Hilsen fra Finnmark
(GAMLE BILDER): Dette gamle bildet viser trolig emissær Knut Dagestad fra Indremisjonsselskapet på fisketur i Varangerfjorden. Båten har han lånt av emissær Jan Solstad som bodde i Kiberg.
–Jeg tror at skjæret i bakgrunnen er Storskjæret utenfor Solstad. Bildet er tatt på slutten av 1960-tallet eller begynnelsen av 1970-tallet, forteller Willy Gryting. Han arbeidet i mange år for Indremisjonsselskapet i Finnmark.
I 1883 bekjentgjorde antikvitets- og suvenirhandler Moses Wilhelm Shapira i Jerusalem oppdagelsen av 15 fragmenter av det han mente var 5. Mosebok. Han mente det var originalen eller kanskje Moses’ egen kopi.
Det var beduiner som fant tekstene i en hule ved Dødehavet. Det vakte oppsikt i aviser over hele verden. Britisk museum fikk tilbud om å kjøpe skriftene for én million pund. Shaphiras erkefiende Charles Simon Clermont-Ganneau erklærte dette som falske skrifter. Britisk museum mistet interessen da alle gikk imot Shapira. Han tok selvmord på et hotell i Nederland. Skriftene ble solgt videre i 1885 og er nå borte.
Nå har professor Idan Dershowitz ved Universitetet i Postdam i Tyskland gransket saken nærmere. Han mener at tekstene kan være autentiske og de eldste man har sett, 2700 år fra det første templets tid og før bortføringen til Babylon. Det vil gjøre dem til verdens eldste bibelske tekster. Han mener at forkastelsen av Shapiras tekster for 140 år siden ikke bare var feil, men en tragedie. Ikke bare for Shapira.
I boken «The Valediction of Moses» drøftes saken nærmere. Kanskje kan skriftene dukke opp et eller annet sted, skriver Jerusalem Post og New York Times.
Dette gamle bildet viser trolig emissær Knut Dagestad fra Indremisjonsselskapet på fisketur i Varangerfjorden. Båten har han lånt av emissær Jan Solstad som bodde i Kiberg. Jeg tror at skjæret i bakgrunnen er Storskjæret utenfor Solstad. Bildet er tatt på slutten av 1960-tallet eller begynnelsen av 1970-tallet, forteller Willy Gryting. Han arbeidet i mange år for Indremisjonsselskapet i Finnmark.
Store mengder hva har svømt inn i Varangerfjorden. De følger trolig etter lodda som er der for å gyte. Rådgiver Sigurd Richardsen i Fiskeridirektoratet antyder at det ikke har vært så mange finnhval i Varangerfjorden på 140 år. Han mener dette er et naturfenomen av verdensformat, skriver NRK/Troms og Finnmark.
–Å se alle disse hvalene kan være en engangsopplevelse i livet sier Øyvind Zahl Arntzen som viser frem sine bilder av hvalene i NRK.
Andøya flystasjon fortsetter å være kampsak, sier Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum. Det er fem år siden det ble bestemt at flybasen skal flyttes til Evenes. På Andøya forventer Norges offiserforbund at det ikke bare blir valgflesk, melder NRK/Nordland.
Av Vidar Norberg
(24.04.2021): I alt 36 raketter ble skutt fra Gaza mot Israel fredag kveld. Israels forsvar skjøt ned seks raketter som gikk mot befolkede områder i Israel. Flere tusen israelere søkte tilflukt i bomberom. Statsminister Benjamin Netanyahu har bedt om at det forberedes for alle scenarier.
Det var litt over klokken 23 fredag kveld at sirenene gikk i Kibbutz Kissufim i Eshkol. Raketten skadet en vei. Innbyggerne i Eshkol, Sdot Negev, Shaar Hanegev og Hof Askalon ble lørdag bedt om å holde seg nært bomberom. Folk ble bedt om ikke å gå til synagogen eller arbeide på markene. Stranden i Zikim ble stengt.
Som et svar på rakettangrepene mot Israel rettet Israel flere angrep mot mål i Gaza som benyttes av Hamas til terror. Både rakettutskytningsramper og militære anlegg under jorden ble beskutt av israelske fly og stridsvogner.
Trapper opp
Israels forsvarssjef Aviv Kohavi ba Israels militære styrker om å forberede seg på en opptrapping. Han utsatte også sin planlagte reise til USA, meldte Israels Forsvar (IDF) på Twitter.
Lørdag ble det bestemt Israel skal utplassere flere batterier med Iron Dome, jernkuppelen, som skyter ned fiendtlige raketter fra Gaza som har kurs mot sivilbefolkningen i Israel.
Utenriksdepartementet i USA kunngjorde på Twitter at de fordømte rakettilden fra Gaza mot Israel.
–Slike angrep kan ikke rettferdiggjøres, het det i uttalelsen.
Muslimsk opprør
Ifølge meldingene kom rakettangrepene fra Gaza mot Israel for å støtte muslimske opprørerne i Jerusalem som sier at de forsvarer al-Aksa-moskeen på Tempelplassen i Jerusalem. På sosiale medier blant palestina-araberne har opprøret fått støtte, ifølge en artikkel av Abu Ali på Amir Tsarfatis Telegram.
Det voldelig muslimske opprøret startet tirsdag 13. april i Jerusalem i den muslimske fastemåneden ramadan. Israelsk politi sperret av trappene ved Damaskusporten i Jerusalem for å hindre koronasmitte. Det var angivelig dette som førte til voldelige opptøyer ved Damaskusporten i den østlige delen av Jerusalem.
–Med vår ånd og blod skal vi forløse al-Aksa, har muslimene ropt.
Videoer har også vist palestina-arabere som har forsøkt å lynsje jøder. Rabbinerne Eliyahu Mali og Moshe Shebdowitz i Jaffa i Tel Aviv ble den 18. april angrepet av to arabere. Rabbinerne var ute etter å leie lokale til sin bibelhøyskole. Flere arabere ble arrestert i Jaffa.
–De kom for å drepe meg. De kastet steiner på meg. Bilvinduene ble knust. Jeg ble banket opp. Jeg trodde jeg skulle dø, sa Yahya Jardi til Arutz 7. Han ble angrepet av muslimer 22. april i Jerusalem.
Det vakte også oppsikt da to arabere slo en jødisk mann på trikken i Jerusalem mens de filmet det hele til sosiale medier. Innenriksminister Ariyeh Deri kalte det ifølge Hamodia for et sjokkerende antisemittisk angrep.
Politileder Kobi Shabtai sa på en pressekonferanse lørdag kveld at filming av angrep mot jøder som er lastet opp på TikTok og twitret, har ført til oppvigling.
–Israel er ikke noen shtetel, sa leder Naftali Bennett i partiet Yamina. Shtetel var jødiske bosetninger i Europa som ofte ble angrepet av antisemitter i gamle dager.
Den jødiske bevegelsen Lehava har også marsjert fra Rådhuset i Safra Square til Damaskusporten og ropt død araberne, ifølge Jerusalem Post.
Fredag natt den 22. april kastet muslimene stein mot israelsk politi som benyttet vannkanoner mot dem. Titalls opprørere ble arrestert og 20 politimenn skadet.
Ifølge DEBKAfile er det flere som forsøker å hisse opp til vold. Nettstedet hevder at bak dette står den jordanske etterretningstjenesten etter ordre fra kongehuset. Videre nevner Debkafile Wakf som har oppsyn med Tempelplassen. Fatha-bevegelsen fra Ramallah er også med i tillegg til Hamas og Islamsk Jihad og Al Mourabitun. Denne meldingen er ikke blitt bekreftet av andre medier.
Israel er forberedt
–Jeg har akkurat avsluttet en evaluering av sikkerhetssituasjonen med forsvarsministeren, sikkerhetsministeren, forsvarssjefen og politiet. Når det gjelder Gaza, har jeg bedt om at det forberedes for et hvert scenarium, sa statsminister Benjamin Netanyahu lørdag kveld den 24. april.
–Vi ble også informert om situasjonen i Jerusalem av generalinspektøren for Israels politi. Vi ønsker å sikre at lov og orden opprettholdes. Vi ivaretar friheten for tilbedelse, som vi gjør hvert år for alle innbyggere og besøkende i Jerusalem. Akkurat nå krever vi at alle overholder loven, og jeg ber om at alle sider forholder seg rolig, sa Netanyahu.
Venstresiden
Samtidig med angrepene fra Gaza demonstrerer folk fra venstresiden, homofile og anarkister med krav om at statsminister Benjamin Netanyahu må gå av. Den politiske kampen mot Netanyahu blant politiske partier både på høyre- og venstresiden pågår for fullt.
Lørdag kveld var det en demonstrasjon på Kikar Zion i Jerusalem mot alle former for vold.
SISTE NYTT:
Lørdag kveld ble to raketter skutt fra Gaza mot Israel. Den ene ble skutt ned. Den andre landet i et åpent område.
Av Vidar Norberg
Det er lenge siden Arbeiderpartiets storhetstid. En av årsakene er nok at Ap er blitt infiltrert av ekstremister. En av disse gruppene er abortekstremistene.
Disse politikere har abort som sin fremste sak, mens folk flest har liv og familie som sin fremste sak. Det er barn som gjør fiskevær, bygd og by levende. Er det noe Finnmark og mange andre steder trenger, er det barn som møter opp på skolene. Ikke tomme skoler, glisne sykestuer, slitte samfunnshus og bedehus til nedfalls og på billigsalg. Norge trenger barn som kan ta over hverdagen.
Arbeiderpartiets landsmøte ble et eksempel på hvordan partiets politiske dødsengler igjen kuppet oppmerksomheten. Lørdag den 17. april avviste partileder Jonas Gahr Støre at et vedtak om å avskaffe abortnemdene mellom 12. og 18. uke betyr fri abort frem til 18. uke, går det frem av VG.
Men de politiske dødsenglene, kvinnepolitisk leder Anette Trettebergstuen og helsepolitisk talsperson Ingvild Kjerkol refset i TV2 Støre og partiledelsen for abortuttalelser etter landsmøtet. Trettebergstuen sa at det ikke må være noen uklarhet om at de har vedtatt fri og selvbestemt abort til uke 18. VG skrev at Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre snudde og Aps vedtak betyr fri abort inntil uke 18. Støre vil ta abortkampen inn i eventuelle regjeringsforhandlinger. En dårlig valgkampsak i en tid hvor Norge trenger barn.
Kanskje Arbeiderpartiet bør stille spørsmål om hvorfor partiet ikke lenger når opp på meningsmålingene. En del av svaret kan være at Arbeiderpartiet blir kapret av ekstremister som står langt fra folk flest. Abort er en av disse sakene.
Fosterdrap er en himmelropende synd. Det er et barn i mors liv som drepes. I 22. svangerskapsuke (21 uker og seks dager) kan et foster pleies og reddes. Som følge av abort er det barn som lever i noen minutter eller timer som legges til side for å dø. Dette er et klart brudd på det femte bud «Du skal ikke slå i hjel». Å gå til valg på å slå i hjel barn er en grotesk valgkampsak.
Det hendte at folk fra Kautokeino besøkte menigheten i svensk Karesuando. Mellom de to kirkesteder i Norge og Sverige er det knapt 150 kilometer.
Karesuando er nok best kjent på grunn av presten og vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius, (LLL) (1800–1861), som var sokneprest i Sveriges nordligste sokn i tiden 1826–1849. Les mer i oppbyggelsesspalten. (Foto: Olav Berg Lyngmo)
Av Olav Berg Lyngmo
(KRONIKK): Det hendte at folk fra Kautokeino besøkte menigheten i svensk Karesuando. Mellom de to kirkesteder i Norge og Sverige er det knapt 150 kilometer. Veien går gjennom finsk område. Grensen mellom Norge og Finland er 736 km. Muonioälven danner en del av grenselinjen mellom Sverige og Finland. Dermed blir svensk Karesuando på sydsiden og finsk Kaaresuvanto på nordsiden av elven.
Det var alltid best å ta med både tolk og organist til samiske gudstjenester på svensk side av grensen. En samlet gruppe kirkelige medarbeidere fra samme sted er samkjørte både i toner, samiske salmebøker og liturgi. I Kautokeino er det tradisjon med tospråklighet, og samisk dagligspråk utgjør cirka 95 prosent. I Karesuando/Kaaresuvanto er det tre språk. Da jeg første gang besøkte Karesuando på gjennomreise på 1970-tallet, forrettet kyrkoherde Georg Gripenstad (1919–2015) gudstjenesten på finsk. Søndager vekslet visstnok mellom finsk den ene søndagen og svensk søndagen etter.
Her kommer bare en kort oversikt. Historien er derimot rikholdig. I det følgende nevnes noe i tiden mellom 1800 og 1899. Stedet er nok best kjent på grunn av presten og vekkelsespredikanten Lars Levi Læstadius, (LLL) (1800–1861), som var sokneprest i Sveriges nordligste sokn i tiden 1826–1849. Han ble født i Jäkkvik, en fjellbygd i Arjeplog kommune litt sør for polarsirkelen i Pite Lappmark. Siden 1662 hadde det vært ti prester i slekten før ham. Han ble også anerkjent som en av de fremste kjennere av Nordens fjellflora, også i utlandet. Og han hadde botaniske tegneferdigheter.
Han og broren Petrus (1802–1841) flyttet til Kvikkjokk i 1808 sammen med foreldrene. Der var brødrenes halvbror, Carl-Erik Læstadius (1775–1817), blitt prest.
I mange år var Carl-Erik lærer for sine to halvbrødre. Deretter flyttet de to 80 mil til Härnösand i 1816 for å ta studenteksamen, og så gikk veien videre til studier i Uppsala. De hadde det tungt på grunn av stor fattigdom. LLL fikk noe stipend, og det ble litt inntekt bl.a. som huslærer. Han presset også planter og solgte. Etter presteeksamen høsten 1824 ble brødrene ordinert i Härnösand i 1825.
Vi får lov til å tro at LLL var et Guds utvalgte redskap som kom til Karesuando. (Om et utvalgt redskap, se Apgj. 9,15). Han husket morens tålmodighet, tårer og bønner. Hun hadde det meget tungt i fattigdommen. Og hans far, som hadde alkoholproblemer, slo henne i fylla. Aldri har sprit ført til velstand og karriere noe sted, men bare til nød og elendighet! Denne kampen mot «drakegiften» ble også LLL sin kamp, både i Karesuando og i Pajala (1849–1861). Brennevinsdjevelen fordervet viddas folk! Det forekom også at mødre lå i hjel sitt spebarn i fylla, når rusen ble sovet ut. LLL sin verste fiende i edruskapsarbeidet var klokkeren i Karesuando, ifølge presten selv.
I 1843 stiftet LLL en avholdsforening i Karesuando! Avholdsarbeid og menighetsarbeid gikk «hånd i hånd!» Men da han kom som sokneprest til Pajala i 1849, var det ikke restriksjoner mot brennevinshandel. De som levde av spritsalg og dermed påførte mennesker nød og ulykke, erfarte at inntektskilden deres ble truet etter hvert som vekkelsen førte flere folk til Ordets hørelse.
Læstadius ville ikke gjøre biskopen til løgner!
Etter ordinasjonen i 1825 ble LLL å vikariere som sokneprest i Arjeplog og misjonær i Pite lappmark. Han fikk dermed ansvar med å besøke de få sjeler som bodde spredt i det store området. Oppholdet i Arjeplog ble ikke langvarig! Biskop Erik Almquist hadde søkt på Karesuando sokneprestembete i LLL sitt navn. Det visste ikke LLL. For ikke å gjøre sin biskop til løgner flyttet han derfor til Karesuando i 1826. Først hadde han et opphold i Gällivare om våren samme år for å lære finsk. Det var et helt nytt språk for ham. I soknet fikk han ansvaret for 4-500 flyttsamer og et par hundre fastboende nybyggere med finske røtter. De fleste samer snakket også finsk, tornedalsfinsk, og det var dette som var kirkespråket. Samtaler gikk på samisk og finsk. LLL hadde lulesamisk som morsmål. Det snakket han selvsagt flytende og hadde ikke språkproblemer med karesuandosamisk (tornesamisk). Dialekten er kjent som «markasamisk» i Ofoten og Sør-Troms. Dialekten tilhører nordsamisk språk. – Nesten ingen snakket svensk i soknet da han kom til Karesuando.
Han skrev sine prekener på tornedalsfinsk. Det var best å skrive siden han ikke hadde finsk som morsmål. Han skrev med fjærpenn. Øving gjør mester, sier et gammelt ord. Språket lærte han ved å lytte og spørre. Denne finske dialekten lærte han ikke fra lærebøker. I manko på blekk laget han selv «blekket» av sot og blåbærsaft! I mangel på skrivepapir kunne han for eksempel bruke gamle brev eller plantepapir. Det var en annen viktig sak med å skrive prekener. Avskrift av disse ble flittig brukt for utbredelse av vekkelsen. Da kom man ikke i konflikt med «konventikkelplakaten» i Sverige (1726–1858). (I Norge 1741–1842). Det var en lov som var rettet mot den pietistiske bevegelse. Loven forbød «legpredikanter å avholde gudelige forsamlinger … uten sokneprestens godkjennelse». I Sveriges Lappmark kunne man samles og lese fra en godkjent preken eller fra en postille. Denne loven førte til at legpredikanten Hans Nielsen Hauge (1771–1824) måtte sitte svært mange år i fengsel, på grunn av «ulovlige» forsamlinger!
I sommerhalvåret fra mai til november var flyttsamene i fjellområdene i Sverige og på norsk side av grensen. I denne tiden kunne de ikke besøke kirken i Karesuando. Men LLL brukte apostlenes hester og oppsøkte sine soknebarn ute i det fri, i gammer og telt. Tjenesten kunne vare i flere uker. Han underviste i kristendommens hovedstykker, preket og samtalte. Kasualia på kirkestedet ventet for det meste til flyttsamene var hjemme igjen, senhøstes. Lønnen som prest var ikke stor. Han likte å høste av det som naturen gav. Det kom godt med. Som botaniker var han vant til å ferdes i skog og mark for å botanisere. Han solgte også pressede planter. Han hadde vanskeligheter med å ta tiende eller betaling for embetstjenester hos sine fattige soknebarn.
En informasjon fra 1992 forteller at det hittil er funnet omkring 400 av hans prekener, hvorav over halvparten er originale. Det kan bety at de som ikke er originale, er avskrifter som ble opplest av hans medarbeidere andre steder i det vidstrakte soknet. Det var viktig å lage kopier av hans prekener, fordi hans arbeidspress var altfor stort og avstandene for lange til fots eller med kjørerein til selv å kunne betjene sine soknebarn langt unna. Derfor sendte han ut legmenn, blant annet sin nærmeste medarbeider Johan Raatamaa (1811–1899). Disse opprettet avholdsforeninger og misjonsskoler hvor de leste opp hans prekener. Forskningen forteller at LLL har holdt rundt 2000 prekener. Bare en del av disse er blitt bevart for ettertiden.
Året etter ankomsten til Sveriges nordligste sokn i 1826 giftet LLL seg med Brita Katarina Alstadius, en barndomsvenninne fra Kvikkjokk. Familien ble større etter hvert. De ble prestefolk i Karesuando frem til 1849, da de flyttet til Pajala. Året 1842 utnevnte biskopen LLL til prost. Etter at han i 1843 hadde avlagt pastoraleksamen i Härnösand, med avhandlingen «Crapula mundi», «verdens rus», skrevet på latin, ble prost Læstadius visitator i hele Lappmarken.
Visitasreisen – prost Læstadius fikk se «veien som leder til livet!»
Det var på hjemveien etter pastoraleksamen at det skjedde noe med LLL. Han visiterte flere menigheter og kom til Åsele forsamling de første dager av januar 1844. Da hadde han vært «Sveriges yppersteprest» (den nordligste) i omtrent 18 år. Han hadde vært en samvittighetsfull Herrens tjener som strengt hadde forkynt Herrens bud til oppvekkelse (Rom 3,20; 7,7f.). Han ville vekke de sovende samvittigheter. Likevel var det knapt noen som hadde spurt: «Hva må jeg gjøre for å bli frelst?» (Apg.16,30).
Hva var feilen?
I 1839 mistet han sin lille gutt, Lewi, som døde av meslinger. Dette dødsfall og flere andre hendelser medførte en alvorlig frykt for døden, skriver LLL. Han fikk en vakt samvittighet! Dødsfrykten og omsorgen for sin egen sjels frelse og salighet var blitt større enn omsorgen for de etterlatte. «Jeg så følgene av mitt ugudelige levnet stående for meg i evigheten», sier han. Det våknet en lengsel hos ham etter å bli salig. Han så også at det sto dårlig til med menigheten. 2
I Åsele, sier LLL, «her traff jeg noen lesere av et mildere slag. Blant dem var en samepike som hette «Maria» (egentlig: Milla Andersson-Clemensdotter), som åpnet hele sitt hjerte for meg, efter at hun hadde hørt min tale for alteret. Denne enfoldige pike hadde erfaringer i nådens orden (Ordo salutis) som jeg aldri hadde hørt før. Hun hadde vandret lange veier for å søke lys i mørket. Under sine vandringer var hun endelig kommet til pastor Pehr Brandell i Nora, og da hun åpnet sitt hjerte for ham, løste han henne fra hennes tvil, og hun kom ved ham til en levende tro1. Og jeg tenkte: her er nå en Maria som sitter ved Jesu føtter. Og først nå, tenkte jeg, ser jeg veien som fører til livet. Den har vært skjult for meg til jeg fikk tale med Maria. Hennes enfoldige fortelling om sine vandringer og erfaringer gjorde så dypt inntrykk på mitt hjerte, at det lysnet for meg. Jeg fikk denne aften som jeg tilbrakte sammen med Maria, føle en forsmak på himmelens glede». «Jeg vil komme til å minnes den fattige Maria så lenge jeg lever, og jeg håper at jeg skal treffe henne i en lysere verden, på den annen side av graven.. «Da jeg kom tilbake til min menighet i Karesuando, fikk mine predikener en høyere farge!» «Til slutt ble en og annen urolig, uten å vite hvorfor. En tok til å kjenne hjertet ømt, hårdt eller oppblåst, og etter gudstjenesten kom en og annen til prestegården for å be om råd og veiledning i åndelige ting! Det hadde aldri hendt før, at en åndelig bekymret sjel kom til presten for å be om veiledning og trøst.» «Nogen forsikring om Guds nåde og syndenes forlatelse3 våget jeg ikke å meddele dem, for jeg skammet meg ved meg selv, og våget ikke å blande meg i Den Hellige Ånds gjerning, av frykt for at jeg kunne skjemme bort det hele, om jeg fremmet en altfor tidlig frigjørelse» (avløsning, absolusjon)2.
Nøkkelmakten, løse- og bindenøkkelen. Den levende tro!
Prost Læstadius kom hjem til Karesuando med en levende tro. Han forkynte omvendelse og syndenes forlatelse (Luk. 24,47) med større kraft og et fargerikt språk! Alt står og faller med rettferdiggjørelsen ved troen alene (Rom. 3,19f., Gal.3,21f., Ef.2,8f.), og Jesu Kristi forsoningsverk for våre synder. Den “høyere farge” som prosten nevner, må være Kristi røde forsoningsblod! – «For dere vet at dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra deres dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam”. 1 Pet 1,18–19.
Læstadius hadde fått Guds fred og ro i sitt hjerte. Apostelen skriver: «For jeg skammer mig ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker; for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve». Rom 1,16–17.
Les også Jes 53,5–6.
«Vinteren 1846 begynte folk fra alle kanter å strømme til kirken. Ved store høytider ble kirken så fullsatt at klokkeren og storbrennevinshandleren Jonas Grape ikke kunne komme seg ut av kirken under predikenen. Ellers pleide han under predikenen å sitte utenfor og ta seg en røyk, og stundom en slurk av lommeflasken. Nå måtte han sitte på klokkerbenken, og høre på at også hans skikkelse og liv ble utmalt.»2
Vi leser ovenfor at Læstadius ikke våget å meddele syndenes forlatelse til de bedrøvede hjerter. – Johan Raatamaa tok løsenøkkelen i bruk (tilsigelsen av syndenes forlatelse i Jesu navn og blod) ca. 18533, slik det gjøres i skriftemålet.
I Alterboken fra 1920, i liturgien for «almindelig skriftemaal», lyder tilsigelsen «i Faderens og Sønnens og den Hellige Aands navn»! – Ifølge Luthers teologi er dette to likeverdige tilsigelser.
Raatamaa og Læstadius fant dekning for dette i Luthers prekener på 1. søndag etter påske. – Kjente deler av nådens orden i læstadianismen er bl.a. synsbekjennelsen og tilsigelsen av syndenes forlatelse til den enkelte. Dette har sin bakgrunn i Matt. 16,19 og Joh 20,23.
«Dersom vi sier at vi har samfund med Ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; men dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd..
1 Joh 1,6–7.
_________________________
Noter:
1 «Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem dere kom til troen, og det efter som Herren gav enhver. 6 Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst; 7 derfor er hverken den noe som planter, eller den som vanner, men Gud som gir vekst».
1Kor 3,5–7.
2 Fra «Nogen ord om Læstadius og Læstadianismen ved Andreas Brune og nogen ord til selvforsvar, av L. L. Læstadius. Hammerfest 1927. G. Hagens boktrykkeri».
3 Tidfesting av løsenøkkelens opprinnelse i Den læstadianske vekkelse, av Kåre Svebak. Se tidsskrift for Teologi og kirke, nr. 1/1974. ISSN 0040-7194.
Det var Johan Raatamaa som tok nøkkelmakten i bruk. Han var utdannet av Læstadius og var en glimrende kateket og predikant. Han ble vekkelsens dogmatiker og leder helt til sin død i 1899. Ved Raatamaas siste besøk hos Læstadius i Pajala i 1861 trøstet de hverandre med evangeliet/absolusjonen: De tilsa hverandre syndenes forlatelse i Jesu navn og blod og velsignet hverandre.
________________________
OBL