Redaksjonen

Av Olav Berg Lyngmo

(FOTO-MINNER): Det var en fin, kald vinterdag på 1990-tallet at jeg var på tur fra Kautokeino til Masi. Mellom Guhkesluokta og Heammogieddi nådde jeg en svart hund. Jeg måtte stoppe fordi jeg møtte et motgående kjøretøy. Da kom hunden til bilen.

Jeg åpnet døren og spurte på et forståelig språk: «Vil du følge med?» Hunden hoppet inn mellom rattet og meg, og satte seg i forsetet. Den hadde noe is i pelsen og bar preg av å være på langtur! Den så på meg flere ganger og den så fremover. Jeg syntes dette var en trivelig haiker! Da jeg kom til de første husene, stoppet jeg og passasjeren forlot farkosten! Jeg ble sikker på at individet ikke var et spøkelse, men en stum og trivelig hund, som kanskje kjente bilen min? Jeg fikk mistanke om at hunden tilhørte Karen Kemi Bals (1934–2019) og Aslak Persen Bals – “Ellon Áilu” (1928–2015). 

På bildet ser vi Aslak på hjemtur fra reinflokken med sin trofaste passasjer. Kanskje het hunden Čáhppe eller Muste! For øvrig var Karen og Aslak våre venner, og Aslak en nær medarbeider i Kautokeino menighet.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): Ved bortgangen av prins Philip i Storbritannia blir man minnet om det britiske imperiets store rolle i verden. Imperiet ble så stort med sine mange kolonier fra 1700- til 1800-tallet at man sa at der gikk solen aldri ned.

Det er vel ingen tvil om at Gud brukte dette imperiet til gjenfødelsen av staten Israel – en gudgitt milepæl i endetidshistorien.

Under Romerriket ble den jødiske stat i år 70 knust og det jødiske folk spredt over hele verden. En tilsynelatende endeløs vandring gjennom fornedrelser og pogromer. De var bokstavelig uten konge i mange dager eller 2000 år, som profeten Hosea taler om (Hosea 3).

Det siste imperiet som satte en bokstavelig bom for jødenes tilbakekomst til Jødeland, var det ottomanske riket. Tyrkerne kontrollerte Løfteslandet med Jerusalem i sin midte. Det var her det store britiske imperiet kom inn i Guds plan for Israels forløsning.

I første verdenskrig kjempet britene sammen med soldater fra New Zealand og Australia (ANZAC) mot tyrkerne. Gjennombruddet kom da styrkene med jødisk etterretning fra Nili tok ørkenbyen Beersheba og jaget tyrkerne på flukt opp Jordandalen og mot Syria. To dager senere, den 2. november 1917, skrev Storbritannias utenriksminister Arthur James Balfour (1848–1930) det som ble kalt en sympatierklæring med de jødiske aspirasjoner:

«Hans majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina, og vil gjøre sitt beste for at dette mål skal bli nådd. Det er klart at intet skal bli gjort som kan endre de sivile og religiøse rettigheter til de eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettigheter og politisk status som innehas av jøder i noe annet land.»

Det var den kristne påvirkning som førte til at utenriksminister Arthur James Balfour og statsminister David Lloyd George kunne komme med en slik erklæring. Britene hadde hatt King James-versjonen av Bibelen i lang tid. Den kristne sionismen fra Elisabeth I til Balfour var sterk. Predikant Charles Spurgeon sa en gang at gjenopprettelsen av folket i deres gamle land ville bli etterfulgt av den åndelige fornyelse.

Men sekulariseringen var på denne tid i ferd med å nå Storbritannia. Nå var det andre realpolitiske hensyn som skulle tas. Ikke bibelske.

I 1920 ble det på San Remo-konferanse bestemt at det jødiske nasjonalhjem skulle bestå av Palestina og Transjordan på begge sider av Jordanelven. Men kongen fra det hashemittiske kongedømme hadde også hjulpet britene. Kong Hussein ble kastet ut av Hejaz i Saudi-Arabia og trengte land. I 1921 fikk sønnen Abdallah løfte fra Winston Churchill om Transjordan. Av Palestiamandatet til jødene gikk 77 prosent til det hashemittiske emiratet som ble Transjordan, senere Jordan, på den østlige delen av Jordanelven. 23 prosent skulle nå tilgodeses jødene på den vestlige delen av Jordanelven. Britene begrenset jødisk immigrasjon til Løfteslandet gjennom «White Paper» i 1922. I 1923 gav britene Golan, det bibelske Basan, til Syria. Det britiske imperiet hadde ikke lenger Gud med seg eller krigslykke. Etter den andre verdenskrig var rikdommene flyttet til USA.

Sluttstreken for det britiske imperiet kom under Sinai-felttoget i 1956 da britene sammen med Frankrike fikk Israel til å rykke inn for å sikre fri ferdsel gjennom Suezkanalen. Sovjetunionen truet med storkrig. USA tvang britene ut. Imperiets storhetstid var over. Kolonier var blitt selvstendige.

Den kjente og nå avdøde forkynneren Lance Lambert fortalte at han var på et møte i England. En taler sa at britene ville miste sitt imperium fordi landet behandlet Israel på en dårlig måte. Lambert fortalte videre at folk reiste seg og gikk i protest.

–Men jeg er blitt gammel nok til å se at det skjedde, sa Lambert.

Prins Philip har ikke hatt stort å gjøre med Storbritannias vekst og fall. Han var gresk og dansk prins som giftet seg med Elisabeth II i 1947 og ble hertug av Edinburgh. Men han rakk i sin levetid å se noen av disse begivenheter. Om han så den profetiske oppgaven som imperiet løste, vites ikke. Men den 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet etter 2000 år. Da gikk profetien fra Jesaja 66, 8 i oppfyllelse:

«Hvem har hørt slik? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på én dag …»

Det gjorde ISRAEL.

Storbritannias ulykke var kanskje at de delte landet (Joel 3, 6–7) og løftet på Jerusalem-steinen slik det står skrevet i Sakarias 12, 2–3. Men det britiske imperiet ryddet veien (Jesaja 62, 10) for å gjenoppbygge Davids falne hytte og det som heretter skal skje (Ap.gj. 15, 14–17).

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL

Abonner og les mer – karmelin@netvision.net.il