Redaksjonen

Olav Bergene Holm

I et år har det nå pågått en verdensomspennende kamp mot korona. Det er ikke et sted på denne jord hvor dette ikke merkes. Alt tenkelig av menneskelige resurser og vitenskapelig innsikt er satt inn i kampen mot et virus mindre enn noe øye kan se.

Jeg og alle bibeltroende mennesker har latt oss rive med i kampen mot koronaen som kan true vårt liv. Vi har vasket hendene i antibac, holdt oppgitt avstand og vært omhyggelig med munnbind og andre forordninger. Det gjelder jo livet! Vår holdning, vår aktivitet har trolig bidratt til å forlenge vårt eget og våre medmenneskers liv med noen måneder, kanskje år. Flere ganger i døgnet blir vi omhyggelig orientert om i hvilken grad vi som folk har lykkes. Og det må sies at landets politiske og administrative ledelse har gjort og gjør en formidabel innsats i kampen mot koronaen. Det vil jeg takke dem for.

Men hvor er Aron og Hur? Hvor er de kristelige organisasjoners generaler og sersjanter? Hvor er prester og biskoper i Dnk og andre kirkesamfunn? Selvsagt er det viktig å følge med i Amaleks planer og beslutninger, men oppgaven var og er å uttenke hvordan kan vi bistå Moses så hans hender holder «seg støe til solen går ned».

De beslutninger som er gjort i kirke og organisasjoner, er langt vekk fra den tanke som var bærende for noen generasjoner siden. Da var tanken hvordan kan vi nå de unådde, enten de bor på Grønland eller i Kina? Trosgrunnlaget deres var Guds kall, Guds løfte om å være med sine, Guds tilsagn om å være lyttende til Guds ord og vente på Hans løsning. Misjonsfolket så i likhet med Paulus en åpen dør og mange motstandere. Men Herrens ærende hadde hast for det var noen som i nattens mørke ropte: «Kom over og hjelp oss!»

Sett gjennom nåtidens briller var deres liv og gjerning hasardiøs, ja, nærmest meningsløs for «hva er så lite til så mange?» Men Gud hadde en plan, og noen trodde mer på Gud enn på menneskers fornuft. Og Landstad skrev med begeistring: «Oppløft ditt syn du kristensjel, det dugger over dal og fjell. Det våres alle vegne», da meldingen at en eldre kvinne, etter 14 års arbeid, ble døpt i Zululand.

Men hva med oss i dag? Har vi glemt at det er en kamp for Kronen? Det gjelder mer enn å bidra til at mennesker ikke blir syke. Det gjelder intet mindre enn kampen for å vinne det evige liv! Eller har Sanballat og Tobias evnet å spre så mye tvil om Bibelens lære om frelse og fortapelse at vi tror mer på dem som sier at enhver blir salig i sin tro og at det neppe er noe fortapelse? Slik lære har fulgt menneskene siden Edens hage, og biskop Laache skrev for over 150 år siden: «Giften i tidens vær og vind truer å røve meg livet.» Kampen for Kronen blir hardere dag for dag dess nærmere vi kommer avslutningen av denne tids husholdning. Nå kan vi vente hva dag som helst at ropet lyder: «Brudgommen kommer! Gå ham i møte!» Men ennå har vi tid til å gjøre en evangelists gjerning! Ennå er det mange som ikke har forstått alvoret med det å være et menneske. Ennå har de fleste ikke forstått at pandemien som nå har rammet menneskeheten, er en kjærlig innbydelse fra Ham som styrer «alt ned til mauren i mold». Han roper tydelig gjennom denne pandemien: «Kom, kom i dag! Vend om før det er for sent! Kom til meg med din tvil og din synd. Om dine synder er som purpur, blir din drakt vasket hvit som snø i Jesu blod. Lytt ikke til dem som roper: Det går bra til slutt for alle!»

Israels folk gjorde opprør mot Gud flere ganger, og Gud lot dem få råde seg selv. Da de så kom i nød, gikk de til Moses. Noen ganger i vrede og noen ganger med en ydmyk bønn om å tigge Gud om nåde og barmhjertighet og at ulykken måtte vende fra dem. Når så vi en slik henvendelse til hyrder og ledere? Når lød det nødrop til Gud i kirker og bedehus?

Hadde vi hatt gode hyrder og ledere, hadde kirker og bedehus hatt åpne dører og gudstjenester og møter hver dag. Men hva har skjedd? Predikantene er permittert, møter og gudstjenester er avlyst. I vår situasjon burde heller misjonens kontorer vært stengt og leg og lærd sendt ut for å forkynne Ordet i kirker og bedehus både formiddag, ettermiddag og kveld. For hva med dem som sitter alene hjemme? Hva med å legge en traktat i postkassen? Eller hva med et misjonsblad med godt bibelsk innhold! Kanskje et opptrykk av For Fattig og Rik eller Utsyn fra noen ti år siden? Dessverre er dagens misjonsblader med tidsmessige layout og sine problematiserende temaer ikke egnet til å nå hverken den vide verden eller Norge med det himmelske budskap.

Alle instanser gjør nå sitt beste for å «slå ned pandemien». Det skal vi fortsette med, men Jesus sa også «det ene må gjøres, men det andre ikke lates ugjort». Guds folk har fått et overordnet oppdrag: «Fortell det gamle budskap, det beste som jeg vet om Jesu makt og nåde og om Hans kjærlighet.» Dette budskap må vi ikke unnslå, men med iver lete etter muligheter til «å så ved alle vann». Holder vi fram som vi stevner, kommer nedbyggingen av de kristelige forsamlingshus til å akselerere. Legevitenskapen vil vinne kampen mot koronan, men vi står i fare for å tape Kronen.