1912 – 14. august – 1984) ble født i Duorga/Snubba i Evenes, og døde på sin 72-årsdag.

John Olai Elvebakk forlot oss så altfor tidlig etter vår måte å tenke på. Vi har menneskers tanker og tenker at han ikke fikk fullført sin tjeneste! På linje med hans predikende likemenn den gang hadde han fortsatt mye å utføre i evangeliets tjeneste, slik apostelen skriver:

«Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike; 2 Forkynn ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære! 3 For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men efter sine egne lyster ta sig selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, 4 og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. 5 Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!» (2Tim 4,1-5).

Elvabakk var samisktalende og fikk derfor en spesiell kontakt med sitt eget folk. Han ble den siste predikanten i sitt slag her på nordsiden av Herjangsfjorden som kunne bruke samisk som «sjelespråk» i private samtaler. Derfor trekker jeg ham frem. Språket her døde ut for flere tiår siden. Jeg husker ham som liten gutt fra den tiden det ennå var rester av språket her i indre Ofoten.

Den læstadianske vekkelse kom med flyttsamer fra Sverige til Vassdal (Bjerkvik) og Gratangsbotn i 1848. Elvebakk kjente godt historien om vekkelsens komme til disse trakter. Han var selv et barn av den. Vekkelsen holdt seg innenfor den samisktalende befolkning i vel 20 år, før den spredte seg til de norsktalende.

John Olai Elvebakk hadde spesielle nådegaver og egenskaper. Han var en klok og belest mann som alle kunne omgås med. Han satte sine spor med sin visdom på forskjellige steder, uten å markedsføre seg selv!  Som døperen Johannes viste han til Kristus: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!»

En av Elvebakks sterke egenskaper var at han skilte mellom sak og person. Han kunne møte alle selv om de kunne være uenige i sak. Han var en fredsstifter! Han hadde en omgjengelig personlighet og kunne være slagferdig og spøkefull.

Sammen med sine predikebrødre talte han Guds Ord som «lov og evangelium», og med Kristi sinnelag. «La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus». (Fil.2,5).

Han leste Skriften og lærefedrenes prekener. Og kirkehistorien satte han stor pris på! Alt dette ble til velsignelse for dem som hørte hans prekener.

Nådens orden – Ordo Salutis

Nådens orden var og er et kjent begrep i læstadianismen.  Også i gammel tid var dette kjent i lutherske kirker ⁽¹⁾.

Elvebakk la ut Skriften og nådens orden med varme og kjærlighet. Også hvis det var prester til stede. Det var ikke hans oppgave å hogge av grener eller rydde ugress! (Mark. 9,38f. og Matt. 13,28f.) Ikke vrede eller hårde ord kan oppvekke noe menneske. Det er bare utleggelsen av Guds Ord og Guds Ånd som kan virke til oppvekkelse, og som kan overbevise et menneske! ⁽²⁾.

Eller som predikanten Henry Johansen (1928–2018, trespråklig) i Tana brukte å si til seg selv og andre: «Vi har ikke med stokker og steiner å gjøre, men med levende menneskesjeler!»

Med sitt morsmål i grensetrakter

Med sin samiske etnisitet rakk John Olai Elvebakk lenger enn mange andre. Da det samiske språket ennå var levende, brukte han sitt morsmål til å formane, trøste og oppmuntre! Han ønsket at tilhørerne skulle tenke på nådetiden!  Elvebakk var en tjener og et redskap i Guds menighet, slik apostelen Paulus skriver: «Hva er da Apollos? Eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem dere kom til troen, og det etter som Herren gav enhver. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst!» (1 Kor 3,5–6).

Det er alltid morsmålet som klinger best for et menneske! Når prekenen var slutt i samlingen, gikk Elvebakk nedover i salen for å få nærkontakt med sitt folk. Ordet om syndenes forlatelse i Jesu navn og blod var og er vandringsstaven. (1.Johs.1,4f.) Kanskje var det noen som hadde behov for en nærmere samtale med Elvebakk som sjelesørger?

Flere steder i Finnmark snakket han gjerne samisk i private samtaler. Det fikk jeg selv oppleve. Selv snakket han en nordsamisk dialekt. Den som bruktes i grensetraktene i Nordre-Nordland og Sør-Troms og over grensen på svensk side. (Sápmi har ingen grenser). I Tana møtte han samisktalende fra finsk side av grensen, og i en begravelse i Ofoten møtte han venner som snakket lulesamisk. Jeg ble imponert over Elvebakks kunnskaper «over dialektgrenser», og den store kontaktflaten han dermed hadde. Dette var til stor velsignelse i Guds rikes arbeid!

Han var en god rådgiver for mange. Jeg fikk også gode råd hos ham de ganger vi møttes i Finnmark. Rådene holder fortsatt! Det var og er viktig å huske at prester og predikanter bare er Herrens tjenere i forsamlingen. Ikke herskere! Så er det da også menighetens oppgave etter Luthers lære å følge med om det som tales er i samsvar med Guds Ord! (1.Pet.4,10–11). Menighetens tjenere (predikantene) planlegger utsendingsreiser med Guds Ord til de forskjellige steder. Når de har gjort sitt arbeid ferdig med reiseruten, blir det å spørre forsamlingen, av den grunn at det er forsamlingen som er den bærende kraft.

Med støtte i Luthers skrifter er forsamlingen/menigheten meget sentral i læstadianismen:

 «Om noen vil finne Kristus, må han først finne menigheten. Hvordan kan vi vite hvor Kristus og hans tro er, om vi ikke vet hvor hans troende er? Og den som vil vite noe om Kristus, får ikke tro på seg selv og heller ikke med sin egen fornuft bygge en bro til himmelen, men han må gå til menigheten for der å søke og spørre». … «Nå er ikke menigheten et tre eller en sten, men en flokk troende mennesker, dem skal man holde seg til og se til hvordan de tror, lever og lærer, de har sikkert Kristus i sin midte. For utenfor den kristne kirke er der ingen sannhet, ingen Kristus og ingen frelse». (Martin Luther, Kirkepostillen, juledag, ev.pr., WA. 10, I, 1, 140). ⁽³⁾

Det står skrevet:
«… Og Herren la hver dag dem som lot sig frelse, til menigheten.»
Apg. 2,47.

«I tro under himmelens skyer
har slektene høstet og sådd!
Og til våre bygder og byer,
har vekkelsens tideverv nådd!
Se nå er tiden inne, vend om,
vend om til Gud, gi rom for
Herren Kristus og tro hans
gledes bud! – Se, ennå er frelse,
se ennå er frelse, for alle som
angrer og tror!»

Prestjord i Bjerkvik, 2018.
Olav Berg Lyngmo

---

(1) Eksempler på dette er boken «Steingrunnen» av Bo Giertz
(1942), og «Ordets tjeneste» av Gabriel Skagestad (1934).

(2) Luthers katekisme, forklaringen til tredje trosartikkel!

(3) Fra boken «Veien fra syndens nød til Guds Fred» av:
Professor, dr.theol. & philos. Uuras Saarnivaara (1908–1998).
Til grunn for den norske boken er: «Tie synnin hädästä Jumalan
Rauhaan», 2. opplag, Lappeenranta, 1968.
Henvisningene WA og EA sikter til Weimarutgaven og
Erlangenutgaven av Luthers verker.
Norsk utgave: ISBN 82-531-7085-8.

Fjernsynsprogrammet Ilden fra Sinai – den læstadianske vekkelse på Nordkalotten kan sees på NRK.

Rundt omkrig i Jerusalem kan man se mange små drueklaser som dannes på vinrankene. (Foto: Heljä Norberg)

Av Axel Remme

(KOMMENTAR): For mange flere enn de kristne er de tre høytider av vesentlig betydning. Visstnok av ulike grunner, men også av felles årsaker. For alle er det et «mellom høytidene», viktige tids bolker i året. De er markert med overgang til årstidenes metrologiske forskjeller som bl.a. forandring av lys og temperatur. Naturens egen store forskjell på årstiden hos oss og de høytids relaterte historiske hendelser, forsterker påminnelsen om det vi minnes og feirer.

Likt for de fleste er, at mellom høytidene er det ekstra forventning til den neste, av forskjellig slag og styrke. Det gjelder både unge og gamle. Og for de fleste er den vel gledes betont. Med følgende tre ord kan en uttrykke folks forventninger i forbindelse med høytidene: Gaver, utflukt og vår. For svært mange handler det om dette.

Mellom høytidene er det tilbakeblikkets tider. Den årlig faste mulighet til ettertanke og refleksjon om hva vi minnes og feirer, og hvordan. Det kan bli en krevende akt dersom en våger å prøve sin høytidsfeiring mot den ramme den burde settes i. For mange synes høytidene kun å være den gode anledning til ekstra fri eller ferie. Det er en verdi i seg selv, kjærkommen og sikkert nødvendig for atskillige. Slik sett bidrar høytidene til et betydelig velferdsgode og er altså en tilleggsgave til dens forkynnelse av umålelige velsignelser «for alt folket». Enhver som kan nyte disse fritidenes lette og glede, burde rette sin takk til ham som er årsak til at vi kan minnes og feire slik!

Julen, den første høytiden, kan en benevne som gavenes fest, både profant og åndelig sett. Mer enn i noen annen tid i året er man da innstilt på å gi gaver og slik glede andre. At det nettopp skjer da, er ikke en tilfeldighet. Kulturen og tradisjonen har sitt utspring og sin inspirasjon fra det denne høytiden bringer bud om: «Så har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne». Vi minnes og feirer da at verden fikk frelsesgaven, Jesus Kristus. Og med ham den sanne fred og glede.

Nå er vi i tiden mellom den andre og tredje høytid. Da ser vi tilbake på påsken. Det offer Guds Sønn, Jesus Kristus, brakte ved å gi sitt liv til «soning for våre synder». «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes. 53,5) Og frelsesverket ble kronet ved at Gud oppreiste ham fra de døde. Det minnes vi og feirer, og takker for! Men for mange er nok utflukt og reiser til fjell og fjord, det som preget og opptok sinn og tanker mest i påsketiden. Utflukten tar ofte plassen for tilflukten til ham, som ved sitt offer åpnet for alle til Gud.

Den tredje høytid er Åndens høytid. Og det passer godt at den feires i denne tiden. For som våren kommer med nytt liv og sin veldige vekstkraft, kom også Ånden med sitt nyskapende verk. Den «Herrens time», skjedde i Jerusalem, overveldende og overbevisende. Så mektig at det på denne første kristne pinsedag, ble omvendt og døpt tre tusen. Vårdagene er pinsedager i naturen, hvor liv gjenreises og fornyes. Vi kan ikke bruke våren bedre enn å ta imot Guds Hellige Ånd, «til gjenfødelse og fornyelse.» Også pinsen skal vi minnes, feire og takke for!

Mellom høytidene har enhver den tilbakelagte høytid og den som ligger foran så nær, at det gir en forsterket påminnelse om budskapet de handler om. Ikke minst nå er tiden for å være stille og repetere de dype sannheter som ved minne-tidene er forkynt på nytt. Slik kan vi mellom høytidene ta dem igjen og de oss. Lar vi høytidenes budskap slik følge oss, har vi med hovedsaken i den kristne tro!